Flere som mister venninner pga sykdom?

[AnonymBruker]

Flere som er kronisk syke og opplever at ingen gidder henge med deg lengre på det man før gjorde sammen, fordi jeg ikke klarer så mye lengre  

Anonymkode: 8afbf...958

[AnonymBruker]

Kjenner meg altfor godt igjen. Kjipt. På en annen side finner man ut hvem som er dine ekte venner. 

Anonymkode: 3cdc2...2f0

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet om dette før på KG, men kan godt gjenta det kjapt. Dere som er syke og klager over at vennene forsvinner, tar dere da en kikk på egen oppførsel? Vennskap er nemlig en toveis ting, der begge skal ha glede og nytte av vennskapet for at det skal eksistere. At en krever mer enn den andre fungerer en periode, men hvis det etterhvert blir til en slagside der den ene bare krever og den andre aldri får, så overlever ikke vennskapet. Det handler slett ikke om hvem som er dine ekte venner, det handler om at det fremdeles må være et vennskap å ivareta.

Jeg har syke venner som jeg har god kontakt med, og jeg har syke venner som er kuttet ut etter mange år med skjevhet i forholdet. Jeg skjønner at det er krevende å være syk, at man har behov for å snakke om sykdom/utredning/behandling/fremtidsutsikter, en endret hverdag og frykt for det som kommer, men det kan ikke være det eneste samtaleemnet i måneder og år. Jeg har fremdeles full jobb, familie og fritidsaktiviteter å ivareta, og hvis den lille tiden jeg har til venner bare brukes av den syke til sykdomsprat, meg, meg, meg snakk, ingen interesse for annet enn seg selv, liten interesse for å følge med i samfunnet, et økende behov for praktisk hjelpe og bistand osv, ja da er det ikke lenger et vennskap men en støttekontaktordning. Jeg kan stille opp mye og lenge før de kommer dit, men når forholdet blir en belastning og noe som stjeler energi, da takker jeg for meg. En del sykdommer gjør jo at den det gjelder mangler innsikt i både egne evner og hvordan ens oppførsel påvirker. I min omgangskrets er det f.eks en som overvurderer sin fysiske kapasitet hver gang, og det ender alltid med at det vi skal gjøre blir amputert fordi han ikke klarer å gå/stå så mye som trengs. Så når du mener ingen gidder å henge med deg, kan du da seg deg i speilet og si at du fremdeles viser interesse for vennene dine, eller er de blitt støttekontakter og søppelbøtte? Inviterer du eller forventer du at andre skal ta initiativ?

Anonymkode: 91051...b5d

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har skrevet om dette før på KG, men kan godt gjenta det kjapt. Dere som er syke og klager over at vennene forsvinner, tar dere da en kikk på egen oppførsel? Vennskap er nemlig en toveis ting, der begge skal ha glede og nytte av vennskapet for at det skal eksistere. At en krever mer enn den andre fungerer en periode, men hvis det etterhvert blir til en slagside der den ene bare krever og den andre aldri får, så overlever ikke vennskapet. Det handler slett ikke om hvem som er dine ekte venner, det handler om at det fremdeles må være et vennskap å ivareta.

Jeg har syke venner som jeg har god kontakt med, og jeg har syke venner som er kuttet ut etter mange år med skjevhet i forholdet. Jeg skjønner at det er krevende å være syk, at man har behov for å snakke om sykdom/utredning/behandling/fremtidsutsikter, en endret hverdag og frykt for det som kommer, men det kan ikke være det eneste samtaleemnet i måneder og år. Jeg har fremdeles full jobb, familie og fritidsaktiviteter å ivareta, og hvis den lille tiden jeg har til venner bare brukes av den syke til sykdomsprat, meg, meg, meg snakk, ingen interesse for annet enn seg selv, liten interesse for å følge med i samfunnet, et økende behov for praktisk hjelpe og bistand osv, ja da er det ikke lenger et vennskap men en støttekontaktordning. Jeg kan stille opp mye og lenge før de kommer dit, men når forholdet blir en belastning og noe som stjeler energi, da takker jeg for meg. En del sykdommer gjør jo at den det gjelder mangler innsikt i både egne evner og hvordan ens oppførsel påvirker. I min omgangskrets er det f.eks en som overvurderer sin fysiske kapasitet hver gang, og det ender alltid med at det vi skal gjøre blir amputert fordi han ikke klarer å gå/stå så mye som trengs. Så når du mener ingen gidder å henge med deg, kan du da seg deg i speilet og si at du fremdeles viser interesse for vennene dine, eller er de blitt støttekontakter og søppelbøtte? Inviterer du eller forventer du at andre skal ta initiativ?

