livet suger...

[AnonymBruker]

Ja, jeg synes egentlig at det er mer dårlig enn bra i livet. Også er det mye meningsløshet, man skal liksom oppnå så mye men så var det for ingening uansett.

 Så jeg spør:  hva er meningen bak allt ?

????

Anonymkode: b7fe6...fe6

[AnonymBruker]

Tror ikke det er noen mening med livet. Man har små lysglimt en sjelden gang hvor man føler at ting er fint, men mesteparten av tiden så er det jo egentlig fullstendig tomt og meningsløst. Jeg har aldri klart å like livet og har heller aldri passet inn. Jeg bare eksisterer. Går meg en tur, lager meg noe mat og sover. Rinse and repeat.  Jeg ser ikke poenget i eksistens. Jeg skjønner ikke hvorfor vi eksisterer i utgangspunktet egentlig. Vi bare er her uten mål og mening.

Anonymkode: a61f6...1d5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke det er noen mening med livet. Man har små lysglimt en sjelden gang hvor man føler at ting er fint, men mesteparten av tiden så er det jo egentlig fullstendig tomt og meningsløst. Jeg har aldri klart å like livet og har heller aldri passet inn. Jeg bare eksisterer. Går meg en tur, lager meg noe mat og sover. Rinse and repeat.  Jeg ser ikke poenget i eksistens. Jeg skjønner ikke hvorfor vi eksisterer i utgangspunktet egentlig. Vi bare er her uten mål og mening.

Anonymkode: a61f6...1d5

Nei, det er vel derfor mennesker fant opp religion... Det hjelper liksm litt å blinde øynene... ellers sitter man bare der i mørket.

Men det jeg tror KAN gi mening er en tilhørighet... derfor vi fant opp kulturer, det ga oss en mening i det minste til å videreføre, oppdra familie osv.

Er du fornøyd med å at du bare eksisterer uten mål og mening da? Kan man virkelig være det? Jeg håper det... for det er sånn jeg lever også.

 

Anonymkode: b7fe6...fe6

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er vel derfor mennesker fant opp religion... Det hjelper liksm litt å blinde øynene... ellers sitter man bare der i mørket.

Men det jeg tror KAN gi mening er en tilhørighet... derfor vi fant opp kulturer, det ga oss en mening i det minste til å videreføre, oppdra familie osv.

Er du fornøyd med å at du bare eksisterer uten mål og mening da? Kan man virkelig være det? Jeg håper det... for det er sånn jeg lever også.

 

Anonymkode: b7fe6...fe6

Garantert. Historier om ett paradis som venter deg om du bare holder ut og lever til dine dagers ende.. jeg skjønner godt hvorfor mennesker fant opp religion. 

Nei, jeg er vel ikke særlig fornøyd med det. Jeg har prøvd alt mulig for å snu på det, til og med gått i terapi i over 15 år men ingenting hjelper. Uansett hvor hardt jeg prøver så ser jeg ingen mening med livet og det å eksistere. Helt ærlig blir jeg egentlig litt gal når jeg begynner å tenke på universet og hvordan det oppsto, og vi oppsto. HVORFOR er vi egentlig her? Er det bare for å formere seg og sørge for at avkommet overlever til det også får formert seg?

Anonymkode: a61f6...1d5

[Cinnamondiva]

Ja livet suger til det grenseløse. Hvor mye mer kan det faktisk suge? Jeg har ingen nære venner intern nær partner i fast forhold. Et jævla lite alkohol problem. Håper det faktisk snur seg ril det bedre. Nå må det snart bli bedre for det har sugd i flere år fsktisk

[Cinnamondiva]

Send meg gjerne en pm. Trenger venner snart. ❤️

[AnonymBruker]

På 6.10.2019 den 5.51, AnonymBruker skrev:

Garantert. Historier om ett paradis som venter deg om du bare holder ut og lever til dine dagers ende.. jeg skjønner godt hvorfor mennesker fant opp religion. 

Nei, jeg er vel ikke særlig fornøyd med det. Jeg har prøvd alt mulig for å snu på det, til og med gått i terapi i over 15 år men ingenting hjelper. Uansett hvor hardt jeg prøver så ser jeg ingen mening med livet og det å eksistere. Helt ærlig blir jeg egentlig litt gal når jeg begynner å tenke på universet og hvordan det oppsto, og vi oppsto. HVORFOR er vi egentlig her? Er det bare for å formere seg og sørge for at avkommet overlever til det også får formert seg?

Anonymkode: a61f6...1d5

Nettopp..

15 år er lenge, har bare gått noen år selv... Men jeg synes ikke det var hjelpsomt jeg heller. da egentlig var problemet mitt noe annet.

