Jump to content
AnonymBruker

Få fosterbarn

Recommended Posts

AnonymBruker

Til våren begynner vi prosessen med å få oss ett fosterbarn. Min mann er for gammel til både adopsjon og surogati (40 åra), men har ingentig og si om barnet er biologisk vårt.

Det har liksom ikke vært ordentlig på stell før må føler vi med barn

Vi får selvfølgelig mye info da, men jeg tenkte dette kunne være ett fint sted å stille "de dumme spørmålene".

Kan man sette "krav" til alder? Altså, vi håper på ett barn mellom 3-6.

Får man vite på forhånd om barnet får bo hos oss til myndig alder?

Om alt er bra, kan man da plutselig risikere at barnet blir hentet ut til biologisk etter mange år?

Sånn bortsett fra at barnet ikke regnes som "vårt" barn selvfølgelig, hvilke ulemper kan dette medføre?

Vi har så mye kjærlighet,  tid, hjerterom og gi. Ett stabilt godt hjem. Håper vi får til dette 

Anonymkode: b0e99...9d7

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Fosterbarn er barn til låns. Det har som regel bioligiske foreldre. Da er det tilsynsbesøk av BV, samarbeid med bioligiske foreldre. Og ja, risikoen for at det flytter til sine bioligiske foreldre er der.

Anonymkode: c2e7f...611

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Noe av det mest provoserende jeg vet er fosterforeldre som får fosterbarn i tro om at det kommer til å være deres. I de fleste tilfeller har barnet foreldre, og i mange tilfeller kommer biologisk foreldre til å være en del av barnets liv. 

Jeg har selv bodd i flere fosterhjem og kjenner mange som også har der, og må si at det er sjokkerende hvor mange fosterforeldre som nesten tvinger seg til å være foreldre å presse ut biologisk familie.

Ut i fra hva du skriver så tror jeg du har misforstått

Anonymkode: 3d34d...d3d

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Nå er ikke jeg noen ekspert på området, men man har vel aldri noen garantier med fosterbarn.

Man har dem alltid til låns, og selv om man ser det som lite sannsynlig med tilbakeføring når man får dem, så kan jo mye endre seg på fem-ti år. Så ja, man kan vel dessverre oppleve at barnet plutselig blir hentet ut. Så lenge man ikke får adopterte barnet altså. 

Det er jo ganske mange artikler der ute på internett om fosterforeldre som har mistet barna de har omsorgen for. Mange av de som har mistet omsorgen for barna sine vil jo ofte prøve å få barna sine tilbake, forståelig nok. Det må man jo være forberedt på når man blir fosterforelder.

Ellers er det vel gjerne slik at jo yngre barnet er når omsorgsovertakelsen finner sted, jo mindre sannsynlig blir tilbakeføring. Men ei heller her er jo noe skrevet i stein. 

Anonymkode: 74d7a...fa9

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Noe av det mest provoserende jeg vet er fosterforeldre som får fosterbarn i tro om at det kommer til å være deres. I de fleste tilfeller har barnet foreldre, og i mange tilfeller kommer biologisk foreldre til å være en del av barnets liv. 

Jeg har selv bodd i flere fosterhjem og kjenner mange som også har der, og må si at det er sjokkerende hvor mange fosterforeldre som nesten tvinger seg til å være foreldre å presse ut biologisk familie.

Ut i fra hva du skriver så tror jeg du har misforstått

Anonymkode: 3d34d...d3d

Jeg forstår på en måte hva du mener, men skal man ta et fosterbarn inn i familien - så nytter det jo ikke å gjøre det halvveis?

Er ikke halve poenget at de skal "tvinge seg til å være foreldre" - altså behandle barnet som det var sitt eget? Selvsagt bør man ikke skvise ut biologisk familie, men hvis barnet skal få en trygg og god familie å bo hos, så nytter det jo ikke med en sånn "du er ikke egentlig barnet vårt, du skal sikkert tilbake til foreldrene dine snart, vi er jo ikke foreldrene dine"-holdning. 

Det er jo vanskelig å BÅDE skulle åpne hjertet og hjemmet og gi barnet kjærlighet og trygghet som om det var ens eget, samtidig som man ikke skal "presse seg på" og "ikke tro at det er deres barn". 

Anonymkode: 74d7a...fa9

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg og mannen er fosterforeldre. :) 

Man prøver så godt det går å «matche» barnas behov med fosterfamilien, det vil si at barn som har det best med andre barn havner i familier med barn, barn som bør være eneste barn i familien havner i en familie uten biologiske barn også videre. Så ja, dere kan stille krav og komme med ønsker, men til syvende og sist så er det barnas behov som bestemmer hvor de ender opp. 

