Liker ikke min rolle i vennskap

[AnonymBruker]

Jeg har et problem som jeg trenger hjelp til å løse.

Mine venninner bruker meg som psykologen sin. Jeg er en person folk lett åpner seg opp til og jeg får stort sett høre at de bare har meg å prate med om sine mørkeste hemmeligheter. Forskjellige venninner har forskjellige hemmeligheter og jeg er den de søker råd fra. Det er venninner som er utro, venninner som angrer på å ha fått barn, venninner som har høy kredittkortgjeld og trenger hjelp til det økonomiske osv.

Greia er at jeg ikke orker dette lenger. Det er ingen som gjengjelder tjenesten, så jeg har ingen å lene meg på. Jeg står midt i en livskrise og jeg har INGEN som stiller opp og hører på mine problemer. Vi snakker litt overfladisk om det i kanskje 10 minutter, men så dreier samtalen seg over på dem og jeg sitter resten av kvelden og snakker med dem om deres greier. Er.så.lei. 

Jeg har alltid fått høre at jeg er god til å lytte og fordi jeg har opplevd mye i livet har jeg ofte mer å svare folk enn "Jeg forstår deg". Jeg har erfaring og deler gjerne denne.

I tillegg til å føle at jeg bare blir utnyttet som klagemur, så går det løs på selvtilliten min også. Venninner sier de er heldige som har meg og at min dør alltid er åpen og det er jo koselig det. Men jeg er ikke den de møter for å ta et glass vin ute på byen eller finne på morsomme ting med som kino, shuffleboard, klatrepark... De sier de har det gøy med meg når vi få ganger er ute, og jeg blir bedt i bursdager der det er flere. Men skal venninnene mine kose seg ute, ha barnefri etc så er det ikke meg de ringer føles det som. Jeg er den trygge vennen de ikke trenger å pleie vennskapet med, fordi jeg alltid har vært der og alltid vil være er der.

Jeg lurer på om det er fordi jeg er "lavstatus"? Jeg kler meg fint, men jeg er uføretrygdet. Jeg er ikke en person man drar ut med alene liksom, men jeg er grei å ha som "fyll" i bursdag hvor man skal vise frem hvor mange venner man har.

Hvordan kan jeg endre dette mønsteret? Jeg er klar over at mine vennskap stort sett går én vei, men nå som jeg står midt i en krise og alle virker å bare bry seg om seg selv føler jeg meg for første gang ensom.

Jeg føler meg tom. Kan jeg begynne å ta mer plass i mine eksisterende vennskap, eller må jeg skaffe meg nye venner for å starte på blanke ark? Hvordan skaffer man seg nye venner i voksen alder? Jeg skal innrømme at jeg akkurat nå ikke føler jeg har mer å gi i et nytt vennskap heller, så det er kanskje ille tiden for det uansett... hadde bare vært så deilig å ha noen jeg føle meg mer likeverdig med. Nå er jeg underlegen i alle mine relasjoner. Det føles sårt og vondt.

Anonymkode: bcc01...818

[SoWhat?]

Før det første : jeg tror oppriktig at vennene dine setter pris på det og ikke utnytter deg. Jeg tror de mener det de sier når de forteller at de setter pris på deg og at du alltid har en åpen dør. 

Men det er ikke riktig at du ikke får støtte og noen som viser at de bryr seg når du sliter! Forteller du hvordan du føler det? Sånn rett ut? At du føler du trenger en skulder eller et par ører som virkelig lytter? For ja, du har vært i den rollen at alle kommer til deg, og vi mennesker er noen vanedyr på godt og vondt. Det er faktisk ikke alt vi da ser og skjønner fordi vi er så vant til det sporet vi er på. Du har kanskje virket veldig sterk og den som forstår "alt", og de kan hende ser ikke at du også trenger noen som gjør det for deg, fordi du ser ut til å fikse ting. Så kan du ta en ordentlig prat med den du føler det lettest å betro seg til?  