Anonymkode: 91051...b5d

Vi snakker aldri om sykdom eller om meg. Jeg er den som alltid har vært deres gråtepute på en måte og hjulpet dem med problemer. Så du tar grundig feil om du tror alle vi som er kronisk syke bare klager og syter over vår sykdom, for det er ikke sant. Her bunner det i at jeg ikke klarer å være med på ting lengre slik som før og da blir jeg valgt bort om du skjønner. Men jeg er god å ha å ringe til om de skal klage over noe eller trenger trøst. 

Jeg liker ikke å snakke om mine problemer men de vet jo selvsagt om sykdommen min .

Anonymkode: 8afbf...958

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg altfor godt igjen. Kjipt. På en annen side finner man ut hvem som er dine ekte venner. 

Anonymkode: 3cdc2...2f0

Ja og opplever også at noen av mine venninner som ikke kjente hverandre nå finner sammen og finner på ting uten å spørre meg. Jeg vil gjerne være med, men må dessverre gå tidligere eller blir trøtt og sliten ofte, så er vel derfor jeg ikke blir invitert med lengre.Det er så sårt kjenner jeg  

Anonymkode: 8afbf...958

[Silva Pluvialis]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja og opplever også at noen av mine venninner som ikke kjente hverandre nå finner sammen og finner på ting uten å spørre meg. Jeg vil gjerne være med, men må dessverre gå tidligere eller blir trøtt og sliten ofte, så er vel derfor jeg ikke blir invitert med lengre.Det er så sårt kjenner jeg  

Anonymkode: 8afbf...958

Kan du si at du setter pris på å bli invitert selv om du ikke alltid har mulighet til å bli med/være lenge? 
Det kan være at de tenker at det er sårt for deg å få en invitasjon om du som regel ikke er i form nok til å bli med. Kanskje de er redd for at invitasjonene vil skape skyldfølelse hos deg hvis du ikke kan være med? 

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet ut en venninne som slet i mange år. Hun begynte å bli veldig frekk, nedlatende mm. Vi tok det selvsagt opp med hun, men i hennes øyne var det ikke noe galt og da orket jeg ikke mer. 

Jeg sliter selv psykisk, men snakker ikke med venninner om dette noe særlig, men måtte unnskylde oppførselen min for en periode jeg var langt nede og åpnet meg opp slik at de kunne forstå, og det gjorde de. Jeg har slitt lenge, og har ikke så mange venner. Men jeg synes det på en måte er innenfor da jeg ikke orker så mye. De venninne jeg har bort lengre unna slik at det stilles på en måte andre krav til deltagelse. 

Hadde jeg vært frisk hadde jeg jo hatt flere venner selvsagt. Da kunne jeg tatt mer initiativ, delta på mer og være mer tilstede, noe som på en måte kreves for å vedlikeholde vennskap og få nye bekjentskap. 

Vondt er det, men beste er nok å godta at slik er det og heller sette pris på de vennene som består. 

Anonymkode: 79e44...2c7

[AnonymBruker]

Ja, jeg har kuttet tidligere «bestevenninne»(hun fortjener egentlig ikke den tittelen med tidligere foran bestevenninne engang) fordi hun er syk i hodet og psykisk ustabil og slem.... 🤣🤣🤣 nei jeg tuller ikke... ikke noe tap for min del egentlig

Anonymkode: c7be5...f7b

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har skrevet om dette før på KG, men kan godt gjenta det kjapt. Dere som er syke og klager over at vennene forsvinner, tar dere da en kikk på egen oppførsel? Vennskap er nemlig en toveis ting, der begge skal ha glede og nytte av vennskapet for at det skal eksistere. At en krever mer enn den andre fungerer en periode, men hvis det etterhvert blir til en slagside der den ene bare krever og den andre aldri får, så overlever ikke vennskapet. Det handler slett ikke om hvem som er dine ekte venner, det handler om at det fremdeles må være et vennskap å ivareta.

