Angst og depresjon..Eller bare stressa og trist?

[Wilmus]

Ser det ligger en del tråder her om depresjon, men vet ikke helt om det gjelder meg egentlig.. Vet dere ikke kan gi meg noen diagnose, men kanskje noen her har mer greie på det enn meg og kan hjelpe meg å avgjøre om jeg bør søke hjelp eller om det går over av seg selv..?

På utsiden er alt bra med meg, samboer, nytt hus, student og trives med det, mamma til fin jente på 8, alt tilsier at jeg burde være superfornøyd. Men inni meg er det kaos. Det føles som kroppen er i helspenn hele tiden, vondt i brystet, hjertebank,tungt å puste, tørr i munnen. Og selv om jeg ikke tenker på triste ting hele tiden, så føler jeg meg..trist..? Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men jeg føler meg aldri bra nok, og det skal liksom ingen ting til for at jeg tror at de rundt meg mener det samme. Feks i går da samboer skulle ta ut søpla, og han var litt gretten i kroppsspråket, så ble jeg helt ute av meg fordi jeg tenkte at han tenkte at jeg skulle ha gjort det. (han sa ikke det altså) Jeg sa ingenting, men gikk ned på badet og gråt noen tårer i skjul. 

Jeg har alltid vært en såkalt people pleaser, men ikke så ille som jeg er nå, og jeg klarer ikke snakke med han om det. Er dette normalt hverdagstress, eller kan dette eskalere til depresjon?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om dette kan eskalere til depresjon eller ei, jeg har ingen fagkunnskap for å si noe for eller imot det - men jeg har følt på mye av de samme greiene som du nevner her. Dette var riktignok på videregående, og da endte jeg opp med å gå til psykolog i regi av skolen. Naturligvis fikk jeg ingen diagnose av å gjøre det, men å snakke med en fagperson om det - det hjalp veldig. ❤️ Kanskje noe du kan vurdere? Det er veldig tung å gå rundt med slike tanker hele tiden, og den eneste måten det kan bli bedre på er å ta tak i det. Styrkeklemmer til deg!

Anonymkode: bf8ee...66f

[Skriblerinna]

Vanskelig å si akkurat hva det er, men det høres ut som depresjon for meg. Gå til lege! Det finnes hjelp! 

[AnonymBruker]

Spiller liten rolle hva det er, og om det er en «diagnose» eller ei.. du føler som du føler, og det er det som betyr noe. 

Får du nok søvn? Kosthold? Fysisk mosjon? Har du tid til deg selv? Gjøre hyggelige ting med venner? 

De aller fleste føler seg nedstemt og sliten til tider, uten at det er noe galt. Det er normale følelser. 

Mer du flink til å sette grenser? Si nei når du ikke har lyst til ting? Si fra når det er noe som er urettferdig? Det er en kunst, men om en godtar for mye og ikke får sagt hva en selv har behov for kan en bli nedtrykt og få indre uro. 

Håper du føler deg lettere etterhvert ❤️

Anonymkode: a1813...f61

[Wilmus]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spiller liten rolle hva det er, og om det er en «diagnose» eller ei.. du føler som du føler, og det er det som betyr noe. 

Får du nok søvn? Kosthold? Fysisk mosjon? Har du tid til deg selv? Gjøre hyggelige ting med venner? 

De aller fleste føler seg nedstemt og sliten til tider, uten at det er noe galt. Det er normale følelser. 

Mer du flink til å sette grenser? Si nei når du ikke har lyst til ting? Si fra når det er noe som er urettferdig? Det er en kunst, men om en godtar for mye og ikke får sagt hva en selv har behov for kan en bli nedtrykt og få indre uro. 

Håper du føler deg lettere etterhvert ❤️

Anonymkode: a1813...f61

Jeg sover tilstrekkelig, og har et variert kosthold. Går ca en times tur i skogen med hunden hver dag, og har en helt normal sunn kropp. jeg har flyttet til nytt sted for et par år siden og har ikke så mye venninner her, så det blir lite venninnetid. Tid til meg selv vil jeg helst ha så lite som mulig, for det er faktisk når jeg er alene at jeg føler meg mest nedstemt.

Det å sette grenser er jeg SERDELES dårlig på, jeg er helt forferdelig konfliktsky. Jeg passer veldig på at alle rundt meg skal være fornøyde og at det skal være konstant god stemning, jeg blir veldig fortvila om folk blir sure rundt meg.. Jeg skulle virkelig ønske at jeg klarte å si ifra når noen er urettferdige mot meg (les mann og andre voksne, barnet klarer jeg si fra til) men det er fysisk umulig for meg. Blir bare stående å måpe som en dust. Kan en psykolog lære meg å ta igjen?

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Wilmus skrev:

Jeg sover tilstrekkelig, og har et variert kosthold. Går ca en times tur i skogen med hunden hver dag, og har en helt normal sunn kropp. jeg har flyttet til nytt sted for et par år siden og har ikke så mye venninner her, så det blir lite venninnetid. Tid til meg selv vil jeg helst ha så lite som mulig, for det er faktisk når jeg er alene at jeg føler meg mest nedstemt.

Det å sette grenser er jeg SERDELES dårlig på, jeg er helt forferdelig konfliktsky. Jeg passer veldig på at alle rundt meg skal være fornøyde og at det skal være konstant god stemning, jeg blir veldig fortvila om folk blir sure rundt meg.. Jeg skulle virkelig ønske at jeg klarte å si ifra når noen er urettferdige mot meg (les mann og andre voksne, barnet klarer jeg si fra til) men det er fysisk umulig for meg. Blir bare stående å måpe som en dust. Kan en psykolog lære meg å ta igjen?

Uten at jeg er noen ekspert så tror jeg svaret er i mye av det du beskriver selv. Hvis du aldri klarer å si ifra, og er den som hele tiden skal holde oppe stemningen vil det bygge seg opp inni deg, og resultatet blir nedstemthet og indre uro. 

En psykolog kan absolutt hjelpe deg med dette. Jeg er litt slik selv, men har blitt litt bedre på det.  

Anonymkode: a1813...f61

[Wilmus]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Uten at jeg er noen ekspert så tror jeg svaret er i mye av det du beskriver selv. Hvis du aldri klarer å si ifra, og er den som hele tiden skal holde oppe stemningen vil det bygge seg opp inni deg, og resultatet blir nedstemthet og indre uro. 

En psykolog kan absolutt hjelpe deg med dette. Jeg er litt slik selv, men har blitt litt bedre på det.  

Anonymkode: a1813...f61

Tusen takk for kloke ord! Jeg høres kanskje dum ut nå, men det er bare i det siste at jeg har tenkt over at jeg er som jeg er. Eller, jeg har irritert meg over at jeg er så konfliktsky, men det at jeg tar så stort ansvar for at alle andre er fornøyd har jeg ikke reflektert rundt før mamma påpekte det for ikke så lenge siden. Jeg vil veldig gjerne bli bedre rustet til å si ifra. Hvordan går man frem? Via lege? Direkte til psykolog? Er det dyrt?