Deprimert, eller bare litt sliten?

[Gjest Deprimert?]

Hvordan finner jeg ut om jeg er deprimert, eller bare sliten, trist og lei på grunn av en tung periode i livet? Ja, jeg vet jeg må snakke med en lege, og jeg har bestilt time, men det er ikke før om et par uker!

Jeg er konstant trøtt, har ikke overskudd til noe, ingen matlyst (har gått ned flere kilo de siste månedene, og jeg var slank fra før), trist og lei, og går konstant med en ekkel klunp i magen... :cry:

Jeg vet det er mange her inne som går på antidepressiva, og kjenner litt til dette med depresjoner. Håper dere kan si litt om hvordan dere har opplevd det å få en slik diagnose. Hva er de viktigste kjennetegnene på depresjon? Hvor lang tid må man regne med å ha det sånn? Jeg vet alt dette varierer, men hva kan jeg evt forvente dersom legen gir meg en slik diagnose? :-?

[Dina]

Har ingen erfaring med dette selv, men ville bare gi deg en

[Gjest Emmi]

Hei du ..

Begynn å gå tur. Øk tiden etterhvert. Tving deg ut.

Jeg har vært der , tabl. eller ikke tabl. Valgte ikke tabletter og begynte å trene samtididg som jeg går til psykolog.

Når du trener så lager kroppen sitt eget anti depresiv.

Egentlig utrolig.

Lykke til

[Gjest Emmi]

Jada.. svarte litt feil jeg nå .

Men svaret på hvordan du finner ut om du har en depresjon: Lei deg hele tiden, trist inni deg. Ting som gjorde deg glad før hjelper ikkeno, veldig trøtt. Kan sove og sove. Noen blir stikk motsatt.

Sliten hele tiden..

Går ned eller opp i vekt.

Ja, for noen er det sånn her..

[Gjest Deprimert!]

Jeg er trådstarter. har vært hos legen nå, fikk komme til tidligere enn jeg egentlig skulle..

Jeg fikk diagnosen Reaktiv depresjon, og ble sykemeldt i en måned. Men legen ville ikke skrive ut resept på antidepressiva, fordi hun mente det ikke ville ha noen virkning på meg. Hvorfor ikke det? Skal jeg bli bedre av å bare gå hjemme da? jeg fikk imidlertid resept på sovetabletter...

Hvorfor skulle ikke antidepressiva virke, når jeg er deprimert?

[Dru]

Mulig det virker, men AD er ikke noe som bør skrives ut for lett. Veldig mange har midlertidige depresjoner som går over etter relativt kort tid, og såvidt jeg har forstått er leger/psykiatere tilbakeholdne med å sette i gang slik behandling før det har blitt utredet litt mer. En time hos fastlegen er normalt sett ikke nok.

[Gjest sørsniba]

jeg fikk altså diagnosen for 2 år siden og går på antidepresive midler. Jeg opplevde d som en lettelse å endelig bli tatt på alvor. Jeg har gått på to forskjellige typer antidepresive midler. Men det har også vært viktig for meg å gå jevnlig til psykolog. For om ikke grunnlaget for depresjonen blir gjort noe med har ikke medisinene noen reell og langvarig virkning. Jeg opplever også å legge på meg av medisinene, men er ikke frisk nok til å tenke slanking. Derfor ser jeg frem til den dagen jeg kan kutte dem ut.

ønsker deg alt godt, og at du blir fort frisk

[Gjest Catwoman]

Legen mener vel at det du trenger er ro og hvile, og at det vil gå seg til etterhvert.

Kan jo være det er det som skal til og :-)

Og det må vel være det beste å gi kroppen litt fred og ro, for så å slippe å begynne på medisiner?

[glaciera]

Antidepressiver tar brodden av symptomene på depresjon, men gjør selvsagt ikke noe med årsakene til depresjonen. Sånn sett skiller ad seg fra somatisk medisin, som jo i de fleste tilfeller faktisk kurerer det som er sykt. Derfor tror jeg ikke det er noen løsning for folk som faktisk mestrer hverdagen, om enn uten glede, å ta piller. Pillene vil for mange hindre dem i å angripe årsaken til problemene.

