Hvor starter du egentlig som alene og uetablert?

[AnonymBruker]

Jeg hører ikke til, og det er kanskje noe jeg må leve med. Jeg har ikke mange nære venner. De nære vennene mine har 

1. barn og samboer. Hus, bil og jobb

2. snart ferdig utdannet og kjæreste

3. alltid jeg som tar initiativet

jeg har aldri hatt kjæreste. Jeg har vært forelsket 3 ganger i livet men gjorde aldri noe med dem. 
 

Jeg har en slags usynlig vegg mellom meg og andre. De møter opp, svarer meg og sier jA til å treffes. Men det er oftest på mitt initiativ. Det er fordi at mange har vennene sine fra barndommen. De fleste nye i livet forblir ikke livet ut. Men jeg passet aldri inn der jeg hadde «barndomsvennene». Ikke trives jeg der heller. Føler meg så mindreverdig når jeg begynner å like en mann. Fordi jeg liker selvfølgelig de med mange venner og som er sosiale nok... 

Men jeg blir hun svake i forholdet, da jeg ikke har noe særlig fra før og han har mange....:/ føler det liksom blir så uoppnåelig og det er tortur å stå opp og aldri føle glede over den man er. 

Anonymkode: f3342...f82

[AnonymBruker]

Hei lille venn... ❤️. 
Du er ikke mindre verd fordi om du føler deg utenfor. Jeg er i samme båt som deg. Sikkert en del år eldre og føler jeg. Vet i 20-30 årene betyr alt dette veldig mye. Det er det alle higer etter. Få seg utdannelse, jobb, kjæreste, stifte familie etc... det tror jeg er ganske menneskelig å tenke. Noen av oss faller utenfor disse kategoriene desverre. Det er ikke fordi vi ikke ønsker det samme for det gjør/gjorde vi. Men det gikk aldri sånn. For å gi noen gode råd fra noen som har levd en stund så syns jeg du må ta ett grep og få snudd tankegangen din fra å føle seg mindreverdig til å tenke at jeg er fin og bra nok som jeg er. Trekk frem de positive sidene ved deg og tenk på de hver dag. Er det noe du har bestandig hatt lyst til å gjøre eller prøve? Er det tiden for det nå. Tiden kommer ikke tilbake ... den går bare 1 vei... å bruke tiden på å grave seg ned fordi man ikke er inne i A4 boksen er bortkasta tid for deg. Du må å lære deg og akseptere at din situasjon er som den er. Ikke stress. Tenk på deg selv som ett menneske som er akkurat like mye verd som alle oss andre. Det er de som tror de er bedre enn andre som egentlig er problemet. Alle dine venner som idag er gift, samboere, barn familie... kan du regne med at om noen år er de midt i ett tøft samlivsbrudd. Hvor glad skal du ikke være da for at du ikke har rotet deg borti noe sånt. Stresser man med å finne partner gjør man ofte forhastede og feil valg. Det å være avstandsforelsket kjenner jeg meg igjen i godt selv. Har jeg vært flere ganger uten å gjøre noe med det da jeg var der du er nå. Nå har det snudd litt med alderen. Jeg tør å treffe folk mer og dermed blir man jo noen ganger i hvertfall forelsket og man har en virkelig connection til personen. Det er ett steg fremover det syns jeg.  Ta små steg. Tenk på hva du kan forbedre deg selv på. Tren på å møte folk på f. Eks dates selv om de kanskje ikke er din type så er d kjempe fin trening på hvordan bli kjent med fremmede mennesker. 
Ble masse vås det her men syntes synd på deg så ville trøste og oppmuntre litt. Ikke sikkert du er der du er nå. Livet forandrer seg med årene i positiv retning og for min del.

Ha en masssssse lykke til... d går bra .. det meste ordner seg🌹🌹

Anonymkode: 5c6fe...dc7

[AnonymBruker]

I de tidligere 20-årene mine satt jeg og tenkte litt det samme (er i dag 30-årig mann). Jeg hadde litt lav selvtillit, bodde fortsatt hjemme uten utdannelse og uten penger med foreldrene mine og visste ikke helt hvor jeg skulle begynne for å ta tak i livet mitt.

Men så begynte jeg å tenke litt over hvor jeg ønsket å gå med livet mitt. Både fremtidsplaner med jobb/økonomi, familie osv. Jeg begynte med å undersøke litt hva ting kostet. Bolig, boliglån, hva som var forventet inntekt av yrket jeg så for meg og satt opp litt regnestykker for meg selv og så hva som ville være realistisk og fikk satt meg noen konkrete mål å jobbe mot hvor første steget var å få kjøpt meg mitt eget.

Jeg tok ferdig fagbrev og gikk i lære mens jeg enda bodde billig hjemme og sparte opp egenkapital til å flytte for meg selv. Jobbet en del overtid når jeg kunne for å komme fortere til målet. Det tok jo litt tid, men var unnagjort på noen år. I dag har jeg leilighet og egen bil.

Men etter dette kom på plass så mislykkes jeg litt underveis fordi jeg skiftet til en jobb hvor jeg mistrivdes i miljøet. Jeg følte meg til tider utsatt for mobbing både fra leder og hans favorittkolleger, og forsøk på å ta tak i dette bar ikke frem. Så jeg mistet litt kontrollen på situasjonen. Jeg fikk en ganske stor "knekk" der og var sykemeldt en periode, og oppdaget ikke hvor utbrent og langt nede jeg var før ting var for sent. Derfor havnet alle familiedrømmer på vent en periode. Ønsket ikke å gå inn i noe forhold mens livet var miserable.

