Octavie

[Gjest Octavie]

Etter litt frem og tilbake har jeg bestemt meg for å opprette en dagbok. Jeg er nå i en mørk periode av livet mitt med både psykisk og fysisk sykdom. Over en lang tid har jeg hatt dystre tanker om fremtiden, men jeg har nå bestemt meg for å se fremover og forsøke å komme meg ut av dette. Jeg har ukentlige timer hos psykiater, og jeg har blitt anbefalt å skrive ned tanker og følelser mellom timene. Jeg ønsker også å skrive ned hverdagslige gjøremål jeg får til, som nok er veldig overkommelig for andre, men som er vanskelig for meg sånn som jeg har det nå for å se om jeg har noe fremgang i daglig funksjon.  

Den som skjuler seg bak brukernavnet Octavie er en kvinne i 20-årene som studerer, for tiden med redusert studieprogresjon. Tidligere var jeg en person som var hardtarbeidende og med høye ambisjoner, men jeg har nå mistet all konsentrasjon og dagene mine er veldig ensformige. Målet mitt nå er at jeg skal få god nok psykisk helse til å klare å opprettholde studier, jobb og sosiale relasjoner, ikke minst å få interesse tilbake for det jeg tidligere opplevde ga meg innhold i hverdagen. 

[Gjest Octavie]

Jeg føler en sorg over meg selv. Jeg føler jeg har mistet det som gjør meg til meg. Jeg har alltid identifisert meg med det jeg får til, og nå som jeg nesten ikke får til noe som helst føler jeg meg helt tom. Jeg kjenner på mye selvforakt og unngår å forholde meg til andre så mye som mulig. Virkningen av antidepressiva har ikke kommet enda, og jeg lurer på om det i det hele tatt har noe for seg for meg. Jeg leser om alle de som har hatt en merkbar effekt av antidepressiva. Jeg skulle så gjerne ønske at det samme skjedde med meg. 

Dagen i dag startet i utgangspunktet fint, og jeg presset meg til både å dusje, vaske klær og lage mat. Det er mange måneder siden jeg har laget mat på kjøkkenet. Så fikk jeg en knekk på midten av dagen som har vart til nå, og jeg har ikke klart å gjøre noe som helst. Jeg har bare ligget på sofaen angstpreget og forsøkt å roe meg selv ned uten nytte. Ikke vet jeg hva jeg har angst for eller hvorfor den kommer. Den gjør meg helt handlingslammet, og alt det gode jeg har gjort for meg selv i dag tidlig falmer bort i mørket. 

[Gjest Octavie]

I går var jeg på julebord. Det gikk fint i starten, men utover kvelden merket jeg at jeg ble mer og mer mentalt distansert. Jeg ble urolig og ønsket bare å avslutte kvelden. Behandleren min har nevnt for meg at jeg må forsøke å være mer med andre og sosialisere, og selv om jeg ikke merker noe fremgang nå når jeg står i det håper jeg det har noe for seg på lang sikt. 

Jeg har ikke gjort noe særlig annet i dag enn å se på film og forsøke å få i meg litt mat. Jeg vil så gjerne få til å studere litt i dag, men jeg kjenner på en konstant tomhet og angstfølelse som begrenser meg helt. Jeg har bare lyst til å krype under et teppe og slutte å forholde meg til noe som helst. Det er så trist at dagene går uten at jeg får noe særlig ut av de. Jeg lurer på hvordan jeg har blitt sånn som jeg er nå. Jeg har gjennomgått store belastninger i livet, men det er først nå jeg har falt helt ut av funksjon.  

[Gjest Octavie]

Jeg er her fremdeles. De siste dagene har gått til planlegging, men i dag hadde jeg time hos behandler som endret det - foreløpig i alle fall. Jeg har blitt sviktet gang på gang av systemet og følt meg så alene, men nå har jeg en behandler som ser meg for den jeg er. Jeg har vært så redd for at han også skal gi meg opp. Han mistet ikke håpet selv etter en lang, lang tid der jeg var helt fastlåst og ikke viste tegn til fremgang. I dag fikk jeg nok tillit til han og åpnet jeg meg om noe jeg ikke hadde trodd at jeg skulle fortelle til noen. Han ga meg en klem, og selv om det var vanskelig var det samtidig godt å kjenne en slik omsorg og anerkjennelse. Jeg som er så verdiløs som andre ikke respekterer. I ettermiddag har jeg tatt meg selv i å smile en gang for meg selv etter en lang periode uten. Det var et fint øyeblikk som jeg ikke må glemme. 

Alt i alt har livet mitt bare gått nedover og nedover i det dype mørket, og livssituasjonen min og fremgangen min er ikke sånn jeg hadde sett for meg det. Jeg skammer meg over det og gir meg ikke anledning til å sørge over det. Jeg har ikke akseptert det enda. 

Jeg vet ikke om det blir innleggelse eller ikke i desember. 

[Gjest Octavie]

Jeg vil falle i en endeløs søvn. Jeg er lei av å være våken mesteparten av døgnet. 

[Gjest Octavie]

Jeg sover 18 timer i døgnet. Jeg vil bare sove mer og mer til det ikke er noe mer våkentid igjen. Kroppen min har ikke noe mer å gi. 

Jeg ser at familie har forsøkt å ta kontakt med meg når jeg til slutt våkner, men jeg orker ikke å snakke med dem. Det er som jeg ikke eksisterer lenger. 

[Gjest Octavie]

Jeg faller i en endeløs søvn før vi når 2020. Good riddance.