Mislykket

[isodora]

Jeg er ei jente i midten av 20 årene. Jeg er på andre året i en bachelor som jeg ikke vil ha. Allerede etter første semester visste jeg at jeg ikke trivdes, men turte ikke å droppe ut siden jeg var redd for hva familien min ville si, samtidig som jeg flyttet veldig langt. 

Jeg har ingen venner på studiet, og blir delvis utestengt siden jeg ikke drikker og er innadvendt.Har prøvd å komme meg litt inn på de, men ingen vil være på gruppe med meg når vi har semesteroppgaver eller inviterer meg på noe. 

For øyeblikket vet jeg ikke hva jeg skal gjøre,  gråter flere ganger i uka fordi jeg misliker stedet, studiet og klassen, er generelt ulykkelig. Vil ikke droppe ut nå, mtp at jeg har 3 semestre igjen, men sliter veldig med motivasjon. Det eneste som motiverer meg er å bli ferdig, så jeg kan starte på noe nytt. Eneste problemet er at jeg ikke vet hva, jeg har aldri visst hva.. Har ingen spesielle egenskaper eller evner. Jeg prøver å ta halvårig realfagskurs slik at jeg kan komme inn på biomedisin, bioteknologi eller bioingeniør. Jeg jobber med matematikken hver eneste dag og i MANGE timer, men får ikke til. Jeg får ingenting inn i hodet, og det gjør meg så nedstemt, og følelsen av at jeg er mislykket. Mitt ønske er å mestre noe, men klarer ikke. 
 

Er enebarn så er mye fokus på meg i familien, søskenbarna mine er yngre enn meg men likevel smartere, og en av de er allerede utdannet og i godt lønnet arbeid. Alle tilbakemeldingene jeg har fått gjennom livet når jeg har blitt «gira» på et studie er : «det er vel ikke noe for deg?» «det er vel vanskelig?» og «så høyt snitt har vel ikke du?».

 

trenger virkelig tips til motivasjon og hvordan jeg skal få til noe.

[AnonymBruker]

Du er ikke mislykket. Jeg vil påstå at det er de som stenger andre ute som er mislykket.

Hva om du ser etter en som kan hjelpe deg med matematikken (mot litt betaling)? Mange har foreldre eller søsken som hjelper dem på vei, hvis du ikke har det, kan det være en løsning å betale litt for hjelp. Det har mye å si at du har noen som du kan spørre og diskutere med, og som kan rettlede deg videre.

Tenk på hva du ønsker å gjøre, ikke hvilke begrensninger andre setter. Det har mye å si for resultatene at du velger en vei som du har interesse for. Ikke tenk på hva andre får til eller ikke, tenk på hvordan du skal klare å nå de målene du setter deg. Andre har også problemer, selv de som virker perfekte utad. Det er alltid noe folk sliter med, men som regel oppdager man det ikke før man er bedre kjent. Med en gang du starter å tenke negativt, - tenk at dette har jeg ikke tid til, jeg skal bruke kreftene på å nå målet mitt. Trenger du noen å snakke med, så hører du med fastlege. Men, få deg en samtalepartner i faget du sliter med, selv om du må betale litt for hjelpen.

Anonymkode: a26ec...841

[AnonymBruker]

Du er ikke mislykket og det er mange som er i din situasjon. 

Jeg har aldri vært god i matematikk. Men mitt tips når man ikke forstår noe er å gå tilbake til det enda mer grunnleggende. Forstår man ikke matematikk på kapittel 2 bør man gå gjennom kapittel 1 igjen. Forstår man ikke kapittel 1 bør man gå til matematikktrinnet under. Er mange som knapt husker noe fra matematikken på ungdomskolen. Da er det ikke så rart at de ikke får til matematikk på videregående nivå. Det betyr jo ikke at de er dumme, kun at de må lære seg matematikken på ungdomskolenivå før de begynner på videregåendenivå. 

Finnes også mange youtubevideoer hvor man kan lære matematikk. Har hørt mye godt om Khan Academy på Youtube. 

Anonymkode: a5442...1a2

[AnonymBruker]

20 timer siden, isodora skrev:

Jeg er ei jente i midten av 20 årene. Jeg er på andre året i en bachelor som jeg ikke vil ha. Allerede etter første semester visste jeg at jeg ikke trivdes, men turte ikke å droppe ut siden jeg var redd for hva familien min ville si, samtidig som jeg flyttet veldig langt. 

