Hva er galt med pappa?

[AnonymBruker]

Flink til å stille opp på jobb og gjør det bra på jobb. 

Kan fungere i relasjoner i korte perioder. 

Virker lat, uinteressert i hvordan andre har det. 

Lite kontakt med familie, venner, barn. 

Flink sosialt når han må, men bryr seg som regel ikke. Opptatt av fasade. 

I forhold er han perfekt i starten, så sklir det over til å slenge dritt også til å behandle som luft. 

Dårlig på renhold, rydding og personlig hygiene. 

Tiltaksløs og lat så lenge han ikke tjener noe på det. 

Når det har gått litt tid i en relasjon så bruker han tid på å bryte kontakt. Først prøver han å slenge dritt for å se om den holder seg mer unna da. Om det ikke hjelper så kommer han med små stikk for å irritere nok til at den andre bryter. Det kommer også lovnader som aldri blir holdt, for å irritere? 

Syns det er ok å bare ha kontakt med egne barn når han trenger noe. 

Han er slik mot egne barn på samme måte som hvem som helst annen, hva slags relasjon det gjelder har lite å si. 

Forteller om egne problemer slik at folk skal føle med han, men velger alle situasjonene selv. 

Bryter kontakt med egne barn så lenge han ikke får noe ut av relasjonen. Eventuelt hvis et av barna har spesielle behov og krever litt mer, så brytes kontakten fordi det blir for tøft for han. Selv om det er hans væremåte som har skapt disse problemene som det ene barnet har. 

Anonymkode: 2df00...28b

[AnonymBruker]

Min første tanke er Deprimert😞 man kan bli veldig egosentrisk viss man sliter selv. Ser ut som han tester grenser i nære relasjoner, å støter de bort fra seg .

Anonymkode: 81443...79b

[SoWhat?]

Kanskje han bare er en selvopptatt egoist?  Men det kommer sikkert forslag til diagnoser her, og det er kanskje det du er ute etter for "å forstå"

Jeg hadde ikke giddet. Tatt ham som han var, eller latt være. Tror det er viktig å velge sine kamper og hva en skal orke å engasjere seg i. Tror nemlig neppe at HAN blir annerledes av det. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Min første tanke er Deprimert😞 man kan bli veldig egosentrisk viss man sliter selv. Ser ut som han tester grenser i nære relasjoner, å støter de bort fra seg .

Anonymkode: 81443...79b

Rart om han har vært deprimert i 30 år? Han var slik da jeg var barn også. Det eneste han brydde seg om var egne ting og å tjene penger. Hvis en av oss andre hadde en vanskelig dag så fikk vi ikke lov til å vise det for da ble han så sliten. Var vi noe annet enn glade så måtte vi være på rommene våre. 

Litt sånn i voksen alder også, jeg bør ikke dele mine problemer for han. Han syns det er slitsomt og lukker ørene. Han vil ofte helst være i fred og drive med sitt. Som fører til at han ikke får noen kontakt med barnebarn heller. Han kan si at han skal komme på besøk, på middag osv, men enten så dukker han ikke opp eller så får jeg beskjed for seint.

Jeg syns det er så trist å føle på at han ikke bryr seg om meg. Hvis vi skal ha kontakt så er det alltid en vei og jeg må bidra med noe slik at jeg er nyttig for han å ha.

Anonymkode: 2df00...28b

[AnonymBruker]

1 minutt siden, SoWhat? skrev:

Kanskje han bare er en selvopptatt egoist?  Men det kommer sikkert forslag til diagnoser her, og det er kanskje det du er ute etter for "å forstå"

Jeg hadde ikke giddet. Tatt ham som han var, eller latt være. Tror det er viktig å velge sine kamper og hva en skal orke å engasjere seg i. Tror nemlig neppe at HAN blir annerledes av det. 

Jeg vil jo helst forstå hvorfor han er sånn. Han bare er sånn, er så kjedelig svar på det hele. Forstår han ikke hva det gjør med barn å ha en sånn forelder? 

