Usynlig syk eller synlig frisk?

[AnonymBruker]

Leste dette innlegget i dag og ble så glad for at noen forstår. Jeg har i mange år lest mye her på KG om syke og uføre, og det er nedbrytende. Så leser man slike innlegg som dette, og blir så glad for at det finnes mennesker som ham. 

Mange er så raske med å dømme mennesker man ser på kafe, på tur, på shopping, fordi man vet at de er sykemeldt, er ufør osv. Men man vet jo ikke hva som ligger bak. 

Anonymkode: 48691...1e2

[Chantielle]

Ja,det kan være nedbrytende å til stadighet lese negative ord om syke og uføre. På  nett,er det nok også noen som synes det er 'morro' å erte på seg de som er i en slik situasjon. Anbefaler å droppe å lese disse trådene.

[AnonymBruker]

Jepp. Folk ser ikke hvor dårlig jeg er etter å ha vært 1-2 timers tid på kjøpesenteret eller nede i sentrum. Da ser de bare en lat, ung snyltende naver. Skal jeg ut av huset så må det ofte planlegges. Jeg kan ikke løpe ut av døra spontant. Jeg må planlegge fluktruter og finne ut hvilke tidspunkter det ikke er mye mennesker på de stedene jeg skal være. Det er en helt for jævlig tilværelse og jeg skulle gladelig heller ha vært død. 

Jeg har gitt opp tanken på å noensinne få ha ett verdig liv hvor jeg blir inkludert av medmennesker, men jeg skulle i det minste ønske at jeg slapp å bli mistenkelig gjort og sett stygt på.

Anonymkode: 02075...2b1

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jepp. Folk ser ikke hvor dårlig jeg er etter å ha vært 1-2 timers tid på kjøpesenteret eller nede i sentrum. Da ser de bare en lat, ung snyltende naver. Skal jeg ut av huset så må det ofte planlegges. Jeg kan ikke løpe ut av døra spontant. Jeg må planlegge fluktruter og finne ut hvilke tidspunkter det ikke er mye mennesker på de stedene jeg skal være. Det er en helt for jævlig tilværelse og jeg skulle gladelig heller ha vært død. 

Jeg har gitt opp tanken på å noensinne få ha ett verdig liv hvor jeg blir inkludert av medmennesker, men jeg skulle i det minste ønske at jeg slapp å bli mistenkelig gjort og sett stygt på.

Anonymkode: 02075...2b1

Nøyaktig slik har jeg det også. Lever veldig isolert, men får likevel dårlig samvittighet de få gangene jeg kan gå i en butikk og to. 

Anonymkode: 48691...1e2

[AnonymBruker]

Ser du en tilsynelatende frisk og oppegående person klatre i fjellet, svømme i havet, reise på sydenferie, eller shoppe på handlesenteret på dagtid, så husk at det pokker ikke er alt du vet.

For alt du vet, er reisen til Syden avgjørende for personer med revmatiske lidelser. For alt du vet, er turen på handlesenteret foreskrevet av psykolog for å utfordre angst. For alt du vet, er personen du ser på fjellet ute på livsnødvendige treningsturer i forbindelse med kreftsykdom – enten det er forebyggende, styrkende eller rehabiliterende.

Ut av hele artikkelen synes jeg dette er det viktigste alle burde ta med seg videre og ha i bakhodet hver gang de møter på og enten snakker med eller om noen som er syk. 

Anonymkode: 068bb...6ef

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser du en tilsynelatende frisk og oppegående person klatre i fjellet, svømme i havet, reise på sydenferie, eller shoppe på handlesenteret på dagtid, så husk at det pokker ikke er alt du vet.

For alt du vet, er reisen til Syden avgjørende for personer med revmatiske lidelser. For alt du vet, er turen på handlesenteret foreskrevet av psykolog for å utfordre angst. For alt du vet, er personen du ser på fjellet ute på livsnødvendige treningsturer i forbindelse med kreftsykdom – enten det er forebyggende, styrkende eller rehabiliterende.

Ut av hele artikkelen synes jeg dette er det viktigste alle burde ta med seg videre og ha i bakhodet hver gang de møter på og enten snakker med eller om noen som er syk. 

