Skulle aldri fått barn...

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en dødssliten mamma som tenker at jeg aldri burde fått barn. For det første har ikke tilknytningen vært der, jeg kjente at dette var feil fra det sekundet jeg fikk barnet på brystet, men jeg var en god mor og ga barnet mitt nærhet på sykehuset. Hans ekstreme bånd fortsatte da vi kom hjem og siden det (et par år siden) har jeg ikke fått fred. Has sover i sengen min, følger meg inn i dusjen, til og med på do får jeg ikke sittet i fred. Jeg er helt utslitt og det føles som om jeg aldri får hentet meg inn. Jeg sover 5 minutter av gangen hver natt, men ligger mesteparten av natten våken. Har prøvd å sende han bort i noen dager eller legge meg inn på hotell, men da ringer mannen/besteforeldre og tigger om at jeg skal komme hjem igjen fordi gutten savner meg sånn. Jeg hater nesten det lille barnet. Noen flere i samme situasjon? Hva gjorde dere? Jeg elsker jo han, egentlig, jeg har bare fått nok.

Anonymkode: 42479...aaa

[Gjest WhisperingWind]

Har du sjekket deg for fødselsdepresjon? Det er ikke noe å skamme seg over, men ekstremt viktig å ta tak i.

Hvor gammelt er barnet? Hvor mye deltar far?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, WhisperingWind skrev:

Har du sjekket deg for fødselsdepresjon? Det er ikke noe å skamme seg over, men ekstremt viktig å ta tak i.

Hvor gammelt er barnet? Hvor mye deltar far?

Barnet er 2 år gammelt, far deltar, men barnet har aldri sluppet han til.

Anonymkode: 42479...aaa

[Gjest WhisperingWind]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnet er 2 år gammelt, far deltar, men barnet har aldri sluppet han til.

Anonymkode: 42479...aaa

Det gjorder ikke min unge heller, men barnet er ikke sjefen. Så her måtte ungen bare akseptere at far overtok. Dess mer far overtok dess mindre protesterte ungen. Men det er en kamp dere må ta. Det er viktig at far jobber med tilknytningen til barnet. 
 

Jeg gikk ut sånn at far og barn ikke hadde noe valg. Sendte de ut alene til lekeplasser. Det tok ikke så lang tid før ungen innså at pappa også er en forelder som gjør ting med han. Begynner ungen å hyle etter meg når pappa skal ta på sko så får han bare hyle. Når pappa først har begynt med en oppgave med barnet så skal han også avslutte det. Når ungen innså det så ble det mindre protester.

Skjønner derimot ungen at hyling funker får å få gjennomslag så er det jo ikke noe poeng i å stoppe med det. 
 

Jeg tror dere kunne ha hatt godt av et COS kurs sammen. Far må delta mer og ta mer ansvar og du må gi litt mer slipp og få tid for deg selv.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnet er 2 år gammelt, far deltar, men barnet har aldri sluppet han til.

Anonymkode: 42479...aaa

Hvorfor lar dere en 2 åring bestemme det? Dette er en veldig liten unge som oppfører seg som en hund, så å la en sånn liten sak diktere dere er ikke særlig smart. Legg mer på far og la nå ungen få trasse i vei til han skjønner at dere duger bra begge to. Ta deg en helg borte og avtal med far og besteforeldre at de IKKE skal ringe deg selv om ungen skaper seg. Så sover du deg ut. Hvis du har sovet 5 min av gangen i år, så kan du komme langt bare med å få mer og uforstyrret søvn. 

Anonymkode: abf78...e2c

[AnonymBruker]

Jeg har ingen råd, men skjønner hvordan du har det. Det er veldig lett å si "Far må stille opp mer." når han ikke gjør det eller skjønner problemet. "Kan ikke du bare komme hjem og legge ham da, det går jo så mye lettere når du gjør det."

Det eneste jeg kan si at det blir bedre. Det går sakte, men det gjør det.

Anonymkode: b949a...d57

[Rucula]

Annen hver helg sjekker du deg inn på hotell og lar mobilen bli igjen hjemme!! 

Og la far ta mer av ansvaret, det er ikke gutten som bestemmer dette, det er dere. Jeg tror far og sønn hadde hatt godt av mer tid sammen alene for å styrke tilknytningen. 

[AnonymBruker]

Selv om man er mor/far, så har man lov til å sette grenser for seg selv. 

Feks:

- Nei, mamma vil være alene på do. Jeg kommer snart tilbake. 
- Nå skal mamma dusje, så da må du leke her på stua. 
- Nå skal vi øve på å sove i egen seng hele natten. 
- Nå må du leke deg selv her, mamma er sliten og skal ha en kaffekopp i fred og ro. 

Det er noen kamper man da må ta etterhvert, og det blir grining. Men uten slike ting hadde vel de fleste gått på veggen. Bestem noen regler, og vær streng på de. Ta deg pauser. En toåring kan fint høre at mamma er opptatt med noe annet nå, og at han må vente litt. 

Anonymkode: 0f64b...61b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selv om man er mor/far, så har man lov til å sette grenser for seg selv. 

Feks:

- Nei, mamma vil være alene på do. Jeg kommer snart tilbake. 
- Nå skal mamma dusje, så da må du leke her på stua. 
- Nå skal vi øve på å sove i egen seng hele natten. 
- Nå må du leke deg selv her, mamma er sliten og skal ha en kaffekopp i fred og ro. 

