Fikk Juling som barn. Sliter.

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk også ris av min far jevnlig i alderen 1-10 år. Og han står fortsatt den dag idag og mener at det var riktig gjort

Anonymkode: 96746...c08

Jeg også fikk ris på rompa. Faren min mente jeg var så umulig at jeg fortjente det. Det sa han for noen år tilbake da jeg konfronterte ham med dette. Moren min var lei seg og lå langflat, faren min synes han gjorde rett på den tiden. 

Anonymkode: 71503...738

[AnonymBruker]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Da jeg var barn fikk jeg ofte juling av foreldrene mine, det var far som slo mest. Nå som voksen tenker jeg mye på dette, har heller Ingen å snakke med. Har prøvd å ta det opp med dem og sagt hva jeg føler, de sier bare at det var riktig gjort for det var den eneste måten og få meg til å oppføre meg på. De sier også at barn generelt ikke har vondt av å få juling, noe jeg er sterkt uenig i. Jeg blir sint når jeg tenker på dette, og sliter mye. Jeg vet jeg ikke kan forandre meningene deres, og jeg blir sint og lei meg. Føler meg også alene om dette. Hva kan jeg gjøre? Og er det flere som har opplevd lignende?

Anonymkode: 0f67b...bd9

Hva med å ta kontakt med Alternativ til Vold? Jeg leser at de tilbyr behandling til voldsutsatte, både individuell behandling og behandling i grupper. Hvis de mot formodning ikke har et tilbud til deg, så kan de kanskje gi deg et råd om hvor du kan henvende deg?

https://atv-stiftelsen.no/

https://atv-stiftelsen.no/behandlingstilbud/

Anonymkode: edf4a...983

[AnonymBruker]

Skulle gått an å få erstatning av foreldrene sine. De har godt av litt gjeld. EVNT kunne man bare slått de ned, det er jo det man gjør med umulige folk.

Anonymkode: 58195...935

[AnonymBruker]

2 timer siden, Trolltunge skrev:

Jeg er født på 70 tallet og var barn på 80 tallet, og jeg fikk både juling og ble tatt i øret. Flere ganger. 

Jeg tror man bare må tenke at foreldrene ikke visste bedre da. De var selv vokst opp med at det var normal reaksjon. Det begynte gradvis å bli bevissthet rundt det da, men likevel, de hadde selv opplevd det, og blitt vettuge mennesker, hatet ikke sine foreldre for dette, så de VISSTE det ikke på den måten som vi vet nå. De gjorde nok det de trodde virket, og de foreldre som ellers var gode og fulgte opp barn (det var mine) synes jeg man bør tilgi for at de ikke visste bedre. 

Foreldre feiler. Det har jeg selv også gjort. Ikke i dette (jeg visste bedre angående akkurat dette, fordi jeg var godt opplyst om dette av samfunnet jeg modnet i), men i å alltid møte mine barn slik de mest trengte det der og da.

Uansett hvor rett man forsøker å gjøre ting er man kun et menneske, og mennesker feiler. 

Det er forskjell på å ha gjort noen slike feil i beste mening og å ha brukt vold og makt for å bryte ned. Om foreldrene dine egentlig ønsket deg det beste, for det meste gjorde det de kunne for at du skulle ha det bra, og ikke brukte juling og overgrep vilkårlig for å knekke deg, men fordi de trodde det ville lede deg rett, så synes jeg at du bør tilgi dem. 

Om det er feil og feiltrinn foreldre har gjort og gjør som vektlegges, og ikke det gode, så er det å være foreldre en umulig oppgave egentlig. Da vil vi alle dømmes brutalt. Alt vi ikke forsto, alt vi ikke så, og hver gang vi var så sliten og stresset at vi sa eller gjorde noe feil i øyeblikket, fordi vi er mennesker med begrenset kapasitet... om det er dette våre barn dømmer oss for senere, og ikke alt vi gjorde for dem, var for dem og forsøkte så inderlig å være i ønsket om å gi dem retning og trygghet, ja da vil vi alle bli dømt hardt. 

