Barnefattigdom i Oslo

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lykke til med å bo de stedene uten en bil.

Og skaffer man seg en bil så tjener man ingenting på å flytte. Bil er dyrt i Norge.

Anonymkode: 01deb...c70

Vi bor 50 min unna Oslo, på et sted som mange betegner som "på landet". Det går helt fint uten bil, selv med to busser i timen og 15 min stopp mellom to busser for å komme seg til nærmeste "tettsted". 

Nei, man trenger ikke bil selv om man flytter utenfor Oslo.  

 

Anonymkode: 62e39...3cb

[Gjest Dævendøtte]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er ikke min situasjon. Jeg vil helst ikke bo her jeg bor, men får ikke refinanisert lånet. Leiligheten ble kjøpt før barnet var påtenkt. Vi er fastlåst her, dessverre. 

Anonymkode: 97364...825

Svaret mitt var egentlig til den jeg siterte, mente aldri at dere skulle gjøre sånt  

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Dævendøtte said:

Nei, virkelig ikke. Det er stor forskjell på å leve som fattig kontra å ha lav inntekt. 

Ok, hvor stor forskjell snakker vi? Hvor mye har de som er fattige igjen etter faste utgifter? Dette er et oppriktig spørsmål.

Anonymkode: 97364...825

[Gjest Dævendøtte]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok, hvor stor forskjell snakker vi? Hvor mye har de som er fattige igjen etter faste utgifter? Dette er et oppriktig spørsmål.

Anonymkode: 97364...825

Selv har jeg vokst opp i et hjem med lav inntekt. Har aldri manglet noe, men aldri fått noe spesielt dyrt. Var det noe jeg ønsket meg som kostet litt mer enn "normalt", ble det lagt til bursdag eller jul i tillegg. 

I voksen alder ble jeg alene med barnet mitt, da levde jeg som fattig i noen år. Hadde knapt råd til mat den siste uka før lønning, levde så sparsommelig jeg kunne, men pengene strakk ikke til. 

Så om man tjener dårlig, men nok til at man klarer de faste utgiftene og har til mat og klær, da går det fint å tjene lite. For man vet alltid at pengene kommer inn, selv om det er små summer. Ulempen er den dagen bilen ryker og man må ut med 20 tusen til en reparasjon, da er det tungt å være lavtlønnet. 

[AnonymBruker]

Da må de jo foreldrene øke ukepengene til barna slik at vi slipper at barn skal være fattige.

Anonymkode: 0c637...9e8

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er redd ungen skal skamme seg over oss. At når han har vært på playdates hos barn med velstående foreldre med store hus skal synes min lille leilighet er kjempeliten. At foreldrene i guttens barnehage skal synes vi ikke er bra nok fordi leiligheten vår er på størrelse med praktikant-delen av huset deres. 

Anonymkode: 97364...825

Da bør du flytte. 

Anonymkode: f5991...9bd

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener,tror jeg. Selv bor jeg i en (nokså) liten leilighet i et eldre boligområde, rett ved et nytt boligfelt med store, plettfrie hus. Klart vi ikke kommer så godt ut i sammenligning, selv om vi egentlig ikke har dårlig råd. Barnet mitt er fortsatt i barnehagealder og merker ikke noe til slikt, men jeg kjenner jeg gruer meg litt til skolestart.

Anonymkode: a8b0b...125

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Da bør du flytte. 

Anonymkode: f5991...9bd

Får ikke refinansiert lånet.

Anonymkode: 97364...825

[AnonymBruker]

2 hours ago, Dævendøtte said:

Selv har jeg vokst opp i et hjem med lav inntekt. Har aldri manglet noe, men aldri fått noe spesielt dyrt. Var det noe jeg ønsket meg som kostet litt mer enn "normalt", ble det lagt til bursdag eller jul i tillegg. 

I voksen alder ble jeg alene med barnet mitt, da levde jeg som fattig i noen år. Hadde knapt råd til mat den siste uka før lønning, levde så sparsommelig jeg kunne, men pengene strakk ikke til. 

Så om man tjener dårlig, men nok til at man klarer de faste utgiftene og har til mat og klær, da går det fint å tjene lite. For man vet alltid at pengene kommer inn, selv om det er små summer. Ulempen er den dagen bilen ryker og man må ut med 20 tusen til en reparasjon, da er det tungt å være lavtlønnet. 

