Datteren min liker ikke samboeren til barnefar

[AnonymBruker]

Blir langt innlegg dette, men er litt fortvilet.. Jeg og min tidligere samboer har ei datter på ni år, men gikk fra hverandre for fem år siden. Det har aldri vært noe dramatikk mellom oss, vi vokste rett og slett bare dra hverandre - i og med vi ble foreldre så unge. Vi har alltid hatt en utrolig god tone sammen og samarbeidet veldig godt i forhold til min datter. Vi har vært på kaffebesøk hos hverandre, feiret bursdagen til datteren vår sammen og aldri kranglet. 

Men vi har begge nye samboere, og med det endrer så klart dynamikken seg. Samarbeidet og tonen er like god som den alltid har vært, men kaffebesøk og slikt har vi ikke lenger. Naturlig nok. Kan og tilføye at samboeren til barnefar flyttet inn hos de i august.

Nå har det seg sånn at 9-åringen ikke liker samboeren til pappaen sin. Noe jeg synes er trist og rart, i og med hun er verdens mest joviale jente - og elsker nye mennesker. Hun er forsiktig av seg og nokså konfliktsky, men når hun varmer opp er hun utadvendt og vil gjerne ha alle med på alt. Støtt og stadig forteller datteren min at hun ikke liker den nye dynamikken hjemme hos sin far. Ting hun har fått lov til før, har denne samboeren hans bestemt at hun ikke får lov til lenger. Og det skal poengteres at datteren min har grenser og gjør så og si aldri noe hun ikke har lov til. Hun sier at om hun får lov til en ting av pappaen sin, så kan samboeren si nei - og da blir det sånn. Jeg sa til datteren min, når vi var alene, at dersom hun følte noe sånt om min samboer - så vil jeg hun skal fortelle det til meg. Da sa hun at det ikke var noe problem, for når hun var hos meg så var det jeg som mamma som bestemte - og ikke hennes "bonuspappa". Og det synes hun var bra. 

I og med jeg og barnefaren bor i gåavstand fra hverandre kommer hun støtt og stadig innom og vil overnatte - selv om det er hans uke. Jeg spurte om det var noe grunn til dette eller om det bare var fordi hun hadde lyst - da var det igjen på grunn av samboeren til hennes far. 

Hun sier og at hennes far og samboer snakker om å flytte til en annen kommune innen et par år (der faren kommer fra) men dette er to timer unna. Jeg sa at det trengte hun ikke uroe seg for, for jeg bestemmer litt jeg og, i og med jeg er mammaen hennes. Da sa hun at hun hadde sagt det til sin far, men da hadde han svart at jeg ikke bestemte hvor de skulle bo. 

Jeg har sagt at datteren min må fortelle hva føler, hun sier hun hatt gjort det men han ikke hører. Jeg må selvfølgelig ta opp dette med flytting, og jeg synes det er så leit. For tonen har vært så god alltid, og nå føler jeg det begynner å sprekke litt. Jeg vil og fortelle han om hva datteren min sier om samboeren hans, men samtidig føler jeg det ikke er på min plass å si slikt om hva de gjør hjemme. Men igjen, det går utover MIN og VÅR datter. 

Barnefar har og hatt noen kjipe kommentarer om meg til datteren min, alt fra at jeg har verdens dårligste musikksmak, pandalampa jeg kjøpte til rommet til datteren min var barnslig (han sa dette til datteren min så var så stolt) og andre småting. Vet det er bagateller, men jeg sier aldri et vondt ord om verken han eller samboeren hans.

Hvordan burde jeg gå frem her? Og hvor mye skal jeg legge meg opp i? 

Anonymkode: 50246...2c8

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Blir langt innlegg dette, men er litt fortvilet.. Jeg og min tidligere samboer har ei datter på ni år, men gikk fra hverandre for fem år siden. Det har aldri vært noe dramatikk mellom oss, vi vokste rett og slett bare dra hverandre - i og med vi ble foreldre så unge. Vi har alltid hatt en utrolig god tone sammen og samarbeidet veldig godt i forhold til min datter. Vi har vært på kaffebesøk hos hverandre, feiret bursdagen til datteren vår sammen og aldri kranglet. 

Men vi har begge nye samboere, og med det endrer så klart dynamikken seg. Samarbeidet og tonen er like god som den alltid har vært, men kaffebesøk og slikt har vi ikke lenger. Naturlig nok. Kan og tilføye at samboeren til barnefar flyttet inn hos de i august.