Jeg har litt vanskelig for å tro at de ser ned på deg fordi du er ufør. Men ja, ting virker litt skjevt her. Men så typisk i vennegjenger at vi går inn i roller, og så skjer det noe, eller ting føles ikke ok i rollen lenger, og da må en si fra. Det føles nok som en risiko, for du er kanskje redd de ikke tar det på alvor? For du går jo inn i en "ny rolle"

Når dette er sagt, så tenker jeg at vi er så dumme noen ganger. At vi ikke kan tenke litt mer bak det vi ser. At vi må være litt obs på at andre ikke alltid har det så bra til enhver tid. At den som ser ut til å være tøff ikke alltid er det. At den som ser ut til å mestre alt, ikke alltid føler det selv. Kanskje ser og hører vi ikke de få signalene vi burde notert oss. Men si ordentlig ifra! 

Håper virkelig at du når frem til dem. Ihvertfall til noen, eller i det minste til en. Kanskje kan det være lettere å skrive? Da blir det ikke så lett for andre å avbryte. Så kan det taes derfra.

Du virker å være et veldig ok menneske som oppriktig bryr seg om andre. En veldig god venn. Så jeg håper du får følelsen av at noen også ser deg og dine behov 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, SoWhat? skrev:

Før det første : jeg tror oppriktig at vennene dine setter pris på det og ikke utnytter deg. Jeg tror de mener det de sier når de forteller at de setter pris på deg og at du alltid har en åpen dør. 

Men det er ikke riktig at du ikke får støtte og noen som viser at de bryr seg når du sliter! Forteller du hvordan du føler det? Sånn rett ut? At du føler du trenger en skulder eller et par ører som virkelig lytter? For ja, du har vært i den rollen at alle kommer til deg, og vi mennesker er noen vanedyr på godt og vondt. Det er faktisk ikke alt vi da ser og skjønner fordi vi er så vant til det sporet vi er på. Du har kanskje virket veldig sterk og den som forstår "alt", og de kan hende ser ikke at du også trenger noen som gjør det for deg, fordi du ser ut til å fikse ting. Så kan du ta en ordentlig prat med den du føler det lettest å betro seg til?  

Jeg har litt vanskelig for å tro at de ser ned på deg fordi du er ufør. Men ja, ting virker litt skjevt her. Men så typisk i vennegjenger at vi går inn i roller, og så skjer det noe, eller ting føles ikke ok i rollen lenger, og da må en si fra. Det føles nok som en risiko, for du er kanskje redd de ikke tar det på alvor? For du går jo inn i en "ny rolle"

Når dette er sagt, så tenker jeg at vi er så dumme noen ganger. At vi ikke kan tenke litt mer bak det vi ser. At vi må være litt obs på at andre ikke alltid har det så bra til enhver tid. At den som ser ut til å være tøff ikke alltid er det. At den som ser ut til å mestre alt, ikke alltid føler det selv. Kanskje ser og hører vi ikke de få signalene vi burde notert oss. Men si ordentlig ifra! 

Håper virkelig at du når frem til dem. Ihvertfall til noen, eller i det minste til en. Kanskje kan det være lettere å skrive? Da blir det ikke så lett for andre å avbryte. Så kan det taes derfra.

Du virker å være et veldig ok menneske som oppriktig bryr seg om andre. En veldig god venn. Så jeg håper du får følelsen av at noen også ser deg og dine behov 

"Bare" det at du tar deg tid til å svare så mye som du gjør, fører til at jeg føler meg litt bedre. Jeg har funnet ut at det å være der for andre og stille opp og dermed få takknemlighet ikke lenger er nok for meg. Ikke når jeg står midt i en krise selv.

Jeg trenger at noen bruker tiden sin på meg. Jeg føler jeg bærer ansvaret for meg selv og ansvaret for at andre skal klare å holde hodet over vannet. Men jeg vet ikke om det hår lenger. Jeg er tom. Helt tom. Og pga det får jeg ekstremt dårlig samvittighet. Hva skal jeg gjøre når jeg vet at andre trenger meg? De sier de trenger meg, og da kan jeg ikke bare drite i dem liksom. Men batteriene trenger å lades...

Jeg gikk til en psykolog for opptil et år siden. Lurer på om jeg må dit igjen. Men samtidig føles det så tragisk og ensomt å måtte ringe psykologen min når jeg sliter fordi jeg ikke har noen andre som stiller opp. Jeg ønsker meg bare en venn jeg kan snakke alvorlig OG tulle med. Psykologen kan ikke brukes som substitutt for en god venn. Jeg synes det er vondt å vite at jeg må betale for å bli hørt.

