Føler ingenting

[AnonymBruker]

Har fått time hos lege for samtale i neste uke, mest for å diskutere sykdom som har gitt meg en skikkelig smell med utmattelse og noe jeg tror er en depresjon - men det er blitt er løst begrep som alle slenger fra seg på en litt kjip dag, så jeg skal ikke prøve å selvdiagnosere meg.

Jeg føler ingen glede over noe, og sånn har det vært i over 1 år, minst. Det eneste jeg føler er utmattelse og tomhet. Jeg har en fantastisk mann, utdanning og fast jobb (som jeg egentlig elsker), hus, bil og er veldig frivillig barnløs. Lever komfortabelt og har fått mange gode nyheter og muligheter i det siste som de fleste (og tidligere meg selv) sikkert ville hylt av glede over. Har tenkt over om jeg bare er en utakknemlig dritt, men nei, det er ikke tilfellet. 

Skal ikke dra ut traumer fra barndommen, for den var egentlig fin med unntak av en situasjon over noen år som jeg merker har gjort meg litt splittet og generelt sint - men dog gitt meg mulighet til å se ting fra forskjellige perspektiv. Livet har vært dritt og livet har vært bra, en helt normal berg og dalbane vil jeg si.
 

Jeg bare føler ingenting. Det føles ikke som om jeg hører hjemme her på et eller annet sprøtt vis. Jeg bare går i en tåke på autopilot og bryr meg ikke om noe. Også er jeg redd for å ikke komme noen vei hos legen selv om hun er fantastisk på alle måter, for jeg kjenner meg selv og har lett for å bagatellisere mine egne problemer for å ikke være til bry. Og jeg vet at hvis jeg starter å fortelle henne, så knekker jeg sammen i gråt og får sikkert ikke frem noe.

Jeg har ikke hatt selvmordstanker, bare for å gjøre det klart. Men jeg trenger hjelp, for dette overstyrer livet mitt totalt og jeg skyver sakte men sikkert fra meg alle som betyr noe. 

Er det noen som kjenner seg igjen eller har erfaring med dette? Hva starter man med å si til legen, og hvordan går man frem deretter?

Anonymkode: 999cc...067

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det på samme måte i over 2 år og viste seg at det var depresjon. Gledesløshet, utmatta og alt er et slit. Så ta tak i det og få frem med en gang hvor ille det er, skriv det ned på en lapp om du ikke klarer å snakke (jeg bare griner) så du får alt med og ikke glemmer noe og ikke bagatelliser det for hjelpen funker best til fortere du får hjelp trur jeg. 

Anonymkode: 76ee6...523

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik for en del år tilbake. Og som du beskriver selv; jeg slet skikkelig med å be om hjelp, fordi jeg ikke ville være til bry. Kunne gå til legen med agenda om å fortelle hvordan jeg hadde det, men fikk et sånt behov for å glatte over og bagatellisere det at jeg kom ikke lenger. 
 

For meg måtte det gå så langt at jeg en dag bare knakk sammen og gråt. Jeg klarte ikke stoppe gråten, den var helt hysterisk. Dette skjedde hjemme hos foreldrene mine og de krevde at jeg oppsøkte hjelp. Det hjalp egentlig, fordi jeg følte meg forpliktet til å si noe.. Samtidig som jeg var så sliten at jeg ikke orket å bagatellisere det lenger.

Jeg håper ikke du lar det gå så langt, men kanskje du kan fortelle noen hvordan du har det, slik at du føler deg mer forpliktet til å gjøre noe med det??

Håper du får den hjelpen du trenger, du fortjener å ha det godt ❤️

Anonymkode: f9783...93a