Blir ikke respektert av besteforeldre

[AnonymBruker]

Håper noen har tips for nå er jeg så lei meg og føler at forholdet til mamma holder på å gå i stykker. 

Har baby på 2mnd, og har hatt lite besøk etter fødsel pga sykdom hos far og lite søvn/overskudd. Besteforeldre forventer å få se barnebarnet minst 3-4 ganger i uka og vil styre showet selv. 

Vi gir beskjed om besøk når det passer og om vi tror baby kommer til å være våken. Da har de sjeldent mulighet fordi de skal se noe på tv o.l. de er skuffet fordi de ser barnebarnet for sjeldent. 

Når de er på besøk kritiserer de alt vi gjør, noen eksempler:

Jeg ammer igjen etter 10min om baby er urolig og viser tegn til fortsatt å være sulten. Det mener de er håpløst for da får baby dårlige rutiner. 

Jeg vekker aldri baby, med mindre vi skal på helsestasjon eller noe annet viktig. De er sure fordi de ikke kan vekke baby for å kose og mener det ikke er så farlig. 

Om baby blir misfornøýd sier jeg hvorfor men de hører ikke og fortsetter å bysse og sier at han bare har godt av å skrike litt. De slutter ikke før jeg sier "nå skal han ha smokken ellers tar jeg han selv". De prøver også å tvinge i smokk når jeg sier han ikke vil ha, prøver å leke med han når jeg sier han må ha ny bleie.. det er så mange eksempler jeg ikke orker skrive ned alt. Poenget er at jeg og far vet hva han vil eller er misfornøyd med og det nekter de å høre på. De synes vi er hysteriske som vil at baby skal være så fornøyd som mulig. 

Jeg må bli sint og heve stemmen for å få de til å høre etter, da blir de så såret og lurer på om jeg ikke tror de kan passe på en baby...har forklart det rolig mange ganger at jeg bare ønsker at han skal være fornøyd, og at det ikke hjelper å bære han rundt når han hyler og er sulten. 

De er også skuffet over å ikke få sitte barnevakt eller ha baby på overnatting, jeg har forklart at vi ikke har behov for det før han blir eldre og at jeg ikke er klar for det. Det kritiserer de veldig, jeg ønsker jo ikke å holde baby borte fra de men de hører jo ikke etter når jeg sitter siden av engang.

De sier også sårende ting om baby, som jeg synes er helt unødvendig.. "han får nok en veldig stor nese", "nei han kommer til å trenge briller","det mørke håret blir nok å endre farge"(de vet jeg ønska meg mørkt hår og blå øyne som meg og faren, ikke viktig men de har jo null peiling på om det endrer seg),"han blir sikkert allergisk så dere må gi bort hunden"...alt mulig skal kommenteres og ingenting er noe de kan vite noe om. Jeg forstår ikke hvorfor, har sagt at det er sårende og spurt om hvorfor de tror det, men det har de ikke noe svar på. 

Jeg ønsker at min lille gutt skal være glad og trygg, men føler alt jeg gjør er feil fordi de kritiserer alt. Helesykepleier på hs mener jeg gjør en kjempejobb mtp fornøyd baby og syk barnefar, men det er så vanskelig å tro på når egen familie bare klager... jeg føler jo ikke en så liten baby MÅ sove alene hele natta, eller MÅ på trilletur hver dag, eller må underholdes hvert våkne øyeblikk, eller lære seg å bli tålmodig og skrike lenge.. vil bare at han skal ha det supert hele tida og bli skikkelig bortskjemt, grenser og tålmodighet er noe som kommer senere.  

Er det noen som har råd til meg? Føler mamma synes jeg er slem og vanskelig selv om jeg har forklart så mange ganger. Det er min mamma og hans far som er verst på dette.

Anonymkode: 91527...301

[AnonymBruker]

De høres grusomme ut. Høres ut som de kan få barnet til å tenke negativt når han blir eldre. De høres forferdelig egoistiske ut også.

Anonymkode: 74845...e31

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Håper noen har tips for nå er jeg så lei meg og føler at forholdet til mamma holder på å gå i stykker. 

Har baby på 2mnd, og har hatt lite besøk etter fødsel pga sykdom hos far og lite søvn/overskudd. Besteforeldre forventer å få se barnebarnet minst 3-4 ganger i uka og vil styre showet selv. 

