Fysiske symptomer ved sorg

[AnonymBruker]

Hei,

For noen måneder siden mistet jeg min aller nærmeste, noe som har vært tøft. De første ukene var jeg i 100% sykemelding. Nå er jeg imidlertid tilbake i full jobb. Det som har hjulpet meg og psyken tidligere (dvs. før dødsfallet) har vært trening og frisk luft. Dette har gitt meg mer energi og overskudd.

Nå derimot føles det ut som jeg er syk hver gang jeg forsøker å trene, og sånn har det vært siden. Som om man prøver seg litt for tidlig på trening etter en sykdom. Fort anpusten, svimmel/ør og svak i kroppen. Jeg har forsøkt å ta en lengre pause og å kjøre mye lettere økter, men det er akkurat som om aktiviteten «spiser av» et bestemt energinivå en har fått utdelt for dagen, og at det fremfor å gi overskudd, bare tar av kreftene. 
Jeg pleide å trene de fleste dagene etter jobb, men nå bærer det rett hjem på sofaen for å sove i stedet. Presser jeg meg til å gjøre noe fysisk, så kommer følelsen av å være helt sliten «inn til ryggmargen», og det sitter i kroppen i flere dager etterpå. 

Dere andre som har opplevd/opplever sorg, har dere noen erfaringer med hva som kan hjelpe i stedet? Frisk luft og trening har alltid vært go-to løsningen her når ting har vært tunge, men nå blir det bare enda en arena som ikke fungerer. Kroppen er blitt tung og utilpass.

Anonymkode: eca2e...df7

[AnonymBruker]

Min erfaring er at sorg tar tid. Her var det ikke død, men et hjerteskjærende samlivsbrudd. Jeg har bodd alene nå siden september, har gått ned ti kilo og orker absolutt ingenting av lesing, trening og fjellturer - som er det som jeg alltid har elsket. Jeg har bare bestemt meg for at jeg skal gi etter for trangen til å bare være i ro. Det har garantert noe med årstiden å gjøre også, men kropp og sinn henger tett sammen. Du vet selv at du ikke er en latsabb, og at det ikke er det som er grunnen. Noen måneder er lite, og du er rett og slett ikke klar du heller. Jeg gikk til lege og tok en haug med prøver i desember, for jeg kunne heller ikke begripe hvorfor alt var så fryktelig tungt fysisk, alle var helt fine, og jeg fikk rett og slett beskjed av legen om at jeg var syk av sorg, og måtte la meg få lov til å være det helt til jeg faktisk føler at jeg har LYST til å gjøre noe annet enn å sitte i stolen min og se på serier, eller prøve å sove når jeg ikke er på jobb eller prøver å være en god mor når barna er hos meg. Det kan og hende du kan ha nytte av å komme i kontakt med en kognitiv terapaut, og jobbe med bearbeiding av sorgen. 

Så mitt råd er å godta at du er i en prossess, og ikke tvinge deg til å være mer fysisk aktiv enn hva kroppen din er klar for. Jeg var ute med gode venninner i helgen, og hørte meg selv le høyt og lenge, for første gang på snart et år. Det gjorde godt. I dag gnager tankene igjen, men jeg tar det som et tegn på bedring. Gi deg tid, det BLIR bedre ❤️

Anonymkode: 7000b...c61

[AnonymBruker]

Tusen takk for et veldig fint og utfyllende svar. Det hjelper å høre at det kanskje ikke er helt uvanlig at man kan bli såpass satt ut av spill fysisk. Og veldig hyggelig å høre at du har kommet deg litt. Det gir håp  

Anonymkode: eca2e...df7

[AnonymBruker]

Dødsfall Er jo et sjokk. Man kan jo få høyt kortisol av stress, kanskje binyrene dine er slitne. Sjekk stoffskifte ditt. 

Anonymkode: 8fb69...8b0

[AnonymBruker]

Ps kondolerer ❤️

Anonymkode: 8fb69...8b0

[Gagaen]

Psykisk og fysisk helse har sammenheng, serru, vi er hele mennesker der alt henger sammen og påvirker hverandre. 

[Fjaselina]

Eg har sett ufattelig trøtthet etter nært dødsfall. Det var heilt rart å sjå frå utsida, ein person som normalt er veldig energisk, og ikkje spesielt trøtt,  vart  heilt utslått den første tida. Gjekk på jobb, og sov deretter stort sett på sofaen til leggetid. For meg var det eit tydeleg teikn på at psyken tok over.

Men etter ei tid gjekk det over. 

Kondolerer, og lykke til! Du må berre la kroppen bestemme litt.

