Problem med døden - "fobi" mot å se død

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig å beskrive, men jeg har problemer med å se døden.   Enten gjennom å se døde mennesker, eller å se mennesker dø.

Jeg har ingen problemer med å forholde meg til døden ut over dette.

Denne "fobien" stammer fra to episoder i barndommen, der jeg så døden på nært hold uten å være klar for det.

Nå må jeg komme over dette!  Når som helst i løpet av de nærmeste årene er det forventet at jeg skal klare å være den som holder et døende menneske i hånda når hun slipper livet, og at jeg skal være den som støtter familien når de skal ta avskjed med han/henne, og jeg får panikk bare ved tanken på å være der, se, ta på... 

Dette plager meg.  Det virker sikkert rart, men dette er noe jeg må forberede meg på selv om det forhåpentligvis er lenge til.

 Hvordan klare å komme over dette?

Anonymkode: c96cd...db2

[Chantielle]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

dette er noe jeg må forberede meg på

Nei,jeg synes ikke at det er noe man må forberede seg på, heller ikke det at du er den som 'må' ta ansvar for andre.Man vet ikke hvordan man vil reagere før man evt. er i en slik situasjon.Man 'må' heller ikke 'sitte og holde' et døende menneske i hånda, dersom man ikke klarer det. Om denne 'fobien' ikke slipper taket,så ta det opp med noen du kjenner godt eller evt. en psykolog.

[AnonymBruker]

Takk for svaret ditt.

Jeg vet hvordan jeg vil reagere i en slik situasjon.   Jeg får panikk, gråter, hyperventilerer, og besvimer hvis jeg ikke klarer å få reaksjonen under kontroll.

"Fobien" slipper ikke taket.  Det er bare noen få uker siden jeg sist opplevde dette da der var forventet at jeg tok avskjed med et nært døende familiemedlem. Jeg klarte å være med til døren, men ikke lenger, før "fobien" fikk overtaket. 

Det er grunnen til at jeg tenker på dette nå, samtidig som jeg vet at neste gang kan komme når som helst. 

Jeg har snakket med psykolog om det tidligere, men ut over å få kartlagt hvorfor "fobien" har oppstått, fikk jeg ingen konkrete råd.

Anonymkode: c96cd...db2

[AnonymBruker]

Når jeg setter ord på det, ser jeg at det jeg må jobbe med er å håndtere forventningene andre har til meg, og ikke minst forventningene jeg har til meg selv.

Jeg har aldri fått bekreftelse på at "dette er greit, du trenger ikke gjøre det".

"Fobien" har alltid blitt møtt med press om å sette egne følelser til side, tenke på andre, gjøre det rette.  

 

Anonymkode: c96cd...db2

[Jadzia]

Jeg var sånn som du beskriver. Helt til morfar ble syk og trengte meg der fordi han stolte 100% på meg, og jeg ga han trygghet. Jeg tror ikke det går an å forberede seg på hva man skal gjennom når man sitter der til siste slutt. Ingen død er like, og det er ulike følelser i sving inni oss også. For min del, hjalp det mye å sette seg inn i prosessene i kroppen når man dør. Jeg leste om døden, ufarliggjorde det på en måte. Og jeg spurte underveis leger og sykepleiere når de kom innom. Det å se døden som en naturlig prosess i stedet for noe skummelt, gjorde at det faktisk ble en vakker opplevelse, og i dag finnes jeg ikke redd for det lenger. Derimot føltes det veldig godt å være der for han når han trengte meg som mest.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svaret ditt.

Jeg vet hvordan jeg vil reagere i en slik situasjon.   Jeg får panikk, gråter, hyperventilerer, og besvimer hvis jeg ikke klarer å få reaksjonen under kontroll.

"Fobien" slipper ikke taket.  Det er bare noen få uker siden jeg sist opplevde dette da der var forventet at jeg tok avskjed med et nært døende familiemedlem. Jeg klarte å være med til døren, men ikke lenger, før "fobien" fikk overtaket. 

