Jump to content
AnonymBruker

Oss ste-foreldre imellom

Recommended Posts

AnonymBruker

Føler det blir feil å snakke med kona om dette. Og vil heller ikke slenge «dritt» om stebarna til venner/bekjente. Tenkte kanskje det er fler i samme situasjon som trenger å lufte.

Jeg kjenner på en følelse jeg aldri før har følt ovenfor barna. I alle år har jeg stilt opp og brukt mye tid, kjærlighet, omsorg og ja, alt av meg for å være der for dem. For at vi skal være en familie som er her for hverandre osv. Men nå går det opp for meg. Jeg har ikke og vil aldri få noe tilbake.

All tid og alt jeg har gjort for barna eller oss som familie, har jeg gjort både for min egen samvittighet, men først og fremst for deres beste. Jeg tror aldri de vil forstå (med mindre de havner i samme situasjon selv), hva jeg har betydd for de. 
Barna er blitt voksne nå. Og vi har yngre barn. 
 

Nå først, etter så mange år, føler jeg meg tilsidesatt, ensom på en måte. Glad jeg har egne barn. 
 

Glad på barna sine vegne at de fikk en trygg og god oppvekst med oss som familie selv om deres første ble brutt opp. Er glad de sitter igjen med gode minner fra alt vi har gjort sammen, trygge rammer og alt sammen. Men nå føler jeg meg brukt. 
 

Så mye tid jeg brukte på barna før jeg fikk egne. Så mye annet jeg kunne ha gjort, om jeg visste det jeg vet i dag.

Andre som føler det sånn, eller er det bare meg? 
sikkert noen som vil kommentere at jeg burde holde dette for meg selv. Men jeg velger likevel å åpne meg og håper noen andre også kanskje har behov for å lette litt på trykket.

Anonymkode: d0d60...c46

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

kjenner meg ikke igjen i det selv da min stesønn på 29 hele tiden viser hvor glad han er i meg og hvor takknemlig han er for alt jeg har stilt opp med i alle år(siden han var 2 år gammel). 

Kanskje du kan utdype litt? Blir du ikke inkludert og satt pris på? 

 

Anonymkode: 69faa...0ef

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Har vært kjæreste med en mann med to små barn i to år nå. Og føler jeg er et dårlig menneske fordi jeg ikke klarer å få de helt store følelsene for disse barna. Er f.eks milevis unna å føle det jeg føler for mine egne nieser og nevøer. Skal jeg bare gi opp? Både for barnas skyld og for min egen skyld?

Anonymkode: e80c7...cec

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Alltid forfriskende med ærlighet. Man hører så mye av det samme om familierelasjoner, fordi det tydelig er de samme tingene som er greit å si høyt. Så hører man ikke så veldig mye av det andre, i hvert fall ikke utenom de aller nærmeste.

Jeg vokste opp med stefar, og er nå blitt stemor. Gjør meg mange av disse tankene - hvor mye skal man gi, hvor lite er det greit å gi.

Min stefar ga lite. Både omsorgsmessig og økonomisk. Så han er nok i den motsatte situasjonen av den du er i. Jeg bærer ikke nag overfor ham, jeg er heller slik at jeg er blitt mer som ham. Og jeg ser at når jeg nå blir bonusmor til barn til min kjæreste, så gjør jeg det også med en viss distanse - de har en mor, og en far, som attpåtil skjemmer dem litt bort. Jeg vil først og fremst være kjæresten til deres far, og jeg vil nok ikke ofre mye for dem. På samme måte som min stefar ikke brukte sine penger på oss (til tross for at han hadde mye) og aldri helt klarte på omfavne omsorgsrollen.

På den annen side - jeg kunne hatt et bedre forhold til min stefar enn det jeg har. Jeg ser på mange måter at jeg bærer preg av noen farskomplekser. Han var en sterk autoritet i huset, og jeg har fortsatt en viss autoritetsangst, spesielt overfor eldre menn, og alle som har en sterk posisjon, mye makt eller fremstår som intellektuelle. Det preger også mine forhold. Dersom du har vært tilstedeværende har du kanskje gjort dine barn bedre rustet. 

Anonymkode: 0f89d...af5

Share this post


Link to post
Share on other sites
snoren

Jeg skjønner ikke... tiden du gir til dine egne unger vil du aldri få tilbake heller?

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
4 minutter siden, snoren skrev:

Jeg skjønner ikke... tiden du gir til dine egne unger vil du aldri få tilbake heller?

Jeg tror det han sier her er at man "får igjen" for det man har gitt sine biologiske barn når de blir større ved at de fortsatt føler en sterk tilknytning og tilhørighet til deg, mer enn stebarn gjør. Alle barn får sine egne liv, men det er et grunnlag hos biologiske barn som det ikke er ved stebarn - at man sjelden vil avvise sin egen mor eller far. 