Ja, universet kommer nok alltid til å bli et mysterium og det er litt merkelig å tenke på... Hvorfor vi er her, hva som skjer når vi går videre, tenker ofte over hvor merkelig døden er... Man går fra ha et liv fullt av øyeblikk og minner, man har brukt hele livet på å utvikle seg som person osv, for så bare å dø... forsvinne helt... også samfunnet... Det endrer seg hele tiden, men er det egentlig postiivt? Det virker som det egentlig bare er en evig endring som aldri tar slutt. Men hva er poenget? et utopi?

Anonymkode: b7fe6...fe6

[AnonymBruker]

På 6.10.2019 den 6.14, Cinnamondiva skrev:

Ja livet suger til det grenseløse. Hvor mye mer kan det faktisk suge? Jeg har ingen nære venner intern nær partner i fast forhold. Et jævla lite alkohol problem. Håper det faktisk snur seg ril det bedre. Nå må det snart bli bedre for det har sugd i flere år fsktisk

huff, trist å høre.. har du fått noe hjelp for det av helsevesenet? jeg synes egentlig de er litt dritt... alt tar for lang tid!

Anonymkode: b7fe6...fe6

[AnonymBruker]

Jeg føler det samme ts, og jeg er tobarnsmor, har gode venner og en snill mann. Sånn utad er jeg rik på alt jeg har. Bolig, jobb, trygghet, nære familie etc. Har aldri likt livet, og forstår ikke hvorfor vi lever. 

Anonymkode: b549d...737

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler det samme ts, og jeg er tobarnsmor, har gode venner og en snill mann. Sånn utad er jeg rik på alt jeg har. Bolig, jobb, trygghet, nære familie etc. Har aldri likt livet, og forstår ikke hvorfor vi lever. 

Anonymkode: b549d...737

Huff. det må være enda tungere når man liksom ''har alt'' i tillegg. Tror faktisk det er vanligere enn man tror... Vi mennesker vet egentlig så lite, men vi prøver konstant å finne en mening..

Hva er det konkret du ikke liker ved livet? Er det at man liksom bare er ''født'' inni forskjellige roller? at mye er utav våres kontroll?

 

Anonymkode: b7fe6...fe6

[AnonymBruker]

På 6.10.2019 den 5.51, AnonymBruker skrev:

Garantert. Historier om ett paradis som venter deg om du bare holder ut og lever til dine dagers ende.. jeg skjønner godt hvorfor mennesker fant opp religion. 

Nei, jeg er vel ikke særlig fornøyd med det. Jeg har prøvd alt mulig for å snu på det, til og med gått i terapi i over 15 år men ingenting hjelper. Uansett hvor hardt jeg prøver så ser jeg ingen mening med livet og det å eksistere. Helt ærlig blir jeg egentlig litt gal når jeg begynner å tenke på universet og hvordan det oppsto, og vi oppsto. HVORFOR er vi egentlig her? Er det bare for å formere seg og sørge for at avkommet overlever til det også får formert seg?

Anonymkode: a61f6...1d5

Slik har jeg det også. Er vel det som kan kalles eksistensiell krise/angst/grubling. 

At jeg har satt to barn til verden er vel min største prestasjon. At jeg er for syk til å ha de boende hos meg mer enn et par netter av gangen er min verste prestasjon. 

Så alt i alt. HVA er meningen med livet? Hvorfor skal en lide seg gjennom et langt liv for så å bare dø. Bli borte. Hvis det er bare det med å formere seg, sørge for at avkom vokser opp og så dø. Hva er poenget liksom? Kunne ikke menneskeheten som bare ødelegger planeten bare dødd ut? Ikke at jeg ønsker det for mine barn. Jeg ønsker de skal føle stor mening i livet, men ja. Jeg ser ikke den. 

Anonymkode: ad303...bac

[AnonymBruker]

På 6.10.2019 den 5.25, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg synes egentlig at det er mer dårlig enn bra i livet. Også er det mye meningsløshet, man skal liksom oppnå så mye men så var det for ingening uansett.

 Så jeg spør:  hva er meningen bak allt ?

????

Anonymkode: b7fe6...fe6

Jeg tror ikke noen mennesker på Jorden sitter på svaret. Derimot så kan du selv skape mening og innhold i livet ditt. Det er mange forskjellige innfallsvinkler. Mange finner ut at Gud er veien å gå. Andre finner mening i hjelpearbeid eller frivillig arbeid. Du kan velge å bruker naturen mer og finne roen i den. Eller kombinasjoner av dette. Du vil ikke få et klart svar, men det kan hjelpe deg gjennom perioder hvor alt er meningsløst.

Anonymkode: 44338...7da

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff. det må være enda tungere når man liksom ''har alt'' i tillegg. Tror faktisk det er vanligere enn man tror... Vi mennesker vet egentlig så lite, men vi prøver konstant å finne en mening..

Hva er det konkret du ikke liker ved livet? Er det at man liksom bare er ''født'' inni forskjellige roller? at mye er utav våres kontroll?

 

Anonymkode: b7fe6...fe6

Jeg føler ikke at det tyngre i dag enn for 10 år siden før barna kom, syns bare livet alltid føles så meningsløst. Jeg er ikke deprimert, elsker barna mine og kan oppleve mange glimt med mye latter, men sånn generelt føler jeg at jeg alltid venter på at noe skal skje. 