Det er grunnen til at jeg tenker på dette nå, samtidig som jeg vet at neste gang kan komme når som helst. 

Jeg har snakket med psykolog om det tidligere, men ut over å få kartlagt hvorfor "fobien" har oppstått, fikk jeg ingen konkrete råd.

Anonymkode: c96cd...db2

Det er da faen meg ikke noe fobi

Anonymkode: c1874...7f3

[Gjest Familytree]

Du har ingen problemer med døden men på å se døden, det er bra. Men du har ansvar for en annen persons liv, jeg forstår frykten din. Da jeg var liten så jeg døden i øynene. Det hjalp meg at vi i familien ser døden som en ny begynnelse. Noe slutter og noe begynner. Du skal ikke bære dette alene, jeg er sikker på at familien din deler tankene dine om dette. Har du snakket med dem om det du skriver her?

Ps: Det kan være en fobi men du må finn ut mer om følelsene som omgir denne frykten. Kanskke du er frykten over det ansvar.

Endret 4. november 2019 av Familytree

[AnonymBruker]

2 timer siden, Jadzia skrev:

Jeg var sånn som du beskriver. Helt til morfar ble syk og trengte meg der fordi han stolte 100% på meg, og jeg ga han trygghet. Jeg tror ikke det går an å forberede seg på hva man skal gjennom når man sitter der til siste slutt. Ingen død er like, og det er ulike følelser i sving inni oss også. For min del, hjalp det mye å sette seg inn i prosessene i kroppen når man dør. Jeg leste om døden, ufarliggjorde det på en måte. Og jeg spurte underveis leger og sykepleiere når de kom innom. Det å se døden som en naturlig prosess i stedet for noe skummelt, gjorde at det faktisk ble en vakker opplevelse, og i dag finnes jeg ikke redd for det lenger. Derimot føltes det veldig godt å være der for han når han trengte meg som mest.

Problemet hos meg ligger i at jeg to ganger før jeg fylte 8 år opplevde to ulike personers dødskamp, og det var ikke to vakre erfaringer, dessverre, bare frykt og smerte.

  Det var ikke frivillig,  og jeg hadde ingen mulighet til å rømme unna.  Ved det ene tilfellet ble jeg også presset til å "ta farvel" under likskuet etterpå.  (Ta på, gi klem)

Jeg har som sagt ikke problemer med døden generelt, bare å være tilstede når de forlater den fysiske verden, og etterpå.

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er da faen meg ikke noe fobi

Anonymkode: c1874...7f3

Kanskje ikke, men jeg kaller det likevel en "fobi" (merk: anførselstegn) for å illustrere at det handler om en sykelig og irrasjonell frykt.

2 timer siden, Familytree skrev:

Du har ingen problemer med døden men på å se døden, det er bra. Men du har ansvar for en annen persons liv, jeg forstår frykten din. Da jeg var liten så jeg døden i øynene. Det hjalp meg at vi i familien ser døden som en ny begynnelse. Noe slutter og noe begynner. Du skal ikke bære dette alene, jeg er sikker på at familien din deler tankene dine om dette. Har du snakket med dem om det du skriver her?

Ps: Det kan være en fobi men du må finn ut mer om følelsene som omgir denne frykten. Kanskke du er frykten over det ansvar.

Familien forstår ikke frykten min, de sier bare at jeg må ta meg sammen. 

Anonymkode: c96cd...db2

[Jadzia]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er da faen meg ikke noe fobi

Anonymkode: c1874...7f3

Det er i høyeste grad en fobi, trigget av en traumatisk opplevelse.

[Jadzia]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Problemet hos meg ligger i at jeg to ganger før jeg fylte 8 år opplevde to ulike personers dødskamp, og det var ikke to vakre erfaringer, dessverre, bare frykt og smerte.