Mens hos stebarn er det nok mange som føler de har lagt inn tid og ressurser hos noen som nesten forsvinner ut av livet.

Slik leser jeg TS i alle fall, han får korrigere meg om jeg tar feil. 

Anonymkode: 0f89d...af5

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Å kjenne at mann har hatt betydning for stebarn er nok vanskelig. Har 2 stykker og den eldste har eg ikkje noko spesielt forhold til, han tyr til far når han treng penger. Den andre har eg eit nærere forhold til. Trur det er personlighetene som speler inn.

Minn mann er stefar og han føler seg sikker oversett og lite verdsett av sine stebarn nå når dei er flyttet ut. Meg dei kontakter om det er noko. 

Må nok berre akseptere at slik er det. 

Anonymkode: 202b4...278

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg skjønner hva du mener, på én måte i hvert fall. Mine voksne stebarn avspiser meg med usle julegaver, aldri bursdagsgave, og hvis jeg er syk eller noe slikt, så kommer det ikke så mye som en sms. Men samtidig er det meg de melder hvis det skulle være noe med dem. Så føler på at omsorgen kun har en retning.

Så jeg skjønner at du tenker du kunne brukt både tid og penger på noe annet. Samtidig er det jo greit å vite at man har bidratt til at det "ble folk av dem", eller i alle fall at man ikke har gjort barndommen deres dårligere på noe vis.

Anonymkode: be3a9...55a

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du mener, på én måte i hvert fall. Mine voksne stebarn avspiser meg med usle julegaver, aldri bursdagsgave, og hvis jeg er syk eller noe slikt, så kommer det ikke så mye som en sms. Men samtidig er det meg de melder hvis det skulle være noe med dem. Så føler på at omsorgen kun har en retning.

Så jeg skjønner at du tenker du kunne brukt både tid og penger på noe annet. Samtidig er det jo greit å vite at man har bidratt til at det "ble folk av dem", eller i alle fall at man ikke har gjort barndommen deres dårligere på noe vis.

Anonymkode: be3a9...55a

Dette tror jeg ofte gjelder barn generelt, og kommer an på personlighet og ikke biologisk tilknytning. 

Min bror f.eks ringer mamma/pappa når det er noe han trenger hjelp til, alt fra hvordan han skal vaske et spesielt plagg, eller hva de mener om bilen han ønsker å kjøpe. Tror han aldri noen sinne har ringt/sendt melding bare for å høre hvordan det går. Foreldrene våre blir uendelig glad for å kunne hjelpe uansett. Jeg derimot kan ringe eller sende melding bare fordi. 

Anonymkode: 58e73...d93

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner hva du mener, på én måte i hvert fall. Mine voksne stebarn avspiser meg med usle julegaver, aldri bursdagsgave, og hvis jeg er syk eller noe slikt, så kommer det ikke så mye som en sms. Men samtidig er det meg de melder hvis det skulle være noe med dem. Så føler på at omsorgen kun har en retning.

Så jeg skjønner at du tenker du kunne brukt både tid og penger på noe annet. Samtidig er det jo greit å vite at man har bidratt til at det "ble folk av dem", eller i alle fall at man ikke har gjort barndommen deres dårligere på noe vis.

Anonymkode: be3a9...55a

Jeg er enig med poster over at jeg tror veldig mange foreldre, i hvert fall i perioder, kjenner på dette.

Det sies jo at det å være forelder er en utakknemlig oppgave. Man finner glede i å se barna ha det bra og at de vokser opp som ressurssterke mennesker, ikke i de tjenestene de gir deg i retur.

Og så kan man jo også si at barn ikke har bedt om å bli født. Det er jo noe foreldre gjør i et noe egoistisk behov for reproduksjon, se en liten versjon av seg selv, danne familie og knytte bånd til partner. 

Den vissheten tror jeg biologiske foreldre har, mens steforeldre har fått dem "på kjøpet". Så for å sette det på spissen: nesten alle er utakknemlige overfor sine foreldre i hvert fall deler av livet, og omsorgen går mer den ene veien enn den andre. Men biologiske foreldre aksepterer dette i større grad enn steforeldre.

Anonymkode: 0f89d...af5

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
On 11/9/2019 at 7:32 PM, AnonymBruker said:

Føler det blir feil å snakke med kona om dette. Og vil heller ikke slenge «dritt» om stebarna til venner/bekjente. Tenkte kanskje det er fler i samme situasjon som trenger å lufte.

Jeg kjenner på en følelse jeg aldri før har følt ovenfor barna. I alle år har jeg stilt opp og brukt mye tid, kjærlighet, omsorg og ja, alt av meg for å være der for dem. For at vi skal være en familie som er her for hverandre osv. Men nå går det opp for meg. Jeg har ikke og vil aldri få noe tilbake.

