Angst - opplys meg gjerne!

[AnonymBruker]

Hei

Jeg skrev tidligere en tråd her inne:

 

Mange svarer at det kan være angst. Velger derfor å lage en separat tråd fordi temaet er annerledes, og jeg ønsker å høre fra dem som har eller har hatt angst.

Hvis dere leser tråden ovenfor, kan dere forklare meg følgende og hvordan angst påvirker deg:

Hvis jeg spør deg f.eks "Hei, skal vi ta en kopp kaffe i helga? F.eks kl 20:00 på den og den kafeen.."

Hvorfor svarer du ikke? Eller svarer på en måte som egentlig ikke gir meg noen svar. Dvs jeg vet ikke om vi skal på kaffe eller ikke.

 

Greia er at jeg ser mange skriver at det kan handle om angst hos veninna mi i tråden ovenfor. Kan dere forklare meg hvorfor dere(eller hun) svarer slik som hun gjør? Hvordan påvirker angsten dere?

Jeg prøver bare å forstå denne veninnen...

 

Anonymkode: f2c92...921

[AnonymBruker]

Jeg svarer på invitasjoner, jeg. Alle som har angst er ikke like. Jeg har blitt fortalt av mine behandlere at jeg bør kutte ned på hvor mye jeg gjør, og nå er jeg i så dårlig fatning at jeg merker det når jeg har presset meg for langt. Da soner jeg litt ut, og eventuelt går litt tidligere. Det er imidlertid ingen rundt meg som vet at jeg har angst, bortsett fra til familie som jeg selv har informert. 

Jeg kan ikke svare på hvorfor venninnen din gjør som hun gjør fordi jeg ikke er henne. Det beste er å spørre henne slik at hun selv kan svare. Det er imidlertid lurt å ha et åpent sinn og vise forståelse når man spør om et så betent tema. Hun må jo ikke dele eventuell sykdom hvis hun ikke vil, og det er jo ikke sikkert at det er angst i det hele tatt som ligger til grunn her. 

Anonymkode: 2204c...605

[AnonymBruker]

Vel, jeg svarer alltid på invitasjoner, for jeg syns det er ufint å ikke svare. Men jeg får alltid bittelitt neller når jeg blir invitert med ut på noe. Og jeg er skikkelig dårlig på å ta kontakt, for jeg er redd for å være plagsom, og det skyldes ting i fortiden. Har hun noe i sin fortid som gjør at hun er innesluttet og forsiktig? 

Hvis dere har gitt uttrykk for at dette er et irritasjonsmoment i mange år allerede, så kan det fort hende at venninna di ikke føler seg trygg i gjengen. Hvis hun plages med angst, så kan det gjøre sånn at det blir veldig vanskelig for henne å bli med dere når dere skal noe. 

Det beste du kan gjøre, er å sette deg ned sammen med henne hjemme hos en av dere, alene, og snakke. Ingen anklagelser. Få henne til å føle seg trygg. 

Anonymkode: d8309...318

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke svare ordentlig på om jeg kan ta en kaffe klokken 8 neste fredag, for jeg vet ikke om jeg klarer å ta en kaffe klokken 8 neste fredag før 20 på 8 samme dag. Og det er utrolig ekkelt å avlyse sånn i siste liten. Nå vet alle at de ikke skal invitere meg med på ting alene, de inviterer alltid flere, så hvis jeg ikke dukker opp så gjør det ingenting. Da klarer jeg det somregel for da forsvinner presset på at jeg må holde avtalen. 

Anonymkode: d0f82...ecb

[irmelin_]

Folk som har angst grubler gjerne mye, og det tar masse energi. Man blir fort usikker på om man har overskudd eller selvtillit nok til å gå ut av huset om tre dager.

Så da venter man med å svare til en er sikker - men man blir kanskje ikke sikker, og holder derfor alle muligheter åpne uten å forpliktelse seg. Og ved å ikke svare unngår man i det minste å måtte avlyse med en dårlig unnskyldning i siste liten.

Angsten kan også gjøre at hun ikke ser på seg selv som viktig i venneflokken. At dere kommer til å ha det så fint uten henne at dere ikke vil savne henne en gang, så da er det vel ikke så viktig om hun gir beskjed? 

Umulig for noen andre å si hvorfor hun gjør som hun gjør, men dette er ihvertfall ting jeg kan kjenne meg litt igjen i. 

[C8H10N4O2]

For meg er det gjerne sånn at er det noe som blir vanskelig å forholde seg til, så lar jeg bare være å forholde meg til det. Og hva som blir vanskelig kan være sånne banale ting som å svare på, eller i det hele tatt åpne en melding. Samtidig som jeg ikke svarer på den meldinga, så gnager det at jeg ikke har svart. Jeg vet at det er jo bare å svare, men jeg klarer ikke. Det er en ond sirkel.

Nå er jeg ganske åpen om at jeg sliter med angst, uten at jeg nødvendigvis snakker så mye om hvordan ymse ting påvirker meg. 

Jeg skulle gjerne forstått angsthjernen selv 🙄

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke greier å svare.
 

Har det problemet nå, en venninne jeg egentlig er veldig glad i vil gjerne møte meg i morgen og jeg klarer ikke å svare henne. For jeg vil jo ikke, men jeg vil allikevel litt, men jeg får ikke helt puste, og det er i Oslo, og jeg orker ikke å ta toget sånn jeg har det nå, men jeg blir så stressa om jeg må kjøre bil, og tusen tanker til, og det er mye lettere å ikke svare, selv om jeg vet jeg er en forferdelig dårlig venn og generelt en jævla idiot.

Anonymkode: bc8dc...267