Jeg angrer på datteren min.

[AnonymBruker]

Inspirert av tråden om mørke bekjennelser fikk jeg meg til å starte min egen, om min egen mørke bekjennelse. Jeg er nok langt i fra alene om å angre på barn, men jeg er der at jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere det. 

Datteren min begynner å bli stor, og puberteten gjør dagliglivet full av krangler og dårlig stemning. Hun har færre regler hos faren, og proklamerer stadig at hun heller vil bo hos ham. Jeg kjenner jeg er i ferd med å bare la henne bo hos ham, men vet at jeg knapt vil se mer til henne da. Føler ikke hun er glad i meg, og tror tilknytningen har vært dårlig fra hun var liten på grunn av fødselsdepresjon og omstendighetene rundt. 

Det i seg selv klarer jeg vel dårlig å håndtere, livet som mor ble ikke slik jeg trodde. Jeg hadde et grusomt svangerskap, og en grusom fødsel og i ettertid har jeg blitt ufør på grunn av det. Jeg må tidvis bruke rullestol og sliter med avføring og urin. Noe som raknet hele livet mitt, og tok drømmejobben og drømmemannen(barnefar) med på kjøpet. Datteren min synes også at det er kjipt at jeg ikke kan være med på ting, og flaut når jeg kommer i rullestol. Jeg begynner å bli bitter og tenker at jeg bare må trekke meg vekk fra alt før jeg ødelegger relasjonen enda mer. Jeg kommer bare ikke ut av denne spiralen, selv om jeg har prøvd terapi ved to ulike anledninger. Det er nesten komisk jeg ser den karakteren jeg har blitt, kan så vidt begripe at dette faktisk er mitt liv. Et mareritt. 

Jeg skjønner at det ikke er så mange i akkurat samme situasjon som meg, men jeg håper på noen tips og råd om hvordan jeg kan komme ut av denne spiralen? Jeg føler meg som en elendig mamma.

 

 

Anonymkode: cf928...49d

[AnonymBruker]

Kan det la seg gjøre å inngå en avtale om midlertidig bosted hos far på heltid en stund? For eksempel to måneder, og så se hva som skjer? Hva sier far til dette, forresten? Er han beredt å ta inn datteren på heltid? Det kan jo bare være tomme trusler fra datteren din også, som hun slenger ut av seg hver gang hun blir sint eller misfornøyd. Ikke sikkert det ligger så mye i det. På samme tid er jo tenåringer temmelig selvopptatte, og velger minste motstands vei og det letteste livet for dem selv. Hvis det er mindre krav og regler hos far, kan det være at hun er en typisk tenåring der. Men om faren får henne på heltid en periode, kan det jo hende han setter noen regler, han også?

Sjekk ut med han hva han evt måtte mene om å ha datteren på heltid for en begrenset periode, si to til tre måneder?

Anonymkode: 3c8ce...daf

[AnonymBruker]

Puberteten er en tøff tid, for både barn og voksne. Selv for de som er friske, og har et godt og ukomplisert forhold i utgangspunktet kan dette være en vanskelig tid å stå i.

Jeg er sikker på at datteren din er glad i deg, selv om hun kanskje ikke klarer å uttrykke det.

Kanskje kunne du la henne forsøke å flytte til faren sin for en periode? Det er ikke sikkert gresset er grønnere på den andre siden. Dersom hun hadde bodd fast hos faren hadde det nok ikke gått lang tid før det ble mer regler hos han også. Selv har jeg I alle fall opplevd at reglene hos faren til mitt barn har økt i takt med øking av samvær. 

Dersom du har henne en dag i uka/annenhver helg kan det jo være at du har mer overskudd når du har henne. Har man mindre tid er man gjerne flinkere å sette pris på den tiden man har, og gjøre det beste ut av situasjonen.

Diskuter muligheten for dette i samråd med far og henne. La henne være med på å komme med forslag på løsning til samvær/bosted. Også kan man jo endre dette etter hvert om det ikke fungerer.

Puberteten går over, mamma er man resten av livet.

