Hjelpe voksene barn?

[AnonymBruker]

Hei, jeg har en sønn på 19 år, han har i det siste kommet i en del vanskelige situasjoner. Han bor for seg selv og jeg bor 8 timer unna med bil. Min sønn har ADHD og det gjør at min relasjon til han til tider er ganske anstrengende. Vi krangler mye jeg jeg blir fort sliten og lei meg.  I det siste har han gjort mye dumt, han har nå flere dommer på seg og må etterhvert i fengsel, han har testet ut narkotika og drikker mye. Han har svindlet folk på nett for mye penger, han har droppet ut av skole og klarer ikke holde på arbeid osv osv. Han har ødelagt relasjonen han har til sin familie på far siden så han har ingen andre enn meg igjen. 

så til sakens kjærne. Jeg ønsket å ta sønnen min hjem til meg og følge han opp litt og få han på bena igjen. han er deprimert nå og trenger ro og stabilitet rundt seg. Han trenger mennesker som bryr seg og gir han kjærlighet tross for alt som har gått galt. Men der sier min mann nei ( ikke far til min sønn)  nei,  og at om han skal komme hit kan jeg bare flytte, han mener jeg ikke er i stand til å hjelpe min sønn. Er dette riktig? Skal vi ikke i det miste prøve å hjelpe barnet vårt når de er i vanskelige situasjoner selv om den er over myndighets alder? Vi har 2 andre barn hjemme som får all hjelp og omsorg. Kan aldri tenke meg han sier nei til sin datter om hun skulle få problemer en gang. Er jeg urimelig som vil hente sønnen min hjem til meg? Eller har min mann rett? Trenger hjelp. 

Anonymkode: 6b6fe...9da

[Lill3My]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, jeg har en sønn på 19 år, han har i det siste kommet i en del vanskelige situasjoner. Han bor for seg selv og jeg bor 8 timer unna med bil. Min sønn har ADHD og det gjør at min relasjon til han til tider er ganske anstrengende. Vi krangler mye jeg jeg blir fort sliten og lei meg.  I det siste har han gjort mye dumt, han har nå flere dommer på seg og må etterhvert i fengsel, han har testet ut narkotika og drikker mye. Han har svindlet folk på nett for mye penger, han har droppet ut av skole og klarer ikke holde på arbeid osv osv. Han har ødelagt relasjonen han har til sin familie på far siden så han har ingen andre enn meg igjen. 

så til sakens kjærne. Jeg ønsket å ta sønnen min hjem til meg og følge han opp litt og få han på bena igjen. han er deprimert nå og trenger ro og stabilitet rundt seg. Han trenger mennesker som bryr seg og gir han kjærlighet tross for alt som har gått galt. Men der sier min mann nei ( ikke far til min sønn)  nei,  og at om han skal komme hit kan jeg bare flytte, han mener jeg ikke er i stand til å hjelpe min sønn. Er dette riktig? Skal vi ikke i det miste prøve å hjelpe barnet vårt når de er i vanskelige situasjoner selv om den er over myndighets alder? Vi har 2 andre barn hjemme som får all hjelp og omsorg. Kan aldri tenke meg han sier nei til sin datter om hun skulle få problemer en gang. Er jeg urimelig som vil hente sønnen min hjem til meg? Eller har min mann rett? Trenger hjelp. 

Anonymkode: 6b6fe...9da

Jeg syntes absolutt han skal få en sjanse. Dere bør imidlertid bli enige om noen kjøreregler: hvor mange ganger får han "drite seg ut" før nok er nok, hva forventer dere av han, hva gjør dere om det ikke funker? Hvor lenge tenker du å ha han boende? Kanskje er det enklere for mannen din hvis han har noe å forholdet deg til - feks seks månader eller noe. Avklar noen klare grenser og regler med både mannen din og sønnen din i forkant

[Mezzosoprena]

Dette er kjempevanskelig, men det høres ut som om denne fyren kan være dårlig nytt for de to andre barna - jeg tror jeg ville ha sørget for hjelp i helsevesenet.

[AnonymBruker]

Du kan ikkje hjelpe sønnen din. Så din mann har rett.

Anonymkode: 45655...d00

[AnonymBruker]

Synes du er en god mor som har lyst til å hjelpe han. Det er ikke lett å ha ADHD. Går sønnen din på medisiner? mulig at det hadde vert lurt om situasjonen er som den er. Eller dersom han gjør det, kanskje vurdere medisinene han går på.