Nå har det seg sånn at 9-åringen ikke liker samboeren til pappaen sin. Noe jeg synes er trist og rart, i og med hun er verdens mest joviale jente - og elsker nye mennesker. Hun er forsiktig av seg og nokså konfliktsky, men når hun varmer opp er hun utadvendt og vil gjerne ha alle med på alt. Støtt og stadig forteller datteren min at hun ikke liker den nye dynamikken hjemme hos sin far. Ting hun har fått lov til før, har denne samboeren hans bestemt at hun ikke får lov til lenger. Og det skal poengteres at datteren min har grenser og gjør så og si aldri noe hun ikke har lov til. Hun sier at om hun får lov til en ting av pappaen sin, så kan samboeren si nei - og da blir det sånn. Jeg sa til datteren min, når vi var alene, at dersom hun følte noe sånt om min samboer - så vil jeg hun skal fortelle det til meg. Da sa hun at det ikke var noe problem, for når hun var hos meg så var det jeg som mamma som bestemte - og ikke hennes "bonuspappa". Og det synes hun var bra. 

I og med jeg og barnefaren bor i gåavstand fra hverandre kommer hun støtt og stadig innom og vil overnatte - selv om det er hans uke. Jeg spurte om det var noe grunn til dette eller om det bare var fordi hun hadde lyst - da var det igjen på grunn av samboeren til hennes far. 

Hun sier og at hennes far og samboer snakker om å flytte til en annen kommune innen et par år (der faren kommer fra) men dette er to timer unna. Jeg sa at det trengte hun ikke uroe seg for, for jeg bestemmer litt jeg og, i og med jeg er mammaen hennes. Da sa hun at hun hadde sagt det til sin far, men da hadde han svart at jeg ikke bestemte hvor de skulle bo. 

Jeg har sagt at datteren min må fortelle hva føler, hun sier hun hatt gjort det men han ikke hører. Jeg må selvfølgelig ta opp dette med flytting, og jeg synes det er så leit. For tonen har vært så god alltid, og nå føler jeg det begynner å sprekke litt. Jeg vil og fortelle han om hva datteren min sier om samboeren hans, men samtidig føler jeg det ikke er på min plass å si slikt om hva de gjør hjemme. Men igjen, det går utover MIN og VÅR datter. 

Barnefar har og hatt noen kjipe kommentarer om meg til datteren min, alt fra at jeg har verdens dårligste musikksmak, pandalampa jeg kjøpte til rommet til datteren min var barnslig (han sa dette til datteren min så var så stolt) og andre småting. Vet det er bagateller, men jeg sier aldri et vondt ord om verken han eller samboeren hans.

Hvordan burde jeg gå frem her? Og hvor mye skal jeg legge meg opp i? 

Anonymkode: 50246...2c8

Jeg synes det er litt rart at din mann ikke får noe som helst lov å bestemme hjemme. Er han ikke en voksen person? Hva om han og jenta er alene? Da styrer hun løpet og bestemmer, eller?

Det virker litt rart.

din eks er barnslig som snakker nedsettende om deg, men det beste du kan gjøre er å vise jenta at du ikke tar deg nær av det. Og om de flytter, så blir vel jenta boende mest hos dere. eller skal de liksom pendle henne til skole?

Anonymkode: 1e4fe...c7d

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det er litt rart at din mann ikke får noe som helst lov å bestemme hjemme. Er han ikke en voksen person? Hva om han og jenta er alene? Da styrer hun løpet og bestemmer, eller?

Det virker litt rart.

din eks er barnslig som snakker nedsettende om deg, men det beste du kan gjøre er å vise jenta at du ikke tar deg nær av det. Og om de flytter, så blir vel jenta boende mest hos dere. eller skal de liksom pendle henne til skole?

Anonymkode: 1e4fe...c7d

Nei, sånn jeg forsto det så fungerer ting som vanlig når samboeren hans ikke er der. Og han ER flink til å sette grenser og en super far. Det er nok det som forvirrer datteren vår. At det er samboeren hans som bestemmer alt, og han hører på henne. Og hun får aldri lov til å løpe rundt å bestemme, uansett hvem som er hjemme. Men hun er rett og slett forvirret over situasjonen.