Uff, skjønner hva du mener. Vi er lavinntekt, ikke fattig, ja. Har kutta alle unødvendig kostnader, inkl bil og annet som kan føre til uforutsette kostander

Anonymkode: 97364...825

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg skjønner hva du mener,tror jeg. Selv bor jeg i en (nokså) liten leilighet i et eldre boligområde, rett ved et nytt boligfelt med store, plettfrie hus. Klart vi ikke kommer så godt ut i sammenligning, selv om vi egentlig ikke har dårlig råd. Barnet mitt er fortsatt i barnehagealder og merker ikke noe til slikt, men jeg kjenner jeg gruer meg litt til skolestart.

Anonymkode: a8b0b...125

Det er litt likt, ja. Håper ikke ungene i de rike familiene blir ufine mot ungen min. 

Anonymkode: 97364...825

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får ikke refinansiert lånet.

Anonymkode: 97364...825

Hva har det å si? Selg leiligheten og flytt et annet sted til tilsvarende pris 

Anonymkode: 72e65...116

[AnonymBruker]

Jeg bor også i Oslo. Hadde nesten et år med praksisarbeid via Nav, hvor jeg jobbet ubetalt. Jeg levde da på ca 18000 brutto i stønad pluss dobbel barnetrygd og en tusenlapp i bidragsforskudd fra Nav. Det var beinhardt, og jeg opplevde meg som fattig, selv om jeg har flere millioner i EK i boligen jeg eier. Greia med Oslo er at der har nesten alle i min aldersgruppe minst 2 mill i EK i boligen sin, fordi de kom inn på boligmarkedet før 2010 da den ekstreme prisøkningen kom. Så det er der poenget med relativ fattigdom kommer inn. I mitt barns aldersgruppe er foreldrene stort sett fortsatt sammen, og derav har de råd til både større bolig og høyere levestandard. Jeg har innsett at blir jeg boende her (og fortsetter å være singel), kommer vi alltid til å ha en følelse av utenforskap: på grunn av mindre bolig, mindre mulighet til ferie, og også mindre familie rundt oss. 

Etter nesten et år med utnytting fra arbeidsgiver, begynte jeg å mota lønn, og jeg har nå rundt 29000 brutto inntekt i måneden, dvs 390 000. På den ene siden lever jeg og barnet mitt fremdeles med en inntekt som er under gjennomsnittet. På den andre siden føler jeg meg rik! Fordi jeg vet hva fattigdom er, jeg har blitt ekstremt sparsommelig og klarer nå å betale inn ekstra på boliglån og indeksfond de pengene som overskyter de 18000 som jeg var vant til å leve på da jeg jobbet ulønnet. Men mine venner, som er i par og som barnet mitt går i barnehage med, de har samlet inntekt på minst millionen, pluss mange av de er opprinnelig fra Oslo, har høstet fruktene av foreldrenes investeringer, og sitter da med nesten nedbetalt bolig i mangemillionersklassen. Det sier seg selv at jeg aldri kommer til å nå opp.

En ting er sikkert: mitt barn skal ikke vokse opp i Oslo. Vi skal tilbake til hjemstedet mitt, så fort jeg klarer å få det praktiske i orden. Enn så lenge er vi stuck i leiligheten, også slik du er TS, fordi jeg får ikke refinansiert lånet siden jeg ikke har fast stilling. Jeg vurderer derfor å kjøpe borettslagsleilighet med pris som er innenfor det jeg har i EK, samtidig høye felleskostnader- som jeg vet jeg er i stand til å betjene så sant jeg har jobb.

Anonymkode: aee13...0c6

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva har det å si? Selg leiligheten og flytt et annet sted til tilsvarende pris 

Anonymkode: 72e65...116

Hvis hun ikke får refinansiert lånet kan hun ikke få en leilighet til tilsvarende pris. Hun kan få en leilighet tilsvarende EKen. Men det er ikke sikkert den er tilstrekkelig til å gi henne den boligen hun ønsker likevel.

Anonymkode: aee13...0c6

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke min situasjon. Jeg vil helst ikke bo her jeg bor, men får ikke refinanisert lånet. Leiligheten ble kjøpt før barnet var påtenkt. Vi er fastlåst her, dessverre. 

Anonymkode: 97364...825

Alle kan selge hvis de vil.

