Sliter så utrolig mye psykisk

[AnonymBruker]

Hei!

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men skal prøve å forklare meg så godt jeg kan.

Helst siden jeg var 19-20 år har jeg slitt med depresjon og angst, jeg er nå 27 og har vært innom legen uttalige ganger uten å få noe særlig hjelp eller svar. Da jeg var 22 møtte jeg min første kjæreste som jeg var sammen i 3 år. Han viste seg å være narsissist, som gjorde at jeg traff bunnen og etter bruddet ble angsten og depresjonen min myyye værre, og jeg fortsatte å gå til legen uten å få noe som helst hjelp. 

Til slutt ble jeg så lei at jeg byttet fastlege. Denne legen har gitt meg mer håp da han tar meg seriøst så jeg får den hjelpen jeg trenger. Vi kom innpå temaet PTSD som jeg nå er under utredning for. Det som er problemet er at det tar så ufattelig lang tid å vente på svar fra DPS, da han har sendt inn en henvisning til dem for lenge siden og har ikke fått noe svar enda. Jeg kjenner at jeg trenger hjelp nå så raskt som mulig, fordi nå for tiden føles det ut som jeg holder på å gå i kjelleren, jeg er så deprimert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg og har ikke vært så deprimert på flere år, og angsten tar helt overhånd. 

Jeg er i tiltak via NAV så jeg går på ukentlige møter med en jobbspesialist som skal hjelpe meg med å komme ut i jobb. Etter at det ble slutt med meg og eksen har jeg ikke klart å være i jobb, har kun blitt sendt ut i forskjellige tiltak via nav, men det har aldri gått etter planen fordi jeg som sliter sånn med depresjon har gjort at det har gått til helvete hver gang.. Hverken jobbspesialisten eller veilederen min på nav vet ikke at jeg sliter sånn med dette, og jeg føler ikke at jeg kan si ifra om det heller før jeg får skikkelig svar fra fastlegen men det tar så lang tid. 

Også er det dette med angsten som jeg også sliter sånn med. Jeg har så angst for å for eksempel ta bussen, men jeg er avhengig av den for å komme meg på møter og rundt forbi. Jeg får nesten panikk når jeg vet jeg må ta bussen og blir helt stressa, og jeg takler ikke store folkemengder. Når jeg er i butikken får jeg nesten panikk for alle folkene, jeg klarer ikke tenke skikkelig og glemmer mat jeg må kjøpe og vil bare raskest mulig ut av butikken. For et par uker siden fikk jeg også min første panikkangst der jeg trodde jeg skulle dø.

Jeg sliter også med søvn og får nesten ikke sove, og ihvertfall ikke når jeg skal i møter med jobbspesialisten, da er det snakk om 1-3 maks med søvn og da klarer jeg ikke fungere.  I tillegg er jeg hele tiden "fjern" og får ikke med meg hva folk sier og jeg går rundt i en boble hele tiden, og har tankekaos. Jeg kan også nevne at når jeg er på møter hos jobbspesialisten faller jeg ut hele tiden selv om jeg prøver så godt jeg kan å få med meg hva hun sier, må hente meg inn hele tiden.

Sist uke var jeg og jobbspesialisten på et møte med en bedrift, der det er snakk om at jeg kan begynne først som praktikant der jeg jobber gratis i 2-3 måneder for å se om jeg klarer jobben og om de er fornøyd med meg, så kan det være snakk om fast ansettelse etter det. Etter møtet tok arbeidsgiveren oss med på en runde rundt i bedriften, og da han viste oss kantinen kjente jeg at hjertet begynte å hamre, for kantinen var veldig stor og jeg som ikke klarer store folkemengder fikk tusen tanker i hodet på at dette går ikke.. Selv om jeg har lysst til å komme meg videre men psyken min stopper meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det.