Jeg har ingen venner på studiet, og blir delvis utestengt siden jeg ikke drikker og er innadvendt.Har prøvd å komme meg litt inn på de, men ingen vil være på gruppe med meg når vi har semesteroppgaver eller inviterer meg på noe. 

For øyeblikket vet jeg ikke hva jeg skal gjøre,  gråter flere ganger i uka fordi jeg misliker stedet, studiet og klassen, er generelt ulykkelig. Vil ikke droppe ut nå, mtp at jeg har 3 semestre igjen, men sliter veldig med motivasjon. Det eneste som motiverer meg er å bli ferdig, så jeg kan starte på noe nytt. Eneste problemet er at jeg ikke vet hva, jeg har aldri visst hva.. Har ingen spesielle egenskaper eller evner. Jeg prøver å ta halvårig realfagskurs slik at jeg kan komme inn på biomedisin, bioteknologi eller bioingeniør. Jeg jobber med matematikken hver eneste dag og i MANGE timer, men får ikke til. Jeg får ingenting inn i hodet, og det gjør meg så nedstemt, og følelsen av at jeg er mislykket. Mitt ønske er å mestre noe, men klarer ikke. 
 

Er enebarn så er mye fokus på meg i familien, søskenbarna mine er yngre enn meg men likevel smartere, og en av de er allerede utdannet og i godt lønnet arbeid. Alle tilbakemeldingene jeg har fått gjennom livet når jeg har blitt «gira» på et studie er : «det er vel ikke noe for deg?» «det er vel vanskelig?» og «så høyt snitt har vel ikke du?».

 

trenger virkelig tips til motivasjon og hvordan jeg skal få til noe.

Du er så langt fra mislykket som det går ann. Få hjelp til matten, matte er noe realt dritt... jeg vet. Gjør ditt beste for å klare å fullføre. Dessuten digger jeg innadvendte folk, de prøver ikke å overgå seg selv i å virke intr.  Du er god nok som du er

Anonymkode: b308e...19f

[ikkevoksen]

Du er absolutt ikke mislykket ❤️ Hvem er det du sammenligner deg med, siden du tror noe sånt?

Om det hjelper så er jeg snart 25 år og har ikke fullført vgs engang, og jeg vet om maaange som sliter både på skole, sosialt og i det hele tatt med å greie å stå opp av senga om morgenen. Vi snakker bare ikke høyt om det. Så du tenker kanskje at alt skal gå som smurt hele veien, og hvis ikke så er du mislykket? Livet er langt og du har god tid til å finne ut hva du vil, studere hva du vil og finne ekte venner. Ikke sett så høye krav til deg selv. Vær snill mot deg selv. Du er flink som i det hele tatt studerer. Det er ikke alle som greier det. Når det kommer til ensomhet så er hele 1 av 3 studenter ensomme. Du er ikke alene om å føle deg ekskludert  eller ha de tankene du har. Du burde snakke med noen om dette. Kanskje det riktige er å bytte studie?

[isodora]

Takk for fine svar alle sammen! Det hjalp faktisk en del❤️ Tror rett og slett jeg har lagt altfor høye forventninger for meg selv, og når jeg ikke får det til blir jeg skuffa. Blir mange faktorer på en gang, så når alt går «galt» på engang så går jeg på en smell.

Dersom jeg ikke kommer meg ut av denne følelsen får jeg teste ut psykolog og studieveileder. Er ingen tvil om at studiet ikke er noe for meg, men trenger hjelp til å finne ut hva jeg vil.

[AnonymBruker]

Hva studerer du? Og hvilken del av landet? 

Anonymkode: f878c...656

[Diamond99]

Føler med deg. Jeg tvang meg gjennom første studieår bare for å få høyere ordinært karaktersnitt, men hadde selv ikke anelse av hva jeg skulle studere. Har derfor jobbet i høst og vinter, men vet nå hva jeg skal studere til høsten. Jeg prøvde å fokusere på de tingene jeg likte ved studiet bare for å komme meg gjennom månedene. Du kan jo kanskje også prøve det? Selv om du misliker det meste med studiet ditt, så er det sikkert noen småting du liker, og som kan motivere deg for å klare å fullføre bacheloren. Men du får ikke mer studiepoeng for å fullføre andre året, og du burde kanskje heller kun fokusere på matematikken nå slik at du heller kan begynne å studere det du virkelig ønsker til høsten 2020 eller 2021? Og kanskje skaffe deg en privatlærer i matematikk en gang i blant, hvis du merker at du ikke har hatt noen fremgang på en stund. 

