Hvordan takler dere at barnet deres blir venn med klassens bølle?

[Gjest Witch24]

Jeg så allerede i barnehagen at denne gutten hadde atferdsvansker. Og da de begynte på fotall sammen ser jeg jo at foreldrene takler sinnautbrudda hans dårlig. Han responderer ikke på tilsnakk, går å gjør sin egen greie. På bursdagen da alle skulle spise går han fortsatt å leker osv...kan også kommandere ungene til å utføre rampestreker. Nesevis mot voksne. Tror han er best, og skulle noen gjøre bedre enn han er det feil, gjelds ikke osv.

Har oppfølging på skolen har jeg skjønt, uten at det ser ut til at det virker...

Jeg har mitt å slite med, og orker ikke å dyrke dette vennskapet, og heldigvis har sønnen min andre venner som er lettere å ha i hus. Som også er bedre med tanke på innflytelse på sønnen min...

Er det feil av meg av å ikke la han ta med denne gutten hjem (han har bare spurt et par ganger, men heldigvis er vi mye opptatt på ettermiddagene? Jeg tror rett å slett denne ungen er for krevende for meg...

Noen andre som har noen tanker om dette?

[AnonymBruker]

Den tenkemåten du har her er et av de største problemene i klasser med utfordrende klassemiljø. Foreldrene tenker meg meg meg istedenfor å være rause og inkluderende og lære av hverandres ulikheter. 

Dersom du gjør som du foreslår er du med på å bidra til utfrysing av en gutt og et dårligere klassemiljø med sosiale skiller. Tenk om alle andre tenker likt også? Tenk om det var ditt barn de andre voksne tenkte sånn om. 

Anonymkode: aa4e5...641

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt, selv om det kanskje ikke er helt det riktige å gjøre. Mitt barn ble også venn med "klassens bølle". Han fikk invitere ham hjem når han spurte, men jeg tok ikke initiativ til det, slik jeg gjerne gjør med de andre vennene hans. Da han var her passet jeg på hele tiden, korrigerte og ga beskjed om hvilke regler som gjelder hos oss. Ved et par anledninger når han gikk for langt, så har jeg også sagt at hvis han ikke hører på meg, så får han ikke være her. Da har han roet seg.

Vi inviterte ham med på lekeland en gang da gutten min ønsket det, og der var han mer ufyselig enn noen gang, så jeg ga beskjed om at det gjør jeg ikke igjen. De kan leke sammen hjemme, men jeg tar ham ikke med noe sted flere ganger.

De er ikke sammen noe særlig nå lenger, da gutten min ble lei av den dårlige oppførselen som aldri bedret seg. Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke er så veldig lei meg for det...

Anonymkode: c98c6...b0a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår deg godt, selv om det kanskje ikke er helt det riktige å gjøre. Mitt barn ble også venn med "klassens bølle". Han fikk invitere ham hjem når han spurte, men jeg tok ikke initiativ til det, slik jeg gjerne gjør med de andre vennene hans. Da han var her passet jeg på hele tiden, korrigerte og ga beskjed om hvilke regler som gjelder hos oss. Ved et par anledninger når han gikk for langt, så har jeg også sagt at hvis han ikke hører på meg, så får han ikke være her. Da har han roet seg.

Vi inviterte ham med på lekeland en gang da gutten min ønsket det, og der var han mer ufyselig enn noen gang, så jeg ga beskjed om at det gjør jeg ikke igjen. De kan leke sammen hjemme, men jeg tar ham ikke med noe sted flere ganger.

De er ikke sammen noe særlig nå lenger, da gutten min ble lei av den dårlige oppførselen som aldri bedret seg. Jeg må dessverre innrømme at jeg ikke er så veldig lei meg for det...