Var den fysiske straffen de ga deg overgrep og maktmisbruk av ondskap, eller var det feil gjort av uvitenhet, men likevel omsorg og kjærlighet? 

Det første skal og bør dømmes.

Det siste bør tilgis. Det var ikke rett, men var det ikke ondt ment, bare feiltrinn av uvitenhet, så slipp det. 

Og hvis vi som er foreldre i dag ikke hadde blitt fortalt ukentlig at all vold mot barn er feil, så hadde vi gjort akkurat det samme mot våre barn. Samme hvis vi hadde blitt født i en helt annen kultur, da hadde vi også brukt fysisk avstraffelse i vår barneoppdragelse. Hvis foreldre elsker sine barn og gjør ting i beste mening utifra det de har lært, så vil tilgivelse være lettere. Men samtidig finnes det foreldre som er skadet, de straffer utifra mangel på empati, og dermed blir den fysiske volden svært grov, gjerne med knukne bein og armer som resultat. Dette er noe helt annet, og da blir tilgivelse svært vanskelig, for de visste at det var galt, men de brydde seg ikke.  

Anonymkode: 7d806...dc6

[AnonymBruker]

Min farfar ble banket opp med stokker for alt mulig, som dårlig resultater på skolen (han hadde dysleksi). Han måtte også ut i skogen for å hente bjørkeris som han skulle bankes med. 😥

Min far var en rampete unge, og ble stadig nødt til å "vente til far kommer hjem" for å bli rist med flat hånd på rumpa. Psykisk og fysisk vold.

Jeg var også et vanskelig barn, og fikk ris på rumpa et par ganger. De brukte også skrikekur og timeout i timesvis på en stol f.eks. Mine foreldre var ellers kjærlige og gav masse kos og gode ord. 

Nå har jeg barn selv, og de kommer aldri til å bli straffet. De får kjærlighet og kos, og vi elsker dem mest når de "fortjener det minst". Vi velger tilknytningsomsorg, med trygge grenser. 

Både pappa og farfar ble ødelagt av sine foreldre, og jeg vet at mine foreldre angrer på alle ting de gjorde mot meg og broren min. Inkl time out. Det tror jeg er det viktigste for meg, at de angrer, og selv sier at de aldri ville gjort det samme igjen. Jeg er født på 80-tallet,og vet at det var normen den gangen. 

Men jeg synes ikke det er nødvendig å tilgi noen som ikke angrer, når de har skadet barna sine! Man kan gjøre mye dumt i fortvilelse, stress og sinne, men jeg synes ikke man skal bruke tid på mennesker uten innsikt, selvinnsikt eller evne til å prøve å endre ting! 

Avhengighetsekspert Gabor Maté sier at avhengighet kommer av tilknytningsskader, og både psykisk og fysisk vold lager store sår på sjelen som ikke kommer til å gro av seg selv. 

Når foreldrene dine ikke vil hjelpe deg med dine sår, bør du kutte eller begrense kontakten med dem, og få snakket med en god psykolog! 

Jeg har gjort begge deler, snakket med psykolog og med foreldrene mine, og mine sår er dermed så leget at jeg kan være en god forelder for mine barn. ❤️

Man må som regel ha hjelp for å bryte mønstre skapt av traumer. ❤️

Anonymkode: 3c0fa...afe

[Thyra]

4 timer siden, Trolltunge skrev:

Jeg er født på 70 tallet og var barn på 80 tallet, og jeg fikk både juling og ble tatt i øret. Flere ganger. 

Jeg tror man bare må tenke at foreldrene ikke visste bedre da. De var selv vokst opp med at det var normal reaksjon. Det begynte gradvis å bli bevissthet rundt det da, men likevel, de hadde selv opplevd det, og blitt vettuge mennesker, hatet ikke sine foreldre for dette, så de VISSTE det ikke på den måten som vi vet nå. De gjorde nok det de trodde virket, og de foreldre som ellers var gode og fulgte opp barn (det var mine) synes jeg man bør tilgi for at de ikke visste bedre. 