Når det er sagt skjønner jeg ikke hvorfor deprimerte skal sykemeldes, så lenge ikke plagene direkte skyldes jobben. "Alle" vet jo at isolasjon er en sterkt medvirkende faktor til forverring av depresjon!

Jeg synes du bør prøve samtaleterapi sammen med daglig trening, helst ute i sol og frisk luft, og omlegging til et sunt og næringsrikt kosthold. Mange opplever at en livsstilsomlegging gjør underverker for et nedbrutt sinn.

Men jeg vil understreke at jeg ikke selv har hatt denne diagnosen og at jeg ikke er lege - jeg er kun en observatør av lignende tilfeller som ditt...

[Gjest georgine]

Jeg tror dessuten antidepressiva har en viss innkjøringstid, dvs de funker ikke SOM antidepressiva fra dag èn. Hvis legen (og du, av innlegget ditt, egentlig) mener du har en raktiv depresjon håper han vel at du "bare" trenger litt tid for å komme deg igjen. I hvert fall om du ikke har hatt sånne perioder før og"uten grunn" også. Sånn sett kan du jo se lys i tunnelen, håper jeg:)

Lykke til og god bedring!

[Gjest Trådstarter..]

Tusen takk for gode svar!

Jeg har aldri hatt dette før, eller vært i lignende situasjoner. Legen min var også helt klar på at hun mente det skyltes ting som skjer i livet mitt nå, bl.a sykdom i nær familie, tøff jobbsituasjon (derfor sykemelding) o.l.

Kanksje det er riktig da, at jeg har mest behov for å hvile, ta det med ro og koble ut alle de vanskelige tingene som skjer rundt meg??!!

Jeg tenkte bare at antidepressiva kunne hjelpe meg til å se ting litt klarere ift hva jeg skal gjøre, og samtidig la meg få "hodet litt over vannet"...

[Væren]

Jeg hadde en sykmelding på 6 uker for 6-7 år siden. Sto bare rett opp og ned og strigråt på jobb en dag, etter en dårlig spøk som jeg ikke taklet. Jeg ringte legen min, og greide knapt å presentere meg før gråten tok meg.

Legesekretæren (kona til legen) sa: "Bare kom hit kl. 14 i dag!" Jeg satt i 45 minutter på legekontoret og fikk masse forståelse. Legen sa jeg led av en depressiv reaksjon. Jeg var på den tiden veldig sliten, hadde 3 små barn og jobbet fullt. Det var spesielt forholdet til en nær kollega som tok luften ut av meg. Vil vel si at jeg nesten møtte veggen. Legen min sa: "Dette er ikke noe alvorlig - vi vet begge at dette ikke kan kalles psykiske problemer - dette kaller vi en depressiv reaksjon. Du trenger bare litt tid å hente deg inn igjen". Han sykmeldte meg der og da for 6 uker framover. Jeg ble sjokkert: 6 uker!!! Så jeg begynte å planlegge hva jeg skulle bruke de 6 ukene til; besøk, nye hobbyer, gå tur, trene, byturer... For noe måtte jeg jo gjøre!!!

Vel - jeg SOV og gjorde lite og så godt som ingenting de neste 6 ukene.

Var ganske utslitt, deppa og lei meg, tok til tårene for ingenting, og hadde faktisk ikke overskudd til noe. Det var ingen selvfølge med middag på bordet de ukene, nei... Ukene fløy, jeg fikk ikke besøkt et menneske den tiden jeg var hjemme - hadde mer enn nok med meg selv. Men da de 6 ukene var omme, var jeg uthvilt, oppladet og ganske klar til å begynne på jobb igjen!