Tror for meg at problemet ligger litt der. Jeg søker alltid mer, men det fyller ikke det «tomrommet. Før jeg ble mamma trodde jeg at livet ville få en stor mening når jeg fikk barn. Jeg har kjent mer på forelskelse og kjærlighet etter at jeg fikk barn, men meningen med det hele er et like stort spørsmål. Dagene mine går unna i en hektisk småbarnstid, og jeg lurer på hva jeg skal gjøre igjen når barna er ute av huset. Og hva skjer da? Jeg og mannen lever videre alene i huset, jobber 8-16, betaler regninger, lager middag, vasker gulv..  Noe er kjedelig helt klart, og jeg finner mye i livet som er moro. Jeg syns det er deilig å reise til varmere strøk. Jeg syns det er godt å spise god mat. Det er gøy å le sammen med barna.. Mye er moro, men jeg skjønner ikke meninga. Til slutt blir jeg eldre, folk man er glad i dør, kroppen virker dårligere, og så sitter man kanskje ensom til døden tar en. 

Anonymkode: b549d...737

[AnonymBruker]

Har fortsatt samme mening, livet føles bare som en lang og unødvendig prosess.

Anonymkode: b7fe6...fe6

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer på hvorfor livet er vakkert? Hva gjør det vakkert?

Anonymkode: b7fe6...fe6

[BraNok]

Enig! 

Spesielt etter jeg mistet sønnen min. Vet jeg har mye å leve for, siden jeg har fire barn, mann, og en grei jobb, men livet føles likevel stort sett meningsløst 

[AnonymBruker]

Mennesker og vår bevissthet er bare et biprodukt av evolusjon. Det finnes ingen overordnet mening. Meningen må man finne eller skape selv. Jeg, for min del, har til gode å finne noe mening.

Anonymkode: fea71...26c

[Gjest Huttetuen]

Kan kjenne meg igjen i det du sier, men man må huske at om det ikke blir værre så går det over.

Jeg har fått livet mitt såpass rasert at jeg klarer ikke å se lyst på noe lenger ! 
Men foreløpig holder jeg meg i livet for familien sin del.

Det har liksom vært folk der for meg for å bygge meg opp, så har det alltid vært en j***** idiot!!! Som sørget for at det ble ødelagt.

Prøver så godt jeg bare kan å holde motet oppe, og gjør så godt jeg kan for å ikke la «de» ta motet fra meg.

Men det er jammen ikke enkelt til tider! 
Det har egentlig blitt såpass ille at jeg vurderer selvmord, som en backup plan.

Synes egentlig det er en feig løsning, MEN føler det er det eneste jeg kan gjøre for å få en slutt på all den kranglingen!

For uansett hva jeg gjør eller sier så blir ikke jeg trodd, eller tatt hensyn til. Jeg har i bunn og grunn blitt til ett «produkt», for at ALLE bortsett fra meg skal få lære noe og ha ett fullverdig liv.

 

[KnekkogPrim]

Livet er kort og ubetydelig, og alles liv inneholder varierende grader av flaks og uflaks. For de av oss som opplever mye uflaks er det dessverre slik at grensen går ett sted hvor vi ikke lenger holder ut. Man kan bare håpe på at det kanskje snur, og at det begeret aldri blir nådd.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, KnekkogPrim skrev:

Livet er kort og ubetydelig, og alles liv inneholder varierende grader av flaks og uflaks. For de av oss som opplever mye uflaks er det dessverre slik at grensen går ett sted hvor vi ikke lenger holder ut. Man kan bare håpe på at det kanskje snur, og at det begeret aldri blir nådd.

Ja, det tror jeg også. Jeg har hatt uflaks og blitt født med en utviklingsforstyrrelse. Så har jeg hatt uflaks og opplevd traumer, mobbing, mishandling og en til tider dysfunksjonell familie. Summa summarum er jeg veldig psykisk syk og sluttet helt å fungere for noen år siden. Til tross for iherdig innsats fra min side til å finne mening og et godt liv. Jeg tror ikke jeg er et dårligere menneske eller er mindre begavet/svake ressurser. Jeg tror bare jeg har hatt ekstremt uflaks og til slutt klarte ikke psyken min mer. Man har jo sin tålegrense. Noen hadde nok knekt sammen lenge før jeg gjorde det. Andre igjen hadde kanskje hatt mer å gå på. 

Når man først har knekt sammen er det ekstra vanskelig å komme seg dit at livet føles levbart. Slik oppleves det for meg i hvert fall. For jeg knakk ikke gradvis sammen. Jeg kjørte på med 100% til det ikke var en dråpe bensin igjen. Og jeg totalhavarerte. Det var nok en tabbe fra min side å ikke innse at jeg trengte hjelp før det gikk så langt. Men men. 

Anonymkode: ad303...bac