Det er noen kamper man da må ta etterhvert, og det blir grining. Men uten slike ting hadde vel de fleste gått på veggen. Bestem noen regler, og vær streng på de. Ta deg pauser. En toåring kan fint høre at mamma er opptatt med noe annet nå, og at han må vente litt. 

Anonymkode: 0f64b...61b

Dette er viktig!

Og det er også til barnets beste. De har oss som forbilder. Hvis vi aldri viser dem at vi tar hensyn til oss selv, risikerer vi at de lærer å ikke ta hensyn til seg selv de heller. Eller det kan ende med at de ikke tar hensyn til andre rundt seg, fordi de er vant til å alltid bli prioritert. Og begge alternativer vil skape problemer for dem senere i livet. 

Anonymkode: ee493...113

[Kaisada]

kjære deg, det er ikke sånn det skal være å være mamma❤️ Du har ganske sannsynlig en fødselsdepresjon. 
https://helsenorge.no/etter-fodsel/fodselsdepresjon

Dette er det hjelp for, så jeg håper du klarer å prate med fastlege, helsesøster el. 
Du kommer til å oppleve lettelse når du får pratet om dette og får forsikringer om at dette vil gå over og er ganske vanlig. 
❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

Hvor mange år kan man ha fødselsdepresjon? Jeg tenker noen passer bare ikke til å få barn. Søstera mi forteller om lignende følelser og hennes er 10. Synd det skal være så tabu å snakke om, ikke alle får den tilknytningen man håper på, men man tar seg sammen og holder ut.

Anonymkode: ed3ae...004

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mange år kan man ha fødselsdepresjon? Jeg tenker noen passer bare ikke til å få barn. Søstera mi forteller om lignende følelser og hennes er 10. Synd det skal være så tabu å snakke om, ikke alle får den tilknytningen man håper på, men man tar seg sammen og holder ut.

Anonymkode: ed3ae...004

Så sanne ord. Men det er skikkelig tabu i vårt samfunn å snakke om. Noen vet ikke om at de aldri skulle hatt barn før det er for sent 😪

Anonymkode: 62436...c3e

[Gjest WhisperingWind]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mange år kan man ha fødselsdepresjon? Jeg tenker noen passer bare ikke til å få barn. Søstera mi forteller om lignende følelser og hennes er 10. Synd det skal være så tabu å snakke om, ikke alle får den tilknytningen man håper på, men man tar seg sammen og holder ut.

Anonymkode: ed3ae...004

Joda, det er sant. Noen har ikke foreldreinstinktet og trives ikke i det hele tatt som forelder.

Man hører jo om mange som vokste opp med foreldre som aldri fikk dem til å føle seg sett, elsket, støttet og anerkjent. 
 

Men i mange tilfeller handler det om at man drukner i spedbarn og småbarnsperioden. Spesielt om man ikke har en partner som tar seg av barnet på lik linje. At man nesten føler seg som en alenemor. Ofte fordi man ikke setter grenser og krav til seg selv og lar barn og partner gjøre seg totalt avhengig av seg. Derfor er det viktig å løsrive seg og sette krav til barn og partner.

Endret 31. oktober 2019 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mange år kan man ha fødselsdepresjon? Jeg tenker noen passer bare ikke til å få barn. Søstera mi forteller om lignende følelser og hennes er 10. Synd det skal være så tabu å snakke om, ikke alle får den tilknytningen man håper på, men man tar seg sammen og holder ut.

Anonymkode: ed3ae...004

Ubehandlet kan det sikkert vare i mange år. Jeg gikk i terapi et år/halvannet og var "frisk" etter rundt tre år. Det er først nå seks år etterpå at jeg føler meg helt som meg selv igjen.

Anonymkode: 502c7...a23

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en slags fødselsdepresjon i veldig mange år, barnet er nå 5. Kjenner meg igjen i at alt er et ork og føler jeg spiller et skuespill. Men hater absolutt ikke barnet, han betyr mye for meg, men føler ikke så mye.

Anonymkode: 2f11b...329

[AnonymBruker]

Jeg fatter ikke at du kan føle at du nesten hater barnet, selvom jeg vet at det mest sannsynlig er en fødselsdepresjon så er det vanskelig å forstå.

Jeg er alenemor som får sjeldent avlastning, ungen min er lik som din, men jeg elsker rollen som mor selvom jeg konstant er sliten. Det er trist hvis barnet ditt merker dette  

Anonymkode: 39ace...a30

[Gjest RødeFare]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor mange år kan man ha fødselsdepresjon? Jeg tenker noen passer bare ikke til å få barn. Søstera mi forteller om lignende følelser og hennes er 10. Synd det skal være så tabu å snakke om, ikke alle får den tilknytningen man håper på, men man tar seg sammen og holder ut.

Anonymkode: ed3ae...004

Det må man gjerne mene, men jeg tror man må gjøre mer enn å «ta seg sammen og holde ut». Jeg tenker man er forpliktet til å oppsøke hjelp og jobbe med egne følelser. Både for sin egen og for barnets skyld. Om det hjelper vil jo tiden vise, men man skylder barnet å prøve i det minste.

[Gjest BangersBeans&Mash]

Søk hjelp, NÅ!