Dårlig selvbilde

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit og selvbilde. Blitt mye kritisert for personligheten min, og at jeg var sjenert da jeg var mindre. Har fått bedre selvbilde etter at jeg ble voksen, men likevel er den ganske så skjør. Sliter med relasjoner til andre, får ikke til å få nye venner, selv om jeg prøver å være positiv og i godt humør. Har vært ganske så uheldig opp gjennom tiden og, måtte gjennom mye vondt som dødsfall og alvorlig sykdom i nær familie. Jeg har liten familie, og ingen her jeg bor, noen få venner, og det er jeg selvfølgelig glad for. Men jeg trekker meg mer og mer inn i meg selv, vil være alene. Jeg er så lei av alt, det er bare motgang i livet mitt, føles som det aldri tar slutt. Orker ikke å nevne alt her. Skulle gått til psykolog, men trenger å spare penger. Jeg ser på venninner, de har aldri slitt psykisk som meg, og de har heller ikke hatt mye motgang (bare småting.) Virker som når man først er født sårbar, så er du dømt til å bare møte motgang uansett. Skulle ønske jeg kunne ha folk rundt meg som ikke bare er vellykket når det kommer til familie, masse barn, selvtillit.

Anonymkode: 0e808...a4c

[AnonymBruker]

Jeg ville gått til fastlegen og bedt om henvisning til psykolog. da får du dekket mesteparten av behandlingen! Kun en liten egenandel per time, og det er det verdt. Du skal ikke ha det slik. Gjør dette for deg selv. Legen/psykologen kan evt også henvise deg til gruppeterapi fofr andre med akkuat den problemstillingen. En venninne av meg har gjort det, syntes det funket mye bedre enn årevis med en-til-en-samtaler, ofr der møter du mennesker som har det likedan og som gir deg øyeblikkelig oppbacking og ikke er "programforpliktet" til det slik en teapeut er! Lykke til..

Anonymkode: 1b0e7...bfa

[AnonymBruker]

Ville ikke gått til psykolog. Tenk om psykologen sier negative ting om deg også, Vil du takle det isåfall?? Bygg heller opp deg selv med sunn mat, styrketrening,  lære deg noe nytt: spille gitar, nye språk, kaffe/te-testing, lese bøker +++++ Og øv deg på å prate med fremmede mennesker!  DANS!!!!

Anonymkode: 51c8a...e4d

[SM30]

15 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit og selvbilde. Blitt mye kritisert for personligheten min, og at jeg var sjenert da jeg var mindre. Har fått bedre selvbilde etter at jeg ble voksen, men likevel er den ganske så skjør. Sliter med relasjoner til andre, får ikke til å få nye venner, selv om jeg prøver å være positiv og i godt humør. Har vært ganske så uheldig opp gjennom tiden og, måtte gjennom mye vondt som dødsfall og alvorlig sykdom i nær familie. Jeg har liten familie, og ingen her jeg bor, noen få venner, og det er jeg selvfølgelig glad for. Men jeg trekker meg mer og mer inn i meg selv, vil være alene. Jeg er så lei av alt, det er bare motgang i livet mitt, føles som det aldri tar slutt. Orker ikke å nevne alt her. Skulle gått til psykolog, men trenger å spare penger. Jeg ser på venninner, de har aldri slitt psykisk som meg, og de har heller ikke hatt mye motgang (bare småting.) Virker som når man først er født sårbar, så er du dømt til å bare møte motgang uansett. Skulle ønske jeg kunne ha folk rundt meg som ikke bare er vellykket når det kommer til familie, masse barn, selvtillit.

Anonymkode: 0e808...a4c

Å bli kritisert for personligheten sin kan neppe føles bra, men dette skal du absolutt IKKE ta til deg. Mennesker som kan finne på noe slikt gjør det kun for å bygge opp sitt eget ego eller som finner glede i å trykke andre ned. Det er ingen rasjonell grunn til å kritisere en annens personlighet. De har det neppe bra med seg selv.

Du må snu på innstillingen din og hvordan du vurderer deg selv mot andre. Tenk, du er mye sterkere enn dine venninner med alt du har vært gjennom, la dette bygge deg opp istedenfor å bryte deg ned. Hva som skjer med andre eller hva andre velger å gjøre er utenfor din kontroll, ikke bruk energien din på slikt. Bruk energi på det som gir deg glede i livet? 