Foreldre feiler. Det har jeg selv også gjort. Ikke i dette (jeg visste bedre angående akkurat dette, fordi jeg var godt opplyst om dette av samfunnet jeg modnet i), men i å alltid møte mine barn slik de mest trengte det der og da.

Uansett hvor rett man forsøker å gjøre ting er man kun et menneske, og mennesker feiler. 

Det er forskjell på å ha gjort noen slike feil i beste mening og å ha brukt vold og makt for å bryte ned. Om foreldrene dine egentlig ønsket deg det beste, for det meste gjorde det de kunne for at du skulle ha det bra, og ikke brukte juling og overgrep vilkårlig for å knekke deg, men fordi de trodde det ville lede deg rett, så synes jeg at du bør tilgi dem. 

Om det er feil og feiltrinn foreldre har gjort og gjør som vektlegges, og ikke det gode, så er det å være foreldre en umulig oppgave egentlig. Da vil vi alle dømmes brutalt. Alt vi ikke forsto, alt vi ikke så, og hver gang vi var så sliten og stresset at vi sa eller gjorde noe feil i øyeblikket, fordi vi er mennesker med begrenset kapasitet... om det er dette våre barn dømmer oss for senere, og ikke alt vi gjorde for dem, var for dem og forsøkte så inderlig å være i ønsket om å gi dem retning og trygghet, ja da vil vi alle bli dømt hardt. 

Var den fysiske straffen de ga deg overgrep og maktmisbruk av ondskap, eller var det feil gjort av uvitenhet, men likevel omsorg og kjærlighet? 

Det første skal og bør dømmes.

Det siste bør tilgis. Det var ikke rett, men var det ikke ondt ment, bare feiltrinn av uvitenhet, så slipp det. 

Forutsetningen for å kunne tilgi noen er vel at de ser de har gjort urett og ber om unnskyldning? Skjønner det er vanskelig for ts å tilgi når foreldrene fortsatt står på sitt, at de gjorde det riktige, selv om hn forteller at hn sliter med det i ettertid. 

Mye galt gjøres i beste mening. Men det går an å innse sine feil. 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk ikke fatter at det faktisk går inn på enkelte. Jeg hører hele tiden "Fikk ris, men jeg klarte meg", og da må liksom alle ha det helt fint. Jeg fikk bare en smekk et par ganger, men jeg husker at lillebroren min fikk en klaps litt oftere av faren min. Det var veldig skremmende for meg også. Jeg husker vi var hjemme med pappa når han hadde sykemelding, og han og lillebror kranglet litt fordi han var så sta, og da kunne pappa slå han. Tror ikke det var så veldig hard, men han begynte jo å grine, og jeg begynte å grine, fordi det var skummelt. 
Jeg tenker av og til på det, selv om pappan min er veldig snill.  Jeg tror ikke helt han skjønner den dag i dag hvordan det oppleves for meg. Han gikk kanskje gjennom verre? Men likevel. For et par år siden kom tema opp på grunn av en nyhetssak, og han hadde enda ikke fått med seg at det var ulovlig å klapse barn. Han skjønte ikke at det var ulovlig når vi var små også. 

Anonymkode: e39dc...52f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke helt hvorfor folk ikke fatter at det faktisk går inn på enkelte. Jeg hører hele tiden "Fikk ris, men jeg klarte meg", og da må liksom alle ha det helt fint. Jeg fikk bare en smekk et par ganger, men jeg husker at lillebroren min fikk en klaps litt oftere av faren min. Det var veldig skremmende for meg også. Jeg husker vi var hjemme med pappa når han hadde sykemelding, og han og lillebror kranglet litt fordi han var så sta, og da kunne pappa slå han. Tror ikke det var så veldig hard, men han begynte jo å grine, og jeg begynte å grine, fordi det var skummelt. 
Jeg tenker av og til på det, selv om pappan min er veldig snill.  Jeg tror ikke helt han skjønner den dag i dag hvordan det oppleves for meg. Han gikk kanskje gjennom verre? Men likevel. For et par år siden kom tema opp på grunn av en nyhetssak, og han hadde enda ikke fått med seg at det var ulovlig å klapse barn. Han skjønte ikke at det var ulovlig når vi var små også. 

