Er forholdet over?

[AnonymBruker]

Ofte når man kjenner at man ikke er tilfreds i livet, men ikke vet helt hvorfor, så setter mange fingeren på forholdet. Siden mannen er en så stor del av livet ditt, er det ikke rart at du kan tenke at det er forholdet det er noe galt med. Det er jo vanskelig å vite hvordan man har det, hvordan man ønsker å ha det, og hva man skal gjøre.

Mitt forslag er å søke innover. Finn ut hva som fungerer, og ikke fungerer. Hva vil du gjøre mer av, og hva kan du ikke fordra? Senk kravene til hverdagen, så dere frigjør tid. Tenk gjennom om du har riktig yrke, eller arbeidsplass, kanskje det er et bytte her som skal til.

Kanskje bør du drive mer med hobbyen din, kanskje bør du få en ny. Det blir litt enklere å holde ut det kjedelige som man må gjøre, om man har en lidenskap som motiverer en.

Start med deg selv, er altså mitt råd. 

Anonymkode: b5011...856

[AnonymBruker]

Sitter i samme situasjon som deg og det er så vondt. Følelsen av at «jeg vil jeg vil men jeg får det ikke til». Man blir familien AS og slik er det nok for mange. Det er bare 24 timer i døgnet og «alle» skal ha en bit av deg. Som mor gir du hele deg -100% hele døgnet, jobben skal ha deg hele dagen, man går etterhvert på autopilot .. og da begynner man å kjede seg.

Er det noe du og mannen din kunne gjort sammen? Begynt på dansekurs eller hva som helst annet som dere gjør sammen? For å se hverandre i et nytt lys, se nye sider av mannen din? Finn noe som er «deres» greie -noe dere kan bli gode på sammen , så dere kan bli stolte av hverandre. Bare et forslag.

Samtidig så er det vel verdt å ta vare på et så godt forhold som dere egentlig har. Bare les om alle de tragiske mannfolkene her inne som er notorisk utro og løgnere. Det høres ut som du har funnet en mann som vil gå i krigen for deg og de vokser ikke på trær. 
 

Anonymkode: c92db...d62

[AnonymBruker]

Jeg hadde det som deg og jeg valgte å gå. Det er ikke så lett å "miste følelser" som flere her vil ha det til. Jeg sa det til mannen, men han syns vi hadde det så fint så han skjønte ikke at VI trengte en endring. Ikke før jeg ble betatt av en annen. Selv om jeg ikke var utro, var jeg egoistisk i måten å håndtere dette på, noe jeg angrer på ennå. Mannen fikk en vekker og ble med på endringer, etter en periode med sinne og sorg som ødela mye for oss. Vi klarte ikke stoppe undergangen. Det var etter hvert ikke bare jeg som savnet noe, han savnet en kjæreste som elsket han like mye tilbake. Nå er jeg i et kjæresteforhold hvor jeg har sterkest følelser, og skjønner hvordan eksen må ha hatt det sammen meg.😥 Karma tok meg.

Skulle gjerne hatt en tidsmaskin. Ville insistert for eksen at noe måtte gjøres, før det gikk galt. For kanskje var jeg ikke tydelig nok? Kjære TS, prøv alle gode råd. Prøv et samlivskurs, gjør kjæresteting, snakk om gamledager, gjør alt du kan for å finne gnisten igjen! Du kan få ny kjæreste, men du får aldri det familielivet tilbake som du har nå! Så mange ganger jeg har våknet og skulle ønske jeg hadde våknet sammen eksen og høre ungene pusle rundt... Jeg savner han ikke som kjæreste nå, men hadde jeg hatt en blikk inn i fremtiden skulle jeg snudd ennå flere steiner for å få det til å funke. I det minste til unga var store.

Lykke til! 🧡

Anonymkode: cf11a...2d7

[Gjest commeilfaut]

12 timer siden, Anonym_1987 skrev:

Men til dere som faktisk kom med fine forslag, takk❤️  Jeg skal ta de med meg å se hva vi får til.