Jeg flyttet hjemmefra sim 15 åring fordi jeg ikke orket å ta vare på han mer. Vi hadde ingenting etter mamma dro, ikke komfyr, ikke vanlige baderomsartikler, ikke flere sett sengetøy eller andre vanlige ting. Han var på fylla i helgene og jobbet doble skift i ukedagene. Var jeg syk, til og med innlagt på sykehus, så måtte jeg klare meg selv. 

Jeg gikk uten vintertøy i mange år fordi han ikke ville bruke penger på meg. Han visste at jeg ikke fikk tak i det andre steder, men likevel var han sånn. 

Han brydde seg litt en periode når jeg sleit ekstremt psykisk, men brått så ble han for opptatt med en ny familie. Men den mye familien klarte han heller ikke å holde på før han forsvant til gamle vaner. Etter det bruddet så hadde vi kontakt igjen, men jeg ser jo at det kun har vært fordi han har trengt noe. 

Anonymkode: 2df00...28b

[SoWhat?]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil jo helst forstå hvorfor han er sånn. Han bare er sånn, er så kjedelig svar på det hele. Forstår han ikke hva det gjør med barn å ha en sånn forelder? 

Jeg flyttet hjemmefra sim 15 åring fordi jeg ikke orket å ta vare på han mer. Vi hadde ingenting etter mamma dro, ikke komfyr, ikke vanlige baderomsartikler, ikke flere sett sengetøy eller andre vanlige ting. Han var på fylla i helgene og jobbet doble skift i ukedagene. Var jeg syk, til og med innlagt på sykehus, så måtte jeg klare meg selv. 

Jeg gikk uten vintertøy i mange år fordi han ikke ville bruke penger på meg. Han visste at jeg ikke fikk tak i det andre steder, men likevel var han sånn. 

Han brydde seg litt en periode når jeg sleit ekstremt psykisk, men brått så ble han for opptatt med en ny familie. Men den mye familien klarte han heller ikke å holde på før han forsvant til gamle vaner. Etter det bruddet så hadde vi kontakt igjen, men jeg ser jo at det kun har vært fordi han har trengt noe. 

Anonymkode: 2df00...28b

Vi har alltid behov for å forstå tror jeg, og i ditt tilfelle skjønner jeg det jo godt. For han har jo ikke vist omsorg i det hele tatt omtrent. Har du prøvd å snakke med ham om dette?

Jeg tenker bare at noen mennesker suger energi ved måten de er på. Som faren din. Du skal forstå, du får tanker og problemer på grunn av hans fravær. Det er trist! Og jeg tenker at du bare kunne se på ham og tenke at han er som han er, det er ikke din skyld, og han vil neppe bli annerledes. Det er han det er noe feil med. Og så hatt fokus på å gi meg selv et god tilværelse uavhengig av hvem han er. Men det er jo min mening, og det er kanskje andre her med andre tilnærminger til problemet. Uansett, du hadde fortjent bedre  

[AnonymBruker]

Deprimert kan man være "hele" livet i mange forskjellige former. Jeg sier dette for at jeg kan relatere til problemet ditt❤ 

Det viktigste er at du tar være på deg selv, å søker "hjelp" til å klare å forholdet deg til dette. Lære hvordan du kan leve med å ha en slik foreldre.  Det er veldig lite du kan gjøre for at faren din kommer til å forandre seg, men du kan lære deg å godta at slik er det.

Min mor er ganske likt beskrevet her, å jeg har brukt 36år på å prøve å forstå. Hun fikk diagnose for 3år siden som veldig voksen . Det har ingen betydning nå, da det er for sent til å forandre et menneske. Det eneste som er enklere er å sette seg litt mer i hennes sko. Men sårene er der fortsatt❤ 

Ta godt vare på deg selv , å de som er gode med DEG❤

Anonymkode: 81443...79b

[AnonymBruker]

37 minutter siden, SoWhat? skrev:

Vi har alltid behov for å forstå tror jeg, og i ditt tilfelle skjønner jeg det jo godt. For han har jo ikke vist omsorg i det hele tatt omtrent. Har du prøvd å snakke med ham om dette?

