Vokst fra min beste venninne?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en "beste"venninne i 30 år, vi hadde det veldig gøy sammen de første 20 da vi var unge og bekymringsløse.

Men de siste 10 årene føler jeg at vi virkelig har vokst fra hverandre og ikke har noe til felles lenger. Vi er bare venninner fordi vi alltid har vært det på en måte.

Jeg har hatt et helt annet liv enn henne og har ikke vært like privilegert. Jeg har hatt mange flere store bekymringer, (omsorgssvikt fra far og mor, vold, alvorlig sykdom og dødfall av unge mennesker i nær familie, overgrep, tatt opp studielån for studieår jeg har måtte bryte pga ulykker, levd under fattigdomsgrensen, er uhelbredelig syk) mens hun selv sier at livet alltid har smilt til henne og at hun ikke har opplevd noe som er spesielt krevende.

Hun kan være veldig nedlatende overfor meg og har ikke vist forståelse for mine bekymringer de få gangene jeg har måttet si ifra til henne at jeg ikke kan gjøre det samme som henne. Hun har presset sine forslag på meg og har gitt meg dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør som hun vil at jeg skal gjøre. F.eks. hvis jeg ikke kunne bruke 100,- på en crêpe med krem og jordbær hvis vi gikk forbi en slik bod i byen. Hun kjøpte til seg selv og delte noen biter med meg, men jeg fikk samtidig høre at jeg burde prioritere pengene mine bedre, at alle har råd til å bruke 100,- innimellom og at jeg overdrev og at det var min skyld at jeg ikke jobbet mer (jeg gikk på sosialstønad pga maxtid på AAP var nådd) og at jeg hadde blitt så kjip som aldri ble med på noe lenger. Det virker jo da som at det å faktisk være sammen betyr mindre for henne enn at jeg kjøper de tingene hun vil jeg skal kjøpe. Er jeg kjip som ikke kjøper crêpe liksom? Vi er jo sammen hele dagen du har barnefri og tuller og ler? Jeg føler meg stort sett verre etter å ha vært sammen med henne.

Nå står jeg midt i en personlig krise og jeg har nesten ikke sagt noe om det til henne. Orker ikke høre at jeg "bare kan slutte å tenke på" det som er vondt så går det bra (at min fostermor ligger for døden). Selv må jeg vise ekstrem ekstase for at hennes tre sønner lærer å gå på potte eller første barnehagedag ellers er jeg en dårlig venninne som ikke bryr meg.

Hun er ikke så glad i å lese eller tilegne seg ny kunnskap, men hun synes det er gøy å ta masse bilder med filter i Snap og jeg får sikkert 50 tullebilder og videoer av at hun ler seg ihjel over hvordan hun ser ut hver gang det kommer et nytt filter. Jeg synes ikke det er sååå gøy, og har ingen andre på Snap som holder på sånn? Er det vanlig når vi nærmer oss 40? 

Jeg føler at vi ikke har noe spesielt å snakke om, så det vi snakker om er hennes barn eller hennes liv og interesser. Jeg føler det er hun som styrer samtalene våre og at hver gang jeg tar opp et tema jeg synes er interessant så sier hun at hun ikke vet noe om det eller at det er kjedelig.

Noen som har opplevd å vokse fra venninner? Skal man gi opp eller er det noe man kan gjøre med det?

Jeg har andre venner som jeg er mye mer på bølgelengde med, men det føles likevel rart å skulle droppe en person som alltid har vært i livet mitt?

Anonymkode: 3149c...959

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke man har noe som helst plikt ovenfor venninner, uansett om man har kjent hverandre i 5, 10 eller 20 år. Det er selvfølgelig en kjip følelse, men noen ganger går man forskjellige veier i livet og det er dessverre ikke alle som kan være med. Dere høres veldig ulike ut. Du sier jo selv at dere har totalt forskjellige livserfaringer. Personlig hadde jeg heller ville ha vært venninne med ei som kanskje har opplevd tøffe tider, fordi det gjør noe med en person. Ofte har man mer dybde, ydmykhet og er mer forståelsesfull. Jeg tenker at dere er veldig forskjellige. Synes du skal veie opp om venninnen din har nok god egenskaper, til tross, og du ønsker å ha henne med videre i livet, eller om du føler at dere er blitt så forskjellige at du ikke finner det konstruktivt å fortsette vennskapet. Følg magefølelsen din  

Anonymkode: 7bbf8...312

[Blingblingtahei]

Du trenger ikke droppe henne helt, men du kan vel begrense omgangen litt? Bruk heller tid på de vennene som gir deg mer og som er mer interessert, det må vel være greit. Om du vil så kan du vel gi henne beskjed om det hvis du synes det er fint med en forklaring, men da blir nok damen veldig såret. 