Mitt fine forslag er at du viser dette innlegget til mannen din.

[Susseblass]

Men handler ikke dette litt om å holde ut den forferdelig travle tida det er med tre fortsatt relativt små unger, og innse at i denne perioden kommer ikke forholdet til å være basert på fyrverkeri, hverken seksuelt eller emosjonelt? Man må jobbe for å holde litt glo igjen i grillkullet, men så så når barna blir større, så har man plutselig mer tid og ork til å pleie forholdet. Det høres jo også ut som at du trenger mer avstand, og da må du tørre å «ta det», som i å planlegge flere aktiviteter på egenhånd, ta deg en uke aleine på ferie, helgeturer osv. Du må tørre å være egoistisk og sette deg selv først, for å kunne ha noe å gi i det lange løp. 

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det samme. Jeg gikk. Og etter min erfaring: ikke gjør det! Man tror liksom at ting er som det var da man var yngre, det sosiale livet, tilgangen på enslige menn.. Men sånn er det ikke. Du risikerer å gå på trynet igjen og igjen. De mennene som er single i voksen alder.. det er mye rart og mye bagasje. De gode (som din høres ut som) blir kjapt snappet opp, kvinner er målrettet når disse kommer på markedet. Man oppdager at illusjonen om at man kan fortsette å være venner faller i grus. Plutselig lurer du på om han i det hele tatt elsket deg, når han går så fort videre. Menn er ikke single lenge dersom de er noe å satse på. Jeg kjenner så mange fantastiske damer som er single og som strever med å møte en skikkelig mann. 

Så er det det med ungene: du mister mye tid med de, høytider, bursdager. Treffer du en ny vil du oppdage at han aldri kommer til å elske ungene dine sånn som du og pappaen gjør. Det kan føles veldig ensomt. Kanskje har han barn fra før, med alt det fører med seg.. Romantikk kan havne langt ned på lista.. 

Det er ikke sikkert det er verdt det. 

Anonymkode: d7250...c4d

[911]

Som de fleste her anbefaler deg; jobb for forholdet og prøv å finne tilbake til hverandre. Du tror du kan leve på en rosenrød sky hver dag, men slik er ikke livet. Det er fleste dager grå og kjedelige, og da er det viktig å ta vare på de gode dagene og de skaper man selv. Du er heldig som har en kjærlig og omtenksom mann som elsker deg og ungene. Det er slett ikke sikkert du finner en av samme kaliber igjen. Sjansen for at du mislykkes og angrer, som de med samme erfaring har gjort, er dessverre altfor stor. Tenk i alle fall nøye gjennom konsekvensene det får for deg om du velger å forlate denne trygge familien; trange økonomiske kår og bare får se ungene halvparten av tiden. Med basis i de mange rådene du har fått håper jeg du tar et fornuftig valg. Jeg hadde forstått at du ville gått om det var langvarig utroskap eller vold i samlivet, men at du vil gå bare fordi du kjeder deg er en altfor dårlig grunn. Her må du ta tak selv for å få orden på livet og samlivet. Unn deg litt alenetid, og skaff deg en hobby.

[AnonymBruker]

Jeg vil heller anbefale deg å ta den kjipe, strabasiøse veien for å se om dette kan fikses enn å gi opp med en gang.

Jeg gav opp for fort. Jeg var helt sikker på at følelsene mine var borte, noe som absolutt var riktig, men de kom tilbake så fort jeg fikk noen mnd med egentid og positiv energi. Jeg angret men fikk ikke komme tilbake. Det har gått bra med meg i ettertid, men sorgen var en krevende prosess å gå igjennom da den stod på som verst, og jeg angret skikkelig på at jeg ikke tok litt egentid før vi tok en endelig avgjørelse om skilsmisse.

Samtidig er jeg glad og fornøyd nå. På mange måter vet jeg jo at skilsmisse var riktig likevel, og vi fungerer i dag mye bedre som venner enn kjærester. Hadde vi klart å redde ekteskapet? Kanskje, men det er ikke sikkert at jeg hadde følt på samme friheten og pusterommet som jeg følte på da jeg hadde mine mnd med meg-tid.