  Det var ikke frivillig,  og jeg hadde ingen mulighet til å rømme unna.  Ved det ene tilfellet ble jeg også presset til å "ta farvel" under likskuet etterpå.  (Ta på, gi klem)

Jeg har som sagt ikke problemer med døden generelt, bare å være tilstede når de forlater den fysiske verden, og etterpå.

min, de sier bare at jeg må ta meg sammen. 

Anonymkode: c96cd...db2

Så sant det kan unngås, bør barn skånes for sånne opplevelser, nettopp fordi det skaper traumer. Jeg synes det er helt hårreisende at du ble presset til både å være der når det skjedde, og likskue etterpå. Jeg har mistet både pappa og morfar etter jeg fikk barn selv, og det kunne aldri falt meg inn å ta med ungene på disse tingene. Det handler ikke om å ta seg sammen. Hadde det vært så enkelt, hadde ingen i hele verden hatt hverken fobier eller angst. Jeg anbefaler deg at du oppsøker hjelp for det. Snakke deg gjennom traumene og jobbe med dem. For dessverre, så er det sånn at jo eldre vi blir, jo flere rundt oss faller fra. Finn en forsoning med det på en måte. Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men mye har gått framover når det gjelder palliativ behandling. Jeg har vært gjennom dette to ganger, og begge gangene har det vært fredlig. Smerter ja, men de har vært rause med smertelindring, så fort vi har nevnt at vi tror det øker på, så har de gitt mer. Men når man dør, så puster man annerledes den siste tiden, og jeg kan fint skjønne at det kan være skremmende for noen, og spesielt for barn som ikke forstår mekanismene bak det. Jeg håper du kommer deg gjennom dette, og finner støtte i noen rundt deg. 

[AnonymBruker]

23 timer siden, Jadzia skrev:

Så sant det kan unngås, bør barn skånes for sånne opplevelser, nettopp fordi det skaper traumer. Jeg synes det er helt hårreisende at du ble presset til både å være der når det skjedde, og likskue etterpå. Jeg har mistet både pappa og morfar etter jeg fikk barn selv, og det kunne aldri falt meg inn å ta med ungene på disse tingene. Det handler ikke om å ta seg sammen. Hadde det vært så enkelt, hadde ingen i hele verden hatt hverken fobier eller angst. Jeg anbefaler deg at du oppsøker hjelp for det. Snakke deg gjennom traumene og jobbe med dem. For dessverre, så er det sånn at jo eldre vi blir, jo flere rundt oss faller fra. Finn en forsoning med det på en måte. Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men mye har gått framover når det gjelder palliativ behandling. Jeg har vært gjennom dette to ganger, og begge gangene har det vært fredlig. Smerter ja, men de har vært rause med smertelindring, så fort vi har nevnt at vi tror det øker på, så har de gitt mer. Men når man dør, så puster man annerledes den siste tiden, og jeg kan fint skjønne at det kan være skremmende for noen, og spesielt for barn som ikke forstår mekanismene bak det. Jeg håper du kommer deg gjennom dette, og finner støtte i noen rundt deg. 

Takk for fint svar.

Bare for å klargjøre, jeg ble presset av en tante til å gi den døde en klem, og det skulle ikke skjedd.

Men dødskampene jeg var vitne til kunne jeg ikke vært skjermet fra, det var utenfor noens kontroll. 

Men jeg skal gjøre et nytt forsøk hos psykolog, prøve å bli kvitt problemet.

Anonymkode: c96cd...db2

[AnonymBruker]

På 5.11.2019 den 9.20, Jadzia skrev:

Det er i høyeste grad en fobi, trigget av en traumatisk opplevelse.

Fobi er en irrasjonell frykt!  og Ts fryktet dette grunnet tidligere erfaringer ergo ingen irrasjonell frykt

Anonymkode: c1874...7f3

[AnonymBruker]

På 4.11.2019 den 15.58, AnonymBruker skrev:

 

Familien forstår ikke frykten min, de sier bare at jeg må ta meg sammen. 