Men igjen så gjaldt det å ikke "miste kontrollen", men å ta styringen på situasjonen igjen. Siden jeg alltid har slitt litt med selvtillit og følte meg som et lett offer for andre å rakke ned på, begynte jeg å se på tilbud for personlig utvikling. Jeg gikk til psykolog, deltok i forskjellige kurs for å lære teknikker for å mestre menneskelige relasjoner bedre, og skal snart delta i gruppeterapi for å bryne meg litt på selvfølelsen. Målet her er å øke livskvaliteten ved å lære å beskytte meg mot miljøet rundt meg, samt sette grenser for ting som ikke er akseptabelt og få ut ting jeg ikke vil ha i livet, samt å jobbe mer mot det jeg vil ha (kjæreste, familie, gode venner, jobb hvor jeg trives, sunn livsstil)

Det er fortsatt work in progress, men det viktige er å få "oversikten" over situasjonen, vite hvor man vil hen og å sette seg mål å jobbe mot slik at man ikke surrer rundt i en tåkelagt jungel og overlater skjebnen til tilfeldighetene.

Så kan jo ting endre seg, eller man møter på utfordringer underveis. Kanskje man må gi slipp på mål som er for ambisiøse og uoppnåelige. Da må man bare observere at det skjer, ta kontrollen og kanskje endre på noen mål. Noen ting tar lengre tid å oppnå enn andre, men det er veldig deilig å legge seg om kvelden og vite at hver dag fører en videre fremover mot en mer positiv fremtid.

Anonymkode: d75c1...b79

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I de tidligere 20-årene mine satt jeg og tenkte litt det samme (er i dag 30-årig mann). Jeg hadde litt lav selvtillit, bodde fortsatt hjemme uten utdannelse og uten penger med foreldrene mine og visste ikke helt hvor jeg skulle begynne for å ta tak i livet mitt.

Men så begynte jeg å tenke litt over hvor jeg ønsket å gå med livet mitt. Både fremtidsplaner med jobb/økonomi, familie osv. Jeg begynte med å undersøke litt hva ting kostet. Bolig, boliglån, hva som var forventet inntekt av yrket jeg så for meg og satt opp litt regnestykker for meg selv og så hva som ville være realistisk og fikk satt meg noen konkrete mål å jobbe mot hvor første steget var å få kjøpt meg mitt eget.

Jeg tok ferdig fagbrev og gikk i lære mens jeg enda bodde billig hjemme og sparte opp egenkapital til å flytte for meg selv. Jobbet en del overtid når jeg kunne for å komme fortere til målet. Det tok jo litt tid, men var unnagjort på noen år. I dag har jeg leilighet og egen bil.

Men etter dette kom på plass så mislykkes jeg litt underveis fordi jeg skiftet til en jobb hvor jeg mistrivdes i miljøet. Jeg følte meg til tider utsatt for mobbing både fra leder og hans favorittkolleger, og forsøk på å ta tak i dette bar ikke frem. Så jeg mistet litt kontrollen på situasjonen. Jeg fikk en ganske stor "knekk" der og var sykemeldt en periode, og oppdaget ikke hvor utbrent og langt nede jeg var før ting var for sent. Derfor havnet alle familiedrømmer på vent en periode. Ønsket ikke å gå inn i noe forhold mens livet var miserable.

Men igjen så gjaldt det å ikke "miste kontrollen", men å ta styringen på situasjonen igjen. Siden jeg alltid har slitt litt med selvtillit og følte meg som et lett offer for andre å rakke ned på, begynte jeg å se på tilbud for personlig utvikling. Jeg gikk til psykolog, deltok i forskjellige kurs for å lære teknikker for å mestre menneskelige relasjoner bedre, og skal snart delta i gruppeterapi for å bryne meg litt på selvfølelsen. Målet her er å øke livskvaliteten ved å lære å beskytte meg mot miljøet rundt meg, samt sette grenser for ting som ikke er akseptabelt og få ut ting jeg ikke vil ha i livet, samt å jobbe mer mot det jeg vil ha (kjæreste, familie, gode venner, jobb hvor jeg trives, sunn livsstil)

Det er fortsatt work in progress, men det viktige er å få "oversikten" over situasjonen, vite hvor man vil hen og å sette seg mål å jobbe mot slik at man ikke surrer rundt i en tåkelagt jungel og overlater skjebnen til tilfeldighetene.

Så kan jo ting endre seg, eller man møter på utfordringer underveis. Kanskje man må gi slipp på mål som er for ambisiøse og uoppnåelige. Da må man bare observere at det skjer, ta kontrollen og kanskje endre på noen mål. Noen ting tar lengre tid å oppnå enn andre, men det er veldig deilig å legge seg om kvelden og vite at hver dag fører en videre fremover mot en mer positiv fremtid.

Anonymkode: d75c1...b79

Dette. Om du er ung og uetablert bør du starte her. Finn ut hva du ønsker deg. Hva må du gjøre for å komme dit? Legg så en plan. Dette gjelder ting som jobb, hus, bil osv.

Når det gjelder venner og kjæreste er dette vanskelig å planlegge. Men du kan starte med å ta initiativ. Ingen tropper opp på døren din. Start med å melde deg på et kurs eller finn en hobby hvor du treffer andre. Min erfaring er at det lønner seg med noe hvor du samhandler med andre, f.eks idrett/lagspill. Noe der du må snakke med de andre, ikke bare sitte pal å lytte til en kursholder. Det er lettere å finne venner når du vet dere har noe til felles (hobby). Jeg skjønner godt problemet med venner med barn. Det er noe med det å kunne gjøre noe spontant. Det går ikke med småbarnsforeldre.

Kjærlighet er noe du må være åpen for. Gå på dater, smil til noen når du er på byen, bruk blikket i kontakt med andre. Kroppsspråk kan invitere eller avvise.

Anonymkode: c0390...ad7