2-åring som er «perfeksjonist»

[AnonymBruker]

Mange toåringer har et oppheng i ett eller annet. Min ene hadde et oppheng i kjoler, en annen i småbiler og en tredje i å gjøre ALT selv hele tiden (inkludert bleieskift). 

Jeg har latt dem styre på når det er rom og tid for det, mens jeg har overstyrt ved behov (feks nektet jeg tredjemann å skifte bæsjebleiene selv, men hun fikk ordne delvis selv når de kun var bløte).

Jeg støtter tipset til den over med å la barnet fikse på bamser osv, men at dere overkjører på andre områder. 

Går det ikke over ville jeg snakket med helsestasjonen, da noen unger blir opphengt så lenge at det utvikler seg til en slags ocd. Men foreløpig ville jeg, som mor, ikke vært bekymret. 

Anonymkode: 17ccf...95f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er hun autist? Har dere sjekket henne for autisme?

Anonymkode: bdb51...11c

Ingen er autist. De har i så fall autisme.

 

Anonymkode: 34306...9f5

[AnonymBruker]

Vår mellomste er også sånn. Har ikke halvtimes lange raserianfall da, men ganske likt. Ser på det som en normal fase barnet skal igjennom. 

Vi har også et eldre autistisk barn og det er også perfeksjonistisk på denne måten, men har en helt annen reaksjon når ting ikke "er som det skal". Veldig intenst. 

Anonymkode: 0d53b...226

[AnonymBruker]

Sånn var min datter også. Klikket om ting ikke var på riktig måte osv. Det gikk over 😂👍

Anonymkode: e20e7...a89

[AnonymBruker]

Jeg lurer av og til på hvem barna lærer dette av? Kan det være at foreldrene har slike tedenser?

 

Men ja, jeg har nok oppdaget noen få ting som barnet mitt er veldig opptatt av, feks at dynen skal ligge på riktig måte i sengen. 

Forutsigbarhet er bra for barn, og da også rutiner. Kanskje det er en måte barnet lager seg rutiner på.

Anonymkode: 38226...ffe

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Blir litt overraska over at mange tolker dette som normal oppførsel. Hadde stussa skikkelig om en av mine hadde holdt på sånn. Ja, de har «trassa» og vært skikkelig bestemte på enkelte ting, men aldri på det nivået der. Men vi har kanskje vært heldige da.

Jeg hadde tenkt i retning av veldig høysensitiv i det aller minste, og om det vedvarer tatt kontakt med helsestasjon eller lege.

Anonymkode: b6bae...202

Dere har vel kanskje hatt unger uten dette kontrollbehovet. Noen mennesker er født med større behov for kontroll og oversikt enn andre. Det kommer an på personlighet. I tillegg er familier ulike, og foreldres personlighet gjenspeiles ofte i hvordan de tilpasser seg og inkluderer barna etter hvert som de vokser til. Et barn som opplever å ha god oversikt og å få utøve behovet for selvbestemmelse aldersadekvat, har mindre sannsynlighet for å utvikle slike 'oppheng'.

 

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er hun autist? Har dere sjekket henne for autisme?

Anonymkode: bdb51...11c

Det kan være mange andre årsaker enn autisme som ligger til grunn for denne typen kontrollatferd eller behov for at ting skal være riktig etter slik barnet har sett for seg. 

I min slekt er det mye av dette - men ingen autisme. Min oldefar var et petimeter av rang. Klærne skulle ligge akkurat der, klesklypene til buksebeina skulle festes akkurat slik på bremsewiren på sykkelen etc. Jeg vet at minst to av barna hans, tre av barnebarna, to av oldebarna (inkl meg) og ett tippoldebarn har denne tendensen til irrelevant perfeksjon i varierende grad.