Beklager at jeg bare spyr ut masse dritt og synes synd på meg selv, må bare få det ut tror jeg.

Du sier jeg må åpne meg mer opp om hvordan jeg føler det. Men jeg vet ikke hvordan, vil ikke at andre skal føle seg kjipe fordi jeg sier jeg ikke føler jeg kan lene meg på dem. For uansett hvordan jeg legger det frem, så vil de jo skjønne hva jeg mener om situasjonen. Eller?

Anonymkode: bcc01...818

[Gjest supernova_87]

Heiheihei! Ikke, ikke, IKKE beklag deg for at du er menneskelig og tar plass, og sier noe om dine følelser og behov! Det skulle bare mangle i en tråd DU har opprett om noe som er sårt for DEG. 

Psykologer kan brukes til mye, men som du sier de er ikke en venn. Det ER vondt det å føle man må betale for å bli hørt. I en periode av livet var fastlegen min nærmeste. Og all mulig cred til ham og trivelig å bli møtt og han var en redning, men det kommer med en bismak at jeg er en blant tusen for ham og han er den viktigste støttespilleren jeg hadde. Men han sa noe til meg som jeg følte hjalp. For jeg nevnte det at jeg følte jeg bare kunne snakke med ham. Og så så han at det var mange av de som kom til ham som hadde det sånn. Mennesker i alle livsfaser. Unge, som gamle. De med inget nettverk, men også de med mye. Da følte jeg det var mindre patetisk. Han mente det var noe med hvordan vi samhandlet i tiden. 

Uansett. Det du beskriver med vennene dine høres helt dritt ut. Rett og slett. Som at de utnytter deg nærmest? 

Hva tror du ville skje dersom du sa det til dem? "Nå trenger jeg at du hører på meg!" Og hva har du å tape hvis de avviser deg? 

Jeg hadde det som deg (deler ikke mine erfaringer for å få det til å handle om meg altså, men for å peke på noe som kanskje kan hjelpe), og for meg ble det til slutt en erkjennelse om at JEG var den som ikke slapp de inn. Selv etter erkjennelsen sliter jeg med å ta plass. Det er sånn som du beskriver her "beklager at jeg spyr ut masse drit" når du tar din rettmessige plass. Du unnskylder din tilstedeværelse. Når de vennene dine begynner å snakke om seg selv, er de frekke og avbryter deg midt i det du forteller eller er det mer sånn at du blir uvel etter å ha brukt 10 min på ditt og dermed spør "men hvordan går det med deg?"?

Jeg tror ikke vi får den plassen vi fortjener i livet før vi ber om den/krever den. Det innebærer også risikoen å bli avvist. 

[SoWhat?]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"Bare" det at du tar deg tid til å svare så mye som du gjør, fører til at jeg føler meg litt bedre. Jeg har funnet ut at det å være der for andre og stille opp og dermed få takknemlighet ikke lenger er nok for meg. Ikke når jeg står midt i en krise selv.

Jeg trenger at noen bruker tiden sin på meg. Jeg føler jeg bærer ansvaret for meg selv og ansvaret for at andre skal klare å holde hodet over vannet. Men jeg vet ikke om det hår lenger. Jeg er tom. Helt tom. Og pga det får jeg ekstremt dårlig samvittighet. Hva skal jeg gjøre når jeg vet at andre trenger meg? De sier de trenger meg, og da kan jeg ikke bare drite i dem liksom. Men batteriene trenger å lades...

Jeg gikk til en psykolog for opptil et år siden. Lurer på om jeg må dit igjen. Men samtidig føles det så tragisk og ensomt å måtte ringe psykologen min når jeg sliter fordi jeg ikke har noen andre som stiller opp. Jeg ønsker meg bare en venn jeg kan snakke alvorlig OG tulle med. Psykologen kan ikke brukes som substitutt for en god venn. Jeg synes det er vondt å vite at jeg må betale for å bli hørt.

Beklager at jeg bare spyr ut masse dritt og synes synd på meg selv, må bare få det ut tror jeg.

Du sier jeg må åpne meg mer opp om hvordan jeg føler det. Men jeg vet ikke hvordan, vil ikke at andre skal føle seg kjipe fordi jeg sier jeg ikke føler jeg kan lene meg på dem. For uansett hvordan jeg legger det frem, så vil de jo skjønne hva jeg mener om situasjonen. Eller?