Vi gir beskjed om besøk når det passer og om vi tror baby kommer til å være våken. Da har de sjeldent mulighet fordi de skal se noe på tv o.l. de er skuffet fordi de ser barnebarnet for sjeldent. 

Når de er på besøk kritiserer de alt vi gjør, noen eksempler:

Jeg ammer igjen etter 10min om baby er urolig og viser tegn til fortsatt å være sulten. Det mener de er håpløst for da får baby dårlige rutiner. 

Jeg vekker aldri baby, med mindre vi skal på helsestasjon eller noe annet viktig. De er sure fordi de ikke kan vekke baby for å kose og mener det ikke er så farlig. 

Om baby blir misfornøýd sier jeg hvorfor men de hører ikke og fortsetter å bysse og sier at han bare har godt av å skrike litt. De slutter ikke før jeg sier "nå skal han ha smokken ellers tar jeg han selv". De prøver også å tvinge i smokk når jeg sier han ikke vil ha, prøver å leke med han når jeg sier han må ha ny bleie.. det er så mange eksempler jeg ikke orker skrive ned alt. Poenget er at jeg og far vet hva han vil eller er misfornøyd med og det nekter de å høre på. De synes vi er hysteriske som vil at baby skal være så fornøyd som mulig. 

Jeg må bli sint og heve stemmen for å få de til å høre etter, da blir de så såret og lurer på om jeg ikke tror de kan passe på en baby...har forklart det rolig mange ganger at jeg bare ønsker at han skal være fornøyd, og at det ikke hjelper å bære han rundt når han hyler og er sulten. 

De er også skuffet over å ikke få sitte barnevakt eller ha baby på overnatting, jeg har forklart at vi ikke har behov for det før han blir eldre og at jeg ikke er klar for det. Det kritiserer de veldig, jeg ønsker jo ikke å holde baby borte fra de men de hører jo ikke etter når jeg sitter siden av engang.

De sier også sårende ting om baby, som jeg synes er helt unødvendig.. "han får nok en veldig stor nese", "nei han kommer til å trenge briller","det mørke håret blir nok å endre farge"(de vet jeg ønska meg mørkt hår og blå øyne som meg og faren, ikke viktig men de har jo null peiling på om det endrer seg),"han blir sikkert allergisk så dere må gi bort hunden"...alt mulig skal kommenteres og ingenting er noe de kan vite noe om. Jeg forstår ikke hvorfor, har sagt at det er sårende og spurt om hvorfor de tror det, men det har de ikke noe svar på. 

Jeg ønsker at min lille gutt skal være glad og trygg, men føler alt jeg gjør er feil fordi de kritiserer alt. Helesykepleier på hs mener jeg gjør en kjempejobb mtp fornøyd baby og syk barnefar, men det er så vanskelig å tro på når egen familie bare klager... jeg føler jo ikke en så liten baby MÅ sove alene hele natta, eller MÅ på trilletur hver dag, eller må underholdes hvert våkne øyeblikk, eller lære seg å bli tålmodig og skrike lenge.. vil bare at han skal ha det supert hele tida og bli skikkelig bortskjemt, grenser og tålmodighet er noe som kommer senere.  

Er det noen som har råd til meg? Føler mamma synes jeg er slem og vanskelig selv om jeg har forklart så mange ganger. Det er min mamma og hans far som er verst på dette.

Anonymkode: 91527...301

Jeg vet ikke om jeg har så gode svar egentlig, men når det gjelder besøkstider, så hjalp det her å invitere dem på en konkret måte. Altså, «vil dere komme og spise middag onsdag i uken som kommer?», eller å gi dem valgmulighet om en dag. For da kan du si at du har invitert, gitt dem en viss valgfrihet, og at de ikke kan klage. Avtal for eksempel en trilletur, så går dere en liten tur sammen, så slipper du å få dem hjem til deg, men de kan ikke klage på å få litt tid med småen. Har du forklart dem at de første månedene er litt forbeholdt dere tre som familie? Dere skal få deres rutiner og hverdag. Og det kan være lurt å si at du setter pris på at de ønsker å være der for mini, selvom det blir litt vanskelig før han blir større og mer selvstendig.