Anonymkode: 6dbdf...4f8

[AnonymBruker]

Dette var veldig trist å lese Ts. Forstår veldig godt at du er bitter. Får en følelse av at du følte deg sveket, da du trengte de nærmeste mest. Det kan jeg i så fall forstå.

Nå vet jeg ikke hvordan hverdagen deres var, og hvordan den ble med sykdommen. Syns det er veldig urettferdig at du mistet mannen, arbeidslivet, og friheten. Personlig ville jeg aldri forlatt den jeg elsker hvis han ble syk, men jeg ser jo at folk er forskjellige her.

At datteren din reagerer som hun gjør, viser hvor rottent dette samfunnet har blitt. Vi vokser opp i en illusjon og en jungel av urealistiske forventninger, som ingen klarer å leve opp til. Rullestolen din er heller ikke et problem. Den er løsningen på et problem.

Du er fremdeles den samme kvinnen, med de samme følelsene og kunnskapene. Du er like verdifull som før du ble syk. Det du ble utsatt for, er urettferdig, og skulle hatt en stemme i samfunnet. Kunne du kanskje tenkt deg å bruke den en dag?

Anonymkode: 18ac1...58d

[AnonymBruker]

Dessverre ingen gode råd herfra, men vil bare si at jeg skjønner veldig godt følelsene dine og jeg vil tro det er helt naturlig at du blir bitter - i hvert fall som en del av en prosess, som du forhåpentligvis vil komme styrket ut av. Synes du har fått fine svar her, det er godt å se at forståelse og omtanke kan være det første som dukker opp på Kvinneguiden. 

Anonymkode: f0a39...da9

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette er mulig på KG, men hvis alt du skriver er sant og det er mulig foreslår jeg at du sletter denne tråden ts. Evt ta kontakt med en moderator som kan slette. Du har delt så mye info om deg selv at jeg vil tro datteren din eller andre bekjente vil greie å identifisere deg om de ramler innom her. Det kan være ganske traumatisk for tenåringer å få vite at en forelder angrer på hennes eksistens...

Lykke til videre, håper det ordner seg for dere begge!

Anonymkode: 171a6...850

[AnonymBruker]

La nå den stakkars jenta flytte til far.  Tror du ikke hun forstå at du er bitter? Jeg tror det vil gjøre godt for dere på sikt.

Anonymkode: 6efa0...ebd

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om dette er mulig på KG, men hvis alt du skriver er sant og det er mulig foreslår jeg at du sletter denne tråden ts. Evt ta kontakt med en moderator som kan slette. Du har delt så mye info om deg selv at jeg vil tro datteren din eller andre bekjente vil greie å identifisere deg om de ramler innom her. Det kan være ganske traumatisk for tenåringer å få vite at en forelder angrer på hennes eksistens...

Lykke til videre, håper det ordner seg for dere begge!

Anonymkode: 171a6...850

La folk få lov til å lage tråder. Hvis man skulle fulgt logikken din så hadde 90% av trådene her blitt slettet. Dette er en mor som trenger en utblåsning så da er det unødvendig av deg å ødelegge innlegget hennes.

Anonymkode: 01b56...209

[AnonymBruker]

Det blir bedre etterhvert. Puberteten er en vanskelig tid og det er helt vanlig at ungdommer (spesielt jenter) prøver å straffe foreldre sine, at de blir flaue over dem og sinte på dem. De foreldrene som ikke opplever dette er heldige. Datteren din blir voksen etterhvert, og da roer dette seg. 

Anonymkode: 270e6...e0f

[dainty]

Mamma bruker du KG?

[AnonymBruker]

La henne flytte til far. Da er det deg hun savner når reglene han setter begynner å gå henne på nervene. 

Anonymkode: 5b433...e84

[AnonymBruker]

1 minutt siden, dainty skrev:

Mamma bruker du KG?

🙄

Anonymkode: dd82c...1c7

[AnonymBruker]

Om mulig ville jeg latt far få ha henne boende hos seg. Du har dine problemer du trenger bruke tid på, trpr det er bedre for alle om du får mer rom for å ta vare på egen fysisk og psykisk helse en stund. 