Nå har jeg ikke full oversikt over alle etterkommerne (han fikk vel 7 unger som alle har etterkommere), men det er tydelig at dette er et ikke-autistisk personlighetstrekk som går igjen. For min del er det såpass uttalt at jeg er diagnostisert med tvangspreget pf, mens min datter har det som tilleggsvanske til adhd. Vi to er de eneste jeg kjenner til at har diagnoser av etterkommerne. 

Anonymkode: a55b2...f56

[Hactar]

Min hadde en periode hvor han skulle kontrollere hvor jeg gikk. Han skulle først og jeg skulle gå slik og sånn og hvis ikke så måtte jeg gjøre det på nytt ellers var h*lvete løs.

Han hadde flere oppheng, men dette var en av dem hvor jeg tok kampen, og fikk raserianfall av en annen verden når jeg nektet å gå ned trappa «på nytt, og riktig denne gangen».

Det tok faktisk ikke så veldig lang tid før han begynte å tåle bedre at ting ikke ble akkurat slik han hadde tenkt, men vi støttet ham gjennom en del raserianfall før vi kom dit. Men han måtte utfordres. Ikke på alt, men på de mest intense tingene, ellers hadde jeg fort hatt en liten hustyrann på hendene, tror jeg. 

Mitt beste råd er å ikke være redd for raseri. Ikke sitt og hold pusten med tanke på om buksa ligger rett. Trygg henne om raseriet løper av med henne, så hun lærer at disse overveldende følelsene ikke er farlige, men ikke prøv å stoppe raseriet ved å løse problemet hennes.

At buksa ligger feil, er tross alt ikke et problem som trenger løses.  Den kan ligge der mens hun raser, og så løser hun det selv når hun har roet seg ned. Kanskje finner hun ut at det går an å ta på seg buksa slik den er likevel, kanskje vil hun fikse på den, det er for så vidt likegyldig. 

Det fine hun lærer gjennom slike episoder, er at hun kan bli rasende, og at det er trygt og greit, og går over. Raseriet er ikke så farlig at himmel og jord må settes i bevegelse for å dempe eller unngå det.

Endret 17. oktober 2019 av Hactar

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Blir litt overraska over at mange tolker dette som normal oppførsel. Hadde stussa skikkelig om en av mine hadde holdt på sånn. Ja, de har «trassa» og vært skikkelig bestemte på enkelte ting, men aldri på det nivået der. Men vi har kanskje vært heldige da.

Jeg hadde tenkt i retning av veldig høysensitiv i det aller minste, og om det vedvarer tatt kontakt med helsestasjon eller lege.

Anonymkode: b6bae...202

Tror alle barn jeg kjenner har vært  innom den fasen, i større eller mindre grad.

Anonymkode: 261eb...1dc

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Hactar skrev:

Min hadde en periode hvor han skulle kontrollere hvor jeg gikk. Han skulle først og jeg skulle gå slik og sånn og hvis ikke så måtte jeg gjøre det på nytt ellers var h*lvete løs.

Han hadde flere oppheng, men dette var en av dem hvor jeg tok kampen, og fikk raserianfall av en annen verden når jeg nektet å gå ned trappa «på nytt, og riktig denne gangen».

Det tok faktisk ikke så veldig lang tid før han begynte å tåle bedre at ting ikke ble akkurat slik han hadde tenkt, men vi støttet ham gjennom en del raserianfall før vi kom dit. Men han måtte utfordres. Ikke på alt, men på de mest intense tingene, ellers hadde jeg fort hatt en liten hustyrann på hendene, tror jeg. 

Mitt beste råd er å ikke være redd for raseri. Ikke sitt og hold pusten med tanke på om buksa ligger rett. Trygg henne om raseriet løper av med henne, så hun lærer at disse overveldende følelsene ikke er farlige, men ikke prøv å stoppe raseriet ved å løse problemet hennes.