Det hjalp også for min del at jeg snakket om tenkte situasjoner i framtiden som involverte dem, for eksempel, når han er stor nok så skal jo han og bestefar øve på å sykle, lære å fiske osv. «Tenk når han skal overnatte hos deg/dere, da kommer han til å bli så bortskjemt.» osv. For de ble trygget på at de er involvert, selvom jeg ikke ville ha dem hos meg hver eneste dag. 

Når de kommenterer utseendet, så hadde jeg bare sagt at «det gjør vel ikke noe? Om han får stor nese, så får han kanskje puste bedre. Godt han er skjønn uansett. Og om det spiller noen rolle for dem?» Jeg hadde sagt at «om de ikke har noe pent å si, så får de la være å åpne munnen.». Og om ungen blir allergisk eller ikke får tiden vise. Det er den minste bekymringen akkurat nå. 

Hvis de ikke respekterer deg, eller hører på det du sier, så hadde jeg til slutt satt foten ned og forklart i store bokstaver. Hvis de holder på slik, så trenger de ikke å komme på besøk. Enkelt og greit. Det var det som måtte til for ene besteforeldreparet her. Og jeg gjennomførte også. Når de begynte på an igjen, etter jeg hadde gitt klar beskjed, så tok jeg ungen og ba dem om å gå. Mitt hus, min unge, mine regler. (Jeg er alene med småen.) Jeg hadde også tatt opp det at de kommenterer utseendet til ungen, med at hvis de er opptatte av å bygge en relasjon til barnet, så får de tenke seg om når de åpner munnen. Å snakke negativt om barnet er sårende, og som voksne mennesker bør de holde seg for god til det.

Anonymkode: c4763...875

[AnonymBruker]

Dette går to veier, til en viss grad. Moren din har jo oppdratt deg, og kanskje flere barn? Hun føler vel kanskje at du behandler henne som om hun aldri skulle ha sett et spebarn før, og det kan gjøre henne litt mer kritisk som et underbevisst svar på den kritiske holdningen fra deg.

En annen ting er at det er velkjent at man er ganske nøye med barn nr 1. Jeg fikk barn seint, og når det ble for stress å "få til" alt, så jeg til venninnene mine som hadde flere  barn hver - de hadde jo en mye mer avslappa og mindre kontrollerende stil enn meg. Med flere barn kom sikkerheten og erfaringen til å skille mellom hva som var viktig og ikke.

Nå er det ikke noe galt i eksemplene du nevner, og du har sikkert rett. Men fra bestemors og bestefars synspunkt er dere uerfarne førstegangsforeldre, mens de selv har gjort dette før. Bare greit å ha i tankene

Anonymkode: a5967...aee

[Sylveon]

Jeg hadde sagt at enten så får dere oppføre dere når dere er på besøk eller så får dere ikke komme. Enkelt og greit. 

De høres helt grusomme ut. Fy søren. Jeg hadde blitt så sliten av å ha med sånne mennesker og jeg skjønner så godt at du føler at forholdet til din mor er på vei til å bli ødelagt.

En baby på to måneder skal ikke på overnatting hos besteforeldrene og fy søren, som de behandler babyen så hadde jeg vært EKSTREMT skeptisk til å la dem ha han på overnatting i det hele tatt. 

Jeg har en annen stil enn mine foreldre og fikk veldig mye kritikk på grunn av det. Tja, likevel.. Det er en del ting som ikke endrer seg uansett hvor mange barn man får. 

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar, det er godt å se at flere synes dette er uakseptabelt. 

Har invitert til trilletur to ganger, den ene gangen ville ikke mamma fordi det var litt regn (men varmt til januar å være), den andre gangen måtte de gjøre husarbeid. Godt tips om å gi de et valg, det skal jeg prøve på - om de da ikke har tid noen som helst dag har jeg iallefall prøvd. 

Har blitt sint en gang, baby hadde vondt i magen og både jeg og barnefar hadde vært oppe hele natta og morgenen, han sovnet endelig da mamma kom uanmeldt på besøk og vekte baby selv om jeg sa han IKKE skal vekkes. Han begynte å hylgrine og fant ikke roen så ba henne gå fordi jeg ikke blir respektert, da stormet hun ut i sinne. Dagen etter ringte hun og sa at jeg har fått fødselsdepresjon siden jeg har "isolert meg selv og barnet fra familien". (Det er jo mange som får det men jeg har aldri vært lykkeligere og stortrives med den lille familien vår).