[Gjest Persia]

Jeg har også en barndomsvenninne som jeg har lite til felles med i dag. Om vi hadde møttes som voksne, hadde vi nok aldri blitt venner. Vi har kontakt av og på i livet, alt etter livssituasjon, og det har alltid vært preget av hennes liv og problemer. For noen år siden sto jeg i en livskrise og da satte jeg meg ned med henne og forklarte at jeg ikke kunne være hennes støttepillar om hun aldri ga noe tilbake. Jeg var klar og sår på at jeg trengte at hun viste forståelse for mitt liv også. Etter det hadde vi ikke kontakt på noen uker. Men så kom hun tilbake og hadde tatt innover seg at hun alltid bagatelliserte mine problemer og etter det har hun virkelig stilt opp i alle sammenhenger.

Vi har kanskje ikke all verden til felles, men man skal ikke kimse av felles historie. Noen som vet hvor du kommer fra og hvem du engang var. Ta praten med henne og ikke gå rundt grøten. Vær klar på hva du trenger fra forholdet og hva du IKKE trenger. Dersom hun tar det inn, kan det være starten på en ny epoke. Dersom hun ikke gjør det...slike mennesker trenger man ikke i livet sitt. Da hadde jeg bare fadet henne ut.

[SoWhat?]

Nå tenker jeg kanskje litt rart her, men er det egentlig ikke godt å ha venner som er litt lettlivet og som lever et greit liv? At du også ser den delen av livet og ikke bare det som kan være problematisk og vanskelig? At hun får deg til å tenke på andre ting? Det er IKKE hennes skyld at du har hatt det tøft.

Det er jo ofte sånn at de som har det bra/er lykkelige, ofte blir egoistiske. Men hun bør jo selvfølgelig bry seg om, og se deg også. Gjør hun aldri det? Kan hun aldri oppmuntre eller trøste?

Dere har levd og lever ulike liv. Hun er ikke et dårligere menneske enn deg. Hun har bare ikke samme erfaringer. Hun vet ikke bedre, og det er faktisk mulig at hun er mye mer følsom og "svak" enn deg, sånn at hun ikke takler å høre om for mye eller sette seg inn i. Eller, hun er bare en delfin som liker å være på overflaten. 

Toleranse er vanskelig. Du får tenke etter om det er verdt å bruke krefter på det. Du trenger uansett ikke å kutte henne helt ut? Men begrense kontakt?

Og det er lov til å bli sint. Kanskje du bør "få ut" litt ovenfor henne? Istedenfor å føle som dy gjør nå. 

[AnonymBruker]

38 minutter siden, SoWhat? skrev:

Nå tenker jeg kanskje litt rart her, men er det egentlig ikke godt å ha venner som er litt lettlivet og som lever et greit liv? At du også ser den delen av livet og ikke bare det som kan være problematisk og vanskelig? At hun får deg til å tenke på andre ting? Det er IKKE hennes skyld at du har hatt det tøft.

Det er jo ofte sånn at de som har det bra/er lykkelige, ofte blir egoistiske. Men hun bør jo selvfølgelig bry seg om, og se deg også. Gjør hun aldri det? Kan hun aldri oppmuntre eller trøste?

Dere har levd og lever ulike liv. Hun er ikke et dårligere menneske enn deg. Hun har bare ikke samme erfaringer. Hun vet ikke bedre, og det er faktisk mulig at hun er mye mer følsom og "svak" enn deg, sånn at hun ikke takler å høre om for mye eller sette seg inn i. Eller, hun er bare en delfin som liker å være på overflaten. 