Dyrk de vennskapene du har, bruk mindre tid på å se på hva andre gjør eller "er" gjennom sosiale medier, det er en fasade og gjør folk på geneell basis mindre fornøyd med seg selv. Selvfølelse kommer innenfra, ingen kan gi eller ta det fra deg, du må jobbe med det selv, og du har all grunn til å være stolt over at du er der du er tross alt du har vært igjennom.

i tillegg har du økonomisk sans som ikke går rett til psykolog  

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ville ikke gått til psykolog. Tenk om psykologen sier negative ting om deg også, Vil du takle det isåfall?? Bygg heller opp deg selv med sunn mat, styrketrening,  lære deg noe nytt: spille gitar, nye språk, kaffe/te-testing, lese bøker +++++ Og øv deg på å prate med fremmede mennesker!  DANS!!!!

Anonymkode: 51c8a...e4d

En psykologs oppgave er å bygge opp mennesker. Han/hun vil selvsagt ikke si negative ting til deg.

Anonymkode: 1b0e7...bfa

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En psykologs oppgave er å bygge opp mennesker. Han/hun vil selvsagt ikke si negative ting til deg.

Anonymkode: 1b0e7...bfa

Det stemmer ikke alltid. Jeg gikk til psykolog pga angst som kom etter et sykdomstraume. Da sa psykologen ting om min personlighet som gikk rett i hjertet på meg. Sluttet hos han med en gang angsten var bedre. Psykologen sa det ikke for å hjelpe, var mer sånn «jeg ser det jo på typen du er, at sånn og sånn» - jeg fikk ikke med meg hva han sa, tenkte bare «typen jeg er?? Hva mener han?» Fikk ikke mye hjelp av han, han var uinteressert i barndommen min (som jeg mener vi burde snakket om) og snakket kun om nåtid. 

Anonymkode: 38bd5...387

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid hatt dårlig selvtillit og selvbilde. Blitt mye kritisert for personligheten min, og at jeg var sjenert da jeg var mindre. Har fått bedre selvbilde etter at jeg ble voksen, men likevel er den ganske så skjør. Sliter med relasjoner til andre, får ikke til å få nye venner, selv om jeg prøver å være positiv og i godt humør. Har vært ganske så uheldig opp gjennom tiden og, måtte gjennom mye vondt som dødsfall og alvorlig sykdom i nær familie. Jeg har liten familie, og ingen her jeg bor, noen få venner, og det er jeg selvfølgelig glad for. Men jeg trekker meg mer og mer inn i meg selv, vil være alene. Jeg er så lei av alt, det er bare motgang i livet mitt, føles som det aldri tar slutt. Orker ikke å nevne alt her. Skulle gått til psykolog, men trenger å spare penger. Jeg ser på venninner, de har aldri slitt psykisk som meg, og de har heller ikke hatt mye motgang (bare småting.) Virker som når man først er født sårbar, så er du dømt til å bare møte motgang uansett. Skulle ønske jeg kunne ha folk rundt meg som ikke bare er vellykket når det kommer til familie, masse barn, selvtillit.

Anonymkode: 0e808...a4c

❤️❤️❤️
 

Jeg har det på samme måte, eneste er at jeg har selv vært svært syk over lang periode. Utad ser jeg veldig vellykket ut, men jeg er så følsom, føler meg bare dum, gruer meg til bursdagen min for ingen husker den.. jeg blir så lett glad i andre og tror vi er venner, så skjønner jeg så ofte at de ikke ser på meg som venn.. Vet ikke hva jeg gjør galt.

Feks kan jeg og svigerinnen min begge bli kjent med en ny jente en kveld. Vi snakker like mye med den nye jenta. Begge ber henne hjem til seg, holder kontakt, er en venn. I ettertid får svigerinnen min den koseligste hilsenen på bursdagen sin: «verdens beste venn😍❤️ osv» gjerne med blomst osv, av den nye jenta, mens jeg enten ikke får en hilsen en gang eller så får jeg bare «grattis☺️«

Skjønner virkelig ikke hva jeg gjør så annerledes enn svigerinnen min.. eneste er at jeg opplever mye vondt (mye pga jeg har en fysisk sykdom som folk ikke forstår (?) , og hun er en sånn som alt går på skinner for, er frisk, rik og masse energi.  
 

Jeg skrev et innlegg her som ikke fikk ett eneste svar, så føler meg i grunn bare enda teitere 

 

Anonymkode: 38bd5...387