Hvis det er noe du virkelig vil studere, så vil hardt arbeid og motivasjon få deg inn på studiet og til å fullføre studiet - ikke hør på de som ikke tror du vil klare det ❤️

[AnonymBruker]

•  

On 2/14/2020 at 11:55 PM, isodora said:

Jeg er ei jente i midten av 20 årene. Jeg er på andre året i en bachelor som jeg ikke vil ha. Allerede etter første semester visste jeg at jeg ikke trivdes, men turte ikke å droppe ut siden jeg var redd for hva familien min ville si, samtidig som jeg flyttet veldig langt. 

Jeg har ingen venner på studiet, og blir delvis utestengt siden jeg ikke drikker og er innadvendt.Har prøvd å komme meg litt inn på de, men ingen vil være på gruppe med meg når vi har semesteroppgaver eller inviterer meg på noe. 

For øyeblikket vet jeg ikke hva jeg skal gjøre,  gråter flere ganger i uka fordi jeg misliker stedet, studiet og klassen, er generelt ulykkelig. Vil ikke droppe ut nå, mtp at jeg har 3 semestre igjen, men sliter veldig med motivasjon. Det eneste som motiverer meg er å bli ferdig, så jeg kan starte på noe nytt. Eneste problemet er at jeg ikke vet hva, jeg har aldri visst hva.. Har ingen spesielle egenskaper eller evner. Jeg prøver å ta halvårig realfagskurs slik at jeg kan komme inn på biomedisin, bioteknologi eller bioingeniør. Jeg jobber med matematikken hver eneste dag og i MANGE timer, men får ikke til. Jeg får ingenting inn i hodet, og det gjør meg så nedstemt, og følelsen av at jeg er mislykket. Mitt ønske er å mestre noe, men klarer ikke. 
 

Er enebarn så er mye fokus på meg i familien, søskenbarna mine er yngre enn meg men likevel smartere, og en av de er allerede utdannet og i godt lønnet arbeid. Alle tilbakemeldingene jeg har fått gjennom livet når jeg har blitt «gira» på et studie er : «det er vel ikke noe for deg?» «det er vel vanskelig?» og «så høyt snitt har vel ikke du?».

 

trenger virkelig tips til motivasjon og hvordan jeg skal få til noe.

Når jeg leser det du skriver, får jeg inntrykk av at du er en følsom person som forsøker å leve opp til andres ønsker, så rådet jeg kan gi deg, er å slappe av, sette deg ned, og "finne deg selv"; det er jo ikke matematikk som avgjør hva slags menneske du er. På den måten kan du få mye motivasjon til å fortsette med livet ditt uten å måtte slite deg ut.

Kort sagt tenke på helt andre ting enn matematikk; hjernen vår fungerer ikke slik at dersom man bare fokuserer på noe hele tiden, blir man bedre i det - kreative oppfinnelser har ofte blitt til ved at oppfinnerne tenkte på noe helt annet, før de i et glimt fikk den store inspirasjonen. Hjernen vår er skapt til å leke, ikke til å pugge uten å få det til.

Spiller du for eksempel et musikkinstrument? Når man har lært seg å spille litt, kan man bare lukke øynene, og la tankene flyte mens man spiller. Og man bestemmer selv tempoet man skal lære i uten stress eller mas, og får en bekreftelse på at man definitivt kan få til noe; her er det ikke rom for skuffelser.

Musikk er en fin hobby, men det finnes også utallige andre ting man kan gjøre for å gi hjernen kreativ mosjon; skriving kan man ha mye moro med, enten man skriver ting på hobbybasis, eller vil forsøke seg som mer seriøs forfatter. For ikke å snakke om alt man kan finne på innen kunsten; malerier, skulpturer, dans - samt en hel verden av fargerike idéer.

