Psykisk vold i barndom - hvordan bearbeide?

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg, min bror og min mor ble utsatt for årevis med psykisk vold av stefar. Regelrett ondskap. Daglige (periodevis) taler om hvor ubrukelige, nedrige og forferdelige mennesker vi var. Han var alltid ute etter å "ta oss". Alt handlet om at han ikke skulle "klikke". Aldri fysisk, uheldigvis, for da hadde han sannsynligvis ikke fått holde på. Hvem vet.

Dro hjemmefra som 16-åring, og klarte meg rimelig bra. Noe destruktiv atferd i ungdomsåra, men brukte 20-åra på å bearbeide mye av det for meg selv. Jeg har klart meg bra med god utdannelse, jobb, og har en god mann og nå egne barn som så klart behandles på totalt annet vis.

Moren min har med tiden, etter svært langt tid, delvis erkjent fakta. Stefaren min er blitt en forandret mann etter psykisk knekk og årevis i behandling og medisiner - han er ikke til å kjenne igjen. Min bror sliter veldig på flere plan. Føler at jeg i stor grad har lagt mye av dette bak meg, men samtidig føles det som en sort stein som ligger der i familiehistorien som ikke er blitt ordetlig snakket om og anerkjent. Nå som jeg har mer kontakt med familien etter jeg selv fikk barn, føles det rart at dette liksom bare "ligger der". Spesielt når min brors psykiske problemer blir bortforklart og forsøkt dysset ned av mor og stefar. Mor har i alle år bagatellisert og normalisert.

Jeg har vurdert å gå til psykolog, men er samtidig redd for å grave alt for mye i dette, og at liksom alle slags livsproblemer jeg skulle måtte ha skal kunne forklares tilbake til dette. Føler at livet er mer komplekst enn som så. Også litt redd for å sitte å male ut om alt som var så utrolig trist og vanskelig osv., til en som er betalt for å høre på meg. 

Er det noe poeng? Er det noen som har fått noe godt ut av det? Eller er det noen som har noen andre metoder/tilnærmingsmåter å anbefale for å bearbeide slikt? Eller bør jeg bare gå videre som før? 

Merker at jeg er litt redd for at dette innhenter meg en dag, men samtidig føler jeg at jeg har jobbet mye med å bearbeide dette for meg selv. Jeg har ikke fortrengt, tror jeg. Samtidig så husker jeg snart nesten ingen konkrete hendelser. Jeg vet liksom at det har skjedd, men føler at jeg ikke vil klare å huske noen konkrete hendelser jeg vil kunne fortelle til en psykolog. 

Er liksom så redd for å sitter der og syte over bagateller, om dere forstår. Samtidig så er jeg redd for at dette bare er min mors bagatellisering som har smittet over på meg. 

Anonymkode: 89a33...20f

[Jessic_a]

Kontakt fastlegen og boI henvist til en psykolog 💚 Du fortjener Ångardsvatnet det bra 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Firebarnsmor86 skrev:

Kontakt fastlegen og boI henvist til en psykolog 💚 Du fortjener Ångardsvatnet det bra 

♥️ Skjønte ikke helt skrivefeilene, men antar at det er noe bra 🙂

Ts

Anonymkode: 89a33...20f

[Jessic_a]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

♥️ Skjønte ikke helt skrivefeilene, men antar at det er noe bra 🙂

Ts

Anonymkode: 89a33...20f

Du fortjener å ha det bra skulle det stå 😅