Synes kommentarene er så unødvendige og forstår ikke hvorfor noen sier slike ting, iallefall når det ikke stemmer. Er det for å være slem eller for å få en reaksjon? Provosere? 

En annen ting som plager meg er når det blir snakket i babyspråk til baby og det sies ting som "ååh mamma er ikke glad i deg for hun er så opptatt på mobilen" (tok bilde av baby med farfar), "mamma bryr seg ikke om deg for du har ikke fått på deg den nye ullbuksa bestemor strikka", "når mamma blir lei av deg kan du komme til meg"...kanskje jeg overreagerer men blir litt lei meg. 

Vi er i 30-årene og har alt på stell, men som førstegangsmor er jeg såklart redd for å ikke være bra nok savner støtte og forholdet jeg og mamma hadde før.

TS

Anonymkode: 91527...301

[Sylveon]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar, det er godt å se at flere synes dette er uakseptabelt. 

Har invitert til trilletur to ganger, den ene gangen ville ikke mamma fordi det var litt regn (men varmt til januar å være), den andre gangen måtte de gjøre husarbeid. Godt tips om å gi de et valg, det skal jeg prøve på - om de da ikke har tid noen som helst dag har jeg iallefall prøvd. 

Har blitt sint en gang, baby hadde vondt i magen og både jeg og barnefar hadde vært oppe hele natta og morgenen, han sovnet endelig da mamma kom uanmeldt på besøk og vekte baby selv om jeg sa han IKKE skal vekkes. Han begynte å hylgrine og fant ikke roen så ba henne gå fordi jeg ikke blir respektert, da stormet hun ut i sinne. Dagen etter ringte hun og sa at jeg har fått fødselsdepresjon siden jeg har "isolert meg selv og barnet fra familien". (Det er jo mange som får det men jeg har aldri vært lykkeligere og stortrives med den lille familien vår).

Synes kommentarene er så unødvendige og forstår ikke hvorfor noen sier slike ting, iallefall når det ikke stemmer. Er det for å være slem eller for å få en reaksjon? Provosere? 

En annen ting som plager meg er når det blir snakket i babyspråk til baby og det sies ting som "ååh mamma er ikke glad i deg for hun er så opptatt på mobilen" (tok bilde av baby med farfar), "mamma bryr seg ikke om deg for du har ikke fått på deg den nye ullbuksa bestemor strikka", "når mamma blir lei av deg kan du komme til meg"...kanskje jeg overreagerer men blir litt lei meg. 

Vi er i 30-årene og har alt på stell, men som førstegangsmor er jeg såklart redd for å ikke være bra nok savner støtte og forholdet jeg og mamma hadde før.

TS

Anonymkode: 91527...301

.... Hva... Hva i alle dager....? 😱 Fy søren... Jeg hadde blitt så sint!! Det der er fullstendig uakseptabelt!!! 

[SansaS]

Jeg hadde redusert besøkskontakten betraktelig og gjort det klart at oppførsel og kommentarer er grunnen.. 

[AnonymBruker]

De bedriver guilttripping. Be de kutte ut og spør hvorfor de oppfører seg som umodne drittunger. 

Anonymkode: 2e5ef...9a9

[AnonymBruker]

Jeg var kjempestreng med egen mor etter baby kom, og irettesettelse henne rett som det er. Hun hadde også mange meninger og ønsker, og snakket også til barnet med nedlatende ord i babyspråk. Jeg kunne kutte henne helt av og si at om hun fortsetter slik kommer vi ikke på besøk mer, på det verste. Men jeg er en kraftfull person fra før som ikke lar meg bli pirket på nesa, så hun er jo ikke fremmed for den typen tilsnakk... 

De over meg har kommet med mange gode tips til hvordan inkludere besteforeldrene selv, så jeg skal ikke gjenta de. Men jeg anbefaler deg sterkt å bli litt sterkere og å komme med tilsvar når de begynner med nedlatende prat og diagnosering av deg - og å ikke være redd for å sette krav og å avbryte sammenkomster om det blir utrivelig. Og gjør det klart at du er såret og sint! Ikke la de tråkke på deg, og ikke gå rundt grøten! 