Og ja, man kan risikere at barnet må flytte ut selv om alt går bra i fosterhjemmet. Igjen så er det barnets behov som er styrende og ikke alle barn er i en situasjon det det er best for de å bo i fosterhjem resten av barndommen. Men dette er også noe dere kan ta opp på forhånd. Noen barn leter etter mer permanente hjem enn andre, men risikoen er der såfremt man ikke adopterer.

Anonymkode: e3884...b15

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår på en måte hva du mener, men skal man ta et fosterbarn inn i familien - så nytter det jo ikke å gjøre det halvveis?

Er ikke halve poenget at de skal "tvinge seg til å være foreldre" - altså behandle barnet som det var sitt eget? Selvsagt bør man ikke skvise ut biologisk familie, men hvis barnet skal få en trygg og god familie å bo hos, så nytter det jo ikke med en sånn "du er ikke egentlig barnet vårt, du skal sikkert tilbake til foreldrene dine snart, vi er jo ikke foreldrene dine"-holdning. 

Det er jo vanskelig å BÅDE skulle åpne hjertet og hjemmet og gi barnet kjærlighet og trygghet som om det var ens eget, samtidig som man ikke skal "presse seg på" og "ikke tro at det er deres barn". 

Anonymkode: 74d7a...fa9

Selvfølgelig så skal man ta en foreldre rolle og behandlet barnet likt som om det skulle vært sitt eget. 

Men man må jo være klar over at man får et barn som mest sannsynlig har en familie. Det er ikke sånn at siden adopsjon har ikke funket, vi har ikke klart å fått barn selv så velger vi fosterbarn. 

Som flere her skriver, man får et barn på lån i utgangspunktet. Et barn som i mange tilfeller kommer til ha jevnlig samvær med sin familie, et barn som i mange tilfeller kun ønsker å komme hjem til sin egen familie. 

Av egen erfaring og etter å hørt andre sine historier, mange fosterforeldre jobber for å minske samvær og kontakt med biologisk familie for eget egoistiske ønske om å ha barnet for seg selv. 

 

Anonymkode: 3d34d...d3d

Share this post


Link to post
Share on other sites
Tatja
32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til våren begynner vi prosessen med å få oss ett fosterbarn. Min mann er for gammel til både adopsjon og surogati (40 åra), men har ingentig og si om barnet er biologisk vårt.

Det har liksom ikke vært ordentlig på stell før må føler vi med barn

Vi får selvfølgelig mye info da, men jeg tenkte dette kunne være ett fint sted å stille "de dumme spørmålene".

Kan man sette "krav" til alder? Altså, vi håper på ett barn mellom 3-6.

Får man vite på forhånd om barnet får bo hos oss til myndig alder?

Om alt er bra, kan man da plutselig risikere at barnet blir hentet ut til biologisk etter mange år?

Sånn bortsett fra at barnet ikke regnes som "vårt" barn selvfølgelig, hvilke ulemper kan dette medføre?

Vi har så mye kjærlighet,  tid, hjerterom og gi. Ett stabilt godt hjem. Håper vi får til dette 

Anonymkode: b0e99...9d7

Vi ønsket oss et fosterbarn som skulle vokse opp hos oss, og vi fikk det. Adopterte jenta da hun var 5.

Biologisk mor bor ikke langt unna, og nå som jenta er 9 år, har hun litt kontakt med mor. Blir antagelig litt mer etter hvert som jenta blir større og mer nysgjerrig. Vår viktigste rolle i kontakt med mor blir å legge til rette for at de to får muligheten til å bli kjent - og samtidig skåne jenta for skuffelser.

I vårt tilfelle så visste BV at jenta ikke skulle tilbake til mor. I de fleste tilfeller vet de om det er aktuelt eller ei, og dere kan bare være åpne om at dere ønsker oppvekstplassering. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 minutter siden, Tatja skrev:

Vi ønsket oss et fosterbarn som skulle vokse opp hos oss, og vi fikk det. Adopterte jenta da hun var 5.

Biologisk mor bor ikke langt unna, og nå som jenta er 9 år, har hun litt kontakt med mor. Blir antagelig litt mer etter hvert som jenta blir større og mer nysgjerrig. Vår viktigste rolle i kontakt med mor blir å legge til rette for at de to får muligheten til å bli kjent - og samtidig skåne jenta for skuffelser.

I vårt tilfelle så visste BV at jenta ikke skulle tilbake til mor. I de fleste tilfeller vet de om det er aktuelt eller ei, og dere kan bare være åpne om at dere ønsker oppvekstplassering. 

