Arv til to av tre barn....

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Herregud, du beskriver min situasjon så treffende (bortsett fra arvespørsmålet) at jeg kjenner at jeg er redd for at folk skal tro at det er jeg som har skrevet dette. Jeg har også en voksen sønn som ikke ønsker kontakt med meg eller familien min lenger, og så har jeg senere fått tvillinger. Han har litt kontakt med besteforeldrene, men svært lite, og i perioder ikke overhodet noen av oss. 

Det har mye med hans far å gjøre, og situasjonen han selv er i, der han er litt avhengig av far, og relasjonen mellom meg og min familie, og far og fars familie dessverre er slik at han nesten må velge en side. 

Jeg tenker imidlertid at han er ung (24 år), og vil bli moden nok til å forstå at han ikke må velge mellom oss, egentlig, når han får stått på egne ben noen år, og erfarer at verden ikke er enten svart eller hvit. Lenge før vi må tenke på arv forhåpentligvis. 

Og nei, det er ikke mulig å fikse relasjonen mellom meg og hans far, så dette blir enklere for ham. Jeg er så livredd den mannen at jeg er satt ut i timer bare jeg må snakke med ham på telefonen. På grunn av at ting er som de er respekterer jeg også at min sønn føler at han må velge side, og presser ham ikke på å ha kontakt med meg og min familie. Jeg vet veldig godt at i situasjonen han er i (bor hos far) innebærer at det er vanskelig for ham å velge begge. At det her og nå er lettere for ham å flyte med på at alt vondt er min skyld. 

Som nevnt, jeg håper og tror at han vil modnes og se ting klarere etterhvert. At han kan føle seg fri til å velge begge familier når han står støtt i seg selv nok til å ikke akseptere enten eller. 

Det er en redsel for at det blir for dyp kløft, og at han er for påvirket over tid til å klare å åpne øynene noen gang, men så lenge det er tid er det håp, håper og satser jeg på.

Mye kan skje før det er aktuelt med arv. Sår kan leges, mennesker modnes, broer kan bygges, klemmer kan gis, ting som gikk galt kan rettes. 

Er det ikke bedre å håpe på det enn å planlegge en dypere kløft? 

Jeg gir deg rett i at det ikke alltid er slik at man har sviktet fullstendig som forelder som fører til en slik situasjon. Jeg sier ikke at jeg er feilfri, men jeg vet at jeg ikke har fortjent dette. Likevel... jeg velger å håpe på at det som gikk galt kan rettes. Mine armer er åpne. Min arv er tiltenkt tre barn, selv om jeg nå sørger over hvordan situasjonen er med det ene. 

 

Anonymkode: 9b7a0...8d8

Du er en ekte, god mor.

Anonymkode: fb936...07f

[AnonymBruker]

Drit i de sure svarene, det er bare bitre kjerringer som bruker hele dagen sin på kg for å dra ned andre i søla

Anonymkode: e8e85...094

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du er en ekte, god mor.

Anonymkode: fb936...07f

Takk for det! ♥️ Man føler ikke det i en slik situasjon. Det er en så stor sorg at det nesten ikke er til å bære, og man snur på seg selv fra alle vinkler for å se hvordan ting kunne bli så feil. 

Jeg har heldigvis en flott familie som bygger meg opp på at jeg har vært og er en god mor. Ikke perfekt, det er ingen, men at dette ikke er fortjent. Det er likevel vanskelig å tro det, når ting engang er som de er, selv om jeg vet 100% at besteforeldrene, søsken, tante og onkel, og fettere og kusiner iallefall ikke fortjener dette. De har bare elsket, ubetinget, og stilt opp på alle måter.

Å vite det 100%, det at de ikke fortjener dette, er det eneste som gjør at jeg klarer å tenke litt at kanskje ikke jeg egentlig fortjener det heller, men jeg vrir og vender likevel på meg selv, og søker etter hvor jeg trådte så feil at det kunne bli slik. Hvordan jeg på noen måte kunne ha forhindret det. Uansett hvilken støtte jeg får er dette en forferdelig skam. Min skam! Og sorg. 

Jeg håper, virkelig håper, at vi med tiden kan legge dette bak oss. Frem til det skjer velger jeg å ha forståelse for at gutten min ikke klarer eller våger å ta en slik kamp med sin far og holdningene i fars familie. Jeg kan jo nesten ikke bebreide ham for det, for jeg våger jo selv ikke å ta opp kampen mot dem. Det sto jeg i i så mange år at det nært knuste meg, og jeg orker ikke mer. 

Jeg kan ikke kreve av ham det jeg ikke klarer selv! 

Men det er tid og håp... og skulle det håpet knuses med tiden skal iallefall ikke det siste han får fra meg (når jeg dør) være en bekreftelse på at far hadde helt rett i at jeg prioriterte ham bort. KLART han skal arve meg, om så det er den eneste måten jeg noen gang får lov til å vise ham at han for meg er like viktig som de to andre. For det er han. Har alltid vært det, vil alltid være det. Jeg har tre barn. ♥ 

Anonymkode: 9b7a0...8d8

[AnonymBruker]

TS, i tillegg til det jeg allerede har skrevet vil jeg gjerne tilføye noe til deg personlig. Jeg er i samme situasjon på mange måter, og selv om jeg ikke vet akkurat hva som har skjedd mellom dere håper jeg at du klarer å tenke at nåsituasjonen ikke nødvendigvis er den situasjonen som vil være for alltid, og som forelder har vi et ansvar for å gi ting mulighet til å leges. Ikke steng deg mentalt for det. 