Hvis min mor hadde ringt og sagt at jeg har fødselsdepresjon, hadde jeg sagt "og du har narsisistisk personlighetsforstyrrelse, takk og adjø"

Anonymkode: c5d7e...3af

[Caeruleus]

Jeg er ikke så sikker på at det er best å redusere veldig på kontakten - litt kanskje, for å få overskudd til å takle det.. Men det er ofte misforståelser og usikkerhet som skaper disse situasjonene. Hvis man bare reduserer kontakt og ikke snakker om ting, så blir det ofte verre. Jeg ville prøvd å si fra på en rolig måte - og gjøre dem oppmerksom på at "Når du sier slik eller slik", så viser det at dere ikke stoler på meg/oss og mine egenskaper som mor. "Er det riktig at dere ikke har tillit til meg" - hvis de ikke egentlig tenker slik på det, skjerper de seg forhåpentligvis, og forstår hva slags effekt kommentaren har. Osv. Hvis de sier at de faktisk ikke har tillit - DA hadde jeg trukket meg unna. Jeg har måttet gjøre det slik med foreldre/svigerforeldre. Det har hjulpet:) Nå når jeg snart kan bli bestemor selv, ser jeg kanskje litt mer av deres perspektiv enn jeg gjorde for noen år siden. Det som er dumt med å bare kutte dem ut, er at du jo er veldig sterkt bundet til dem, sannsynligvis. Det er jo et stort tap å miste.. Men oppdra dem, rett og slett. Lykke til! Jeg håper det går bedre framover:)))

[AnonymBruker]

Kjenner meg så jævlig igjen.. vi måtte bare sette ned foten. Sånn var mine foreldre også. Alt skulle komenteres og de viste alt best. Og i følge min mor så hadde babyen på 2 mnd allerede henne som favoritt. Bestrmor var bedre enn mamma og pappa... hun var verdens beste! 

Jeg blir så sint på meg selv idag fordi jeg ikke satte ned foten tidligere. Hos oss drøyde det ganske lenge. Har bare et tips og det er å si ifra så tidlig som mulig.. de vet godt selv at de ovedriver og at det er sårende for deg.. jeg vet bare ikke hvorfor enkelte mennesker oppfører seg slik. 

Stå på ditt og si ifra. En ting er helt sikkert. Denbe typen mennesker kommer til å fortsette så lenge de får lov til det. Altså så lenge ingen sier ifra. Det at de blir skuffet og såret pga enkelte ting er en manøveringstaktikk.. det gjør seg til offer og spiller på din samvittighet. Husk at dette er kun et show for galleriet. Ikke bit på..

Anonymkode: dfb16...83c

[Hactar]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En annen ting som plager meg er når det blir snakket i babyspråk til baby og det sies ting som "ååh mamma er ikke glad i deg for hun er så opptatt på mobilen" (tok bilde av baby med farfar), "mamma bryr seg ikke om deg for du har ikke fått på deg den nye ullbuksa bestemor strikka", "når mamma blir lei av deg kan du komme til meg"...kanskje jeg overreagerer men blir litt lei meg. 

«Hvis bestemor ikke kan snakke fint om mamma, skal bestemor gå hjem».

Jeg ville konfrontert henne hver gang hun kritiserer eller er spydig. Spør gjerne direkte om hun sier det for å trykke deg ned eller for å provosere. Om hun snakker det bort og mener du må tåle såpass, må du bare være tydelig på at det må du ikke. Du forventer normal høflighet, eller så er hun velkommen igjen når hun er klar for å være normalt grei. 

[AnonymBruker]

Dette er ditt og din partner sitt barn - og de må respektere det eller lavær å bli inkludert! Jeg hadde en slik tante, som skulle blande seg i alt og gjøre ting på sin måte uten hensyn for mine ønsker. Hun ville gi babyen iskrem og babygrøt, når hun var 2MÅNEDER gammel, når jeg ville fullamme frem til 6mnd og så gå over på "vanlig" mat da jeg personlig ikke kan avsky spesiallaget babymat. Endte opp med å ta med babyen på do når jeg besøkte for hun prøvde å snike is og grøt til babyen, selv om jeg sa Absolutt ikke! Dette er mange år siden nå, og som resultat av den konstante masingen og mangel på respekt så får hun ikke komme på besøk og vi ser henne ikke mer enn en gang i året.  Slike mennesker blir desverre ikke bedre, om det ikke var babyen så kommenterte hun på hvordan vi valgte å innrede, hvor ryddig/rotete det var, kritikk på maten osv. Men det med iskremen var absolutt siste strå for oss. 