[Gjest Anonym Bruker]

På 3.2.2020 den 14.37, AnonymBruker skrev:

Min erfaring er at sorg tar tid. Her var det ikke død, men et hjerteskjærende samlivsbrudd. Jeg har bodd alene nå siden september, har gått ned ti kilo og orker absolutt ingenting av lesing, trening og fjellturer - som er det som jeg alltid har elsket. Jeg har bare bestemt meg for at jeg skal gi etter for trangen til å bare være i ro. Det har garantert noe med årstiden å gjøre også, men kropp og sinn henger tett sammen. Du vet selv at du ikke er en latsabb, og at det ikke er det som er grunnen. Noen måneder er lite, og du er rett og slett ikke klar du heller. Jeg gikk til lege og tok en haug med prøver i desember, for jeg kunne heller ikke begripe hvorfor alt var så fryktelig tungt fysisk, alle var helt fine, og jeg fikk rett og slett beskjed av legen om at jeg var syk av sorg, og måtte la meg få lov til å være det helt til jeg faktisk føler at jeg har LYST til å gjøre noe annet enn å sitte i stolen min og se på serier, eller prøve å sove når jeg ikke er på jobb eller prøver å være en god mor når barna er hos meg. Det kan og hende du kan ha nytte av å komme i kontakt med en kognitiv terapaut, og jobbe med bearbeiding av sorgen. 

Så mitt råd er å godta at du er i en prossess, og ikke tvinge deg til å være mer fysisk aktiv enn hva kroppen din er klar for. Jeg var ute med gode venninner i helgen, og hørte meg selv le høyt og lenge, for første gang på snart et år. Det gjorde godt. I dag gnager tankene igjen, men jeg tar det som et tegn på bedring. Gi deg tid, det BLIR bedre ❤️

Anonymkode: 7000b...c61

Nå har eg ikkje opplevd samlivsbrudd,    men har  opplevd flere dødsfall ( inkl. selvmord)  av   nære pårørende / familiemedlemmer.  

Er  ikkje sikker om det er riktig  psykologisk sett  å trekke samanligninger i reaksjonsmønsteret   av sorg  i forbindelse m/  dødsfall, og eit samlivsbrudd.      Det finnes noen likhetstrekk  men  utgangspunktet er forskjellig og   ikkje heilt samanlignbart  m/  "brått dødsfall  eller  v/ ulykke "  

    Det å  miste noen ved plutseleg dødsfall, ulykker, selvmord  har  langt  større allvorlighetsgrad en  det å oppleve eit samlivsbrudd.   Derfor har  mange kommuner idag  opprettet  såkalte "kriseteam" som skal støtte pårørende ved ulukker.   Tidligere så fantes ikkje noe  "kriseteam" og de fleste måtte forsøke å bearbeide sorgen på egen hånd,  utan hjlelp ifra fagpersonell..      

Å miste noen ved  dødsfall , selvmord  og ulykker er adskillig mer allvorleg ettersom  personen plutseleg er  blitt revet  borte for alltid, og mange sitter igjenn med en rekke ubesvarte spørsmål  som de kanskje  aldri får svar på.   Dette i motsettning til  ved samlivsbrudd hvor personene tross alt  "lever"  , og muleg å få noen svar.     De aller flest samlivsbrudd er også  igjennomarbeidet / planlagt på forhånd, mange vet også at samlivsbrudd kan vera en utløsende faktor til m.a. selvmord, og dette er noen som kanskje i lliten  blir omtalt. 

Selv fekk eg . følgende råd ifra legen :       "Forsøk å gjøre noe av  det du har mest lyst til"   Vikitig å ta vare på gode minner, men også viktig å tenke på at livet skal gå videre, og  aktivisere hjernen med andre ting en bare sorgebearbeiding.  

Mennesker har ulike måter å takle en sorg på, 

 

     

Endret 8. februar 2020 av Anonym Bruker

[AnonymBruker]

Veldig interessant! Mistet min søster på en veldig plutselig, brutal og sjokkerende måte i sommer, og har fortsatt ikke egentlig begynt å sørge. Gikk på jobb dagen etter, skikkelig i sjokk. Har såvidt grått, fire ganger, og da bare med de mest voldsomme tingene, som i begravelsen og første gang jeg besøkte graven (vet ikke hvorfor jeg teller). Etter det har jeg vært helt avskrudd.

Men kjenner på det du skriver med fysisk reaksjon. Jeg trener riktignok like hardt som før (det er det eneste jeg MÅ opprettholde, det gir meg pause fra tankene å kunne ta meg helt ut fysisk). Men søvnen, konsentrasjonen og masse fysiske smerter har kommet til. Synes det er vanskelig å roe helt ned og slippe det fysiske, slippe ned guarden, for er livredd for å gråte ordentlig også, for da blir det sant. Jeg lever fortsatt i fornektelse. Det KAN ikke være sant, det går ikke an. Mye bedre å jobbe og holde på som før og late som ingenting selv om jeg tenker på det hele tida og er mentalt helt utslitt. 

Har dere opplevd å få mindre fysiske smerter - nakke, hode, bekken (har vestibulitt), rygg, kjeve...alt er kjempeanspent - ved å tillate følelsene, eller kommer smertene uansett hvor tilgjengelig man er for egne følelser eller ikke?

Anonymkode: 0d1ba...988