Jeg har syke venner som jeg har god kontakt med, og jeg har syke venner som er kuttet ut etter mange år med skjevhet i forholdet. Jeg skjønner at det er krevende å være syk, at man har behov for å snakke om sykdom/utredning/behandling/fremtidsutsikter, en endret hverdag og frykt for det som kommer, men det kan ikke være det eneste samtaleemnet i måneder og år. Jeg har fremdeles full jobb, familie og fritidsaktiviteter å ivareta, og hvis den lille tiden jeg har til venner bare brukes av den syke til sykdomsprat, meg, meg, meg snakk, ingen interesse for annet enn seg selv, liten interesse for å følge med i samfunnet, et økende behov for praktisk hjelpe og bistand osv, ja da er det ikke lenger et vennskap men en støttekontaktordning. Jeg kan stille opp mye og lenge før de kommer dit, men når forholdet blir en belastning og noe som stjeler energi, da takker jeg for meg. En del sykdommer gjør jo at den det gjelder mangler innsikt i både egne evner og hvordan ens oppførsel påvirker. I min omgangskrets er det f.eks en som overvurderer sin fysiske kapasitet hver gang, og det ender alltid med at det vi skal gjøre blir amputert fordi han ikke klarer å gå/stå så mye som trengs. Så når du mener ingen gidder å henge med deg, kan du da seg deg i speilet og si at du fremdeles viser interesse for vennene dine, eller er de blitt støttekontakter og søppelbøtte? Inviterer du eller forventer du at andre skal ta initiativ?

Anonymkode: 91051...b5d

Kanskje du kan gå litt i deg selv også? Før du ber andre om det og dømmer så det suser. Skaff deg empati kvinnfolk, tipper du har lite med venner selv, med den oppførselen din. Vet du, jeg har selv hatt kjærester og venner som har behandlet meg som søppelbøtte osv, men skal mye til før jeg dropper noen, sånn er det å være glade i de rundt seg. De som bare dropper folk lett, kan ikke sitte å si at de er så jævla bra selv, når en ting jeg alltid ser går igjen hos de, nemlig at de har et veldig rart og adskilt forhold til sine egne følelser. Må være fælt å ha det sånn, aldri føle noe godt, aldri være sårbar og aldri ha vært forelsket i kjæresten sin. Jeg vet også om flere som ikke dropper venner, familie osv tross dårlig og slitsom oppførsel gang på gang. Også vet jeg om gode, veloppdragne og snille folk som blir droppet, utestengt og får bare dritt. Men sånne som deg vil ikke tro på det jeg sier og har strenge holdninger og sorthvitt tenking. Det er alltid flere sider av en sak. Vet godt åssen det er å ha syke mennesker rundt meg og ja de kan klage veldig, suge livskiten ut av deg og bare kreve. Men vet åssen det er å være der også.

Anonymkode: 010e0...98b

[AnonymBruker]

Jeg har mistet mange venner 🤔 mange falske venner som jeg trodde var gode venner.

Vi hadde det artig sammen og lo mye, sommernettene var lange og varme xD vi syklet fulle helt fram tlf kl 5 om morgen mens vi hørte på musikk, sang og ble forfulgte av purken😆

Når jeg ble syk så forsvant disse falske vennene jeg hadde. 

Falske venner er alltid der en kort periode og oftes bare for å ha det gøy. Etter jeg hadde blitt syk så har dem ikke kontaktet meg noe mer.🙄

Mine ekte venner har alltid hvert der for meg 😊 i gode og vonde perioder i livet og stilt opp,. 

Nå har mine to bestevenner flyttet hun ene bor 4 timer unna han andre 7 timer unna men allikevel. Tar de seg turen og besøker zombie vennen sin 😅

 

 

 

 

 

Anonymkode: f70ad...ac3

[Gjest O.G.]