Anonymkode: 5972b...4a3

[Emilie2019]

Dette er som å se inn i glasskulen og min svigermor.. har ikke født enda, men gruer meg veldig til å håndtere henne etterpå. Hun har allerede begynt å fortelle meg hvordan ting fungerer, hvor skapet står (og skal stå) osv..

[AnonymBruker]

Hva med å ta en prat med helsestasjonen og be om råd? De kan hjelpe dere med å bekrefte at dere har rett til å sette de grensene dere ønsker med rette og med god samvittighet. Også godt å få bekreftet at en ikke er urimelig slik besteforeldrene skal ha det til.

Anonymkode: 76bc9...924

[AnonymBruker]

Man vekker aldri en sovende baby altså. De er på trynet

Anonymkode: fb3d8...195

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg var kjempestreng med egen mor etter baby kom, og irettesettelse henne rett som det er. Hun hadde også mange meninger og ønsker, og snakket også til barnet med nedlatende ord i babyspråk. Jeg kunne kutte henne helt av og si at om hun fortsetter slik kommer vi ikke på besøk mer, på det verste. Men jeg er en kraftfull person fra før som ikke lar meg bli pirket på nesa, så hun er jo ikke fremmed for den typen tilsnakk... 

De over meg har kommet med mange gode tips til hvordan inkludere besteforeldrene selv, så jeg skal ikke gjenta de. Men jeg anbefaler deg sterkt å bli litt sterkere og å komme med tilsvar når de begynner med nedlatende prat og diagnosering av deg - og å ikke være redd for å sette krav og å avbryte sammenkomster om det blir utrivelig. Og gjør det klart at du er såret og sint! Ikke la de tråkke på deg, og ikke gå rundt grøten! 

Hvis min mor hadde ringt og sagt at jeg har fødselsdepresjon, hadde jeg sagt "og du har narsisistisk personlighetsforstyrrelse, takk og adjø"

Anonymkode: c5d7e...3af

Hun svarer ikke tilbake da? Når du sier at dere ikke kommer på besøk mer? 

Jeg har nemlig prøvd noe lignende her. Mamma behandler meg som dritt, gjør seg til offer foran barna hvis jeg setter grenser og vi har rett og slett fått et skikkelig dårlig forhold pga hennes manglende respekt for oss som foreldre, blant annet. Tror jeg sa noe sånt som at "i verste fall så mister du oss". Og da svarer hun at jeg må slutte å true henne, for det vet jeg at ikke er sant osv. Jeg er så lei!!! 

Anonymkode: 448fa...c90

[Kattugla]

5 timer siden, Hactar skrev:

«Hvis bestemor ikke kan snakke fint om mamma, skal bestemor gå hjem».

Jeg ville konfrontert henne hver gang hun kritiserer eller er spydig. Spør gjerne direkte om hun sier det for å trykke deg ned eller for å provosere. Om hun snakker det bort og mener du må tåle såpass, må du bare være tydelig på at det må du ikke. Du forventer normal høflighet, eller så er hun velkommen igjen når hun er klar for å være normalt grei. 

Dette 👍

[Gjest HunSomSaDetRettUt]

Herregud så syyyykt! 🤪

NB! Pass godt på barnet ditt og hva det får høre om seg selv, husker du "hvis man sier det mange ganger nok, så blir det sant". Pass på at han får god selvfølelse og selvtillit. Det viktigste er å ha gode og stabile forhold, og DET starter med deg. Du bestemmer hva slags påvirkning som er tillat i ditt liv, og i ditt hjem. Stol på deg selv, og ikke la barnet føle seg utrygg på utseende eller personlighet. Dette klarer du, du beviste det ved å stille spørsmål ved deres syyyke atferd.😎😊. De kan ikke være rett nagla.