Anonymkode: c98c6...b0a

Slik har vi også gjort det. Vi har to småsøsken i tillegg til han som går på skolen. Siden minste er nyfødt og klistremerkebaby har vi rett og slett ikke mulighet til å følge kompisen opp hele tiden, så akkurat nå har vi ikke ham på besøk. Oppmuntrer ikke heller ellers, men han får lov å være på besøk når det en sjelden gang passer (bare stress og mas, synes det er slitsomt siden han sutrer og klager på absolutt alt).

Rart det der, de aller fleste kompiser merker vi jo ikke at er her i det hele tatt, mens denne ene gutten stjeler absolutt alt av oppmerksomhet og energi med klagingen og de ufine spillene sine. Han får ikke vilja si her, men mistenker at han gjør det hjemme siden han fortsetter og fortsetter og fortsetter å mase om og om igjen 🙉

Anonymkode: c88e7...4e4

[Arkana]

Jeg tenker at også de som har atferdsproblemer trenger venner og at de definitivt ikke blir mindre bøllete av å føle seg ekskludert. Jeg synes holdningen din er ufattelig trist, og lurer på hva du hadde tenkt om det var ditt barn det gjaldt. 

[Gjest Alterego666]

Jeg har hatt et par sånne i klassene til barna mine. Jeg ser at de ofte går alene ute, og de får alltid komme inn når de ringer på. 
«It takes a village to raise a child».

[Olsen]

Jeg ville foretrukket å ha "bøllen" på besøk hjemme hos meg. Det jeg ville vært mer tilbakeholden med er at mitt barn er på besøk i dette hjemmet, iallfall i småskolen. Jeg ville også sørget for at jeg inviterte og vekslet på hvem som ble invitert. (I samråd meg eget barn)

I denne raushetens tid er det lett å si at man skal være raus og inkluderende. Det tror jeg de fleste ønsker å være. Så har man en mengde egne greier som gjør at det ikke helt strekker til alltid. Og av og til er det en vurdering av sikkerhet for eget barn. 

[AnonymBruker]

Har faktisk liknende problemstilling. 3-åringen min blir veldig påvirket av et barn med en helt annen type oppførsel i bhg. Et barn som er like gammelt og som er naturlig at er endel av gjengen mitt barn omgås daglig. En av de andre mødrene har ringt meg og fortalt endel, kjenner familien via et eldre barn som er venn med største barnet i den familien. Hun regelrett advarer meg og sier at hun ikke lenger vil at yngste skal leke med dette barnet det er snakk om. jeg ser også den enromt dårlige påvirkningen på mitt barn. 

MEN jeg klarer allikevel ikke gå dit at jeg liksom skal utelukke dette barnet. Jeg inviterer det kanskje ikke selv, men når mitt barn spør om xx kan bli med hjem, så aksepterer jeg det. For om jeg også følger etter - hvem i all verden skal dette barnet ha igjen som venner? Det er jo nitrist å tenke på. Og nå kjenner jeg mer på at jeg ikke liker denne andre mammaen spesielt godt og at slikt holdninger trenger barna mine definitivt ikke å lære. veien er kort til mobbing her. Og denne mammaen jobber selv i barnehage! Det er helt vilt.

Jeg sjanser på at min påvirkning på oppdragelse vil veie tyngre enn påvirkningen utenfra. I tillegg har jeg god dialog med barnehagen om hva jeg observerer, og jeg vet at de ser det samme og at det gjør endel tiltak osv. jeg syns egentlig mer synd på dette andre barnet som vil slite med dette lenge, enn på mitt barn som bare får se verden fra litt flere sider men som innerst inne har veldig god styr på hva som egentlig er riktig og galt. Til å være bare 3 år. Så å gå til utestenging av det andre barnet vil ikke skje her, det vil være skikkelig dårlig gjort. Vil ikke lære barna mine at man skal drive med det.