Toleranse er vanskelig. Du får tenke etter om det er verdt å bruke krefter på det. Du trenger uansett ikke å kutte henne helt ut? Men begrense kontakt?

Og det er lov til å bli sint. Kanskje du bør "få ut" litt ovenfor henne? Istedenfor å føle som dy gjør nå. 

Jo, det er godt å ha noen i livet som drar meg opp, men jeg har mange flere venner som gjør det samtidig som jeg vet at jeg kan lufte et problem jeg har av og til. Jeg liker ikke å snakke om problemer, da føler jeg ofte at de tar større plass enn nødvendig. Nå som min fostermor ligger for døden bruker jeg ikke venner til å snakke om dette for venner er min friplass der jeg får pusterom i slike situasjoner. Jeg går ikke konstant rundt å klager, men jeg må sette grenser overfor denne vennen (ofte økonomisk eller i forbindelse med min kroniske sykdom) og får da alltid høre at jeg er så kjip.

Og det andre problemet er at jeg får høre at jeg bare skal ta meg sammen når jeg først åpner meg. Da hun fikk vite at min fostermor kommer til å dø, sa hun bare at "sånn er livet og tiden leger alle sår". Og så skulle jeg i neste sekund vise stor glede over at hennes største gutt kunne skrive alfabetet før siste året i barnehagen var over. Jeg ønsker ikke at hun skal bli dratt ned på mitt nivå, det tunge og vanskelige, men jeg ønsker mer forståelse og når jeg først sier noe. Og jeg må jo si noe når ting skjer føler jeg, det ville jo vært rart hvis hun ikke fikk vite om store ting som skjer i livet mitt når vi er venner? Ville vært rart hvis hun ikke visste at min fostermor var syk og først fikk vite om det fordi jeg måtte avlyse en avtale med henne fordi jeg skal i bisettelsen?

Det virker som at mine følelser ikke betyr noe. Eller er feil eller teite. Og det irriterer meg. Er det så uvanlig å bli lei seg når fostermor skal dø? Jeg smiler og ler og tuller både før og etter jeg åpner meg, så kan jeg ikke få 10 minutter med støtte? Hun sier selv hun får angst og depresjon når hun ikke klarer å velge hvilken barnevogn hun skal ha i butikken, hun ringer meg og jeg bruker 1 time på å reise til henne, 2 timer på å hjelpe henne og 1 time reisevei hjem igjen. Jeg føler jeg stiller opp men aldri får noe tilbake.

Hun er nok litt overfladisk som du sier, men jeg mener ikke at hun er noe dårligere for det. Jeg mener nok kanskje heller at vi ikke passer sammen som personer. Måtte bare lufte meg litt her, for vi var sammen i går og da var det ikke måte på hvor kjip jeg var som ikke kunne drikke alkohol pga de smertestillende medisinene jeg tar. Har gatt medisinene i mange år, så hun vet jo om de før vi avtalte å dra ut. Jeg var med henne ut på byen, men det var ikke bra nok så lenge jeg ikke drakk meg full. Jeg blir med ut fordi hun maser sånn om det, for når hun har barnefri så vil hun utnytte tiden og jeg er omtrent hennes eneste venninne. Men jeg føler meg alltid skikkelig dårlig etter å ha vært med henne. Og jeg blir sint fordi jeg føler at hun ikke bryr seg om det jeg har å "gi" i form av tid og at det virker å bety nada for henne så lenge jeg ikke gjør akkurat som hun ønsker. Jeg kan ikke være meg selv og det begynner å tære veldig på både selvfølelsen og energien.

Anonymkode: 3149c...959

[SoWhat?]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, det er godt å ha noen i livet som drar meg opp, men jeg har mange flere venner som gjør det samtidig som jeg vet at jeg kan lufte et problem jeg har av og til. Jeg liker ikke å snakke om problemer, da føler jeg ofte at de tar større plass enn nødvendig. Nå som min fostermor ligger for døden bruker jeg ikke venner til å snakke om dette for venner er min friplass der jeg får pusterom i slike situasjoner. Jeg går ikke konstant rundt å klager, men jeg må sette grenser overfor denne vennen (ofte økonomisk eller i forbindelse med min kroniske sykdom) og får da alltid høre at jeg er så kjip.

