Gå til innhold

Usikker på om jeg er klar..


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg er en av de som har vært negativ til barn og aldri egentlig kjent på et stor behov for barn.. blitt irritert over alt barnemaset fra alle kanter bare fordi jeg har vært i et stabilt forhold. Mannen har i grunn vært klar for barn siden vi var rundt 27.. vi er nå i midten av tredveårene og jeg kjenner tidspresset. Skulle ønske jeg kunne vente noen år til men skjønner jo at dette har vært min unnskyldning i alle år.. "kanskje senere". 

Nå vil sikkert de fleste si at jeg ikke burde få barn men tingen er at jeg VIL men skulle ønske jeg kunne vente litt lengre. Jeg tror egentlig jeg er redd. Redd for hva som skjer med kroppen, redd for hva som skjer med hverdagene og frykter livet skal bli et jag. Redd for at jeg ikke vil trives som mamma. Jeg merker at mannen min virkelig lengter og jeg kjenner virkelig på det at alt er opp til meg. Og når jeg leser om og hører andre kvinner snakke om barn og graviditet virker det som alle er i ekstase. Jeg kan ikke kategorisere meg helt blandt de som aldri vil ha barn heller. Jeg tenker det er trist om jeg aldri får et barn.. er det noen som har vært som meg? Usikker men fått barn allikevel? Angret du? 

Anonymkode: e3d64...c7d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg var veldig usikker, ville egentlig aldri ha barn. Men så innså jeg at jeg ikke klarte å se for meg å være 45 år og barnløs, eller 60 år og barnløs. Så da kjørte vi på. Jeg angret de første ukene etter han ble født, for det var så overveldende og slitsomt, og jeg tenkte "hva er det jeg har gjort?". Men så gikk det seg til, og nå er jeg faktisk (frivillig) gravid med nummer to. :) 

Anonymkode: 617ab...249

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var som deg. Livredd for å bli gravid og alt som skjer med kroppen, livredd for å føde, livredd for å ha ansvar for baby og barn og for at livet skulle forandre seg så drastisk. Drøyde så lenge jeg kunne selv om mannen min var helt klar. Begynte å se for meg livet framover helt uten barn og den tanken syns jeg var trist.

Så, en dag kastet jeg bare p pillene og tenkte jeg bare fikk hoppe i det og nå er det ikke opp til meg lenger. Men jeg nektet å "prøve" å bli gravid, heller motsatt (kjeftet på mannen om han av og til kom inni meg for jeg skulle jo ikke være prøver😅). Ble gravid etter 2 uker. Fikk sjokk og det tok lang lang tid å ta det inn og innse at nå var det ingen vei tilbake. 

Heldigvis har man 9 mnd på seg før barnet kommer og mot slutten er man så drittlei at man bare gjør hva som helst for å føde og få ungen ut, så fødselsangsten var ikke lenger noe problem. 

Når ungen var ute var det overveldende, slitsomt, fantastisk og alt på en gang men jeg har aldri angret. Fikk til og med nr 2 2,5 år senere. 

Ja livet blir snudd helt på hodet, friheten blir borte (hvertfall de første årene) men jeg elsker å være mamma og den kjærligheten til sine egne barn kan ikke sammenlignes med noe annet. Er så STAS å se de vokse opp, bli kjent med dem, se alt de får til og hvem de blir. Så er ekstremt glad for at jeg bare hoppet i det. 

Be mannen din kaste/gjemme prevansjonen om du bruker, og du egentlig har lyst på barn men ikke tør å ta steget? 

Anonymkode: ea6cc...cd1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette var såå godt å lese.... jeg kunne godt ha skrevet Ts sitt innlegg selv - hvert ord... jeg valgte til slutt å ta steget, og er nå 7 mnd på vei.. har hatt en veldig vanskelig og panikkfylt graviditet, med mye tanker og bekymringer sålangt! Jeg håper det går seg til for meg også, slik som for dere over! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette kunne også vært mine ord. Jeg er hoppet også i det og er nå 5 på mnd. Kjenner en del på disse følelsene fortsatt og dårlig samvittighet for at jeg ikke «sprekker av glede». Jeg har likevel troen på at det skal bli fint å få barn, selv om det blir en enorm forandring og veldig tøft. 

Anonymkode: dd2a7...52b

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ts her. Godt å høre det er flere som meg, men som har hoppet i det. Vi bruker ikke noe spesiell prevensjon så er i grunn bare å kjøre på, vet jo ikke om jeg kan få barn en gang så skal ikke ta det for gitt at det klaffer med en gang. Jeg har ikke peiling på noen ting.. har ikke lest noe om prøving og graviditet. Så er litt skummelt å bare kaste seg ut i det. Men ser noen av dere til og med har gått for nummer 2 så høres lovende ut for enn som meg.. Jeg er i alle fall i tenkeboksen og begynner å føle på at jeg skal forsøke i 2020 (ja jeg kan jo ikke prøve med eeeen gang😂). 

Anonymkode: e3d64...c7d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

TS, jeg var også som deg. Graviditeten var veldig tøff psykisk, fordi jeg overhodet ikke gledet meg til å bli mamma. 
 

Men da barnet kom, ble jeg umiddelbart forelsket og ekstremt lykkelig. Var heldig og babyen var snill og grei, så alt var bare rosenrødt. 
 

Det ble aldri søsken pga min høye alder, men jeg er uendelig glad jeg fikk min ene! ❤️

Anonymkode: b2c26...d6c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg ble vel eigentlig aldri klar eg heller. Eg bikka 30 og tenkte nå eller aldri, men det var likevel eit veldig planlagt og reflektert valg vi tok. Angrer ikkje eit sekund, eg har aldri elska nokon så mykje som barnet mitt. Livet er hundre gonger meir meiningsfult, angrer på at eg ikkje byrja før.

Anonymkode: 7ae4f...969

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh det er skikkelig godt å lese dette som dere skriver 😊😊Ts forresten.. Jeg har bikka 30 for noen år siden så jeg skjønner jo at jeg må bestemme meg snart. Men kjenner jeg har litt lyst.. er nok bare å hoppe i det. Jeg håper jo jeg skal få lyst på 2 barn også. Tenker det er fint for et barn å ha et søsken minst dersom det er mulig. Men tiden er knapp... 

Anonymkode: e3d64...c7d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte veldig likt som deg. Ville ikke ha barn, men klarte ikke å se for meg å være gammel uten. Ønsket bare ikke alt mellom der. 

Jeg slapp heldigvis å ta det valget selv, da jeg ble uplanlagt gravid. Gruet meg hele svangerskapet, og var tidvis mnd etterpå da det ble veldig overveldende. 

Det er tungt med en liten en, men nå klarer jeg ikke å se for meg en hverdag uten! 🙂

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...