Anonymkode: bcc01...818

Jeg ser den med at du ikke føler du kan drite i dem. Men er man tom, så er man tom, og du bruker jo krefter du egentlig ikke har. Du må ta vare på deg selv, og det er ikke bare en klisje som slenges ut. Og så gjør det ikke noe å syns synd på seg selv heller! Det har jeg sagt før, at vi må kunne ha medlidenhet med oss selv også iblant. Vi har det jo for andre, og vi er også i sårbare og vanskelige situasjoner selv også, og vi er ikke mindre verdt det enn hva andre er. Det handler mest om å ikke bli der for lenge, for det vil nok ikke føles særlig ok. Da blir en vel handlingslammet til slutt? 

Jeg skjønner også hva du mener når det gjelder psykologer. Men jeg har tenkt at de kan være veldig ok samtalepartnere som faktisk vet hva en snakker om og har innsikt og kunnskap de tilbyr oss. Selv om det ikke blir som en venn. Syns likevel at det er et godt tilbud når ting blir for uoversiktlig eller vanskelig. 

Du kan egentlig bare si til dem at du trenger dem. Uten å si noe om at du føler de ikke stiller opp. Rett ut tale. "Jeg trenger at du kan høre på meg og backe meg opp litt nå. Jeg føler meg ikke ok".

Selv om en skulle ønske en slapp å si det, at andre ser. Men klar tale må bare til noen ganger. 

[AnonymBruker]

17 timer siden, Rainstorm skrev:

Heiheihei! Ikke, ikke, IKKE beklag deg for at du er menneskelig og tar plass, og sier noe om dine følelser og behov! Det skulle bare mangle i en tråd DU har opprett om noe som er sårt for DEG. 

Psykologer kan brukes til mye, men som du sier de er ikke en venn. Det ER vondt det å føle man må betale for å bli hørt. I en periode av livet var fastlegen min nærmeste. Og all mulig cred til ham og trivelig å bli møtt og han var en redning, men det kommer med en bismak at jeg er en blant tusen for ham og han er den viktigste støttespilleren jeg hadde. Men han sa noe til meg som jeg følte hjalp. For jeg nevnte det at jeg følte jeg bare kunne snakke med ham. Og så så han at det var mange av de som kom til ham som hadde det sånn. Mennesker i alle livsfaser. Unge, som gamle. De med inget nettverk, men også de med mye. Da følte jeg det var mindre patetisk. Han mente det var noe med hvordan vi samhandlet i tiden. 

Uansett. Det du beskriver med vennene dine høres helt dritt ut. Rett og slett. Som at de utnytter deg nærmest? 

Hva tror du ville skje dersom du sa det til dem? "Nå trenger jeg at du hører på meg!" Og hva har du å tape hvis de avviser deg? 

Jeg hadde det som deg (deler ikke mine erfaringer for å få det til å handle om meg altså, men for å peke på noe som kanskje kan hjelpe), og for meg ble det til slutt en erkjennelse om at JEG var den som ikke slapp de inn. Selv etter erkjennelsen sliter jeg med å ta plass. Det er sånn som du beskriver her "beklager at jeg spyr ut masse drit" når du tar din rettmessige plass. Du unnskylder din tilstedeværelse. Når de vennene dine begynner å snakke om seg selv, er de frekke og avbryter deg midt i det du forteller eller er det mer sånn at du blir uvel etter å ha brukt 10 min på ditt og dermed spør "men hvordan går det med deg?"?

Jeg tror ikke vi får den plassen vi fortjener i livet før vi ber om den/krever den. Det innebærer også risikoen å bli avvist. 

Takk for svar!

Det du beskriver om din situasjon gjelder nok meg også. Jeg er ikke vant til å ta plass, og jeg føler ganske sterkt ubehag når vi bruker for mye tid på å snakke om meg. Kanskje jeg da ubevisst signaliserer noe som tolkes som at jeg er ferdig med å snakke om det? Men det er ikke sånn at jeg alltid avslutter det og spiller ballen over til den andre.