Anonymkode: 29f27...8c8

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bor også i Oslo. Hadde nesten et år med praksisarbeid via Nav, hvor jeg jobbet ubetalt. Jeg levde da på ca 18000 brutto i stønad pluss dobbel barnetrygd og en tusenlapp i bidragsforskudd fra Nav. Det var beinhardt, og jeg opplevde meg som fattig, selv om jeg har flere millioner i EK i boligen jeg eier. Greia med Oslo er at der har nesten alle i min aldersgruppe minst 2 mill i EK i boligen sin, fordi de kom inn på boligmarkedet før 2010 da den ekstreme prisøkningen kom. Så det er der poenget med relativ fattigdom kommer inn. I mitt barns aldersgruppe er foreldrene stort sett fortsatt sammen, og derav har de råd til både større bolig og høyere levestandard. Jeg har innsett at blir jeg boende her (og fortsetter å være singel), kommer vi alltid til å ha en følelse av utenforskap: på grunn av mindre bolig, mindre mulighet til ferie, og også mindre familie rundt oss. 

Etter nesten et år med utnytting fra arbeidsgiver, begynte jeg å mota lønn, og jeg har nå rundt 29000 brutto inntekt i måneden, dvs 390 000. På den ene siden lever jeg og barnet mitt fremdeles med en inntekt som er under gjennomsnittet. På den andre siden føler jeg meg rik! Fordi jeg vet hva fattigdom er, jeg har blitt ekstremt sparsommelig og klarer nå å betale inn ekstra på boliglån og indeksfond de pengene som overskyter de 18000 som jeg var vant til å leve på da jeg jobbet ulønnet. Men mine venner, som er i par og som barnet mitt går i barnehage med, de har samlet inntekt på minst millionen, pluss mange av de er opprinnelig fra Oslo, har høstet fruktene av foreldrenes investeringer, og sitter da med nesten nedbetalt bolig i mangemillionersklassen. Det sier seg selv at jeg aldri kommer til å nå opp.

En ting er sikkert: mitt barn skal ikke vokse opp i Oslo. Vi skal tilbake til hjemstedet mitt, så fort jeg klarer å få det praktiske i orden. Enn så lenge er vi stuck i leiligheten, også slik du er TS, fordi jeg får ikke refinansiert lånet siden jeg ikke har fast stilling. Jeg vurderer derfor å kjøpe borettslagsleilighet med pris som er innenfor det jeg har i EK, samtidig høye felleskostnader- som jeg vet jeg er i stand til å betjene så sant jeg har jobb.

Anonymkode: aee13...0c6

Og hva er så galt med å kjøpe en borettslagleilighet? Mange med leilighet i Oslo har borettslagleilighet. Det virker som om enkelte av dere her inne prøver å bare finne problemer på ting fremfor løsninger.

Anonymkode: 29f27...8c8

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg bor også i Oslo. Hadde nesten et år med praksisarbeid via Nav, hvor jeg jobbet ubetalt. Jeg levde da på ca 18000 brutto i stønad pluss dobbel barnetrygd og en tusenlapp i bidragsforskudd fra Nav. Det var beinhardt, og jeg opplevde meg som fattig, selv om jeg har flere millioner i EK i boligen jeg eier. Greia med Oslo er at der har nesten alle i min aldersgruppe minst 2 mill i EK i boligen sin, fordi de kom inn på boligmarkedet før 2010 da den ekstreme prisøkningen kom. Så det er der poenget med relativ fattigdom kommer inn. I mitt barns aldersgruppe er foreldrene stort sett fortsatt sammen, og derav har de råd til både større bolig og høyere levestandard. Jeg har innsett at blir jeg boende her (og fortsetter å være singel), kommer vi alltid til å ha en følelse av utenforskap: på grunn av mindre bolig, mindre mulighet til ferie, og også mindre familie rundt oss. 

