Flytte inn i hans hus?

[Carine]

Stå på kravene dine først som sist!

Jeg kunne nesten ha skrevet innlegget ditt på våren ifjor; og jeg valgte da og la meg overtale til å flytte inn i hans leilighet. Ny by, i hans og eksens leilighet, og med en helt annen planløsning og beliggenhet enn jeg ville valgt selv! Jeg leide ut min egen leilighet ett år, og planen var da at vi skulle kjøpe noe sammen så snart jeg hadde solgt den.

Nå har jeg solgt den, og vi er faktisk og titter på hus. Jeg opplever imidlertid at uansett hva slags hus jeg finner og hvor de ligger, finner han dusinvis av grunner til å utsette kjøpet. Har en mistanke om at det rett og slett er fordi han ikke vil flytte fra leiligheten vi bor i nå... Og jeg; jeg begynner å bli sprø av å bo der!! Og som mange andre har nevnt tidligere, ser det ikke ut til at han forstår det i det hele tatt, uansett hvor godt jeg prøver å forklare det... HAN trives jo så godt; men jeg er redd at mistrivselen min snart vil begynne å gå utover humør og forhold...

Jeg synes dere bør prøve å møtes på halvveien...finne et sted sammen hvor sønnen slipper å bytte skole. I mitt tilfelle er det jeg som har en sønn som må bytte skole; men selv han gleder seg til å flytte et annet sted!

Lykke til!!

Klem fra Carine

[Gjest Eline]

Er det ikke grenser for hvor smålige vi kvinner kan være?

Et HUS, for søren?? Med mindre han gjør SPRT i å ha alle minner om eksen fremme, synes jeg dette er helt bagatellmessig.

Jeg har vært i samme situasjon. Ville ikke drømt om å flytte på sønnen hans. Forbannet egoistisk. Jeg hadde barn selv, men han var yngre enn hans sønn og lettere å flytte på.

Hans forrige samboers ting? De må da ut, selvsagt. Og de tingene dere kan endre på, kan dere endre etter hvert, innredning osv. Dine ting må du selvsagt ha med deg. Og selvsagt må du kunne kjøpe deg inn i huset - men kanskje han tenker på arv, sønnens rettigheter osv? I så fall bør dere gå til en advokat og sette opp testament, slik at han kan sikre sin sønn og dere kan sikre deres eventuelt felles barn tilsvarende, og hverandre.

Jeg fatetr ikke dere jenter som ikke klarer å se at et hus bare er et hus - det er et sted man må skape stemning i selv. Ikke undervurder det faktum at det alltid tar tid å venne seg til nye ting. Problemet kunne vært like reelt selv om det var bare hans lelighet fra før, som han likte og ville bo i, men som du ikke likte. Eller tenk omvendt - du sitter på barndomshjemmet ditt og vil ikke flytte derfra, mens han ikke trives der og ikke vil flytte inn til deg... Jeg vet ikke jeg, jeg synes hjememt må skapes av dem som bor der, det gjøres ved hjelp av tiden og livet man lever, ikke av ting og geografi.

Og det viktigste av alt - SELVSAGT setter han sønnen sin først. Det bør han alltid gjøre, til sønnen er stor nok til å ta egne valg i livet. Det er faktisk en voksen sitt ansvar at et brudd, og nytt samliv, og alle andre store endringer, blir minst mulig ille for barna!!

Ike selg leiligheten din. Ta med tingene dine og deg selv og positiv innstilling og prøv livet med de to gutta dine... det er nemlig to av dem, og det kommer ikke til å endre seg. Blir det helt feil for deg, får du heller flytte.

[Gjest Anonymous]

hallooooo - for en del av oss BETYR det faktisk ganske mye hvordan huset/lieligheten er og hvor den ligger! Og siden man dog skal trives med sitt liv, så må man jo ta hensyn til sånne ting og. Greit nok at det ikke betyr noe for deg, men for andre (meg inkl!) er det viktig. For å si det sånn, jeg må ha lys og luft rundt meg, mistrives 100% om jeg må bo mørkt og langt nede. Mao: kjellerleilighet er IKKE min stil.

Jeg ville også syntes det var viktig å bygge opp noe sammen om jeg skulle flyttet sammen med en mann. En ting var om det var et sted han alltid hadde bodd alene, men når han har delt den med en eks.... Vet ikke helt hvordan jeg hadde følt det, hadde vel ønsket å renovert totalt tenker jeg!

Selvsagt må han ta hensyn til sønnen, men barn dør faktisk ikke om de flytter.

Hanne - tenk deg om, du er IKKE verken unormal eller egoistisk som ikke hiver deg over muligheten til å flytte inn hos han (og det med økonmi er svært viktig!)

[Gjest Hannemor]

Takk til gjest :-) Jeg ble et øyeblikk litt provosert.

Vi har forskjellige ønsker her i livet og det bør du Eline prøve å forstå. Greit at du ikke er enig, men ærlig talt!. Trives man ikke i den situasjonen man er vil ikke noe fungere. Følelser kan ikke bare skrus av, iallefall ikke mine.