Ting skjedde nok litt for fort for min del. Det var akkurat som jeg ikke innså hva som hadde skjedd før lenge etterpå. Samtidig hadde jeg (som deg) gått lenge og tenkt på om dette ekteskapet gjorde meg noe godt. Et beger med frustrasjon hadde fylt seg så til de grader opp, så jeg var desperat etter å komme ut å føle meg fri igjen.

Hvis jeg kunne gått tilbake i tid så hadde jeg prøvd å roe ned desperasjonen min og istedenfor gitt situasjonen litt tid. Jeg hadde prøvd å kjenne etter om jeg har motivasjon for å gjøre ting med partneren min, og om de tingene han gjør for oss hjelper på meg, humøret og følelsene mine. Det finnes mange tiltak, så det er verdt å prøve.

Anonymkode: 2a0bf...4a7

[AnonymBruker]

På 8.12.2019 den 1.12, AnonymBruker skrev:

En skilsmisse er da betydelig dyrere. 

Anonymkode: a8055...17b

Ingen garanti for at det ikke blir det i tillegg. 

Anonymkode: bccfb...9b5

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingen garanti for at det ikke blir det i tillegg. 

Anonymkode: bccfb...9b5

Men for all del, om man har god råd, og kan ta flere mnd ulønna permisjon fra jobben uten at det går ut over regninger og unger, så hvorfor ikke. 

Det beste hvis man føler seg utbrent i hverdagen er nok likevel å be legen om sykemelding. Da står man stødigere om det man skal gjøre endringer på jobb seinere. Mange jobber godtar dessuten ikke søknader om ulønna perm på kort varsel, kun sykemelding. 

 

Anonymkode: bccfb...9b5

[AnonymBruker]

På 8.12.2019 den 0.35, AnonymBruker skrev:

Kan det være at det ikke egentlig er ekteskapet ditt som er problemet, men at du har en midtlivskrise? Du skriver at du har et ønske om å få være alene en stund. Hvorfor ikke ta permisjon fra jobben i noen måneder og reise på hytta? Skru av mobilen, gå turer i fjellet, slapp av, snakk med deg selv og kjenn på at du savner mann og barn. Noen ganger trenger vi avstand for å kunne sette pris på hva vi har. 

Hvis noen måneder alene på hytta kan redde ekteskapet ditt, vil jeg tro at mannen din går med på å ta alt ansvaret hjemme. Men dere må absolutt se på alternativer for å endre hverdagsstresset (kan barna sykle, kan de sitte på med noen andre, kan dere få hjelp av venner/foreldre/naboer). 

Anonymkode: a8055...17b

Hei kjære TS. 
Jeg skjønner greia. Dama mi var usikker på forholdet i sommer og har vært ute på vift da hun bestemte seg for å ha en pause. Jeg har egentlig gått hele sommeren å venta på henne. Jeg er som mannen din, forguder henne og gjør gjerne alt for henne! Derfor trodde hun at hun kunne holde meg på gresset til hun hadde funnet ut hva hun ville i livet. Vi har 2 barn på 4 og 6 år. Nå i den siste tiden har jeg forstått min verdi og vet at det finnes kvinner som setter pris på en mann som kun ønsker sin partner alt godt. Det er slik du beskriver din mann, at han vil deg alt godt. Husk at slike menn vokser jaggu ikke på trær, så du bør tenke deg godt om før du tar et slikt valg. 

For å ende min historie så fortalte jeg kona at jeg er klar for å gå videre. Hun har blitt superstressa og vil ha meg tilbake, men dessverre for henne så er det for sent. Jeg har bestemt meg! Jeg vil ha ei som digger meg for den jeg er. 

Uansett. Jeg ønsker deg lykke til. Skjønner at dette er vanskelig ❤️

Anonymkode: efaa0...07e