Anonymkode: 0f49e...a13

[AnonymBruker]

23 timer siden, Witch24 skrev:

Jeg så allerede i barnehagen at denne gutten hadde atferdsvansker. Og da de begynte på fotall sammen ser jeg jo at foreldrene takler sinnautbrudda hans dårlig. Han responderer ikke på tilsnakk, går å gjør sin egen greie. På bursdagen da alle skulle spise går han fortsatt å leker osv...kan også kommandere ungene til å utføre rampestreker. Nesevis mot voksne. Tror han er best, og skulle noen gjøre bedre enn han er det feil, gjelds ikke osv.

Har oppfølging på skolen har jeg skjønt, uten at det ser ut til at det virker...

Jeg har mitt å slite med, og orker ikke å dyrke dette vennskapet, og heldigvis har sønnen min andre venner som er lettere å ha i hus. Som også er bedre med tanke på innflytelse på sønnen min...

Er det feil av meg av å ikke la han ta med denne gutten hjem (han har bare spurt et par ganger, men heldigvis er vi mye opptatt på ettermiddagene? Jeg tror rett å slett denne ungen er for krevende for meg...

Noen andre som har noen tanker om dette?

Klassens bølle. Er et barn slemt? 

Noen voksne har feila det barnet totalt, ikke fortsett i samme stilen er du grei. 

Anonymkode: 346f5...df9

[Gjest Geirfuglen]

Nå vet ikke jeg hvor mye du selv har å slite med og hvor alvorlig det er, men i slike tilfeller synes jeg man skal reflektere litt over det uttrykket om: «it takes a village to raise a child”.

Jeg var selv et såkalt problembarn. Av bakgrunn var jeg fosterbarn og hadde opplevd veldig mye vondt. Hadde det heller ikke bra i fosterfamilien min. Jeg vet at jeg sannsynligvis ikke hadde den aller beste innflytelsen på mine venninner i skolealder. Jeg var rampete og fikk diverse innfall. Foreldrene til bestevenninnen min fra jeg var 8 år (hun er fortsatt det i dag), «så meg», hentet meg da jeg hadde behov for det, og lot meg spise og overnatte der. De gjorde ikke noe jeg vil anse som veldig krevende, men de inkluderte meg og var rause.

Jeg tror det har vært med på å bidra til (ikke er årsaken til, men et bidrag) at jeg har klart meg bra, at venninnen min og jeg har et så godt og nært vennskap, og at jeg har skikket meg godt, tatt en mastergrad og er i en trygg livssituasjon. De fleste har nok med seg og sitt, men vi kan alle gjøre litt og være rause ovenfor de ungene som vokser opp i lokalsamfunnet vårt.

[Gjest Geirfuglen]

19 timer siden, Alterego666 skrev:

Jeg har hatt et par sånne i klassene til barna mine. Jeg ser at de ofte går alene ute, og de får alltid komme inn når de ringer på. 
«It takes a village to raise a child».

Så nå at du allerede hadde skrevet det ❤️

[AnonymBruker]

Har den samme problematikken hjemme. Bit sammen tennene og husk at det ikke er barnas feil..men foreldrenes. Vi bor i et billig område og her er mange sosialt utfordra skikkelser, dessverre.

Anonymkode: 8756a...92b

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Geirfuglen skrev:

Nå vet ikke jeg hvor mye du selv har å slite med og hvor alvorlig det er, men i slike tilfeller synes jeg man skal reflektere litt over det uttrykket om: «it takes a village to raise a child”.

Jeg var selv et såkalt problembarn. Av bakgrunn var jeg fosterbarn og hadde opplevd veldig mye vondt. Hadde det heller ikke bra i fosterfamilien min. Jeg vet at jeg sannsynligvis ikke hadde den aller beste innflytelsen på mine venninner i skolealder. Jeg var rampete og fikk diverse innfall. Foreldrene til bestevenninnen min fra jeg var 8 år (hun er fortsatt det i dag), «så meg», hentet meg da jeg hadde behov for det, og lot meg spise og overnatte der. De gjorde ikke noe jeg vil anse som veldig krevende, men de inkluderte meg og var rause.