Jeg har faktisk nå fortalt han at jeg er villig til å svelge noen kameler og gi det en sjans i hans hus. Min leilighet vil i tilfelle det ikke fungerer stå å vente på meg. Jeg har også gjort det klart for han at han må akseptere at jeg kan ha tilpasningsproblemer en stund. Han hoppet ikke akkurat på forslaget mitt. Han synes nok ikke det er noe moro at jeg er så skeptisk

[Gjest newbie]

Jeg føler virkelig med deg, hannemor. Jeg har vært i samme situasjonen selv, og ville aldri ha gjort det igjen. Det går for en periode, mens dere er forelsket og gleden ved å endelig bo sammen er stor nok. Men når hverdagen kommer skal det ikke mye til før du roter i HANS hus osv...

Enten får dere vente med å flytte sammen til dere finner et hus sammen, eller så burde du rett og slett bli boende i leiligheten din til forelskelsen forsvinner, eller til han skjønner alvoret og trapper opp jaken på en felles bolig.

Det er virkelig slitsomt å stå opp hver morgen i det som var Hennes soverom, dusje i Hennes dusj, sminke seg i Hennes speil, spise frokost ved Hennes bord osv! Sukk!

Men aller mest: Lykke til! Og kameler er ikke godt i store doser! (Ikke i små heller

[Gjest Anonymous]

Hvis han ikke likte forslaget ditt om at du vil flytte til ham for å prøve, uten å selge leiligheten din, kan man jo lure på hva han venter på... Det må jo være det beste han kan håpe på i den situasjonen dere er!

Etter å ha lest alt du skriver må jeg nesten lure på om dere egentlig burde flytte sammen i det hele tatt, men det er jo din vurdering. Jeg ville hvertfall tenkt meg svært godt om, og spurt meg selv om hva som egentlig er årsaken til at du vil flytte inn i det hele tatt. Mulig jeg høres negativ ut nå, men det er tross alt et valg som betyr mye for mange.

[Gjest Hannemor]

Mulig jeg skrev det siste svaret litt klønete. Grunnen til at han ikke ble "heltent" når jeg først sa ja er vel grunnet at har laget mye bølger rundt det å flytte inn til han. Han føler det nå nesten som han tvinger meg inn i huset sitt og at jeg til slutt måtte "gi etter for presset". Nå som vi har fått snakket mer sammen er han jo veldig glad for avgjørelsen :-)

Men.... jeg skal spare på alle tilbakemeldingene deres... eller kanskje fjerne de som sier jeg er egoistisk :o , og om jeg får tunge stunder hos han skal jeg vise han tilbakemeldingene slik at han forstår at dette ofte kan være en vanskelig situasjon og at det ikke bare er meg som er vanskelig.

Hanne

[Gjest Anonymous]

:-? Så du flytter inn, da? Husk at kjærlighet gjør blind! Men uansett: Lykke til! Og ikke si at vi ikke advarte deg, altså...

Tvi, tvi, og God helg!

[Gjest torika]

Hei igjen :D

Godt at du har funnet ut av hva du velger å gjøre.....det går nok sikkert bra skal du se,men stå på krava dine ang.hvordan du vil at ting skal fungere som familie.

Ønsker deg Lykke til

Klem

[Gjest ragnhils ikke innlogget]

Hei Hannemor

Ser at du har fått mange tilbakemeldinger fra jenter i "samme båt", og at alle har vært preget av negative opplevelser, så jeg føler for å fortelle min historie, slik at du får sett at det kan gå bra også :-)

For 3 år siden ble jeg sammen med ham som nå er min mann - vi bodde på hver vår kant av landet, og temaet flytte sammen kom snart opp. Han hadde hus og en sønn og fast jobb, jeg bodde i min lille hybel, og jobbet for Olsten - så det var igrunnen ikke noe stort valg hvem som skulle flytte til en annen by. Jeg spekulerte masse frem og tilbake - ville jeg bo i huset hvor jeg følte meg som gjest når jeg var på besøk hos ham? Kunne dette føles som hjemmet mitt? Mange tanker - jeg tror ikke du trenger en nærmere beskrivelse av akkurat dem - men jeg må få nevne at han hadde utsatt videre oppussing da han ble alene, nettopp med tanke på at han ikke ville være alene, og at kvinnen i hans liv (den neste..) skulle være med å bestemme noe.

Det endte med at jeg flyttet inn hos ham, etter å ha lekt litt med tanken på å leie meg en leilighet i en periode, for å komme litt nærmere og bli bedre kjent. Huset kjøpte han mens han var sammen med sin eks, men hun har aldri vært eier (tror ikke det hadde betydd noe heller). Det tok sin tid før jeg begynte å føle meg hjemme - mange skap har blitt flyttet på og vegger skiftet farge i prosessen, men nå, drøyt 2 år etter at jeg flyttet hit kan jeg med hånden på hjertet si at dette er mitt hjem også :-) Det har vært en lang prosess, og jeg er glad for at det ikke var 100% ferdig oppusset slik at jeg kunne påvirke litt - men du verden så glad jeg er i hjemmet mitt! Nå er vi gift, og planlegger felles barn, og jeg er veldig glad for at jeg aldri har bedt ham om å finne et annet hjem til oss, for jeg trives så innmari godt i huset og i gata.

Lykke til videre :-)

[Gjest Anonymous]

Råder deg i tilfelle å kjøpe deg inn, slik at dere eier halvparten hver.

Kravet ditt må jo og være at deu vil ha ditt preg på huset. Nye møbler, litt av ditt og litt av hans. Nye farver, endringer osv. Det samme gjelder ute.

sier han nei, så for all del ikke flytt dit.

Det vil plage deg i flere år.