Hva betyr psykologen din for deg?

[AnonymBruker]

Jeg har vært alvorlig deprimert i en god stund nå. Jeg har isolert meg fra omverdenen, og relasjoner og tidligere interesser har mistet betydning. Det var lenge tvil om jeg greide å nyttiggjøre meg av ulike former for behandling. Psykologen som jeg har nå mener at han kan se en vesentlig bedring hos meg. Jeg kan til en viss grad se det selv, men jeg hadde et temmelig stort tilbakeslag for en ukes tid siden. Jeg merker at relasjonen til psykologen min betyr mer og mer for meg. Han uttrykker at han har vært bekymret for meg mellom timene og han gir meg mulighet til å ta kontakt hvis det skulle være helt nødvendig. Jeg føler at han har en omsorg for meg som jeg ikke engang har selv, samtidig som han presser meg til å komme i kontakt med det jeg har vansker med. Jeg bruker mye tid mellom timene til å tenke på han, og jeg sitter nesten og venter på neste time med han. Nei, dette er ikke enda en forelskelsestråd. Jeg er ikke forelsket i han, og jeg vet det samme gjelder for han. Det har nok en sammenheng med at jeg ikke har noe annet i livet mitt akkurat nå enn timene med psykologen min, og han ser meg og ønsker at jeg skal kjempe for å bli bedre. Han var også det som gjorde at jeg fortsatt sitter her i dag. 

Hva betyr psykologen din for deg? Er det noen som har samme erfaring som meg? Jeg vet at disse følelsene jeg sitter med også kan være til hjelp for meg i min vei til å bli bedre. Har noen tips til å nyttiggjøre seg av det? Av det åpenbare klarer jeg å være mer ærlig med han jo mer tillit jeg får til han, men jeg merker også at jeg er blitt flinkere til å ta vare på meg selv. Han har fortalt meg at jeg må sørge for egenpleie og å spise og sove tilstrekkelig. Selv om jeg åpenbart ikke er der jeg en gang var da jeg var frisk, merker jeg at jeg for eksempel forsøker å dusje før jeg har timer med han. Han merker at jeg har blitt flinkere til det og kommenterer det, noe som gjør at jeg ønsker å forsøke å opprettholde det.

Anonymkode: d1181...346

[AnonymBruker]

Har det på samme måte. 

Anonymkode: d56a5...f80

[AnonymBruker]

Jeg kunne skrevet ditt innlegg selv. Min er viktig for meg på flere arenaer enn i terapirommet. Jeg har fått mye praktisk hjelp for eksempel til ting med bilen eller leiligheten. Uten min psykolog ville jeg ikke vært her. Vet det blir en stadig mer klisjéfylt ting å si. Men han her har troppet opp en søndags formiddag i en stor krisesituasjon og også hjulpet meg med å få i meg drikke når jeg har ligget helt lammet i en sykehusseng pga alvorlige, akutte sykdomssituasjoner. Jeg har foreldre. De gir meg mye, men det er mest materielt. De gir mer også, men det foregår ikke betingelsesløst. 
Jeg er bare takknemlig for dette gode mennesket som betyr mer enn hva han kanskje vil kunne ta innover seg♥️.

Anonymkode: 74d45...71d

[AnonymBruker]

Jeg har ikke helt funnet kjemien med min psykolog, så svaret er egentlig veldig lite.

Fastlegen min derimot. Hun har vært helt fantastisk. Hun klarer å møte meg og motivere meg uansett hvilken form jeg møter opp i. Og hun klarer nesten alltid å si noe som inspirerer, noe jeg kan ta med meg ut i hverdagen etterpå. 

Selv om det i teorien skulle vært DPS som kan mest om behandling av psykiatriske diagnoser, er det fastlegen som har hjulpet meg mest. 

Anonymkode: bf8e2...eac

[AnonymBruker]

Ja slik har jeg det også. Både med min tidligere psykiater under en ganske lang innleggelse. Han støttet meg langt ut over det som egentlig er normalt. Noe han for øvrig fikk kritikk av ledelsen for da. Men for meg var det fint. Vi ble nok for tett i relasjonen. 