Anonymkode: c96cd...db2

Dette er nok det egentlige problemet. Du sa det jo tidligere også; at det er familiens forventninger til deg.

Jeg har selv slitt med å innfri særlig min fars forventninger til meg i ulike settinger og det ga meg angst og depresjon. Han brukte eksakt de samme ordene: at jeg måtte ta meg sammen. 

Kjenn etter hva du selv ønsker å bidra med og på hvilken måte. Hva er DEG! Først da kan DU støtte andre på en genuin ekte måte. Og jeg tror du vil føle deg så uendelig mye bedre. Kanskje kan til og med "fobien" forsvinne når du handler i samsvar med dine ekte følelser.

Anonymkode: 5d6e6...1ca

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.11.2019 den 10.47):

 Når som helst i løpet av de nærmeste årene er det forventet at jeg skal klare å være den som holder et døende menneske i hånda når hun slipper livet, og at jeg skal være den som støtter familien når de skal ta avskjed med han/henne, og jeg får panikk bare ved tanken på å være der, se, ta på... 

 

Anonymkode: c96cd...db2

 

Da har jeg vært igjennom det jeg fryktet mest av alt.  Jeg har sett døden, og jeg har deltatt i prosessen i forkant.

Jeg gjorde som jeg ble anbefalt av både dere her inne, og av helsepersonell.
Jeg forberedte meg grundig i forkant.
Jeg snakket med leger, snakket med sykepleiere, satte meg inn i de fysiske prosessene, ufarliggjorde døden ved å se på den som en del av livet.

Jeg følte meg godt sp forberedt på det som kunne komme som noen kunne være.

Jeg er stolt og glad for at jeg klarte å være der, holde den døende i hånda helt til det siste, snakke med henne, synge for henne, være en trygghet og støtte for henne.
Jeg ser og hører at mange opplever det å være tilstede ved et dødsleie som "vakkert".  Det er ikke opplevelsen min.
Med unntak av ett fantastisk øyeblikk med klarhet og innsikt var det ingenting annet som var vakkert med det jeg opplevde.
Jeg håper det korte vakre øyeblikket får større plass i minnet mitt når alle inntrykk er bearbeidet, men enn så lenge veier ikke de korte gode minuttene opp for dager med fortvilelse og utmattelse.

Det var som sagt ikke vakkert, slik det blir beskrevet av mange andre, men likevel - hun behøvde meg der, og det var ingen problemer å sette meg selv til side så lenge jeg hadde et formål.  (Formål - holde henne rolig, trygg og komfortabel)
Men sekundet etter at hun var borte var "fobien" tilbake.  Da var jeg ute av rommet, hyperventilerende, og i full panikk, og jeg plages av synet av den døde i ettertid.  Jeg plages av minnene om beskyldningene hun kom med da hun var redd.  Jeg plages av minnet om egen følelse av utilstrekkelighet og fortvilelse.

Og det kan jeg ikke snakke om, fortelle til andre, få utløp for, for alle ser på det som en selvfølge at jeg skal være glad for at jeg var der.
Hvis jeg prøver å fortelle noen hvordan jeg har det, får jeg replisert "men er du ikke glad for at du gjorde det til tross for dette?".

Og svaret er både ja og nei på samme tid.
Jeg er glad for at jeg klarte å sette mine egne følelser til side der og da, og bare være 100 % tilstede for den døende mens hun behøvde meg.  Jeg er takknemlig for at jeg fikk oppleve hennes siste uker, dager, timer og minutter sammen med henne.
Jeg var glad jeg var der for henne, og jeg ville ikke gjort noe annerledes, men helt ærlig, neste gang det er dødsfall i familien håper jeg det skjer fort, brått og uventet.
 

Hilsen TS

Anonymkode: 28c0c...b2b