La oss ta ditt innlegg som eksempel, ikke fordi du så noe som helst galt (absolutt ikke!), men for å gjøre det enklere. Du ga meg din erfaring om hva legen din fortalte deg, der du så fulgte opp videre ved å snakke om meg igjen. Det gjør ikke de jeg kjenner, de fortsetter videre om sine ting. F.eks. hadde de snakket videre om hvorfor de trengte legen å snakke med den gangen og at det var skikkelig tøft for dem og de håper de ikke trenger det igjen osv... Kanskje får jeg vite at de føler det litt sånn igjen og at de burde ta seg en legetime snart og så snakker vi om hvorfor. Lenge. Og jeg sitter å brenner inne med det jeg trengte å si men som jeg ikke fikk sagt. Likevel føler jeg det er vanskelig å snu samtalen over på meg igjen, for hadde de vært interessert i hva jeg skulle fortelle dem, så hadde de vel snudd samtalen selv? Jeg blir så sår i de situasjonene at jeg har mest lyst til å grine, og da er det ikke så lett å finne de rette ordene.

Det du sier med å slippe folk inn, det er kanskje mitt største problem. Du tar meg på kornet når du skriver at jeg kanskje litt for tidlig spør hvordan det går med den andre. Men jeg vil ikke være enda en grunn til at folk skal få det enda mer å tenke på i hverdagen. Vil ikke at de skal måtte huske på å sende meg melding og spørre hvordan det går med ting. Jeg får det ikke, men det er det kanskje en god grunn da, som du sier. Jeg later jo som om jeg er kjempesterk utad. Det tok flere år før jeg åpnet meg for psykologen, han måtte jobbe hardt for at jeg skulle klare å si det jeg tenkte og følte om livet til han. Jeg ville ikke plage han heller. Han måtte gi meg en klem og nesten bli sint før jeg liksom stolte på han.

Og det er vel det jeg skulle ønske meg. Ikke at de ble sinte, men... At noen så meg, mitt behov. Uansett om jeg signaliserer noe ubevisst om at jeg ikke trives med å snakke om meg, eller jeg spør hvordan det går med den andre. Det eneste jeg vil er at personen skal si noe om at jeg skal få snakke mer fordi de vil høre og skjønner at jeg har mer å si, eller bare gi meg en klem eller noe. Bare se meg.

Og ja, jeg må nok bare tåle å bli avvist dersom det skjer. Jeg hadde jo blitt det uansett når jeg nå ikke har noe å gi mer. En venninne spekulerte i om jeg var en sånn person som bare var god nok for andre når de hadde bruk for en trofast og lyttende venn og dumpet meg når de ikke trengte meg. Det var veldig vondt å høre... Ikke bare fordi hun nok har rett, men fordi hun er en av de hun også...

Anonymkode: bcc01...818

[AnonymBruker]

17 timer siden, SoWhat? skrev:

Jeg ser den med at du ikke føler du kan drite i dem. Men er man tom, så er man tom, og du bruker jo krefter du egentlig ikke har. Du må ta vare på deg selv, og det er ikke bare en klisje som slenges ut. Og så gjør det ikke noe å syns synd på seg selv heller! Det har jeg sagt før, at vi må kunne ha medlidenhet med oss selv også iblant. Vi har det jo for andre, og vi er også i sårbare og vanskelige situasjoner selv også, og vi er ikke mindre verdt det enn hva andre er. Det handler mest om å ikke bli der for lenge, for det vil nok ikke føles særlig ok. Da blir en vel handlingslammet til slutt? 

Jeg skjønner også hva du mener når det gjelder psykologer. Men jeg har tenkt at de kan være veldig ok samtalepartnere som faktisk vet hva en snakker om og har innsikt og kunnskap de tilbyr oss. Selv om det ikke blir som en venn. Syns likevel at det er et godt tilbud når ting blir for uoversiktlig eller vanskelig. 

Du kan egentlig bare si til dem at du trenger dem. Uten å si noe om at du føler de ikke stiller opp. Rett ut tale. "Jeg trenger at du kan høre på meg og backe meg opp litt nå. Jeg føler meg ikke ok".

Selv om en skulle ønske en slapp å si det, at andre ser. Men klar tale må bare til noen ganger. 

Igjen, takk for svar!