Det er ikke alle som takler sykdom, det minner dem om at kontroll over livet er en illusjon. Noe som gjør dem redde.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du kan gå litt i deg selv også? Før du ber andre om det og dømmer så det suser. Skaff deg empati kvinnfolk, tipper du har lite med venner selv, med den oppførselen din. Vet du, jeg har selv hatt kjærester og venner som har behandlet meg som søppelbøtte osv, men skal mye til før jeg dropper noen, sånn er det å være glade i de rundt seg. De som bare dropper folk lett, kan ikke sitte å si at de er så jævla bra selv, når en ting jeg alltid ser går igjen hos de, nemlig at de har et veldig rart og adskilt forhold til sine egne følelser. Må være fælt å ha det sånn, aldri føle noe godt, aldri være sårbar og aldri ha vært forelsket i kjæresten sin. Jeg vet også om flere som ikke dropper venner, familie osv tross dårlig og slitsom oppførsel gang på gang. Også vet jeg om gode, veloppdragne og snille folk som blir droppet, utestengt og får bare dritt. Men sånne som deg vil ikke tro på det jeg sier og har strenge holdninger og sorthvitt tenking. Det er alltid flere sider av en sak. Vet godt åssen det er å ha syke mennesker rundt meg og ja de kan klage veldig, suge livskiten ut av deg og bare kreve. Men vet åssen det er å være der også.

Anonymkode: 010e0...98b

Det var da voldsomt? Tolket ikke innlegget du siterte som at vedkommende synes det er LETT å dumpe folk i det hele tatt! Synes også du synser noe voldsomt om at «slike folk» ikke har venner, ikke kan føle forelskelse og ikke kan føle noe godt. Det er det da ingen grunn til å anta. 

Jeg tror alle mennesker har en grense. Å bli behandlet som «søppelbøtte» i årevis er ikke noe man automatisk må godta eller orker å leve med. Jeg har selv trukket meg ut av relasjoner som ikke var sunne for meg - blant annet fordi det ble et utrolig ensidig fokus på sykdom. Vedkommende viste overhode ingen interesse for meg og mitt liv, og uansett tema havnet vi alltid tilbake på henne og hvor fælt hun har det. Det var bare snakk om sykdommen, negativitet, krav, kjefting og «guilttripping» fordi jeg ikke var syk. Hun har nok ikke så mange venner igjen i dag, fordi hun «bruker opp» folk rundt seg. Jeg vet at hun er syk, men jeg orket ikke å bli behandlet som dritt lenger. Det tok flere år før jeg ga opp, så jeg vil ikke si at jeg har «lett for å dumpe folk». Har heller ingen problemer med relasjoner ellers. Men som hun du siterer sier, et vennskap må gå begge veger. 

Men så har jeg andre venner med kronisk sykdom som jeg ikke dumper. Dumper jo så klart ikke folk FORDI de er syke. Jeg tåler at de ofte avlyser, ikke kan treffes så ofte, har dårlige perioder osv på grunn av sykdommen - så lenge de stort sett behandler meg fint og vi har det kjekt sammen når vi møtes.

Men jeg kan ikke fortsette å stille opp for folk i årevis som bare behandler meg som dritt. Det tåler rett og slett ikke min helse. 

Anonymkode: 28b7b...a17

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har kuttet tidligere «bestevenninne»(hun fortjener egentlig ikke den tittelen med tidligere foran bestevenninne engang) fordi hun er syk i hodet og psykisk ustabil og slem.... 🤣🤣🤣 nei jeg tuller ikke... ikke noe tap for min del egentlig

Anonymkode: c7be5...f7b

Ja jeg skjønner det om de oppfører seg sånn, men jeg snakker ikke sykdom, jeg bare er meg selv. Men jeg blir fortere sliten og får vondt og kan ikke være så lenge borte. Men savner å bli bedt. Nå er det bare jeg som foreslår ting å gjøre i mitt tempo. Føler jeg er blitt så alene og det er ensomt. Hadde før et rikt og sosialt liv og var midtpunktet da jeg er veldig lett å være med og får opp stemningen. Før kunne de ikke feste eller noe uten meg, ble ikke det samme sa de. Men nå har de vel merket at jeg blir så fort sliten og dermed gidder de ikke å be meg med  

Anonymkode: 8afbf...958

[Purple_Pixiedust]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har skrevet om dette før på KG, men kan godt gjenta det kjapt. Dere som er syke og klager over at vennene forsvinner, tar dere da en kikk på egen oppførsel? Vennskap er nemlig en toveis ting, der begge skal ha glede og nytte av vennskapet for at det skal eksistere. At en krever mer enn den andre fungerer en periode, men hvis det etterhvert blir til en slagside der den ene bare krever og den andre aldri får, så overlever ikke vennskapet. Det handler slett ikke om hvem som er dine ekte venner, det handler om at det fremdeles må være et vennskap å ivareta.

