Det er så urettferdig, må bare lufte sinne.

[AnonymBruker]

Jeg er så sint! 

Gjennom hele oppveksten ble jeg terrorisert av stefaren min. Psykiske og fysisk. Jeg har ennå mareritt om den grusomme følelsen av å være fanget. Jeg var bare et barn, med ingen steder og dra og ingen til å hjelpe meg. Min mor syns det var enklere å la stefaren min sitt sinne gå utover meg enn henne, så hun kunne stå der å se han slå meg til blods. Han giret opp småsøskene mine (hans biologiske barn) til å stå å heie på han mens han banket meg og jeg prøvde å forsvare meg. 

Barnevernet var inni bildet så lenge jeg kunne huske, men mamma, stefaren min å småsøskene sa alt var bra hjemme, og at jeg løy om hvordan det var hjemme. Blåflekken og sårene kom fra at jeg var et problembarn som slåss på skolen. Jeg slet på skolen, for klarte ikke konsentrere meg fordi jeg hele tiden var redd og engstelig for hva som skulle skje når jeg kom hjem. 

Jeg bodde et år i fosterhjem da jeg var 11, fordi foreldrene mine måtte ha fri fra meg. Det var stefaren min som tvang dette gjennom. Etter en stund ville mamma ha meg tilbake, for nå var det henne sinne hans gikk ut over. Så jeg ble flyttet hjem. 

Når jeg var 13 måtte jeg bo 8 måneder på institusjon fordi jeg var et problem barn. Det var veldig traumatisk for meg. Da de andre som bodde der var aggressive, voldelige og de skremte meg. 

Så ble jeg da kastet ut når jeg skulle på videregående, da jeg var 15. Det gikk ikke bra. Jeg klarte ikke gå på skolen, var engstelig, redd og kunne få tilfeldige panikkanfall. Var mye frem og tilbake i mange år. Har nå ca 200 tusen i gjeld i lånekassen fordi to forskjellige psykiatere sende inn dokumentasjon for sent til å gjøre om lånet mitt pga sykdom. Og har ingen ferdig utdanning. Jeg måtte slutte som lærling fordi jeg fikk panikkanfall, og hadde angst så jeg klarte ikke jobbe. 

De jobbene jeg har hatt har jeg ikke holdt ut lenge i pga psyken min. 

I nav eller helsevesenet har jeg ikke fått mye hjelp. 

Jeg lever nå på ektemannen min, og han bestemmer seg for at nokk er nokk med den byrden jeg er har jeg ingenting. 

Jeg eier ingenting, jeg er ingen, jeg har ingen verdi. Hver dag er tøff, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Etter at jeg flyttet ut fikk mamma kjenne på sinne til stefaren min. Hans egne barn er engler som han bare har vært snill mot.

Så nå for en stund siden bestemte mamma seg for at dette gidder hun ikke lengre. Så hun skille seg fra han og anmeldte han for familievold eller hva det het. Og nå ser hun og småsøskene mine på muligheten å få mange tusen i erstatning, men jeg som har masse psykiske problemer kan ikke få. Fordi det er for lenge siden omsorgssvikten fant sted. 

Om det er noe rettferdighet i verden så dør stefaren min en grusom og sakte død. Men det skjer neppe. Han har blitt diagnoser som paranoid schizofren og blir vertet opp med penger og behandling av den norske stat, den jæveln. 

Jeg vil bare grine. Hvordan er det mulig å behandle et barn på den måten. Og hvorfor ble jeg ikke trodd og bare satt til side av de som liksom skal hjelpe barn. Jeg føler meg sviktet, spesielt av mamma. Jeg kunne aldri, ALDRI latt noen gjøre mine barn noe så vondt!  

Ble grusomt langt dette, vet ikke helt hva jeg vil med det. 

Anonymkode: 00715...9ac

[AnonymBruker]

Veldig leit å høre. Vet ikke hva jeg kan si, men lurer på hvorfor du ikke har fått innvilget ufør? Når det ikke har fungert med å komme seg ut i jobb så må du jo få dette? 

Anonymkode: 91e03...e56

[AnonymBruker]

Det er en trist historie du forteller. 

Jeg vet ikke helt om dette hjelper, men jeg vokste også opp med omsorgssvikt. Hele barndommen ønsket jeg at faren min skulle få kreft og dø. At bare han fikk sin straff..! Så fikk han kreft. Og døde. Og mitt liv er det samme. 

Jeg måtte gjøre noe med mitt liv selv for å få en endring. Ja, livet mitt har ikke vært enkelt. Men nå er jeg voksen og kan ta over roret selv. 

Anonymkode: 0ee6f...11a