Og det andre problemet er at jeg får høre at jeg bare skal ta meg sammen når jeg først åpner meg. Da hun fikk vite at min fostermor kommer til å dø, sa hun bare at "sånn er livet og tiden leger alle sår". Og så skulle jeg i neste sekund vise stor glede over at hennes største gutt kunne skrive alfabetet før siste året i barnehagen var over. Jeg ønsker ikke at hun skal bli dratt ned på mitt nivå, det tunge og vanskelige, men jeg ønsker mer forståelse og når jeg først sier noe. Og jeg må jo si noe når ting skjer føler jeg, det ville jo vært rart hvis hun ikke fikk vite om store ting som skjer i livet mitt når vi er venner? Ville vært rart hvis hun ikke visste at min fostermor var syk og først fikk vite om det fordi jeg måtte avlyse en avtale med henne fordi jeg skal i bisettelsen?

Det virker som at mine følelser ikke betyr noe. Eller er feil eller teite. Og det irriterer meg. Er det så uvanlig å bli lei seg når fostermor skal dø? Jeg smiler og ler og tuller både før og etter jeg åpner meg, så kan jeg ikke få 10 minutter med støtte? Hun sier selv hun får angst og depresjon når hun ikke klarer å velge hvilken barnevogn hun skal ha i butikken, hun ringer meg og jeg bruker 1 time på å reise til henne, 2 timer på å hjelpe henne og 1 time reisevei hjem igjen. Jeg føler jeg stiller opp men aldri får noe tilbake.

Hun er nok litt overfladisk som du sier, men jeg mener ikke at hun er noe dårligere for det. Jeg mener nok kanskje heller at vi ikke passer sammen som personer. Måtte bare lufte meg litt her, for vi var sammen i går og da var det ikke måte på hvor kjip jeg var som ikke kunne drikke alkohol pga de smertestillende medisinene jeg tar. Har gatt medisinene i mange år, så hun vet jo om de før vi avtalte å dra ut. Jeg var med henne ut på byen, men det var ikke bra nok så lenge jeg ikke drakk meg full. Jeg blir med ut fordi hun maser sånn om det, for når hun har barnefri så vil hun utnytte tiden og jeg er omtrent hennes eneste venninne. Men jeg føler meg alltid skikkelig dårlig etter å ha vært med henne. Og jeg blir sint fordi jeg føler at hun ikke bryr seg om det jeg har å "gi" i form av tid og at det virker å bety nada for henne så lenge jeg ikke gjør akkurat som hun ønsker. Jeg kan ikke være meg selv og det begynner å tære veldig på både selvfølelsen og energien.

Anonymkode: 3149c...959

Så hun kan ikke oppmuntre eller trøste da. Det er at hun lever i sin helt egne boble. Ojoj  Jeg trodde kanskje at hun var litt mer deltagende da.

Jeg vet ikke hva som hjelper her. Jeg har nok litt lettere for å si fra. Men det er ikke alltid lett uten å klandre noen. Heldigvis greier jeg det stort sett og blir veldig lettet etterpå. Å gå med ting inni seg er ikke alltid ok.

Jeg ville nok blitt ganske forbannet på henne om jeg var i dine sko. Når hun svarer som hun gjør ang fostermoren din. Ingen svarer sånn. Eller jo, tydeligvis.

Det er det jeg kan si. Kanskje hun faktisk trenger at du blir sint. Det er liksom ikke så korrekt blant nordmenn, men det er fullt lovlig mener nå jeg. Og jeg tror ikke andre har vondt av det heller, tvert i mot.

Vi inntar alle roller i vennskap. Men når en misliker rollen en har, så må man si fra. Det er ihverfall godt å se at du har andre venner. Det må jeg bare si

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette vennskapet er vel på overtid. Dette er en slik person du bør anse som "bekjent", og ikke en venn. Jeg ville ha slettet henne fra Snapchat, og redusert kontakten ellers med henne gradvis. 