Jobbspesialisten har hjulpet meg mye med å prøve å få meg ut i jobb og mener at dette er en så god mulighet for meg å komme meg ut i jobb, men hun vet jo ikke hvor mye jeg sliter. Jeg angrer sånn på at jeg ikke har fortalt henne om problemene mine fra dag 1, men føler ikke at jeg kan komme med dette nå så lenge etterpå da jeg er redd hun ikke kommer til å tro på meg. I tillegg tar det så lang tid på å få svar fra både legen og DPS.

Vet dette var veldig mye å lese og fram og tilbake om ditt og datt, men det er dette jeg sliter med og har prøvd å forklare det til legen så jeg håper jeg får svar og hjelp snart. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre for jeg blir så stressa, men jeg vil så inderlig ha det bra men alt føles umulig nå og jeg har bare lysst til å koble meg ut fra alt og alle. 

 Hvis det er noen her som sliter med det samme så hadde jeg satt pris på svar og hjelp. Alt føles veldig mørkt ut nå😔  

 

 

 

Anonymkode: de6e6...028

[AnonymBruker]

Jeg vil spørre deg hva du synes om foreldrene dine!?

Anonymkode: 99b9c...88b

[AnonymBruker]

Dessverre er det bare sånn når man ikke har råd til privat psykolog.

Det eneste jeg kan si er holdt ut. Du får hjelp til slutt.

Vi har alle vært der. Hvertfall mange. Det tar tid. Ta en dag av gangen.

 

Anonymkode: 25c08...583

[Purple_Pixiedust]

Selv om du ikke har sagt noe så langt til jobbspesialisten så tenker jeg du må gjøre det nå. Hun kan ikke hjelpe deg til å finne rett jobb og arbeidsmengde når hun ikke vet hele bildet. 

Hva er det hun tror er årsaken til at du går på Nav og trenger hjelp til å komme deg ut i jobb da? Noe må hun jo vite for man får jo bare hjelp hvis man har sagt at man trenger hjelp. Er det bare snakk om generell arbeidsledighet hun tenker du har og dermed ikke har tatt noen spesielle utfordringer med i beregningen? 

Nei. Her er du nødt til å ta tak og være ærlig med henne slik at hun kan hjelpe deg best mulig. Det er ingen skam å slite psykisk, så det skal du ikke tenke på. Hva med å ha som mål at du sier noe om dette til henne neste møte? 

Har du ikke fått noe som helst svar fra DPS? Når henvisning mottas så har de en frist å forholde seg til. Lurer på om den er tre uker. Da skal de sende brev til deg hvor det enten er avslag på behandling eller at du vil bli tildelt plass, men at det gjerne er noe ventetid og at du vil bli tildelt time innen en gitt dato. Du kan logge inn på helse Norge for å se om henvisningen fra legen er mottatt. Enten i journalen eller under "mine henvisninger". Står det ikke noe der må du høre med legen om henvisningen ble sendt. 

Endret 3. november 2019 av Purple_Pixiedust

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg vil spørre deg hva du synes om foreldrene dine!?

Anonymkode: 99b9c...88b

Hva mener du?

TS

Anonymkode: de6e6...028

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Purple_Pixiedust said:

Selv om du ikke har sagt noe så langt til jobbspesialisten så tenker jeg du må gjøre det nå. Hun kan ikke hjelpe deg til å finne rett jobb og arbeidsmengde når hun ikke vet hele bildet. 

Hva er det hun tror er årsaken til at du går på Nav og trenger hjelp til å komme deg ut i jobb da? Noe må hun jo vite for man får jo bare hjelp hvis man har sagt at man trenger hjelp. Er det bare snakk om generell arbeidsledighet hun tenker du har og dermed ikke har tatt noen spesielle utfordringer med i beregningen? 

Nei. Her er du nødt til å ta tak og være ærlig med henne slik at hun kan hjelpe deg best mulig. Det er ingen skam å slite psykisk, så det skal du ikke tenke på. Hva med å ha som mål at du sier noe om dette til henne neste møte? 

