Pårørende til ME-syke

[AnonymBruker]

Hvordan opplever du å være pårørende til ME-sykt familiemedlem? Eller har du kjennskap og erfaringer til hvordan det er?

Jeg spør fordi ei i nær familie fikk diagnosen ME i fjor, etter dette har hun blitt verre og trekker frem sykdommen i all kommunikasjon både familie og venner har med henne. Dette er forståelig men vanskelig å ta all hensyn og tilrettelegge alt for en person hele tiden når vi er flere som sliter med ulike ting på våre kanter. 

I månedene før bidro hun med husarbeid, hadde omsorg for omverden og selv om hun var trøtt etter dårlige netter så kunne hun ta initiativ til å møte venninner. Nå kan ingen fortelle henne om egne utfordringer eller at en er sliten, fordi hun sier at det er bagateller, ingen skal fortelle henne hva sliten er og viser ingen den samme omsorgen som før. Dette er blitt en utfordring for oss i familien. Vanskelig å komme med eksempler, men typiske er denne: en gang ei nær venninne av henne kom innom og hadde vært igjennom kolikkmåneder med sin lille baby, hun hadde fått barseldepresjon og var langt nede så hun gledet seg til å tilbringe noen timer med ei venninne etter så lang tid med utfordringer. Det endte med at venninnen gråt i fortvilelse ovenfor meg fordi hun hadde opplevd å bli beskyldt for å klage på bagateller ovenfor ei som virkelig sliter. Jeg kjenner ikke denne venninnen så godt engang. 

Så, del gjerne om dine erfaringer. Jeg har nettopp kommet hjem etter å ha vasket rundt til jul hos henne og er veldig sliten, det var veldig detaljstyring og nå kjenner jeg på at det er ikke bare greit å være pårørende til ei som er ME-syk. 

Anonymkode: 98881...b7f

[AnonymBruker]

Hmm, syns jeg hu her høres selvsentrert ut..

Jeg har ME, men kan fortsatt vise forståelse for at andre også kan være slitne, selvom det da ikke er på samme nivå med utmattelse.

si klart og tydelig at selvom hun er syk, betyr ikke det at andre ikke kan være slitne en dag

hun burde skjerpe seg, jeg gidder ikke bruke overskuddet mitt til å snakke om det jeg hater mest ved meg selv for å si det sånn.

Anonymkode: c287d...e38

[AnonymBruker]

Hun der burde helt klart skjerpe seg. Det er ingen unnskyldning for å oppføre seg dårlig mot andre.

Anonymkode: 0f301...0a1

[AnonymBruker]

For noen er sykdom et traume som påvirker psyken deres kraftig. Noen blir ødelagt og søker sympati der de kan, noen blir aggressive og utagerer de såre følelsene de har på innsiden, noen får et noe forvridd bilde av virkeligheten fordi de tåler ikke "sannheten". Noen har en kombinasjon av disse. Så finnes det selvsagt flere måter å bli skadet på. 

Så med mindre denne personen alltid har vært selvsentrert, så kan det være at det å bli syk har ødelagt en bit av psyken hennes. Kanskje kan hun bli bedre med tiden om hun får omsorg og varme fra andre, kanskje er hun ødelagt for alltid. Vanskeig å si. 

Anonymkode: 2ed85...04f

[AnonymBruker]

En del som blir kronisk syke går veldig opp i sykdommen og "blir" sykdommen sin, høres ut som venninnen din er en av disse. De blir veldig egosentriske og krevende for mennesker rundt å forholde seg til, og syns selvfølgelig de har det verre enn alle andre uansett hva som skjer. Noen er der en kort periode i en sjokkfase for så å endre holdning, mens andre blir værende der. Ville tatt en prat med denne venninnen og sagt at selv om hun har det tøft og er syk, så betyr ikke det at ikke andre kan oppleve utfordringer og vansker i sitt liv. Og selv om hun syns andres problemer er bagateller, så er det ikke slik for dem det gjelder. Det er gjerne folk i denne kategorien som lurer på hvorfor de ikke har venner igjen etter en tid som syk, uten å ha innsikten til å skjønne at de selv driver dem bort. 

Anonymkode: b77ba...0d5

[AnonymBruker]

Får hun noe hjelp fra psykiatrien til å takle sorgen over tapet av en frisk og fungerende kropp, arbeid, hverdagsliv, venner osv.? Å få en alvorlig, kronisk sykdom som man vet at man må leve med resten av livet er tøft, og man bør ta i mot den hjelpen man kan få. 

Anonymkode: 34f79...c12

[AnonymBruker]

Høres ut som hun må få høre det, men si det forsiktig og med kjærlighet. 
 

Selv da jeg hadde alvorlig ME og knapt hadde krefter til å svelge mitt eget spytt hadde jeg sympati med min vennene som fikk et kraftig, langvarig migreneanfall ca en gang i mnd. 

Anonymkode: 39665...195

[AnonymBruker]

Jeg har me og har valgt å gå til kognitiv adferdsterapi for å prøve å akseptere en hverdag som har blitt snudd helt på hode. Når det er sagt så har jeg aldri klaget til de nærmeste over hvor fælt jeg har det i tide og utide så dette har jeg tatt for å bli bitter (slik som ditt familiemedlem tydeligvis har blitt, men det er nok en forsvarsmekanisme). Uansett, i denne terapien får du hjelp til å snu negative automatiske tanker, det høres nesten ut som hun kunne trengt noe slikt. Her i kommunen er det ett lavterskeltilbud og jeg vil anbefale de fleste, syke og ikke syke, å prøve det -du lærer deg å ta utfordringer med ett positivt utgangspunkt og det gjør at du takler ting bedre. 

Anonymkode: 1c956...402

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har me og har valgt å gå til kognitiv adferdsterapi for å prøve å akseptere en hverdag som har blitt snudd helt på hode. Når det er sagt så har jeg aldri klaget til de nærmeste over hvor fælt jeg har det i tide og utide så dette har jeg tatt for å bli bitter (slik som ditt familiemedlem tydeligvis har blitt, men det er nok en forsvarsmekanisme). Uansett, i denne terapien får du hjelp til å snu negative automatiske tanker, det høres nesten ut som hun kunne trengt noe slikt. Her i kommunen er det ett lavterskeltilbud og jeg vil anbefale de fleste, syke og ikke syke, å prøve det -du lærer deg å ta utfordringer med ett positivt utgangspunkt og det gjør at du takler ting bedre. 

Anonymkode: 1c956...402

Dette har jeg tatt for IKKE bli bitter mente jeg hehe

Anonymkode: 1c956...402