Anonymkode: 71b26...32f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ikke man har noe som helst plikt ovenfor venninner, uansett om man har kjent hverandre i 5, 10 eller 20 år. Det er selvfølgelig en kjip følelse, men noen ganger går man forskjellige veier i livet og det er dessverre ikke alle som kan være med. Dere høres veldig ulike ut. Du sier jo selv at dere har totalt forskjellige livserfaringer. Personlig hadde jeg heller ville ha vært venninne med ei som kanskje har opplevd tøffe tider, fordi det gjør noe med en person. Ofte har man mer dybde, ydmykhet og er mer forståelsesfull. Jeg tenker at dere er veldig forskjellige. Synes du skal veie opp om venninnen din har nok god egenskaper, til tross, og du ønsker å ha henne med videre i livet, eller om du føler at dere er blitt så forskjellige at du ikke finner det konstruktivt å fortsette vennskapet. Følg magefølelsen din  

Anonymkode: 7bbf8...312

Takk for svar.

Jeg skriver nok her for å høre om det er greit å kutte ut en dårlig relasjon. Skal jeg følge magefølelsen hadde jeg droppet henne på dagen, jeg føler jeg ikke orker mer. Føles som jeg ikke har mer å gi...

Anonymkode: 3149c...959

[AnonymBruker]

Kutt henne ut! Livet er for kort for relasjoner som drar deg ned. Dessuten vil det gjøre den psykiske helsen din bedre om du omgir deg med folk som bryr seg og som faktisk gir deg noe.

Anonymkode: eda90...990

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

Jeg skriver nok her for å høre om det er greit å kutte ut en dårlig relasjon. Skal jeg følge magefølelsen hadde jeg droppet henne på dagen, jeg føler jeg ikke orker mer. Føles som jeg ikke har mer å gi...

Anonymkode: 3149c...959

Vennskap er en to-veis relasjon som skal gjøre begge godt. Her høres det ikke ut som du får noe godt ut av relasjonen, virker som det er null respekt og innsikt for deg og ditt liv. Kommentaren i forhold til din fostermor er hinsides, det samme er klaging over at du ikke kan bruke penger du ikke har eller at du ikke kan drikke alkohol.

Det er vanskelig å bryte kontakt, jeg har selv gjort det med en tidligere venn, og det var vondt men nødvendig. Livet ble faktisk bedre etterpå.

Lykke til TS, leit å høre om fostermoren din.

 

Anonymkode: 6184d...9fd

[Pia Sofia]

Ja, jeg kuttet ut min gamle bestevenninne av litt samme grunn og har ikke angret en dag! Verden er full av kule damer, hvorfor henge med folk som tapper energi!

[Sirah]

Ettersom livet går sin gang så utvikler vi oss i forskjellige retninger. Opplevelser av både positiv og negativ art er med på å forme oss som personer - både på godt og vondt. Selv om du og din bestevenninne var skikkelig gode venner i 20-årene så betyr ikke det at dere passer like godt sammen i dag. Dessverre.

Ofte er det beste noen ganger bare å ta med seg de gode minnene og forsiktig fade ut kontakten. Man trenger ikke nødvendigvis lage noe nummer ut av det på noen som helst måte. 

Stor klem til deg TS

[AnonymBruker]

Altså. Skal en kutte ut venner som har det bra, bare fordi en selv ikke har det bra? Kanskje hun sender morsomme snap for å oppmuntre deg? Så blir du heller sur og bitter fordi du ikke har det bra? 

Prøv å heng deg på, le litt og ha det kult. Livet trenger ikke bare å handle om traumer og hvor dritt livet er.. kanskje hun synes det er tungt å henge med deg når hun må begrense seg og helst holde seg negativ for at du skal føle deg likestilt? 

Har du andre venner? 

Du trenger ikke gjøre drastiske ting som å slette henne på snap, du kan heller la være å åpne snappere hennes om det plager deg. Hvis du føler deg nedtrykt av p være sammen med henne. Hva gjør det? Er det fordi hun er så glad og ikke har det vanskelig? Er det fordi du forventer at hun skal lese seg opp og sette seg inn i alle dine bekymringer? Slike spørsmål må du stille deg selv før du tar et valg med å kutte henne ut. 