Ja, kanskje jeg bare må si det rett ut, at jeg for tiden ikke kan stille opp som før hvis jeg skjønner at vi er på vei i det mønsteret hvor jeg må gi mye av meg selv for å hjelpe den andre (ikke si det akkurat sånn da 😛). Som du sier så må man ha samme omsorg for seg selv som overfor andre. Det er vanskelig, men nå føler jeg det er helt nødvendig for å orke å eksistere. Jeg kommer nok til å miste noen venner på dette, men... jeg har faktisk ikke mer å gå på. Absolutt ingenting mer å gi overhode. Orker ikke høre om hvor travelt og kjedelig det er å skulle bake til dugnad (med hint om at jeg som er uføretrygdet kan bake for dem). Eller mer alvorlige ting, som krever enorm tankekapasitet akkurat nå som jeg ikke husker å spise engang.

Det var en fin måte å si det på. Vær litt i forkant. Så slipper jeg å åpne én luke i Pandoras julekalender. Det gjør så vondt å bare så vidt åpne seg før samtalen ikke lenger handler om det du snakket om. Så sitter jeg der med tungt og såret hjerte fordi jeg føler så sterkt på den avvisningen.

Du har rett, jeg må si ifra.

Anonymkode: bcc01...818

[Gjest supernova_87]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar!

Det du beskriver om din situasjon gjelder nok meg også. Jeg er ikke vant til å ta plass, og jeg føler ganske sterkt ubehag når vi bruker for mye tid på å snakke om meg. Kanskje jeg da ubevisst signaliserer noe som tolkes som at jeg er ferdig med å snakke om det? Men det er ikke sånn at jeg alltid avslutter det og spiller ballen over til den andre.

La oss ta ditt innlegg som eksempel, ikke fordi du så noe som helst galt (absolutt ikke!), men for å gjøre det enklere. Du ga meg din erfaring om hva legen din fortalte deg, der du så fulgte opp videre ved å snakke om meg igjen. Det gjør ikke de jeg kjenner, de fortsetter videre om sine ting. F.eks. hadde de snakket videre om hvorfor de trengte legen å snakke med den gangen og at det var skikkelig tøft for dem og de håper de ikke trenger det igjen osv... Kanskje får jeg vite at de føler det litt sånn igjen og at de burde ta seg en legetime snart og så snakker vi om hvorfor. Lenge. Og jeg sitter å brenner inne med det jeg trengte å si men som jeg ikke fikk sagt. Likevel føler jeg det er vanskelig å snu samtalen over på meg igjen, for hadde de vært interessert i hva jeg skulle fortelle dem, så hadde de vel snudd samtalen selv? Jeg blir så sår i de situasjonene at jeg har mest lyst til å grine, og da er det ikke så lett å finne de rette ordene.

Det du sier med å slippe folk inn, det er kanskje mitt største problem. Du tar meg på kornet når du skriver at jeg kanskje litt for tidlig spør hvordan det går med den andre. Men jeg vil ikke være enda en grunn til at folk skal få det enda mer å tenke på i hverdagen. Vil ikke at de skal måtte huske på å sende meg melding og spørre hvordan det går med ting. Jeg får det ikke, men det er det kanskje en god grunn da, som du sier. Jeg later jo som om jeg er kjempesterk utad. Det tok flere år før jeg åpnet meg for psykologen, han måtte jobbe hardt for at jeg skulle klare å si det jeg tenkte og følte om livet til han. Jeg ville ikke plage han heller. Han måtte gi meg en klem og nesten bli sint før jeg liksom stolte på han.

Og det er vel det jeg skulle ønske meg. Ikke at de ble sinte, men... At noen så meg, mitt behov. Uansett om jeg signaliserer noe ubevisst om at jeg ikke trives med å snakke om meg, eller jeg spør hvordan det går med den andre. Det eneste jeg vil er at personen skal si noe om at jeg skal få snakke mer fordi de vil høre og skjønner at jeg har mer å si, eller bare gi meg en klem eller noe. Bare se meg.

Og ja, jeg må nok bare tåle å bli avvist dersom det skjer. Jeg hadde jo blitt det uansett når jeg nå ikke har noe å gi mer. En venninne spekulerte i om jeg var en sånn person som bare var god nok for andre når de hadde bruk for en trofast og lyttende venn og dumpet meg når de ikke trengte meg. Det var veldig vondt å høre... Ikke bare fordi hun nok har rett, men fordi hun er en av de hun også...

Anonymkode: bcc01...818

Du ønsker en som kjemper for deg? En som viser at eg vennskap med deg er verdt å jobbe for? 