Jeg fikk ikke tilbud om medisiner i denne perioden, men fikk det pusterommet som jeg trengte for å hente meg inn igjen. Og jeg fikk aksept og forståelse fra legen min på at det var greit å føle som jeg gjorde. Og normalt. Det betydde alt! Og jeg lærte noe. Det skal ikke få gå så langt en annen gang før jeg lærer meg å lytte til meg selv. Og jeg lærte å si nei.

Tror du skal prøve å klare deg uten antidepressiva så sant du kan!

Håper du får den tiden du trenger til å komme ovenpå!

Tenk på deg selv, og prøv å gjøre det du føler du har lyst til å gjøre; lystbetonte aktiviteter - uansett hva det måtte være som gir deg litt glede i hverdagen!

Gode klemmer fra meg!

[Gjest Trådstarter igjen..]

Jeg ringte legen min, og greide knapt å presentere meg før gråten tok meg.

Vel - jeg SOV og gjorde lite og så godt som ingenting de neste 6 ukene.

Var ganske utslitt, deppa og lei meg, tok til tårene for ingenting, og hadde faktisk ikke overskudd til noe. Det var ingen selvfølge med middag på bordet de ukene, nei...

Jeg fikk ikke tilbud om medisiner i denne perioden, men fikk det pusterommet som jeg trengte for å hente meg inn igjen. Og jeg fikk aksept og forståelse fra legen min på at det var greit å føle som jeg gjorde. Og normalt. Det betydde alt! Gode klemmer fra meg!

Takk for gode ord Væren! Det var akkurat sånn for meg også!

Plutselig følte jeg at jeg rett og slett møøte veggen! Gråt da jeg ringte legen, fikk ny time samme dag, og gråt omtrent hele tiden mens jeg var inne hos legen!

Jeg føler også et uendelig stort behov for å sove........

Kanskje det er det jeg trenger??!

[Gjest Trådstarter igjen..]

Jeg ringte legen min, og greide knapt å presentere meg før gråten tok meg.

Vel - jeg SOV og gjorde lite og så godt som ingenting de neste 6 ukene.

Var ganske utslitt, deppa og lei meg, tok til tårene for ingenting, og hadde faktisk ikke overskudd til noe. Det var ingen selvfølge med middag på bordet de ukene, nei...

Jeg fikk ikke tilbud om medisiner i denne perioden, men fikk det pusterommet som jeg trengte for å hente meg inn igjen. Og jeg fikk aksept og forståelse fra legen min på at det var greit å føle som jeg gjorde. Og normalt. Det betydde alt! Gode klemmer fra meg!

Takk for gode ord Væren! Det var akkurat sånn for meg også!

Plutselig følte jeg at jeg rett og slett møtte veggen! Gråt da jeg ringte legen, fikk ny time samme dag, og gråt omtrent hele tiden mens jeg var inne hos legen!

Jeg føler også et uendelig stort behov for å sove........

Kanskje det er det jeg trenger??!

[Gjest Lizzi]

Antidepressiver tar brodden av symptomene på depresjon, men gjør selvsagt ikke noe med årsakene til depresjonen. Sånn sett skiller ad seg fra somatisk medisin, som jo i de fleste tilfeller faktisk kurerer det som er sykt. Derfor tror jeg ikke det er noen løsning for folk som faktisk mestrer hverdagen, om enn uten glede, å ta piller. Pillene vil for mange hindre dem i å angripe årsaken til problemene.

Når det er sagt skjønner jeg ikke hvorfor deprimerte skal sykemeldes, så lenge ikke plagene direkte skyldes jobben. "Alle" vet jo at isolasjon er en sterkt medvirkende faktor til forverring av depresjon!

Jeg synes du bør prøve samtaleterapi sammen med daglig trening, helst ute i sol og frisk luft, og omlegging til et sunt og næringsrikt kosthold. Mange opplever at en livsstilsomlegging gjør underverker for et nedbrutt sinn.

