Dere som mistet en dere elsker, og siden valgte å leve singel

[AnonymBruker]

Finnes noen av dere her inne? Har du noen gang blitt så glad i et annet menneske, at da du mistet denne personen, bestemte du deg for å være singel livet ut? For meg ser det nemlig ut som det blir mitt liv.

Jeg vet at dette er noe jeg bare vil oppleve en gang i livet, og aldri igjen. Derfor er jeg ikke interessert i å møte en ny mann igjen noen gang. 
Hvis det finnes noen andre her inne, som valgte å være alene av samme grunn, hvordan kom dere videre? Hvordan fant dere mening med hverdagen igjen? Har dere klart å finne noe å glede dere over igjen? Trenger å høre, hvordan dette har vært for andre. Vet jeg kommer til å overleve, selv om det ikke føles sånn nå, men jeg vet bare ikke hvor jeg skal gjøre av meg, akkurat nå.

Anonymkode: e2942...9fa

[AnonymBruker]

Ja.

Har ikke mistet en kjæreste, men flere i min nære familie.. er litt redd for å gå inn i noe forhold fordi alle jeg er glad i dør fra meg.

Man kan si at det er bedre å elske og miste enn å ikke elske i det hele tatt, men å elske noen for så at de dør fra deg ødelegger deg som menneske.

Anonymkode: 07ab7...6fd

[AnonymBruker]

Det er utrolig vondt å elske noen, og ikke kunne få være sammen med dem lenger. Jeg høre en gang noen si at enkelte opplever noe så spesielt, at de ikke kunne tenke seg noen andre. Trodde aldri jeg skulle oppleve det selv. Nå vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal bruke dagene, og vil helt bare fylle dem, for å slippe å oppleve dem. Når jeg våkner, gleder jeg meg ikke til noe, når jeg legger meg, kommer ofte tårene. På kveldene/ettermiddagene, eller når jeg kommer hjem med handleposene, er det som et stikk hver gang.

Jeg vet jeg aldri blir like glad i en annen mann. Drømmer om å kunne komme hjem til ham, og klemme ham idet jeg låser meg inn. Hater å være hjemme. Det føles så tomt og meningsløst. Middag har jeg for lengst sluttet å lage. Har ingen glede av å spise den alene. Noen ganger tenker jeg at jeg ville hatt det bedre, om jeg aldri ble så glad i et annet menneske. Da hadde ikke sorgen over å miste en man elsker vært en mulighet. Har prøvd å skru av følelsene og tårene, men klarer det ikke. Jeg klistrer på meg ei maske, for å fungere i hverdagen. Enkelte tror jeg alltid er blid, men det er fordi de ikke ser meg, når jeg har et stille øyeblikk.

Anonymkode: e2942...9fa

[AnonymBruker]

På 3.12.2019 den 22.37, AnonymBruker skrev:

Jeg har det slik. Jeg lever som om jeg skal være alene de siste årene av mitt liv. Kjærligheten tok alt denne gangen. Jeg har aldri elsket sånn....og nå etter å ha innsett at jeg aldri får det sånn med ei anna dame, så har jeg bare trekt meg tilbake..jeg makter ikke en runde til med f.eks ei anna dame.. det skal så mye til. Har bare vært henne for meg i 5 år, og sorgen er større enn noe annen sorg jeg kommer til å oppleve i livet...savnet etter de to...det er bare for meg å skru av sorgen snart. Har bestemt meg. Har avvist en dame som er forelsket i bygda her.. ei i byen også, men jeg vil ikke. Det er ikke verd det, når man bare VET inni hjertet sitt. 

Jeg er sterkere enn noen gang,  men alene og trofast. Snart bygger jeg hus, og starter et lite foretak. Spennende tid. 

 

 Jeg er den beste mannen hun kunne hatt, det hele er bare så leit og sykt tragisk. Det er kun jeg som fiksa henne, men..  Det er litt å gå igjennom, men jeg reiser meg alltid. Men noe mere dame for meg, ALDRI! Det er bare ei for meg.. jeg ga HELE mitt hjerte til henne.. jeg bare visste det inni hjertet mitt allerede da vi hadde første helga sammen i mars 2014. Kunne gjort alt for henne. 

Klarer jeg å skru av? måtte bare få ut en siste...eller, jeg har absolutt ingen venner, så det er vel i mangel av det jeg skriver her.. er vel andre i samme båt.. 

Lev vel

tyr

Anonymkode: 6c785...973

Sånn tenker jeg også. Vil ikke slippe noen andre inn i livet mitt, for det blir aldri ham. Bra at du har funnet noe som holder deg opptatt. Selv har jeg ikke kommet så langt, men sorgen har sittet lenge hos meg også. 

Jeg har også skjøvet bort venner. Orker ikke det akkurat nå. Blir til og med uvel av at andre vil gi meg en klem. 

Anonymkode: e2942...9fa

[et nebb]

Dette er det livet jeg skal gå inni 2020. Jeg elsker han. Han finnes i mine drømmer, men jeg møter han i mine mareritt også. Jeg vil ikke mer. Jeg vil nok aldri komme over dette. Det har gått 5 år. Jeg fikk heldigvis et barn, men samboerskap og kjæreste lå ikke i mine kort for livet. Jeg er i en prosess hvor jeg aksepter dette og håper det skal gå fin fremover. Men en del selvpleie og gode venner. Men jeg gråter hver dag. 

[minister-mio]

Ja  jeg har det sånn. Men jeg trives med det og har et godt liv.