Hvis dere har vært nære venner hele livet er det vel innafor å si noe om at du ikke har råd til en kaffe? Vær tydelig overfor henne. Ikke forvent at hun skal spandere, det er ikke hun som har satt seg i økonomisk uføre. 

Ta vare på vennenne dine og jobb med deg selv. 

Anonymkode: 8a053...dfd

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså. Skal en kutte ut venner som har det bra, bare fordi en selv ikke har det bra? Kanskje hun sender morsomme snap for å oppmuntre deg? Så blir du heller sur og bitter fordi du ikke har det bra? 

Prøv å heng deg på, le litt og ha det kult. Livet trenger ikke bare å handle om traumer og hvor dritt livet er.. kanskje hun synes det er tungt å henge med deg når hun må begrense seg og helst holde seg negativ for at du skal føle deg likestilt? 

Har du andre venner? 

Du trenger ikke gjøre drastiske ting som å slette henne på snap, du kan heller la være å åpne snappere hennes om det plager deg. Hvis du føler deg nedtrykt av p være sammen med henne. Hva gjør det? Er det fordi hun er så glad og ikke har det vanskelig? Er det fordi du forventer at hun skal lese seg opp og sette seg inn i alle dine bekymringer? Slike spørsmål må du stille deg selv før du tar et valg med å kutte henne ut. 

Hvis dere har vært nære venner hele livet er det vel innafor å si noe om at du ikke har råd til en kaffe? Vær tydelig overfor henne. Ikke forvent at hun skal spandere, det er ikke hun som har satt seg i økonomisk uføre. 

Ta vare på vennenne dine og jobb med deg selv. 

Anonymkode: 8a053...dfd

Du har ikke lest tråden min skjønner jeg.

Og du vet ingenting om hvordan jeg er i relasjonene mine. Jeg får høre at jeg gir energi, er morsom og sprudlende og at jeg er god å prate med. Som jeg har sagt, jeg snakker sjeldent med venner om kjipe ting da min tid med venner er fritid der jeg nettopp slipper å tenke på det vonde. Men jeg forventer faktisk at hun lytter og svarer meg ordentlig når jeg forteller at min fostermor skal dø.

Jeg er tydelig på at jeg bruker medisiner jeg ikke kan blande med alkohol, derfor blir jeg så lei meg hver gang jeg blir med henne ut (hun maser til jeg sier ja) og hun sier jeg er kjip som ikke drikker og hele kvelden gir meg stikk. Jeg forventer ikke å bli spandert på, men jeg forventer at jeg ikke skal måtte bruke penger jeg ikke har for å være god nok for henne.

Men jeg gidder ikke forklare og forsvare meg mer overfor deg, da du tar veldig feil av meg. Som sagt har jeg mange andre venner, det hadde jeg ikke hatt hvis du hadde hatt rett i dine antagelser.

Anonymkode: 3149c...959

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har ikke lest tråden min skjønner jeg.

Og du vet ingenting om hvordan jeg er i relasjonene mine. Jeg får høre at jeg gir energi, er morsom og sprudlende og at jeg er god å prate med. Som jeg har sagt, jeg snakker sjeldent med venner om kjipe ting da min tid med venner er fritid der jeg nettopp slipper å tenke på det vonde. Men jeg forventer faktisk at hun lytter og svarer meg ordentlig når jeg forteller at min fostermor skal dø.

Jeg er tydelig på at jeg bruker medisiner jeg ikke kan blande med alkohol, derfor blir jeg så lei meg hver gang jeg blir med henne ut (hun maser til jeg sier ja) og hun sier jeg er kjip som ikke drikker og hele kvelden gir meg stikk. Jeg forventer ikke å bli spandert på, men jeg forventer at jeg ikke skal måtte bruke penger jeg ikke har for å være god nok for henne.

Men jeg gidder ikke forklare og forsvare meg mer overfor deg, da du tar veldig feil av meg. Som sagt har jeg mange andre venner, det hadde jeg ikke hatt hvis du hadde hatt rett i dine antagelser.

Anonymkode: 3149c...959

Jeg synes du viser godt hvor forskjellige dere er i det du skriver her, ts. Det er ikke greit når en venninne prøver å trå over dine grenser ved å presse deg til noe du ikke ønsker. Det er mangel på respekt. Hvis hun i tillegg kommer med stikk, ærlig talt.