Jeg har lest på barnevernet sin hjemmeside, at når et barn havner i fosterhjem så ligger det alltid i kortene at barnet skal flytte tilbake til biologiske foreldre en eller annen gang. Det sto også at det er barnevernet og fosterforeldrene sin oppgave å sørge for at kontakten mellom fosterbarn og biologisk familie opprettholdes, og at de skal oppmuntre og forberede fosterbarnet på at det en gang skal flytte tilbake til biologisk familie. Jeg er fosterbarn selv, og ble ganske paff når jeg leste dette, for ingen har fortalt meg at dette er vanlig når et barn blir plassert i fosterhjem. 

Anonymkode: 80b6a...973

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Uavhengig av lengden på plassering skal du huske på at det er ganske invaderende. X antall samvær i året hvor dere bør være tilgjengelige. Tilsynsbesøk av både tilsynsfører og kontaktperson x antall ganger i året.

 

Anonymkode: 60835...311

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Noe av det mest provoserende jeg vet er fosterforeldre som får fosterbarn i tro om at det kommer til å være deres. I de fleste tilfeller har barnet foreldre, og i mange tilfeller kommer biologisk foreldre til å være en del av barnets liv. 

Jeg har selv bodd i flere fosterhjem og kjenner mange som også har der, og må si at det er sjokkerende hvor mange fosterforeldre som nesten tvinger seg til å være foreldre å presse ut biologisk familie.

Ut i fra hva du skriver så tror jeg du har misforstått

Anonymkode: 3d34d...d3d

Det var ikke ment slik i det hele tatt. Selvfølgelig skal barnet ha kontakt med biologisk familie.  Det forstår jeg er viktig så klart.

 

Tusen takk for mange gode svar her inne. Jeg leser de alle og enda flere er bare veldig bra.

Anonymkode: b0e99...9d7

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig så skal man ta en foreldre rolle og behandlet barnet likt som om det skulle vært sitt eget. 

Men man må jo være klar over at man får et barn som mest sannsynlig har en familie. Det er ikke sånn at siden adopsjon har ikke funket, vi har ikke klart å fått barn selv så velger vi fosterbarn. 

Som flere her skriver, man får et barn på lån i utgangspunktet. Et barn som i mange tilfeller kommer til ha jevnlig samvær med sin familie, et barn som i mange tilfeller kun ønsker å komme hjem til sin egen familie. 

Av egen erfaring og etter å hørt andre sine historier, mange fosterforeldre jobber for å minske samvær og kontakt med biologisk familie for eget egoistiske ønske om å ha barnet for seg selv. 

 

Anonymkode: 3d34d...d3d

Tror egentlig vi er ganske enige. Man må jo være bevisst på at barnet gjerne har en annen familie som skal ha samvær og så videre. 

Men det er jo også en vanskelig balansegang, sikkert. På den ene siden skal man elske barnet som ditt eget, samtidig som du ikke har noen «rettigheter» og i ytterste konsekvens kan miste barnet «over natten». Synes det er utrolig prisverdig at folk vil være fosterforeldre.

Og synes ikke det er kjemperart hvis noen får et «beskyttelsesbehov» der man ønsker å skjerme barnet fra foreldre som stadig skuffer eller ikke egentlig er egnet til å ha ansvaret for det. Det er kanskje ikke så rart at man kan bli litt «egoistisk» og ville ha barnet for seg selv når man har hatt det i mange år. Jeg sier ikke at det er riktig, men det er jo også et utrykk for kjærlighet til barnet. 

Men det et jo viktig å ha tenkt igjennom disse tingene før man får et fosterbarn, slik at man er bevisst på disse tingene... 

Anonymkode: 74d7a...fa9

Share this post


Link to post
Share on other sites
Tatja
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har lest på barnevernet sin hjemmeside, at når et barn havner i fosterhjem så ligger det alltid i kortene at barnet skal flytte tilbake til biologiske foreldre en eller annen gang. Det sto også at det er barnevernet og fosterforeldrene sin oppgave å sørge for at kontakten mellom fosterbarn og biologisk familie opprettholdes, og at de skal oppmuntre og forberede fosterbarnet på at det en gang skal flytte tilbake til biologisk familie. Jeg er fosterbarn selv, og ble ganske paff når jeg leste dette, for ingen har fortalt meg at dette er vanlig når et barn blir plassert i fosterhjem. 

Anonymkode: 80b6a...973

Ligger ikke alltid i kortene at barnet skal tilbake. Noen foreldre har påført sine barn så mye vondt, at det ikke er bra med kontakt. Vold og seksuelt overgrep f.eks. 

Men både fosterhjem og BV bør etter min mening strekke seg langt for at barnet skal kjenne til sin biologiske familie. Selv er vi heldige; vårt barn har en biologisk mor som er fin å samarbeide med, og da er det naturlig å holde kontakten (selv om vår jente er adoptert). Vi vil alle jentas beste.

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...