All tid og alt jeg har gjort for barna eller oss som familie, har jeg gjort både for min egen samvittighet, men først og fremst for deres beste. Jeg tror aldri de vil forstå (med mindre de havner i samme situasjon selv), hva jeg har betydd for de. 
Barna er blitt voksne nå. Og vi har yngre barn. 
 

Nå først, etter så mange år, føler jeg meg tilsidesatt, ensom på en måte. Glad jeg har egne barn. 
 

Glad på barna sine vegne at de fikk en trygg og god oppvekst med oss som familie selv om deres første ble brutt opp. Er glad de sitter igjen med gode minner fra alt vi har gjort sammen, trygge rammer og alt sammen. Men nå føler jeg meg brukt. 
 

Så mye tid jeg brukte på barna før jeg fikk egne. Så mye annet jeg kunne ha gjort, om jeg visste det jeg vet i dag.

Andre som føler det sånn, eller er det bare meg? 
sikkert noen som vil kommentere at jeg burde holde dette for meg selv. Men jeg velger likevel å åpne meg og håper noen andre også kanskje har behov for å lette litt på trykket.

Anonymkode: d0d60...c46

Skjønner ikke helt hvor det er du vil henn. Jeg vokste opp med steforeldre fra jeg var fire år. Ingen av steforeldrene jeg har eller har hatt føler at jeg skylder de noe for tiden de brukte på min barndom. De deltok på sidelinjen bak foreldrene i sitt eget tempo. Det var ingen som tvang de til å ta seg av oss på noen måte for det hadde vi da foreldrene våres til. Syns det blir for dumt å skulle bidra i annen barns oppvekst for å få noe igjen for det ved senere anledning. Barna har ikke bedt om å få deg inn i livet sitt men du derimot har gått inn i en familie på helt eget initiativ. 

Anonymkode: e9f1e...f8c

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg føler det samme. jeg er stemor. 

All den tid jeg har brukt på stebarna som jeg heller kunne brukt på å være en bedre, mindre sliten, mer tolmodig mamma for eget barn. Greia er at jeg alltid har styrt og hjulpet stebarna fordi de har trengt det mest, men nå ser jeg at det har vert feil ovenfor eget barn

Anonymkode: c8c9f...783

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 9.11.2019 den 19.32, AnonymBruker skrev:

Føler det blir feil å snakke med kona om dette. Og vil heller ikke slenge «dritt» om stebarna til venner/bekjente. Tenkte kanskje det er fler i samme situasjon som trenger å lufte.

Jeg kjenner på en følelse jeg aldri før har følt ovenfor barna. I alle år har jeg stilt opp og brukt mye tid, kjærlighet, omsorg og ja, alt av meg for å være der for dem. For at vi skal være en familie som er her for hverandre osv. Men nå går det opp for meg. Jeg har ikke og vil aldri få noe tilbake.

All tid og alt jeg har gjort for barna eller oss som familie, har jeg gjort både for min egen samvittighet, men først og fremst for deres beste. Jeg tror aldri de vil forstå (med mindre de havner i samme situasjon selv), hva jeg har betydd for de. 
Barna er blitt voksne nå. Og vi har yngre barn. 
 

Nå først, etter så mange år, føler jeg meg tilsidesatt, ensom på en måte. Glad jeg har egne barn. 
 

Glad på barna sine vegne at de fikk en trygg og god oppvekst med oss som familie selv om deres første ble brutt opp. Er glad de sitter igjen med gode minner fra alt vi har gjort sammen, trygge rammer og alt sammen. Men nå føler jeg meg brukt. 
 

Så mye tid jeg brukte på barna før jeg fikk egne. Så mye annet jeg kunne ha gjort, om jeg visste det jeg vet i dag.

Andre som føler det sånn, eller er det bare meg? 
sikkert noen som vil kommentere at jeg burde holde dette for meg selv. Men jeg velger likevel å åpne meg og håper noen andre også kanskje har behov for å lette litt på trykket.

Anonymkode: d0d60...c46

Føler det samme. Har vært stemor i 13 år, to yngre biologiske barn sammen med pappen. 

Håper det vil endre seg med tiden, at de kommer "tilbake". 

Anonymkode: b3a61...9d7

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

eller

Det er lurt å unngå omsorgsansvar for barn om du ikke kan gi uten å få. Det gjelder både egne barn og stebarn. Barna er ansvaret vårt til de selv gir slipp på oss. Når det kommer til barna vi har ansvar for, vekkprioriterer vi ikke oss selv for deres skyld men prioriterer dem for å selv ha det bra. Så enkelt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Det er jo ikke en selvfølge at barna dine kommer til å hjelpe deg, sette pris på deg, ringe, melde, besøke osv. når de blir ungdom, voksne heller. Det ser jeg mye av i jobb.

Selv har jeg et veldig godt forhold til min stefar selv om han ble sammen og gift med min mor etter at jeg flyttet hjemmefra. Det avhenger nok en del av personlighet.

Anonymkode: 18586...d95

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå brukerangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...