At buksa ligger feil, er tross alt ikke et problem som trenger løses.  Den kan ligge der mens hun raser, og så løser hun det selv når hun har roet seg ned. Kanskje finner hun ut at det går an å ta på seg buksa slik den er likevel, kanskje vil hun fikse på den, det er for så vidt likegyldig. 

Det fine hun lærer gjennom slike episoder, er at hun kan bli rasende, og at det er trygt og greit, og går over. Raseriet er ikke så farlig at himmel og jord må settes i bevegelse for å dempe eller unngå det.

Dette er essensen i problemstillingen. Det er sykt slitsomt å ha det sånn, både for perfeksjonisten og for omgivelsene. Det å sitte fast i et oppheng er ekstremt frustrerende. Fornuften (etter hvert som den kommer) sier at 'dette er irrelevant', mens følelsene eksploderer i en krisetilstand. For det føles faktisk som en krise på linje med å bli kastet ut av huset på dagen og ikke ha noe sted å dra. Irrasjonelt, jeg vet, men det er likevel like sterke følelser. Det å lære å tåle at ting ikke går som planlagt, er å lære å mestre følelser og internalisere alternative tanker frem til det er automatisert. Og den jobben er veldig mye lettere å gjøre som toåring med støtte fra foreldre, enn som voksen. 

De fleste som går gjennom en slik fase kommer kjapt og greit ut på andre siden, gjennom helt vanlig barneoppdragelse. 

Anonymkode: a55b2...f56

[AnonymBruker]

På 16.10.2019 den 8.50, AnonymBruker skrev:

Jenta mi på 2,5 har begynt å bli veldig opptatt av at ting ska ligge ordentlig og helt perfekt. Og måten hun blir på om ting ikke er det, er litt skremmende.
 

Når hun leker setter hun ofte lekene ryddig på rekke og rad. Når hun skal sove ligger bamsene i senga fint inntil kanten, som hun passer på hver kveld. En kveld var det et lite mellomrom mellom to av bamsene, hun ble helt hysterisk, spyttet og skreik, helt til jeg satte en bamse der, da var det som å slå av en bryter. Har aldri sett henne sånn før. 
 

Hun holder på i 4-5 minutter hver kveld og fikser på dyne og pute for å forsikre seg om at det ligger helt perfekt, ingen bulker eller rynker, og dyna skal ikke komme over kanten, men heller ligge helt inntil kantene. 
 

når det kommer til påkledning så skal buksa ligge helt rett og strøket på gulvet når hun skal ta den på. Dette er et minefelt, og vi foreldre sitter nesten og holder pusten, fordi èn liten feil resulterer i ramaskrik og raserianfall som ofte varer i en halvtime. Om en bukse er litt skrukkete, blir hun sur. Om en bukse med mønster på bena ikke har mønsteret nøyaktig på samme plass, blir hun sur. Selv om vi forsikrer henne om at buksen blir fin og mønstrene havner på samme plass når buksa er på. 
 

Når hun holder på og styrer og steller med diverse og ikke får det til,  spør hun om hjelp, og om vi ikke gjør akkurat slik hun tenker, sier hun «nei ikke slik» på en «desperat»/«passiv aggressiv» måte før hun eventuelt eksploderer om vi ikke får det til. 
 

Er dette normalt? Hvordan bør vi håndtere det? 

Anonymkode: 45e24...56e

Jeg tenker at det viktigste du gjør er å se på DEG selv. Barn på 2,5 imiterer foreldrene- oftest den foreldrepart av samme kjønn. 

Du må nok innse at du selv er overdrevet ryddig og pertentlig. Om du ikke vil at datteren din skal være slik, må du justere deg selv. 

Eventuelt kan dette være angst, men uansett krever det endring hos deg som mor. 

Vis at du er glad i henne mer enn før, vær rolig og så avslappet du kan, stress ned selv og ha fokus på din egen måte å organisere/rydde på. Vær objektiv, eller spør partner. Kanskje han ser noe du ikke gjør? 

Anonymkode: 9cbff...f78