Jeg har syke venner som jeg har god kontakt med, og jeg har syke venner som er kuttet ut etter mange år med skjevhet i forholdet. Jeg skjønner at det er krevende å være syk, at man har behov for å snakke om sykdom/utredning/behandling/fremtidsutsikter, en endret hverdag og frykt for det som kommer, men det kan ikke være det eneste samtaleemnet i måneder og år. Jeg har fremdeles full jobb, familie og fritidsaktiviteter å ivareta, og hvis den lille tiden jeg har til venner bare brukes av den syke til sykdomsprat, meg, meg, meg snakk, ingen interesse for annet enn seg selv, liten interesse for å følge med i samfunnet, et økende behov for praktisk hjelpe og bistand osv, ja da er det ikke lenger et vennskap men en støttekontaktordning. Jeg kan stille opp mye og lenge før de kommer dit, men når forholdet blir en belastning og noe som stjeler energi, da takker jeg for meg. En del sykdommer gjør jo at den det gjelder mangler innsikt i både egne evner og hvordan ens oppførsel påvirker. I min omgangskrets er det f.eks en som overvurderer sin fysiske kapasitet hver gang, og det ender alltid med at det vi skal gjøre blir amputert fordi han ikke klarer å gå/stå så mye som trengs. Så når du mener ingen gidder å henge med deg, kan du da seg deg i speilet og si at du fremdeles viser interesse for vennene dine, eller er de blitt støttekontakter og søppelbøtte? Inviterer du eller forventer du at andre skal ta initiativ?

Anonymkode: 91051...b5d

Ja det kan jeg. Foruten en kort periode hvor jeg var så alvorlig syk at jeg ikke greide å ta vare på meg selv  i det hele tatt. Men da snakket jeg også med de om det. At jeg var lei meg for at jeg ikke greide å bidra så mye. Snakket likevel ikke mye om meg selv. Var heller det at jeg trakk meg mer vekk en periode. Og at de besøkte meg på sykehuset og så hvor dårlig jeg var. Et spøkelse av den jeg egentlig var. 

Jeg har ikke mistet noen som har vært ordentlige venner tror jeg, men har merket at jeg har kommet lenger ned på prioriteringslisten hos et par noe som er sårt. Jeg tar initiativ og jeg viser interesse for dem. Jeg snakker ikke om egen sykdom med mindre de spør eller det er noe som kommer helt naturlig inn i en samtale. For eksempel om vi snakker om jobb og jobbplaner, da kan jeg nevne at jeg håper sånn jeg kommer ut i jobb igjen og hva jeg evt ønsker å jobbe innenfor. Da blir det bare som en del av en samtale om et tema, og det er de som evt. Spør mer utfyllende. 

Jeg vasser ikke i venner akkurat, men skulle ønske jeg følte meg viktigere for de jeg har. 

[AnonymBruker]

For min del er det egentlig omvendt, jeg har trukket meg unna flere etter at jeg selv opplevde alvorlig sykdom. Plutselig innså jeg hvor dyrebar tiden min faktisk er, og orket ikke å pleie kontakten med hvem som helst. De som har mistet meg er gjerne folk som bruker tiden vi har sammen på å sitte å baksnakke og sladre, er negative til alt, og de som ikke klarer å ha en samtale om samfunn, kultur, litteratur o.l., men som heller snakker om kjendiser og siste veske-kjøp. Er hyggelig når vi må møtes, men det er ikke de jeg inviterer på middag eller tar initiativ til å treffe. 
 

Om du sitter tappet for energi hver gang du har møtt noen, så er det ikke verdt det. 

Anonymkode: 772ca...598