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Rainstorm skrev:

Du ønsker en som kjemper for deg? En som viser at eg vennskap med deg er verdt å jobbe for? 

Hm... en som skjønner at jeg faktisk har lyst til å snakke selv om jeg ikke gjør det. At jeg også trenger oppmerksomhet selv om jeg ikke krever det.

Men først skal jeg prøve tipsene jeg fikk av dere. Prøve å si det rett ut. Om enn noe forsiktig, så alikevel prøve å ta mer plass. Jeg virker nok litt sterkere utad enn jeg er, og trenger også å snakke med noen.

Anonymkode: bcc01...818

[AnonymBruker]

På 14.11.2019 den 18.26, AnonymBruker skrev:

Jeg har et problem som jeg trenger hjelp til å løse.

Mine venninner bruker meg som psykologen sin. Jeg er en person folk lett åpner seg opp til og jeg får stort sett høre at de bare har meg å prate med om sine mørkeste hemmeligheter. Forskjellige venninner har forskjellige hemmeligheter og jeg er den de søker råd fra. Det er venninner som er utro, venninner som angrer på å ha fått barn, venninner som har høy kredittkortgjeld og trenger hjelp til det økonomiske osv.

Greia er at jeg ikke orker dette lenger. Det er ingen som gjengjelder tjenesten, så jeg har ingen å lene meg på. Jeg står midt i en livskrise og jeg har INGEN som stiller opp og hører på mine problemer. Vi snakker litt overfladisk om det i kanskje 10 minutter, men så dreier samtalen seg over på dem og jeg sitter resten av kvelden og snakker med dem om deres greier. Er.så.lei. 

Jeg har alltid fått høre at jeg er god til å lytte og fordi jeg har opplevd mye i livet har jeg ofte mer å svare folk enn "Jeg forstår deg". Jeg har erfaring og deler gjerne denne.

I tillegg til å føle at jeg bare blir utnyttet som klagemur, så går det løs på selvtilliten min også. Venninner sier de er heldige som har meg og at min dør alltid er åpen og det er jo koselig det. Men jeg er ikke den de møter for å ta et glass vin ute på byen eller finne på morsomme ting med som kino, shuffleboard, klatrepark... De sier de har det gøy med meg når vi få ganger er ute, og jeg blir bedt i bursdager der det er flere. Men skal venninnene mine kose seg ute, ha barnefri etc så er det ikke meg de ringer føles det som. Jeg er den trygge vennen de ikke trenger å pleie vennskapet med, fordi jeg alltid har vært der og alltid vil være er der.

Jeg lurer på om det er fordi jeg er "lavstatus"? Jeg kler meg fint, men jeg er uføretrygdet. Jeg er ikke en person man drar ut med alene liksom, men jeg er grei å ha som "fyll" i bursdag hvor man skal vise frem hvor mange venner man har.

Hvordan kan jeg endre dette mønsteret? Jeg er klar over at mine vennskap stort sett går én vei, men nå som jeg står midt i en krise og alle virker å bare bry seg om seg selv føler jeg meg for første gang ensom.

Jeg føler meg tom. Kan jeg begynne å ta mer plass i mine eksisterende vennskap, eller må jeg skaffe meg nye venner for å starte på blanke ark? Hvordan skaffer man seg nye venner i voksen alder? Jeg skal innrømme at jeg akkurat nå ikke føler jeg har mer å gi i et nytt vennskap heller, så det er kanskje ille tiden for det uansett... hadde bare vært så deilig å ha noen jeg føle meg mer likeverdig med. Nå er jeg underlegen i alle mine relasjoner. Det føles sårt og vondt.

Anonymkode: bcc01...818

Har du vist at du trenger deres hjelp? Eller fremstiller du dine problemer som syting? (Jeg vet ikke hva du gjør.) Man forholder seg ulikt til de to. 

Har du sagt ifra om at vennene dine må søke profesjonelle rådgivere når det blir for mye for deg? Har du sagt "kan vi ikke heller gjøre noe gøy?" Har du invitert med andre på noe annet enn fest og fyll?

Husk at andre oppfører seg mot deg som du lar dem gjøre det. Hvis du ikke vil være klagemur må du si ifra om det. (Helst på en fin måte.) Vil du finne på noe gøy med noen må du ta initiativ og invitere. 

Anonymkode: 1aed3...607