Etter nesten et år med utnytting fra arbeidsgiver, begynte jeg å mota lønn, og jeg har nå rundt 29000 brutto inntekt i måneden, dvs 390 000. På den ene siden lever jeg og barnet mitt fremdeles med en inntekt som er under gjennomsnittet. På den andre siden føler jeg meg rik! Fordi jeg vet hva fattigdom er, jeg har blitt ekstremt sparsommelig og klarer nå å betale inn ekstra på boliglån og indeksfond de pengene som overskyter de 18000 som jeg var vant til å leve på da jeg jobbet ulønnet. Men mine venner, som er i par og som barnet mitt går i barnehage med, de har samlet inntekt på minst millionen, pluss mange av de er opprinnelig fra Oslo, har høstet fruktene av foreldrenes investeringer, og sitter da med nesten nedbetalt bolig i mangemillionersklassen. Det sier seg selv at jeg aldri kommer til å nå opp.

En ting er sikkert: mitt barn skal ikke vokse opp i Oslo. Vi skal tilbake til hjemstedet mitt, så fort jeg klarer å få det praktiske i orden. Enn så lenge er vi stuck i leiligheten, også slik du er TS, fordi jeg får ikke refinansiert lånet siden jeg ikke har fast stilling. Jeg vurderer derfor å kjøpe borettslagsleilighet med pris som er innenfor det jeg har i EK, samtidig høye felleskostnader- som jeg vet jeg er i stand til å betjene så sant jeg har jobb.

Anonymkode: aee13...0c6

Skjønner deg godt! Er stuck i leiligheten min jeg også. Får ikke refinansiert pga for lav inntekt. 

Savner det Oslo jeg vokste opp i, med blanda nabolag. Snart bare Teslaer og småbarnsfamilier med au pair rundt meg. Det er jo sjukt.

Anonymkode: 97364...825

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Og hva er så galt med å kjøpe en borettslagleilighet? Mange med leilighet i Oslo har borettslagleilighet. Det virker som om enkelte av dere her inne prøver å bare finne problemer på ting fremfor løsninger.

Anonymkode: 29f27...8c8

Jeg tror vedkommende mener leilighet med høy fellesgjeld, lavt innskudd. Da får man kjøpt for mer enn man har EK til.

Anonymkode: 97364...825

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Og hva er så galt med å kjøpe en borettslagleilighet? Mange med leilighet i Oslo har borettslagleilighet. Det virker som om enkelte av dere her inne prøver å bare finne problemer på ting fremfor løsninger.

Anonymkode: 29f27...8c8

Jeg tror ikke du forstod hva jeg skrev. Det er ikke noe feil med borettslagsleilighet, det er slik vi bor nå og det er selvsagt mange flotte leiligheter i borettslag! Men når man er lavinntektsfamilie og har lav inntekt, og derfor ikke får refinansiert lånet. Så kan det være en mulighet når man ønsker å bytte leilighet, å få til et bytte likevel, ved å bruke EKen som innskudd på en leilighet så sant man er i stand til å betjene høye felleskostnader.

Kom gjerne med alternative løsninger hvis du har noen, jeg er veldig interessert i å høre

Anonymkode: aee13...0c6

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Vi bor 50 min unna Oslo, på et sted som mange betegner som "på landet". Det går helt fint uten bil, selv med to busser i timen og 15 min stopp mellom to busser for å komme seg til nærmeste "tettsted". 

Nei, man trenger ikke bil selv om man flytter utenfor Oslo.  

 

Anonymkode: 62e39...3cb

Selv fra østkanten kan det ta 30 minutter å komme seg inn i Oslo. Jeg tror ikke du har helt forstått poenget når du snakker om deg selv hvor det tar 50 minutter å komme seg inn i Oslo. Poenget med å flytte ut av Oslo, er for å få seg en billigere leilighet enn det man kan få på østkanten. Der du bor er det sikkert bare hus til flere millioner kroner.

Behovet for bil kommer når en familie bor i en liten bygd utenfor pendleavstand til Oslo. Uten bil kommer du deg ikke rundt og opplever hele tiden det er ting familien og barna ikke får vært med på eller tar mye tid på grunn av mangel på bil.

Anonymkode: 01deb...c70

[AnonymBruker]

På 27.12.2019 den 18.18, AnonymBruker skrev:

Du er ikke fattig, du eier egen bolig, har råd til å spare og sitter igjen med 12000 som du kan bruke på mat og transport. Det er ingenting å beskymre seg over.

For meg er man fattig om man må bo trangt, må spise billig og allikavel sitter igjen med et par tusenlapper hver måned som man kan bruke på andre ting. 

Anonymkode: 01deb...c70

Eier og eier.. hun betaler vel mye på lånet hver mnd 

Anonymkode: 91d65...547