Anonymkode: e39dc...52f

Lette klaps ble ikke forbudt i Norge før i 2010. 

Anonymkode: 7d806...dc6

[Trolltunge]

4 timer siden, Thyra skrev:

Forutsetningen for å kunne tilgi noen er vel at de ser de har gjort urett og ber om unnskyldning? Skjønner det er vanskelig for ts å tilgi når foreldrene fortsatt står på sitt, at de gjorde det riktige, selv om hn forteller at hn sliter med det i ettertid. 

Mye galt gjøres i beste mening. Men det går an å innse sine feil. 

Det er ikke alltid mulig for andre å snu sin tankegang, selv om du vet at deres tanker er feil. Det kan både være for vondt for dem å innrømme for andre at de gjorde feil, og det kan være at de faktisk ikke klarer å forstå at det er feil. 

Det er likevel mulig å tilgi slikt. Være raus, og et klokere menneske, som har godhet i seg å se andres feiltrinn i lys av at de ikke klarer eller kan se ting slik du ser dem. 

Om unnskyld og det at den andre må innse og erkjenne urett skal være eneste måten å tilgi på ville det stå i veien for mye tilgivelse.

Tilgivelse er en gave du gir deg selv, for å kunne gå videre og legge bak deg, og det er fullt mulig, selv om den/de andre ikke klarer å se det du ser. Da velger man selv å være større og bedre. Velger å akseptere andres mangler, i lyset av det andre den/disse også representerer for deg, som er godt og fint. 

Om jeg tenker på hva som har såret meg gjennom livet er det egentlig få ting der det virkelig har vært et oppgjør, hvor den andre har bedt om tilgivelse, og jeg har gitt det på bakgrunn av dette. Det meste har jeg akseptert og lagt bak meg, uten et slikt konkret oppgjør. 

Hvor mange venner ville jeg hatt uten denne evnen? Hvilket forhold ville jeg hatt til min mor, min far, min søster, min ektemann og mine barn uten denne evnen? Hvis alt det som har såret meg gjorde at jeg krevde at de erkjente at jeg hadde rett og de feil ville jeg hatt et dårlig forhold til dem alle, for det er ganske mye mellom meg og alle disse som vi ikke klarer å se helt på samme måte. Ikke fordi det ikke er kjærlighet og godhet i disse forholdene, men fordi vi ser ting på forskjellige måter. Om jeg da dvelte og gnagde på at jeg har rett og de feil, til de innså det, erkjente det for meg og ba om tilgivelse, da hadde fort jeg vært den smålige og ufine. 

Det å være raus, velge forståelse for at andre feiler, sårer og ser ting på annen måte, er viktig i alle relasjoner. Dersom man vet at den andre egentlig ikke ønsker deg vondt, det er en uenighet bak at man ikke ser ting likt, men ikke av ondskap, så både kan og bør man tilgi, selv om den andre ikke kan eller klarer å se det på din måte. For egen del, og for å kunne ha nære og gode relasjoner. For mennesker gjør feil, trår feil, og klarer man ikke å gi andre feilmargin, så står man selv fort i en fæl klemme. Du vil også trå feil, såre og skuffe, og kanskje til og med være ute av stand til å se dette akkurat slik den som ble såret eller skuffet ser det. Da er det du som vil trenge slik raushet, at den/de du skuffet eller såret veier det gode du er og har vært for dem høyere enn det du gjorde feil, uten å evne å se det. 

Joda, man kan alltid velge å stå hardt på alt. "Min side, det jeg gjør og sier, og slik jeg ser verden er alltid riktig."

Du kan... men det vil være å velge å stå alene til slutt. Ha selskap kun i egen sårhet og bitterhet. 

Gode relasjoner krever raushet. Du trenger det og andre trenger det, hver gang det ikke er mulig å se ting akkurat likt. 

