Hvordan går det med dere?

[AnonymBruker]

Det er nytt år og greier, så jeg lurer på hvordan dere føler dere? Tenker dere tilbake til tidligere år, kanskje når dere var barn, ungdom eller "nybakt" voksen, at dere kunne gjort ting annerledes? At fortiden, som dere kanskje har holdt så fast i, begynner å gå vekk i tåke? Det sies at det sår leges med tid og jeg tror ikke at det kunne vært sannere. For mange, dessverre, så tar det mange år før sårene leges og etterlater seg arr som aldri vil forsvinne. Flere føler skam for at de føler seg slik. De blir flaue på vegne av seg selv og på sine feil og såkalte imperfeksjoner. Bitterhet og nag som en har bæret på i flere år, blir plutselig taushetsbelagt og hysj, hysj-tema. Du er redd for at folk vil se annerledes på deg om du åpner deg, og du er redd for at din smerte vil jage dem vekk når støtten og deres tilstedeværelse kanskje er medisinen. "Slutt å gråt, du må ikke gråte" ble jeg fortalt av min mor samtidig som hun sa "at jeg skulle komme til henne når det var ting". Det skjedde mange ting, mange småting. Men det vil jo bare irritere mer vedkommende enn det vil hjelpe for meg hvis jeg kommer med disse småtingene, så la oss bare vente til alt samler seg og blir en stor bombe av ting. 

 

 

Min historie går slik. Skole var et sted jeg hatet aller mest og det eneste jeg alltid har lurt på er hvor stort fraværet mitt var, i prosent. Stakkars min mor som ble manipulert, av meg, til å holde meg hjemme. Jeg hadde vondt i magen, i hodet, beina, - sikkert de fleste kroppsdelene, og gråt for å få være hjemme. En dag ble jeg tatt inn i et av grupperommene for å snakke om noe fælt jeg hadde gjort. "Hvorfor gjorde du det mot Per?" Ble jeg spurt. "Jo, fordi han sprang etter søstrene mine med nål og derfor valgte jeg å springe etter ham med akebrett." Var sannheten jeg ville svare med, men som jeg ikke gjorde fordi jeg ikke turte. Jeg stod veldig sjeldent opp for meg selv, noe jeg forstår svært lite av hvorfor jeg gjorde. Den andre gangen jeg husker å ha "våknet" var da vi var på tur to dager før sommerferie i sjette klasse. Tre-fire elever, som jeg ekstremt redd for på den tiden, gikk hele tiden etter meg. De kom med kommentarer om hvorfor jeg ikke kom til dem, lo og synes det var så utrolig morsomt at jeg bare var lille, stille meg. Så kom en av dem mot meg, ei jente, prøvde å gripe etter meg og jeg tok tak i kanten av t-skjorten hennes før jeg så dyttet henne ned på bakken. Lærerne synes det var veldig trist at jeg ikke ville dukke opp på avslutningen dagen etter og skulle ta opp problemene i klassen, - noe de selvsagt ikke gjorde. 

Jeg har alltid lurt på hvorfor jeg ikke slo tilbake. Det var som om jeg måtte samle opp styrke gradvis for at noe skulle skje og at dette "noe" ofte var for mye. Jeg var den som sa i fra til lærerne, men som bare fikk et par trøstende ord og aldri en løsning. På ungdomsskolen var det bare utfrysning, heldigvis. Det eneste jeg gruet meg til, var når vi måtte bestemme selv hvem vi ville sitte med. Og det er lite kult når læreren så bestemmer seg for å lage en liste over hvem som skal sitte sammen fordi alle vet det var du som sa ifra. Det eneste jeg ville var jo å ikke føle meg ekskludert, noe jeg kjente på bestandig.  

 

Noen år senere, i dag, er jeg forhåpentligvis ikke den samme som jeg var. Jeg prøver så godt jeg kan å være åpen om eventuelle problemstillinger, være ærlig og ikke la meg falle når noen prøver å dytte meg. Ensomheten tærer selvsagt, selv når jeg er omgitt av familiemedlemmer. Det gikk fra "Jeg skal få venner når jeg begynner på ungdomsskolen" og "Jeg skal få venner når jeg begynner på videregående" til "Jeg skal være sosial med folk på arbeidsplassen så godt som jeg klarer og forhåpentligvis er det godt nok".

 

Ønsker at alle får et godt år!

 

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 72a5f...382

[AnonymBruker]

Føl dere fri til å dele historiene deres!

Anonymkode: 72a5f...382