Hvis du er i midten av 20-årene, har du fortsatt god tid og fremtiden foran deg; utdannelse er greit å få med seg for å komme videre, men studier er ikke alt her i livet, i alle fall ikke når man ikke trives med det man gjør. Iblant må man trekke pusten, senke skuldrene, og se det hele i perspektiv; lære å leke igjen, slik som da man var liten og ville utforske verden.

Så opp med hodet, for du er absolutt ikke mislykket.

Anonymkode: 0b136...ce4

[AnonymBruker]

Hva studerer du? Sliter med nettopp det samme. Holder på med 2. året på en bachelor jeg ikke vil ha. Jeg kan alltids videreutdanne meg, men studiene på master interesserer meg heller ikke. Føler meg stuck og vil ikke begynne på nytt igjen.

Anonymkode: 1daba...0e7

[isodora]

Takk for fine svar! Har funnet litt motivasjon, men sliter veldig med å finne meg selv. Aner ikke hva jeg vil, og matematikken åpner mange dører. Samtidig er jeg redd at hvis jeg sliter veldig nå, hvordan vil studiene bli! Min tid frem til sommeren blir nok bestående av mye tenking på hva jeg vil videre.

Endret 16. februar 2020 av isodora
Feil innlegg

[isodora]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva studerer du? Sliter med nettopp det samme. Holder på med 2. året på en bachelor jeg ikke vil ha. Jeg kan alltids videreutdanne meg, men studiene på master interesserer meg heller ikke. Føler meg stuck og vil ikke begynne på nytt igjen.

Anonymkode: 1daba...0e7

Jeg studerer samfunnssikkerhet i Tromsø. Kan videreutdanne meg, men vil ikke jobbe innenfor dette feltet. Nettstedet gikk ut med noe helt annet enn det det var, er veldig skuffa. Så det eneste for meg blir ny bachelor, blir veldig umotivert når jeg vet at jeg har «kasta bort» to år jeg kunne brukt på noe annet.. så kjenner meg igjen med å være helt stuck. Aner virkelig ikke hva jeg vil.

 

Hva studerer du? 

 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, isodora said:

Jeg studerer samfunnssikkerhet i Tromsø. Kan videreutdanne meg, men vil ikke jobbe innenfor dette feltet. Nettstedet gikk ut med noe helt annet enn det det var, er veldig skuffa. Så det eneste for meg blir ny bachelor, blir veldig umotivert når jeg vet at jeg har «kasta bort» to år jeg kunne brukt på noe annet.. så kjenner meg igjen med å være helt stuck. Aner virkelig ikke hva jeg vil.

 

Hva studerer du? 

 

•  

Ikke meg du siterer, men vil ikke si du har kastet bort 2 år. Om ikke annet så har du jo brukt de to årene til å finne ut at samfunnssikkerhet ikke er noe for deg. Husk å søk på samordna opptak før fristen går ut i år. Du kan jo søke på flere studier og endre prioriteringer etter fristen. 

11 minutter siden, isodora said:

Takk for fine svar! Har funnet litt motivasjon, men sliter veldig med å finne meg selv. Aner ikke hva jeg vil, og matematikken åpner mange dører. Samtidig er jeg redd at hvis jeg sliter veldig nå, hvordan vil studiene bli! Min tid frem til sommeren blir nok bestående av mye tenking på hva jeg vil videre.

Har tittet på de studiene du nevnte og ser ikke ut som om matematikken blir noe vanskeligere enn det som kreves for å komme inn på studiene. Så klarer du å komme inn så klarer du matematikken på studiumet. 

Men ja bruk tiden frem til sommeren på å tenke over hva du ønsker å jobbe med. Finner du ut hva du trives med så kommer nok lykkefølelsen tilbake. Det er ikke de to årene som du har "kastet bort" som gjør deg ulykkelig, det er at du ikke vet hva du ønsker å gjøre. 

Ser du har fått en del tilbakemeldinger i det virkelige liv(ikke her i tråden) på at "du ikke er god nok" til ulike studier. Det synes jeg du ikke skal lytte til!  Du kan klare det du ønsker. Men klart du må være villig til å jobbe for det. Så er du motivert nok så klarer du studiene du ønsker. Gjelder bare å finne ut hva du ønsker:-) 

Anonymkode: a5442...1a2