Tilgivelse kommer innenfra, ikke utenfra. Noen ting kan og bør man ikke tilgi, selv om den andre roper unnskyld 100 ganger og mer, og annet bør man tilgi selv om den andre ikke kan forstå. For å kunne slippe det selv, akseptere og gå videre. Få muligheten til å ha det bra, og ikke henge fast i dette. 

Det er ikke sikkert at foreldrene til TS klarer å se at det de gjorde var feil, for om de gjorde det av beste mening, fordi de trodde at det var riktig for å lære TS å oppføre seg, og de selv opplevde det samme uten å se problemer med det, men føler, virkelig føler, at "Joda, jeg har registrert at noen mener at det er helt feil, men det var da virkelig det som lærte meg...", så er det kanskje ikke mulighet for å få erkjennelse og bønn om unnskyldning. Eller det kan være for tøft for dem selv å virkelig erkjenner at de slo barnet sitt og at barnet bærer sår av dette, fordi da må de ta en så vond selvransakelse at de ikke klarer det. Det strider så mot det de ønsket å være og gjøre at en slik erkjennelse og innsikt ville knuse dem av skam og selvbebreidelse. Jeg skadet barnet mitt, som jeg ønsket å gi alt... det kan være FOR brutalt å erkjenne og ta innover seg. Ikke til å bære.

Det vi ikke klarer å bære fornekter man ofte. Ikke av ondskap, men for å klare å stå i seg selv. 

Jeg vet ikke hvordan TS sine foreldre ellers har vært, men er dette den feilen de gjorde, ikke av ondskap men fordi de trodde at det var rett og riktig, så bør TS være god og raus. For sin egen del, for deres del, og for å kunne legge bak seg. TS synes dette er vondt, men om TS ikke klarer å legge det bak seg, til tross for at de ellers var gode foreldre, så er TS mer brutal enn den julingen hun fikk. 

Jeg er selv mor, jeg elsker mine barn og ønsker det beste for dem. Om et av mine barn kom til meg og krevde at jeg sto til rette for noe jeg hadde gjort i beste mening - tok bort alt annet jeg har gjort og ønsket å være, og lot dette ene stå som dom over meg som mamma, ensidig og brutalt - jeg kunne ha bedt om tilgivelse, selv om jeg hadde gjort det i beste mening, og selv om jeg ikke forsto påstanden egentlig, men det hadde likevel knust meg som menneske. Alt jeg mener jeg er, alt jeg har gitt, og alt jeg har forsøkt å være for mine barn ville blitt stående i skyggen av at et av mine barn mente at jeg hadde ødelagt det. Gitt det varige skader. Det hadde ruinert meg som menneske. Vært umulig å legge bak seg, noensinne. Ikke om barnet sa 100 ganger eller mer at det tilga meg. Alt jeg har ønsket å være for mine barn, og det jeg trodde på at jeg hadde vært, ville være knust. Å feile så grovt som mamma at et av mine barn hevdet seg skadet mentalt av det, da hadde jeg følt at jeg hadde feilet som menneske. Uopprettelig. Jeg hadde ikke tilgitt meg selv, uansett hva barnet senere sa. 

Vold, overgrep og maktmisbruk av ondskap trenger man ikke tilgi, men feil gjort av kjærlighet eller uforstand... jo det er absolutt mulig å tilgi uten å få en unnskyldning. Av og til kan til og med det å ikke være raus nok til å tilgi være enda mer brutalt enn det man ikke tilgir. Om TS sine foreldre ellers var kjærlige og gode, men gjorde denne feilen, og TS lar dette stå over alt annet de var, så er det brutalt. Da visker hun ut alt annet de var, gjorde og ønsket for barnet sitt, og lar dem stå igjen med at de feilet. 

Det kan være tyngre for dem å bære enn det kan være for henne å akseptere at de gjorde denne feilen, mellom alt de gjorde rett, inkludert det å akseptere at ikke forstår, men likevel velge å tilgi og gå videre. 

Endret 25. oktober 2019 av Trolltunge