Anonymkode: b7061...536

[AnonymBruker]

Dette var trist å lese. Som en tidligere hormonell liten shitkid som slet ut min egen mor har jeg full medfølelse for deg. Håper virkelig det ordner seg for deg, du fortjener å ha det bra. Ingen skal måtte utslette seg selv for et annet menneske om det så er barn, kjæreste eller forelder.

Anonymkode: 6854f...c1b

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt at det er bittert.. Pubertet er en vanskelig tid for foreldre, husker selv da vi var unge og hvor slemme vi kunne være.. Heldigvis vokser man det som regel av seg igjen, og sannsynligvis får dere nok et bedre forhold senere igjen. 

Men jeg tenker at det er viktig dersom hun flytter til faren sin at det er en avgjørelse som blir tatt i fellesskap og i ro. Ikke noe som blir gjort i sinne og frustrasjon. Det kan skape sår som blir betente senere.. 

Anonymkode: 199dc...a9b

[AnonymBruker]

Jeg og mamma var bitre fiender i puberteten, jeg hatet henne. Nå er vi ekstremt nære, prater på telefon hver dag og jeg overnatter hos henne annenhver helg selv om jeg er 30 og har barn selv.

Anonymkode: 96225...8f8

[AnonymBruker]

Jeg var tenåringen fra helvete i puberteten, og moren min hadde all grunn til å forbanne dagen hun fødte meg på. I dag som voksen er moren min min bestevenninne.
 

Husk at dette kun er en fase, det blir bedre etterhvert ❤️

Anonymkode: 01b56...209

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar dere. Hadde egentlig ikke forventet så mye støtte her, i alle fall ikke med et slikt innlegg. Og ja jeg tenker en del på å la henne flytte til faren sin. Da blir det såklart gjort på en rolig og gjennomtenkt måte. Er allikevel redd for at hun skal tenke at det er fordi jeg ikke er glad i henne, for det er jeg virkelig selv om bitterheten for alt jeg mistet sannsynligvis skinner i gjennom enkelte øyeblikk. Føles så urettferdig at hun foretrekker den forelderen som forlot meg når alt var så mørkt og tungt, og at jeg som tok hele byrden blir sittende alene. Jeg skjønner at det er urettferdig å tenke slik, og det er aldri ord jeg kommer til å ta i min munn. Det hjelper uansett å få skrevet det ned her. Noen tanker til hvordan man kommer seg over bitterheten når livet blir snudd opp ned? 

Anonymkode: cf928...49d

[AnonymBruker]

Min mor og jeg hadde en periode hvor alt var veldig mørkt og det var mye krangling. Det ble så ille at jeg endte opp med å flytte ut og havnet hos barnevernet på en midlertidig bo instutisjon. Det er det beste som kunne skjedd oss. Vi fikk avstand fra hverandre og begge fikk begynt med litt rene ark... i dag har vi et veldig tett forhold. 

Kanskje litt avstand kunne gagnet dere begge, bare en tanke fra min side... 

Anonymkode: e8deb...ac8

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker said:

Tusen takk for svar dere. Hadde egentlig ikke forventet så mye støtte her, i alle fall ikke med et slikt innlegg. Og ja jeg tenker en del på å la henne flytte til faren sin. Da blir det såklart gjort på en rolig og gjennomtenkt måte. Er allikevel redd for at hun skal tenke at det er fordi jeg ikke er glad i henne, for det er jeg virkelig selv om bitterheten for alt jeg mistet sannsynligvis skinner i gjennom enkelte øyeblikk. Føles så urettferdig at hun foretrekker den forelderen som forlot meg når alt var så mørkt og tungt, og at jeg som tok hele byrden blir sittende alene. Jeg skjønner at det er urettferdig å tenke slik, og det er aldri ord jeg kommer til å ta i min munn. Det hjelper uansett å få skrevet det ned her. Noen tanker til hvordan man kommer seg over bitterheten når livet blir snudd opp ned? 

Anonymkode: cf928...49d

Kan være det blir bedre om du får redusert noe av stresset i hverdagen. Noen ganger kan stress styrke negative tanker og bitterhet. Å lære seg leve med kroniske plager er en prosess som tar tid, man må snu forventningene til livet opp ned og tilpasse seg et helt nytt liv. 

Anonymkode: b7061...536