Men jeg vil understreke at jeg ikke selv har hatt denne diagnosen og at jeg ikke er lege - jeg er kun en observatør av lignende tilfeller som ditt...[/quote]

Det som jeg har merket med fet skrift sier vel igrunnen alt. Hun som har skrevet dette vet ikke hva hun snakker om. Ikke stygt ment, men det blir så helt feil for en som har det som trådstarter beskriver.

[Væren]

Jeg er enig med Lizzi, det er med samme bakgrunn jeg mener det er bedre å greie seg uten antidepressiva så sant det er mulig.

Livet gir oss noen harde slag, av og til. Det er hver sin gang. De fleste av oss greier å forholde oss til disse vanskene, og håndtere motgangen med litt hjelp og støtte fra omgivelsene. Og kanskje litt tid til å bare ta hensyn til oss selv. Antidepressiva gjør deg mer likegyldig. Men vi er laget for å tåle tunge dager, også!

Jeg støtter forslaget om å komme deg ut i frisk luft, sove, spise sunn mat. Gjerne samtaleterapi hvis det føles rett for deg. Jeg greide meg uten, men det virker som om det har skjedd ting i livet ditt som det kunne ha vært greit å sortere sammen med noen.

Kanskje er det nødvendig å foreta justeringer i livet ditt? For min del innebar det at jeg gikk ned i redusert stilling, noe som lettet på arbeidsbyrden og dermed stress og bekymringer. Samt at jeg kom hjem til fast tid hver dag, noe som kom ungene mine til gode - og meg selv også!

Når vi klapper sammen på den måten, er det gjerne fordi det har blitt for mye for oss. Kanskje kan du gå videre etterpå og greie det helt fint, kanskje må du vurdere å foreta deg noe som gjør dagene dine lettere.

God klem igjen!

[Gjest Trådstarter...]

Takk igjen!

Jeg var inne på tanken å få time hos en psykolog for å få en "second opinion", menhar slått det fra meg!

Tror kanskje jeg skal ta tiden litt til hjelp nå i første omgang, og håpe det går bedre etterhvert!

[Gjest Anonymous]

Til trådstarter:

Jeg har gått på antidepressiva i 15-16 måneder, var *helt* ute av drift i hele fjor og går nå til gruppeterapi-behandling.

Jeg tror depresjoner er sykdomsforløp som man må la gå sin gang. Hvis de blir hengende fast, er anti-depressiva bra. At legen ikke kaster resepter etter deg med en gang synes jeg virker bra. Jeg går på en kraftig antidepressiv medisin kalt Effexor, og jeg har vanskelig for å gråte, være lei meg og slappe skikkelig av.

Her er noen tips:

- Fysisk aktivitet. Det er ikke viktig at du trener veldig hardt. Det som teller er at du beveger deg og ikke sitter i ro hele tiden. Det å gå noen turer eller sykle litt, til steder du synes det er kjekt å være, kan hjelpe mye. I fjor da jeg var ute gikk jeg en tur på kansje 1500 meter, annenhver dag eller så, og det hjalp helt klart mye.

- Omega 3. Detter høres kansje litt teit ut men - i 2003 blei det gjort en klinisk test i USA der ei gruppe depressive pasienter fikk omega 3 og ei kontrollgruppe omega 6. Forsøket måtte avbrytes og alle fikk omega 3, fordi forskjellene var veldig store. En 100g boks med makrell i tomat inneholder 2,5 gram omega 3. Spiser du en slik hver dag kan det hjelpe. Dette er et særdeles billig og enkelt tiltak.

- Vær bevisst tankene og følelsene dine. Kansje du kan skrive dem ned? Tenker du at alt er meningsløst og at du er udugelig og lite verdt og slikt? Skriv det ned. I ettertid kan du se over det du har skrevet og evaluere hvorvidt det er realistiske tanker eller ikke

Lykke til!

[Gjest synseren]

Uansett er det godt å vite at det finnes psykologer/leger som kan hjelpe oss når livet er blitt tøft :-)