Anonymkode: 068bb...6ef

Jepp. Dette fikk jeg beskjed om av min psykolog. For meg så er handleturer ett helvete og jeg hater hvert sekund hvor jeg konstant føler at jeg må flykte fordi jeg er livredd andre mennesker, men det ser  jo ikke de som bare har bestemt seg for at alle unge på trygd er snyltere. De har en sånn egne logikk hvor trygd=aldri få lov å gå ut av huset mer.

Anonymkode: 02075...2b1

[AnonymBruker]

Jeg ser særlig at mennesker som er uføretrygdet grunnet psykiske lidelser blir mistenkeliggjort. Det er vondt å se. Ofte er det kanskje enda vanskeligere å stå i jobb med psykisk sykdom enn fysisk. Mange psykiske sykdommer er veldig sammensatte og kan slå ut helt uforutsigbart i ulike situasjoner. 
 
Jeg er psykisk syk (angst- og kompleks traumelidelse). Jeg er foreløpig student og går ikke på AAP/uføretrygd. I jobbsammenheng har jeg mye utfordringer, og som ufaglært er det ikke lett å finne jobb generelt, men, disse jobbene kan man søke:

Barnehage, men dette er ikke aktuelt. Jeg klarer ikke å sette grenser, være tydelig eller streng. Jeg blir trigget av kroppskontakt, takler ikke at barna kommer bort for å ta på meg. Jeg tåler lite stress, kan bli trigget av høye lyder. Og alle vet at barn er over alt, kan slå seg vrang og hyle. Jeg klarer heller ikke å skifte bleier/følge dem på do da jeg har mye angst knyttet til kropp og er redd for at barnet skal bli redd  av at jeg steller det. 
 

Omsorgssenter/gamlehjem, jeg elsker eldre mennesker, men jeg har separasjonsangst og takler ikke døden. Da blir jeg trigget, og hvis en dør så hadde jeg følt at det var min skyld. Jeg hadde ikke klart å forholde meg profesjonelt til det. Heller ikke her klarer jeg å utføre stell/dusjing. 
 

Butikk, det er for uoversiktlig og kaotisk. Jeg sliter med oppmerksomheten, med å forholde meg til mange på en gang og med å finne fram i butikken. 
 

Støttekontakt, det virker veldig spennende, men jeg er for syk til å ha lappen og mange av disse jobbene krever det. Også i slike jobber inngår stell og håndtering av utagering. 

Konklusjonen er at det er vanskelig å finne en jobb ved siden av studiene. Jeg er flink i språk, og liker å skrive. Målet på sikt blir kanskje å utdanne meg til oversetter/forfatter. Da kan jeg jobbe hjemmeifra og ha fleksitid. 
 

Jeg ser flere lurer på hvorfor man kan være sosial, reise og studere om man ikke kan jobbe. Forskjellen er at hvis jeg er med venner eller på tur så er det frivillig, og ikke pliktig. Om jeg jobber kan jeg ikke bare trekke meg eller unngå, jeg er pliktig til å utføre jobben ellers mister jeg den. På privatlivet trenger jeg ikke oppsøke stell av andre, utagerende mennesker, høye lyder, stress over flere dager. Jeg trenger ikke forholde meg til døden, hvertfall ikke i en rolle hvor jeg må være profesjonell og distansere meg (noe som er umulig for meg). Kravene i arbeidslivet er harde, de forventer at man gjør jobben, klarer man ikke det kan man ikke jobbe der heller. På privaten er alt selvstyrt og man kan ta det utifra egen dagsform. Man kan ta hensyn til det man trenger og unngå det som blir for overveldende, samt trekke seg vekk om man ikke er i form.

Anonymkode: ee293...97c

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jepp. Folk ser ikke hvor dårlig jeg er etter å ha vært 1-2 timers tid på kjøpesenteret eller nede i sentrum. Da ser de bare en lat, ung snyltende naver. Skal jeg ut av huset så må det ofte planlegges. Jeg kan ikke løpe ut av døra spontant. Jeg må planlegge fluktruter og finne ut hvilke tidspunkter det ikke er mye mennesker på de stedene jeg skal være. Det er en helt for jævlig tilværelse og jeg skulle gladelig heller ha vært død. 

Jeg har gitt opp tanken på å noensinne få ha ett verdig liv hvor jeg blir inkludert av medmennesker, men jeg skulle i det minste ønske at jeg slapp å bli mistenkelig gjort og sett stygt på.

Anonymkode: 02075...2b1

Så du har verken venner eller samboer du da regner jeg med? 

Anonymkode: cc5e5...631