Jeg mener at man ikke skal kutte ut folk sånn med en gang, men nå har du levd med denne venninnen i mange år. Tror du at ting kan bli bedre med en prat? Du kjenner henne best.

I fjor tok jeg opp noen vanskelige ting med min bestevenninne, men det gikk ikke helt bra. Jeg prøvde å være konstruktiv, fordi jeg selv følte at hun støtt kommenterte utseendet mitt svært negativt og «spøkte» , kom med stikk og var nedlatende til meg mange ganger. (Dette var et mønster). I ettertid ser jeg at det egentlig er veldig fint vi ikke er venninner lengre. Vi var rett og slett for forskjellige. 

Det du skrev lengre oppe da du siterte mitt svar om magefølelse er også veldig viktig. Følg magefølelsen. 

Anonymkode: 7bbf8...312

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har ikke lest tråden min skjønner jeg.

Og du vet ingenting om hvordan jeg er i relasjonene mine. Jeg får høre at jeg gir energi, er morsom og sprudlende og at jeg er god å prate med. Som jeg har sagt, jeg snakker sjeldent med venner om kjipe ting da min tid med venner er fritid der jeg nettopp slipper å tenke på det vonde. Men jeg forventer faktisk at hun lytter og svarer meg ordentlig når jeg forteller at min fostermor skal dø.

Jeg er tydelig på at jeg bruker medisiner jeg ikke kan blande med alkohol, derfor blir jeg så lei meg hver gang jeg blir med henne ut (hun maser til jeg sier ja) og hun sier jeg er kjip som ikke drikker og hele kvelden gir meg stikk. Jeg forventer ikke å bli spandert på, men jeg forventer at jeg ikke skal måtte bruke penger jeg ikke har for å være god nok for henne.

Men jeg gidder ikke forklare og forsvare meg mer overfor deg, da du tar veldig feil av meg. Som sagt har jeg mange andre venner, det hadde jeg ikke hatt hvis du hadde hatt rett i dine antagelser.

Anonymkode: 3149c...959

Ok, da leste jeg litt fort i svingene. Og misforsto litt og jeg beklager det. Skjønner litt mer nå når jeg leste en gang til og leste ditt siste svar her. 

Høres ut som din venninne er selvopptatt. At hun ikke har opplevd motgang i livet er jo bra for henne. Men det betyr ikke at en ikke skal vise omsorg og empati for andre som ikke har det bra. Helt enig med deg. Hadde kommet til å reagert på dette jeg også. Kanskje du kan holde litt avstand fra henne en periode og prioritere de rundt deg som forstår hva du er gjennom nå.. livet er ikke en dans på roser for noen. Før en vet ordet av det forsvinner grunnen under oss og da trenger vi venner som støtter. 

Anonymkode: 8a053...dfd

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Altså. Skal en kutte ut venner som har det bra, bare fordi en selv ikke har det bra? Kanskje hun sender morsomme snap for å oppmuntre deg? Så blir du heller sur og bitter fordi du ikke har det bra? 

Prøv å heng deg på, le litt og ha det kult. Livet trenger ikke bare å handle om traumer og hvor dritt livet er.. kanskje hun synes det er tungt å henge med deg når hun må begrense seg og helst holde seg negativ for at du skal føle deg likestilt? 

Har du andre venner? 

Du trenger ikke gjøre drastiske ting som å slette henne på snap, du kan heller la være å åpne snappere hennes om det plager deg. Hvis du føler deg nedtrykt av p være sammen med henne. Hva gjør det? Er det fordi hun er så glad og ikke har det vanskelig? Er det fordi du forventer at hun skal lese seg opp og sette seg inn i alle dine bekymringer? Slike spørsmål må du stille deg selv før du tar et valg med å kutte henne ut. 

Hvis dere har vært nære venner hele livet er det vel innafor å si noe om at du ikke har råd til en kaffe? Vær tydelig overfor henne. Ikke forvent at hun skal spandere, det er ikke hun som har satt seg i økonomisk uføre. 

Ta vare på vennenne dine og jobb med deg selv. 