Har du ikke fått noe som helst svar fra DPS? Når henvisning mottas så har de en frist å forholde seg til. Lurer på om den er tre uker. Da skal de sende brev til deg hvor det enten er avslag på behandling eller at du vil bli tildelt plass, men at det gjerne er noe ventetid og at du vil bli tildelt time innen en gitt dato. Du kan logge inn på helse Norge for å se om henvisningen fra legen er mottatt. Enten i journalen eller under "mine henvisninger". Står det ikke noe der må du høre med legen om henvisningen ble sendt. 

Ja det er bare det at jeg snart skal ha et lite inngrep da jeg har fått en inngrodd negl som legen er nødt til å fjerne, og da jeg sa det til henne virket det som om hun ble sur fordi det kanskje krasjer med den praksisen hvis jeg skal begynne der.. Så hvis jeg kommer med alt dette i tillegg så er jeg redd for reaksjonen hennes 😕

Anonymkode: de6e6...028

[AnonymBruker]

Du MÅ være åpen med jobbspesialisten om det du sliter med. Bedre sent enn aldri!

Anonymkode: e2368...7d2

[AnonymBruker]

Liten trøst akkurat nå, men det går over. Det er ett lys fremme i tunnelen. 

Anonymkode: 0641a...543

[AnonymBruker]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Hva mener du?

TS

Anonymkode: de6e6...028

Vel, vi velger folk i livet vårt som ligner på foreldrene våre noe. Hvis du har foreldre som kanskje ikke tenker så mye på deg (du har slitt mange år og det virker som om du føler deg alene om det hele, det er ingen der til å hjelpe deg opp) så tenker heller ikke du på deg selv, du lærte ikke å bli glad i deg selv. 

Tenk godt etter på hvorfor du ikke har det bra med deg selv. Er du fordi du ikke føler deg god nok for foreldrene dine? Hvilke særheter har de som spiller inn på livet ditt? Følete du at du hadde det supert før du fylte nitten? Skjedde det noe spesielt? Eller var det da du egentlig skulle føle deg fri, men så ble du aldri det? Sorry, litt lende spørsmål her. Det er ikke for meg du skal svare.

Jeg tror bare det er verdt å forsøke å se det litt større bildet, familie, venner, hvordan har det vært for deg? Har du blitt hørt, sett, respektert, blitt gitt frihet? Narsissisme trenger ikke å vise seg åpenlyst så alle ser, det kan skje litt i det skjulte og uten at du merker det, over langt tid. 

Anonymkode: 99b9c...88b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vel, vi velger folk i livet vårt som ligner på foreldrene våre noe. Hvis du har foreldre som kanskje ikke tenker så mye på deg (du har slitt mange år og det virker som om du føler deg alene om det hele, det er ingen der til å hjelpe deg opp) så tenker heller ikke du på deg selv, du lærte ikke å bli glad i deg selv. 

Tenk godt etter på hvorfor du ikke har det bra med deg selv. Er du fordi du ikke føler deg god nok for foreldrene dine? Hvilke særheter har de som spiller inn på livet ditt? Følete du at du hadde det supert før du fylte nitten? Skjedde det noe spesielt? Eller var det da du egentlig skulle føle deg fri, men så ble du aldri det? Sorry, litt lende spørsmål her. Det er ikke for meg du skal svare.

Jeg tror bare det er verdt å forsøke å se det litt større bildet, familie, venner, hvordan har det vært for deg? Har du blitt hørt, sett, respektert, blitt gitt frihet? Narsissisme trenger ikke å vise seg åpenlyst så alle ser, det kan skje litt i det skjulte og uten at du merker det, over langt tid. 

Anonymkode: 99b9c...88b

Slutt med dette idiotiet. Dette er bare en myte, som har blitt favoritten blandet hobbypsykologene på nett. 
Jeg har sett nok eksempler på at det ikke stemmer. De som vokste opp i et trygt hjem med mye omsorg, havnet ikke nødvendigvis selv i gode forhold

Anonymkode: 9d965...06f