Jeg tror det har vært med på å bidra til (ikke er årsaken til, men et bidrag) at jeg har klart meg bra, at venninnen min og jeg har et så godt og nært vennskap, og at jeg har skikket meg godt, tatt en mastergrad og er i en trygg livssituasjon. De fleste har nok med seg og sitt, men vi kan alle gjøre litt og være rause ovenfor de ungene som vokser opp i lokalsamfunnet vårt.

Du var svært heldig som hadde en slik venninne med slike rause foreldre, men på generell basis kan man ikke forvente såpass med "oppfølging" av andres barn. Jeg anser meg selv som raus, og tar gjerne imot barnas venner på strak arm, men jeg hadde vegret meg for å bli for engasjert i et utagerende, uoppdragent og "bøllete" barn. Det hadde jeg ikke hatt kapasitet til, og det sier jeg uten å skjemmes. Jeg hadde selvsagt ikke utestengt dette barnet, men hadde trolig sett meg nødt til å begrense kontakten en del.

Anonymkode: 09262...2a5

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn som tiltrekkes veldig av disse "bøllene", og gjerne er med på alt de gjør galt og. Dette har gjort at jeg har kommet litt mer inn på disse barna, og jeg har sett at hos hvert eneste et av dem (bhg, skole og lokalmiljø), så er dette barn som virkelig har sitt å slite med. Det er rett og slett barn som ikke har det så lett hjemme eller inni seg selv. Jeg har prøvd å inkludere, og det har stort sett gått veldig bra. Et barn har jeg satt streken for, rett og slett fordi det begynte å ødelegge pynteting og andre ting her hjemme med vilje da det var på besøk. De andre har min sønn selv fått nok av etter en tid, fordi det blir for voldsomt og de går for langt. Det første av disse barna han var mye sammen med, har i dag virkelig fått "skikk på seg", fått hjelp og blitt et veldig flott barn. Om vi har noe med det å gjøre, fordi vi var der og lytta og inkluderte vet jeg ikke. Men jeg vet at den gangen betydde det en hel verden for det lille barnet å bli akseptert av noen. 

At det er slitsomt forstår jeg veldig godt, for det ER det. Men så lenge ingen gir dem en sjanse, så vil de bare bli verre. 

Anonymkode: bb1d0...868

[Gjest Geirfuglen]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du var svært heldig som hadde en slik venninne med slike rause foreldre, men på generell basis kan man ikke forvente såpass med "oppfølging" av andres barn. Jeg anser meg selv som raus, og tar gjerne imot barnas venner på strak arm, men jeg hadde vegret meg for å bli for engasjert i et utagerende, uoppdragent og "bøllete" barn. Det hadde jeg ikke hatt kapasitet til, og det sier jeg uten å skjemmes. Jeg hadde selvsagt ikke utestengt dette barnet, men hadde trolig sett meg nødt til å begrense kontakten en del.

Anonymkode: 09262...2a5

Kan jeg spørre hvorfor du ikke anser at du selv har kapasitet? Jeg tenker at man ikke nødvendigvis trenger å gjøre så utrolig mye heller, og det kommer jo også an på hvor alvorlig det er og om man bør involvere fagpersoner. Jeg føler at vi har mye å gjøre her hjemme også, men kan ikke se at vi ikke skulle hatt «kapasitet» til å åpne hjemmet vårt for et «bøllete» barn.

[Tatja]

På 21.1.2020 den 13.49, Witch24 skrev:

Jeg så allerede i barnehagen at denne gutten hadde atferdsvansker. Og da de begynte på fotall sammen ser jeg jo at foreldrene takler sinnautbrudda hans dårlig. Han responderer ikke på tilsnakk, går å gjør sin egen greie. På bursdagen da alle skulle spise går han fortsatt å leker osv...kan også kommandere ungene til å utføre rampestreker. Nesevis mot voksne. Tror han er best, og skulle noen gjøre bedre enn han er det feil, gjelds ikke osv.