Anonymkode: 8a053...dfd

Denne venninnen gjør jo at TS ikke har det bra. I tillegg viser hun ikke forståelse eller interesse for det som skjer i TS sitt liv og de behovene hun har, men forventer at hun skal være der helt og holdent for henne og det som opptar henne. 

Jeg ville for øvrig aldri ha bedt TS om å forsøke å "le litt og ha det kult" når fostermoren hennes er døende. Det handler ikke om å være negativ, men å tilpasse seg en annen sin livssituasjon. Som en venninne ville jeg ha både vært der for å snakke og å gjøre diverse aktiviteter, men jeg ville aldri ha presset TS til å gjøre ting i den situasjonen hun er i nå, ei heller hvis hun ikke hadde vært i den situasjonen. Det tror jeg også gjelder de fleste mennesker. 

Anonymkode: 71b26...32f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok, da leste jeg litt fort i svingene. Og misforsto litt og jeg beklager det. Skjønner litt mer nå når jeg leste en gang til og leste ditt siste svar her. 

Høres ut som din venninne er selvopptatt. At hun ikke har opplevd motgang i livet er jo bra for henne. Men det betyr ikke at en ikke skal vise omsorg og empati for andre som ikke har det bra. Helt enig med deg. Hadde kommet til å reagert på dette jeg også. Kanskje du kan holde litt avstand fra henne en periode og prioritere de rundt deg som forstår hva du er gjennom nå.. livet er ikke en dans på roser for noen. Før en vet ordet av det forsvinner grunnen under oss og da trenger vi venner som støtter. 

Anonymkode: 8a053...dfd

Takk for at du tok deg tid til å lese igjen.

Jeg tror jeg er mest såret. Egentlig. Føler meg veldig lite verdt når det som skjedde i går skjer igjen og igjen og igjen. Og nå som mor kommer til å dø, så stikker det så hardt i hjertet når jeg ikke føler at jeg betyr noe for denne personen.

Kanskje jeg skal prøve å sette det i nettopp det perspektivet. Hva gjør det vel å droppe en venninne jeg ikke har hatt det noe bra med i 10 år når døden er så endelig for en annen relasjon. Jeg er selvfølgelig mest redd for å miste mor.

Jeg følte meg bare så liten og ensom da vi var ute sammen i går. Det gjør fortsatt veldig vondt. Og fordi jeg ikke liker å snakke om vonde ting med venner, så skriver jeg her. 😛 Jeg trenger å høre om det å droppe venner er greit. Høre andres erfaringer. Det hjelper.

Anonymkode: 3149c...959

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du tok deg tid til å lese igjen.

Jeg tror jeg er mest såret. Egentlig. Føler meg veldig lite verdt når det som skjedde i går skjer igjen og igjen og igjen. Og nå som mor kommer til å dø, så stikker det så hardt i hjertet når jeg ikke føler at jeg betyr noe for denne personen.

Kanskje jeg skal prøve å sette det i nettopp det perspektivet. Hva gjør det vel å droppe en venninne jeg ikke har hatt det noe bra med i 10 år når døden er så endelig for en annen relasjon. Jeg er selvfølgelig mest redd for å miste mor.

Jeg følte meg bare så liten og ensom da vi var ute sammen i går. Det gjør fortsatt veldig vondt. Og fordi jeg ikke liker å snakke om vonde ting med venner, så skriver jeg her. 😛 Jeg trenger å høre om det å droppe venner er greit. Høre andres erfaringer. Det hjelper.

Anonymkode: 3149c...959

Du bestemmer over ditt liv. Kanskje det er på tide å kjenne etter hva som gjør deg godt. Ikke alltid være den snille som skal ta hensyn til andre. Det er helt greit å kutte ut venner som ikke gir deg noe. Eller hvertfall ta ei lang pause. Ta tilbake kontrollen. Du er verdifull og du fortjener å bli tatt vare på når du har det vanskelig. 

Mer fint ordtak. 

Vennskap

handler ikke om hvem du har kjent lengst. Det handler om hvem som kom inn i livet ditt når du trengte det mest og sa: jeg er her for deg og jeg beviser det 

 

Anonymkode: 8a053...dfd