Jeg tenker bare at noen mennesker suger energi ved måten de er på. Som faren din. Du skal forstå, du får tanker og problemer på grunn av hans fravær. Det er trist! Og jeg tenker at du bare kunne se på ham og tenke at han er som han er, det er ikke din skyld, og han vil neppe bli annerledes. Det er han det er noe feil med. Og så hatt fokus på å gi meg selv et god tilværelse uavhengig av hvem han er. Men det er jo min mening, og det er kanskje andre her med andre tilnærminger til problemet. Uansett, du hadde fortjent bedre  

Når samboeren min har hatt problemer så har han ringt sin forelder og blitt roet ned. Så når jeg hadde problemer så ringte han faren min for å roe meg ned. Jeg endret humør totalt, ble blid og smilende. Men det var for at jeg ikke stoler nok på pappa til å vise meg svak, for det vil bli brukt mot meg. 

Anonymkode: 2df00...28b

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Deprimert kan man være "hele" livet i mange forskjellige former. Jeg sier dette for at jeg kan relatere til problemet ditt❤ 

Det viktigste er at du tar være på deg selv, å søker "hjelp" til å klare å forholdet deg til dette. Lære hvordan du kan leve med å ha en slik foreldre.  Det er veldig lite du kan gjøre for at faren din kommer til å forandre seg, men du kan lære deg å godta at slik er det.

Min mor er ganske likt beskrevet her, å jeg har brukt 36år på å prøve å forstå. Hun fikk diagnose for 3år siden som veldig voksen . Det har ingen betydning nå, da det er for sent til å forandre et menneske. Det eneste som er enklere er å sette seg litt mer i hennes sko. Men sårene er der fortsatt❤ 

Ta godt vare på deg selv , å de som er gode med DEG❤

Anonymkode: 81443...79b

Det hjelper kanskje ikke at begge mine foreldre er sånn, men at moren min har fjernet seg helt for veldig mange år siden. Så jeg savner ikke henne, for hun var verre på mange måter. 

Anonymkode: 2df00...28b

[AnonymBruker]

En psykolog vil fortelle deg at det ikke kommer noe ut av å spekulere i andres motiver. Det hjelper ikke deg å lete etter en diagnose. Hva tror du selv? At hvis du kan skylde på en personlighetsforstyrrelse så er han unnskyldt? Han er jo ikke det. Det han har gjort mot deg er galt uavhengig av hvorfor. Du får aldri rettferdighet for dette, og aldri et unnskyld (mest sannsynlig).

Når det kommer til andre mennesker og deres handlinger mot deg, så kan du ikke gjøre noe annet enn å observere dem. Se hva de gjør, drit i hvorfor. Godtar du det de gjør? Nei? Da må du gjøre noe med det. Du har ansvar for deg selv.

Anonymkode: bbe5d...cff

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

En psykolog vil fortelle deg at det ikke kommer noe ut av å spekulere i andres motiver. Det hjelper ikke deg å lete etter en diagnose. Hva tror du selv? At hvis du kan skylde på en personlighetsforstyrrelse så er han unnskyldt? Han er jo ikke det. Det han har gjort mot deg er galt uavhengig av hvorfor. Du får aldri rettferdighet for dette, og aldri et unnskyld (mest sannsynlig).

Når det kommer til andre mennesker og deres handlinger mot deg, så kan du ikke gjøre noe annet enn å observere dem. Se hva de gjør, drit i hvorfor. Godtar du det de gjør? Nei? Da må du gjøre noe med det. Du har ansvar for deg selv.

Anonymkode: bbe5d...cff

Jeg vet hva jeg må gjøre rundt slikt, men spørsmålet var jo ikke det. Jeg vet at noe er galt med pappa, ikke med meg. 

Anonymkode: 2df00...28b