Nei, jeg tuller det vekk. Dersom datteren min sier at hennes far sier at lampa hennes er barnslig, så sier jeg bare på en morsom måte at pandaer er dødskule og det er nok en jentegreie å like pandaer. Jeg tar meg ikke nær av det, men synes det er smålig. Og unødvendig. Jeg ville aldri sagt noe nedsettende om hva han gjør eller slikt til dattera mi. 

Ts

Anonymkode: 50246...2c8

[solveig80]

Hei

Jeg kjenner meg sånn igjen i det du skriver og det hadde vært så fint å snakke med deg om dette. Kanskje dele erfaringer?Du beskriver veldig godt. Har ting endret seg siden 2019?

Mvh

Sol

AnonymBruker skrev (På 18.10.2019 den 18.19):

Blir langt innlegg dette, men er litt fortvilet.. Jeg og min tidligere samboer har ei datter på ni år, men gikk fra hverandre for fem år siden. Det har aldri vært noe dramatikk mellom oss, vi vokste rett og slett bare dra hverandre - i og med vi ble foreldre så unge. Vi har alltid hatt en utrolig god tone sammen og samarbeidet veldig godt i forhold til min datter. Vi har vært på kaffebesøk hos hverandre, feiret bursdagen til datteren vår sammen og aldri kranglet. 

Men vi har begge nye samboere, og med det endrer så klart dynamikken seg. Samarbeidet og tonen er like god som den alltid har vært, men kaffebesøk og slikt har vi ikke lenger. Naturlig nok. Kan og tilføye at samboeren til barnefar flyttet inn hos de i august.

Nå har det seg sånn at 9-åringen ikke liker samboeren til pappaen sin. Noe jeg synes er trist og rart, i og med hun er verdens mest joviale jente - og elsker nye mennesker. Hun er forsiktig av seg og nokså konfliktsky, men når hun varmer opp er hun utadvendt og vil gjerne ha alle med på alt. Støtt og stadig forteller datteren min at hun ikke liker den nye dynamikken hjemme hos sin far. Ting hun har fått lov til før, har denne samboeren hans bestemt at hun ikke får lov til lenger. Og det skal poengteres at datteren min har grenser og gjør så og si aldri noe hun ikke har lov til. Hun sier at om hun får lov til en ting av pappaen sin, så kan samboeren si nei - og da blir det sånn. Jeg sa til datteren min, når vi var alene, at dersom hun følte noe sånt om min samboer - så vil jeg hun skal fortelle det til meg. Da sa hun at det ikke var noe problem, for når hun var hos meg så var det jeg som mamma som bestemte - og ikke hennes "bonuspappa". Og det synes hun var bra. 

I og med jeg og barnefaren bor i gåavstand fra hverandre kommer hun støtt og stadig innom og vil overnatte - selv om det er hans uke. Jeg spurte om det var noe grunn til dette eller om det bare var fordi hun hadde lyst - da var det igjen på grunn av samboeren til hennes far. 

Hun sier og at hennes far og samboer snakker om å flytte til en annen kommune innen et par år (der faren kommer fra) men dette er to timer unna. Jeg sa at det trengte hun ikke uroe seg for, for jeg bestemmer litt jeg og, i og med jeg er mammaen hennes. Da sa hun at hun hadde sagt det til sin far, men da hadde han svart at jeg ikke bestemte hvor de skulle bo. 

Jeg har sagt at datteren min må fortelle hva føler, hun sier hun hatt gjort det men han ikke hører. Jeg må selvfølgelig ta opp dette med flytting, og jeg synes det er så leit. For tonen har vært så god alltid, og nå føler jeg det begynner å sprekke litt. Jeg vil og fortelle han om hva datteren min sier om samboeren hans, men samtidig føler jeg det ikke er på min plass å si slikt om hva de gjør hjemme. Men igjen, det går utover MIN og VÅR datter. 

Barnefar har og hatt noen kjipe kommentarer om meg til datteren min, alt fra at jeg har verdens dårligste musikksmak, pandalampa jeg kjøpte til rommet til datteren min var barnslig (han sa dette til datteren min så var så stolt) og andre småting. Vet det er bagateller, men jeg sier aldri et vondt ord om verken han eller samboeren hans.

Hvordan burde jeg gå frem her? Og hvor mye skal jeg legge meg opp i? 

Anonymkode: 50246...2c8