En annen ting jeg lurer på i forhold til soning, er om han kanskje har mulighet for å sone på en institusjon i steden for i fengsel grunnet ADHDen hans? Det ville nok hjulpet han mer.

Anonymkode: 9c8f8...342

[AnonymBruker]

Hvordan hadde du tenkt å hjelpe han? 

Anonymkode: 748f7...f7d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Synes du er en god mor som har lyst til å hjelpe han. Det er ikke lett å ha ADHD. Går sønnen din på medisiner? mulig at det hadde vert lurt om situasjonen er som den er. Eller dersom han gjør det, kanskje vurdere medisinene han går på.

En annen ting jeg lurer på i forhold til soning, er om han kanskje har mulighet for å sone på en institusjon i steden for i fengsel grunnet ADHDen hans? Det ville nok hjulpet han mer.

Anonymkode: 9c8f8...342

Folk med ADHD slipper ikke unna straff, så de må nok sone som resten av befolkningen.

Anonymkode: c477a...999

[jabx]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan ikkje hjelpe sønnen din. Så din mann har rett.

Anonymkode: 45655...d00

Jeg tror dessverre dette er riktig. Noen er såpass ødelagt at de aldri vil kunne fungere i samfunnet. Når man slutten av tenårene og ikke har "skjerpet seg" så er det nok lite håp.

Han kommer sannsynligvis til å påføre andre mennesker lidelse resten av livet sitt.

Når det er sagt, det er TS' sønn. Det kan neppe skade at hun prøver å hjelpe.

Endret 21. desember 2019 av jabx

[Kvinne87Rogaland]

Jeg forstår at du ønsker å hjelpe han... men du skriver at dere krangler mye og at du blir sliten og lei, og det er nå når det er 8 timer mellom dere. Du vet at det blir ti ganger verre hvis dere bor i samme hus? Det vil eksplodere og ødelegge det forholdet dere har.

Og med hans holdninger når det kommer til narkotika, loven, svindel og respekt for andre mennesker - det er en skikkelig dårlig innflytelse på de andre barna som bor hjemme. 

Du må rett og slett prøve å stille opp på andre måter. Støtt han, hjelp han til å få bolig og behandlig osv.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, jabx skrev:

Jeg tror dessverre dette er riktig. Noen er såpass ødelagt at de aldri vil kunne fungere i samfunnet. Når man slutten av tenårene og ikke har "skjerpet seg" så er det nok lite håp.

Han kommer sannsynligvis til å påføre andre mennesker lidelse resten av livet sitt.

Når det er sagt, det er TS' sønn. Det kan neppe skade at hun prøver å hjelpe.

Jeg tenker tveriimot at dette en fyr som har hatt faste rammer tidligere, og nå som han har flytta på egenhånd så har ting sklidd ut. Han har ingen faste rammer lenger. Jeg vet om flere som begynte å slite da de flytta for seg selv. Så det her er jeg ikke enig i det hele tatt! Du kan ikke dømme en fyr utifra hva har har gjort det siste året som nyutflytta 19 åring.

Anonymkode: 9c8f8...342

[Bonusforelder]

Jeg ser jeg har fremstilt min sønn som et monster her, men ville ikke skjule sannheten heller. Selv om han har gjort alle disse gale tingene så er han også en god gutt. Han er ikke narkoman men har testet narkotika vil jeg først og fremst presisere. Jeg vet det er vilje til endring men han klarer bare ikke. Han er god med søsknene sine Og jeg har ingen problemer med å la han være alene med dem. Det er han og jeg som har de største problemene. Men jeg er villig til å ha det slik i 6 md, slik At han kan få fred fra det økonomiske jaget han hele tiden lever under, kommer seg bort fra det nettverket han har havnet i, jeg ønsker å hjelpe han så han kommer seg på jobb og får betalt tilbake det han har svindlet jeg vet han selv ønsker dette. Han ber meg om hjelp og jeg kan ikke gi han deg som er så frustrerende. 
 

fengsels straffen får jeg ikke gjort noe med, og han får ta sin straff , og jeg håper det blir en lærepenge, men jeg er redd han vil skade seg selv om han ikke får hjelp da han er svært deprimert. Ja han går på medisiner og har gjort det siden han var 5 år. Det hjelper dessverre lite 

[AnonymBruker]

Sønnen din må ville ha hjelp, og du vil nok ikke klare å hjelpe han alene. Her bør et team fra helsevesenet inn. 