Hun jeg har nå som har har hatt i to år (på sykehus, men går også av og til poliklinisk og kan ringe når jeg trenger) er jeg også veldig knyttet til. Hun har hjulpet meg ufattelig mye og vi har en veldig god relasjon. 

Anonymkode: fa464...3a2

[AnonymBruker]

Har omtrent samme forhold til min nåværende psykolog som mik forrigje.

Hyggelige og smarte folk jeg kan prate med om vanskelige ting, men jeg bryr meg ikke noe særlig mer om dem enn om fremmede. Får ingen sterk emosjonell tilknytning til dem. Litt takknemlighetsfølelse for at de hjelper meg kanskje - men det er jo jobben deres da

Anonymkode: 94f7a...27f

[Gjest Wilma89]

Jeg har hatt samme psykolog siden jeg var 16. I dag er jeg 30. På et tidspunkt betydde hun alt. Hun var den første «voksne» som virkelig så meg. Hun strakk seg lengre enn langt for å hjelpe meg. I dag har jeg vell egentlig ikke behov for psykolog lengre, men tror vi begge syns det er vanskelig å avslutte relasjonen. Føles dog veldig trygt å ha henne der. 

[AnonymBruker]

Hun betyr mye. Hun har betydd mye i en periode jeg jobbet med tunge ting, nå betyr hun mindre igjen sånn sett. Godt å ha en person jeg kan snakke med å dele det innerste med. Stoler 100% på henne og kan si alt. Kommer til å bli sårt å slutte en gang, men kjenner at når den tiden kommer så blir vel det greit også får jeg håpe.

 

Anonymkode: f406b...344

[AnonymBruker]

Holder det hundre prosent profesjonelt og nøytralt med han jeg har nå. Tar ikke imot og ber ikke om noe eller gir inntrykk av at jeg vil ha/akseptere noe utover samtalene den timen i uka på kontoret. Den første psykologen jeg hadde endte opp med å bli utbrent og måtte slutte fordi han gav for mye av seg selv, og jeg gikk helt i kjelleren fordi det er ordentlig hardt å å måtte starte på nytt med en ny. Samtidig som jeg ikke vil at noen skal bruke fritiden sin og tid med kone/mann og barn på meg, sånn som den jeg hadde gjorde. 

Anonymkode: a39aa...0a7

[AnonymBruker]

Tusen takk for at så mange har delt sin egen erfaring her! Det gjør at min opplevelse av det føles litt mer normalt. Jeg er redd for å bli for knyttet til psykologen min da jeg vet at relasjonen vil ta slutt en dag. Men når den tid skjer har jeg kanskje ikke et like stort behov for han som jeg har nå. 

Anonymkode: d1181...346

[AnonymBruker]

Jeg har hatt samme psykolog i 9 år, og jeg har alltid tenkt at jeg aldri blir å klare meg uten henne. Hun har vært så viktig for meg, hun har strukket seg så langt og jeg har vært veldig knyttet til henne. 

Nå som det går bedre med meg "trenger" jeg henne ikke på samme måte som før. Det er ikke krise hvis hun avlyser en time f.eks, og tanken på en avslutning av terapi skremmer meg ikke like mye lenger. 

Anonymkode: aed2e...071

[megda]

en liten digresjon her, men etter å ha lest noen tråder angående psykologer, så virker det som om et stort flertall av kvinner har mannlig psykolog. Det virker merkelig mtp. andelen kvinner totalt sett som er psykologer. er dette en feil antakelse basert på enkelttilfeller? 

[Silva Pluvialis]

.

Endret 5. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

46 minutter siden, Gorilla skrev:

Jeg er veldig følelsesmessig knyttet. Det ligger til mitt tilknytningsmønster at jeg knytter meg til mennesker som en magnet om jeg blir møtt, forstått og vist omsorg. 

Samme her. 

Anonymkode: fa464...3a2

[AnonymBruker]

3 timer siden, megda skrev:

en liten digresjon her, men etter å ha lest noen tråder angående psykologer, så virker det som om et stort flertall av kvinner har mannlig psykolog. Det virker merkelig mtp. andelen kvinner totalt sett som er psykologer. er dette en feil antakelse basert på enkelttilfeller? 

Jeg har hatt tre damer og har nå en mann. Har måttet bytte fordi de har sluttet eller gått i permisjon.

Anonymkode: d56a5...f80