Har oppfølging på skolen har jeg skjønt, uten at det ser ut til at det virker...

Jeg har mitt å slite med, og orker ikke å dyrke dette vennskapet, og heldigvis har sønnen min andre venner som er lettere å ha i hus. Som også er bedre med tanke på innflytelse på sønnen min...

Er det feil av meg av å ikke la han ta med denne gutten hjem (han har bare spurt et par ganger, men heldigvis er vi mye opptatt på ettermiddagene? Jeg tror rett å slett denne ungen er for krevende for meg...

Noen andre som har noen tanker om dette?

Dersom du kjenner at du kan takle gutten dårlig, så er det helt rett av deg å ikke invitere han hjem til dere.

Men har du overskudd, og vil gjøre en forskjell i en liten gutt sitt liv, så inviter! Han får sikkert ikke så mange invitasjoner...

[AnonymBruker]

1 time siden, Geirfuglen skrev:

Kan jeg spørre hvorfor du ikke anser at du selv har kapasitet? Jeg tenker at man ikke nødvendigvis trenger å gjøre så utrolig mye heller, og det kommer jo også an på hvor alvorlig det er og om man bør involvere fagpersoner. Jeg føler at vi har mye å gjøre her hjemme også, men kan ikke se at vi ikke skulle hatt «kapasitet» til å åpne hjemmet vårt for et «bøllete» barn.

Du har helt rett i at det er grader av "bøllethet" og utagering, og jeg ville selvsagt sett barnet an. Jeg utestenger ingen i utgangspunktet, og ville selvsagt gjort noen forsøk.

Anonymkode: 09262...2a5

[Bingo Bongo]

Dette er et utrolig vanskelig tema. Det er ikke alltid man selv velger å bli venn med vedkommende heller....

 

Min sønn og hans ene kompis er rolige gutter. De går i klasse med en slik villstyring der foreldrene har fått for seg at sønnen har godt av å være sammen med rolige gutter, så de ønsker at sønnen skal være sammen med disse to. Men disse to rolige guttene trives ikke sammen med villstyringen. De har blitt slått og herset med, og det har vært mye problemer.

Foreldrene hans har vært veldig klar på at alle skal inkluderes, og vi har virkelig prøvd. Vi har invitert han til oss, og har også inngått avtaler med foreldrene at de rolige guttene skal dra på besøk til han. Det har endt opp med at disse rolige guttene har mistrivdes sterkt, og måttet bli hentet pga "vondt i magen" (noe som mirakuløst har gått over med en gang de har kommet hjem...)

Jeg blir ikke veldig overrasket hvis disse foreldrene sin versjon er at sønnen blir holdt utenfor, men det er fullstendig kræsj i personlighet mellom guttene, og vennskap kan ikke styres av foreldre.

[Arkana]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har den samme problematikken hjemme. Bit sammen tennene og husk at det ikke er barnas feil..men foreldrenes. Vi bor i et billig område og her er mange sosialt utfordra skikkelser, dessverre.

Anonymkode: 8756a...92b

Det trenger faktisk ikke være foreldrenes feil heller. Barn med atferdsproblemer trenger hverken være bevisst slemme eller mangle oppdragelse. 

[Gjest Witch24]

1 minutt siden, Arkana skrev:

Det trenger faktisk ikke være foreldrenes feil heller. Barn med atferdsproblemer trenger hverken være bevisst slemme eller mangle oppdragelse. 

TS her;

Det som er litt "komisk" i saken er at foreldrene har en pedagogisk utdannelse og jobber m barn😅

Og da jeg selv gikk på skolen selv, jobbet begge foreldrene til klassens bølle med utagerende ungdoms jenter....

Takk for forslag på løsning til problemstillingen alle sammen:)