Anonymkode: 82404...476

[Daria]

Du sier at du "er villig til å ha det slik" - hva er slik? I hvor stor grad vil det ramme de andre i husstanden? Det hjelper ikke så mye at han er snill med søskene sine (hvor gamle er de?) hvis det å ha ham i huset innebærer konstant krangling mellom ham og dere voksne (det ligger jo litt i kortene at han og stefar heller ikke har det beste forholdet), konflikter og generelt dårlig stemning vil det jo også gå ut over dem. Jeg skjønner ønsket ditt om å hjelpe, men du har to barn til du også må tenke på og ta hensyn til.

[kaleidoskop]

Han er bare 19 år. Selv om man er voksen på papiret kan man ha behov for hjelp på mange måter. Jeg er selv 40 og synes det er godt å få hjelp av mamma til enkelte ting. (så klart på et annet plan, men håper dere skjønner poenget) 

Tror han kan ha godt av veiledning, så han faktisk ikke havner helt på skråplanet. Men kan høres ut as om det også er behov for å trekke inn andre å snakke med. Tenker det er viktig som noen nevnte at dere må ha regler. Han kan ikke holde holde på som han har gjort. Og alle i huset må vise hensyn til hverandre 

[Bøttemedhull]

Jeg synes at vi som foreldre alltid står i gjeld til barna våre når de havner i trøbbel eller har problemer. De hadde tross alt ikke vært her om det ikke var for oss. 
Han er ung. Hvis han får hjelp nå, har han jo god tid til å få et godt liv og gjøre opp for seg. Jeg tror han trenger deg, og du skriver jo at han har ødelagt relasjonen til sin far sin side. Ikke gi han følelsen av at du også har gitt ham opp, tenk for en håpløs følelse. 

[AnonymBruker]

Jeg tror du tar deg vann over hodet, og forstår mannen din godt. Sønnen din må få gjøre seg sine egne erfaringer, finne indre motivasjon, og ta grep. Hvis han flytter inn hos dere, er faren stor for at du syr puter under armene på ham. Jeg ville forsøkt å hjelpe ham på andre måter.

Anonymkode: 9e56a...bdb

[Mezzosoprena]

Du ser dette her med mammaøyne, og allerede har du begynt å nyansere deg utfra det første innlegget. (Han er ikke SÅ ille som jeg sa altså, han har bare testet narkotika - han bruker det ikke). 

Igjen - helsevesenet et stedet for å hjelpe denne gutten.

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Bonusforelder skrev:

Ja han går på medisiner og har gjort det siden han var 5 år. Det hjelper dessverre lite 

Jeg vet at medisiner kan slutte å ha samme virkning etter en stund. Det finnes forskjellige typer medisiner for ADHD, det kan hende det kunne vert lurt å prøve en annen en.

Jeg selv har ADHD (inatentiv) og er på et forum med andre kvinner som snakker mye om både utfordringer og medisiner, og det er ofte anbefalt å bytte medisiner dersom de ikke har virkning lenger. Selv må jeg ærlig innrømme at jeg faktisk blir mer aggresiv av å ta ritalin enn jeg er ellers, selv om det hjelper konsentrasjonen. Så oppfølging på medisinfronten kan være viktig. 

Anonymkode: 9c8f8...342

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet at medisiner kan slutte å ha samme virkning etter en stund. Det finnes forskjellige typer medisiner for ADHD, det kan hende det kunne vert lurt å prøve en annen en.

Jeg selv har ADHD (inatentiv) og er på et forum med andre kvinner som snakker mye om både utfordringer og medisiner, og det er ofte anbefalt å bytte medisiner dersom de ikke har virkning lenger. Selv må jeg ærlig innrømme at jeg faktisk blir mer aggresiv av å ta ritalin enn jeg er ellers, selv om det hjelper konsentrasjonen. Så oppfølging på medisinfronten kan være viktig. 

Anonymkode: 9c8f8...342

Men jeg vil også ha sakt at andre har en annen effekt av disse medisinene enn jeg har, så ikke ta det som eksempel heller, jeg bare mener at det kan være nyttig å teste ut noe annet. 

Anonymkode: 9c8f8...342

[Zienna]

Kan man egentlig si at en 19-åring er voksen i dag?  Nei.  En 19-åring trenger foreldrene sine enda.   

Jeg vet hva jeg ville gjort.  Hadde tatt sønnen min hjem straks.  Hadde sørget for at han hadde mat og klær og fått ham fysisk på fote.    
Hadde jeg hatt en mann og stefar til barnet, som ikke ville støtte meg, ville jeg ofret mannen min.  Ikke sønnen.