For min del er sorgen til mine foreldre det verste i dette. Jeg kan bære min egen sorg og skam, men det er så forferdelig vondt å vite hvordan min familie sørger over situasjonen at det har hendt at jeg, opprørt over det, har tenkt "Ok, om du velger å være så hjerteløs ovenfor disse som så ubetinget og høyt har elsket og vært det for deg i alle år, så får det være et valg du også få bære konsekvensene av. Du er voksen nå, og jeg kan ikke unnskylde dette med at du er et barn lenger. Hvorfor skal vi stå som tiggere etter smuler og være velvillig til å tilgi alt, og stå med åpne armer, når du velger å være så hjerteløs mot noen som elsker deg så høyt?"

Smerten har blitt til sinne i øyeblikket, fordi sorgen til min familie er så grusom å bære at jeg i slike øyeblikk har tenkt som deg. Ikke lenger sende gaver. Ikke lenger strekke ut hender og håpe. Bare legge gutten bak meg, og la ham stå for dette valget. Som voksen. 

Likevel, om jeg virkelig tenker med hjerte og fornuft vet jeg så inderlig godt at det kan være tøft å være menneske, at mennesker gjør feil, og at det likevel ikke nødvendigvis betyr at man er tvers gjennom slem. Dersom man klarer å gi andre feilmargin, forståelse for at ting kan bli veldig feil, være åpen for at mennesker kan forstå sine feil senere og trenge at folk da har tilgivelse i seg, så kan det også være mulig å bygge broer over nærmest alt. 

Jeg leste nylig om en tidligere kriminell, regnet som en av Norges farligste menn, som nå i voksen alder har snudd tvert om på livet sitt, og har valgt å stille opp for vanskeligstilte barn. Bruke sin erfaring på hvor galt livet kan bli, rus, kriminalitet og vold, til å forhindre at barn faller inn på den veien. Han omtales nå som barnas helt, og viser en enorm styrke og nestekjærlighet i arbeidet med barn som trenger omtanke. (Du finner historien på sidene til Kirkens bymisjon) 

Han valgte så feil så feil i livet, og det er ikke utenkelig at han hadde foreldre som skammet seg og tenkte at han ikke lenger var verdt omtanke eller arv. 

Mennesker kan trå veldig feil og endre seg. Ting som ble fryktelig feil kan rettes. Det er mulig, så ikke avskriv barnet ditt helt, uansett hva som har skjedd. 

Jeg vet at situasjonen du er i er fæl. Ingen mister et barn uten å lide. Jeg vet at det kan være fristende å snu sorgen ved slikt til sinne, for en slik situasjon er så vond at sinne er enklere å håndtere enn det er å forholde seg til sorgen i dette. Likevel, ikke avskriv at det er mulig å få barnet ditt tilbake. Få lov til å være forelder igjen, og dele fremtiden på en god måte. 

Som historien jeg henviser til kan selv helt "umulige" ting skje. Det verste kan endre seg til noe bra. Vær åpen for at det er mulig, og vær stor nok til å holde armene åpne. 

Den største tragedien i denne situasjonen er at ditt eller mitt barn innser å ha gjort feil, men det er ingen vei tilbake. 

Hold en sti åpen for barnet ditt, for det er mulig at ting kan endre seg. Da håper jeg at du er klok og god nok til å være der. 

To feil gir ikke en rett. 

Jeg velger iallefall å holde muligheter for det åpne. Det skal ikke stoppes i meg at dette kan få en løsning. 

Anonymkode: 9b7a0...8d8

[Brunello]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ondskapsfullt å forskjellsbehandle så dramatisk. Du burde ikke fått barn, når du forkaster det ene barnet ditt. Uansett om man er venner eller ikke, så har du satt dette mennesket til verden.

Anonymkode: fb936...07f

Forskjellsbehandling av barn har alltid skjedd, men vi har foreløpig ikke sett det i slikt omfang det kommer til å bli. Resultatet av at det er vanlig å etablere seg på nytt både en og to ganger, blir at ny partner og barn fra siste ekteskap vil bli prioritert i mange tilfeller.

[AnonymBruker]

Synes det er dårlig gjort og hevne deg på sønnen din.

Anonymkode: 14666...780

[cerruti]

Håpløst med denne planen... Er det ikke barnet ditt uavhengig relasjon nå? 

[AnonymBruker]

Du kan vel forsøke å bruke opp mest mulig av pengene dine før du dør. Gi bort som bursdagsgaver eller julegaver til de barna du liker, for å ta ett eksempel.        

Hvorvidt dette egentlig er noe du BURDE gjøre, er selvfølgelig en annen sak...       

Anonymkode: 16e8a...57c

[AnonymBruker]

Skulle tro det var faren min som har skrevet innlegg her. Bortsett fra at jeg er kvinne, og han har bare ett nytt barn i nytt forhold.

Og er det en ting jeg vet, så er det at det skal veldig mye til før barn ikke ønsker kontakt med foreldrene sine!

Men, over til spørsmålet ditt. Du kan sørge for å ikke eie noe, da kan du heller ikke gi den voksne sønnen din arv. Så skriv alt over på ny samboer eller gi alt til tvillingene mens du lever. Tror faren min har gjort noe sånt.

Men ts; du er en skikkelig dritt som er så smålig!

Anonymkode: 1ba3c...148

[AnonymBruker]

Du skriver i innlegget ditt at sønnen din ikke ønsker kontakt med deg.. da vil du straffe han og gjøre han arveløs? 

Anonymkode: 30c81...998