Dere med CPTSD, hvordan er livet deres?

[AnonymBruker]

Dere med kompleks ptsd, hvordan er livet deres? Jeg har brukt mange mange år å å bli litt og litt bedre, men sliter fortsatt noe vanvittig. Særlig sosialt og energimessig; jeg er kronisk utmattet og orker lite. Det sitter så fysisk alle ødeleggelsene. Skjønner ikke helt at man kaller det "psykisk lidelse", for det er nesten mer en fysisk sykdom. Å alltid overreagere på dagligdagse situasjoner som om det står om livet og utmattelsen det fører med seg.

Jeg har klart å ta utdannelse og jobber frivillig med noe svært meningsfylt. Men jeg har også barn, som fører med seg utrolig mye stress. Det å ha barn gjør at jeg ønsker mer jobb og mer utdannelse. Samtidig så går jeg på trynet med utbrenthet hver gang jeg prøver meg. Jeg klarer ikke å forsone meg med at jeg bare skal "nave". 

Dere andre med komplekse traumelidelser; hvor mye orker dere? Har dere jobb, familie og sosialt liv? Trener dere? Hvis dere har et aktivt og innholdsrikt liv - hvordan klarer dere det?

Anonymkode: ccba0...907

[AnonymBruker]

Hei du 
Vondt å høre om hvordan du har det. 

Jeg har kompleks ptsd og kompleks dissosiativ lidelse. Er under 26 år.  Jeg er både ressurssterk og akademisk flink, men også veldig kjør. Har "deler" i meg som fungerer godt innimellom (derav god utdannelse og gode venner) og får plutselige funksjonsfall. Da isolerer jeg meg, kansellerer sosiale sammenkomster, overtrener (mye, mye krefter går til det), kontrollerer (absolutt alt jeg kan kontrollere), ligger i fosterstilling, har masse kroppslige vondter (hver dag) og sover dårlig (det gjør jeg generelt hele tiden). 

Jeg har som nevnt fem-årig utdannelse snart, men lurer på om jeg noen sinne vil klare å stå i jobb. Har vært i NAV-systemet i tre år og har videreutdanning og behandling på aktivitetsplan. Er i behandling 2-3 ganger i uken hos privat spesialist. Det er godt å ha en som virkelig anstrenger seg for å hjelpe, men bare behandling tar alt av krefter. Tanken på å noen gang skulle leve et typisk a4-liv med 8-15 jobb fem dager i uken er uutholdelig. Jeg vet jo at det finnes alternativer til dette, men det er sårt å vite at jeg per i dag ikke er i stand til det. Neste år må det vurderes om jeg skal få forlenget AAP, gå inn i ung ufør til jeg er frisk(ere) eller jobbe i en lavere stilling. 

Jeg strever med å føle meg hel, kjenne på energi og ha overskudd selv. Har masse tankekjør og sterk angst. En tur på kjøpesenter (når jeg klarer det) er nok stimuli og stress til at jeg trenger å legge meg nedpå i sofaen i et par timer av utmattelse. Blir fort svimmel når jeg er sliten. Jeg ser venninner gjøre akkurat som de vil, de reiser og jobber og drar ut og har det gøy. De har sine ting, de også, men de er frie og sitter ikke med beina i dette som jeg gjør. Det gjør det vanskelig både for meg å involvere dem nok, men også vanskelig for dem å vite helt hvordan det er. De er fantastiske, men det virker ikke som de helt forstår hva sykdommen innebærer. Det er litt vondt og slitsomt for meg, så da velger jeg å trekke meg litt tilbake når det stormer som verst inni meg. 

Jeg strever med mange ting, men tenker at det minste jeg kan gjøre er å følge opp behandling og gjøre små små ting som gjør hverdagene bittelitt bedre. Som det å gå en tur i skogen/ved sjøen, spise så sunt som jeg kan, være med andre når jeg klarer osv.

Anonymkode: c2c42...aed

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Hei du 
Vondt å høre om hvordan du har det. 

Jeg har kompleks ptsd og kompleks dissosiativ lidelse. Er under 26 år.  Jeg er både ressurssterk og akademisk flink, men også veldig kjør. Har "deler" i meg som fungerer godt innimellom (derav god utdannelse og gode venner) og får plutselige funksjonsfall. Da isolerer jeg meg, kansellerer sosiale sammenkomster, overtrener (mye, mye krefter går til det), kontrollerer (absolutt alt jeg kan kontrollere), ligger i fosterstilling, har masse kroppslige vondter (hver dag) og sover dårlig (det gjør jeg generelt hele tiden). 

Jeg har som nevnt fem-årig utdannelse snart, men lurer på om jeg noen sinne vil klare å stå i jobb. Har vært i NAV-systemet i tre år og har videreutdanning og behandling på aktivitetsplan. Er i behandling 2-3 ganger i uken hos privat spesialist. Det er godt å ha en som virkelig anstrenger seg for å hjelpe, men bare behandling tar alt av krefter. Tanken på å noen gang skulle leve et typisk a4-liv med 8-15 jobb fem dager i uken er uutholdelig. Jeg vet jo at det finnes alternativer til dette, men det er sårt å vite at jeg per i dag ikke er i stand til det. Neste år må det vurderes om jeg skal få forlenget AAP, gå inn i ung ufør til jeg er frisk(ere) eller jobbe i en lavere stilling. 

Jeg strever med å føle meg hel, kjenne på energi og ha overskudd selv. Har masse tankekjør og sterk angst. En tur på kjøpesenter (når jeg klarer det) er nok stimuli og stress til at jeg trenger å legge meg nedpå i sofaen i et par timer av utmattelse. Blir fort svimmel når jeg er sliten. Jeg ser venninner gjøre akkurat som de vil, de reiser og jobber og drar ut og har det gøy. De har sine ting, de også, men de er frie og sitter ikke med beina i dette som jeg gjør. Det gjør det vanskelig både for meg å involvere dem nok, men også vanskelig for dem å vite helt hvordan det er. De er fantastiske, men det virker ikke som de helt forstår hva sykdommen innebærer. Det er litt vondt og slitsomt for meg, så da velger jeg å trekke meg litt tilbake når det stormer som verst inni meg. 

Jeg strever med mange ting, men tenker at det minste jeg kan gjøre er å følge opp behandling og gjøre små små ting som gjør hverdagene bittelitt bedre. Som det å gå en tur i skogen/ved sjøen, spise så sunt som jeg kan, være med andre når jeg klarer osv.

Anonymkode: c2c42...aed

Så heldig du er som er i behandling. Jeg finner ingen behandlere som kan noe om kompleks dissosiativ lidelse. Du er flink! 5-års utdanning uten forsinkelse med en så tung og alvorlig diagnose er helt utrolig. Jeg blir bare sløvere og sløvere mentalt. Var mer skoleflink da jeg dissosierte mer. Rart, men sant. 

Anonymkode: ccba0...907

[AnonymBruker]

Hei, leit å høres at du har kompleks dissosiativ lidelse. Jeg dissosier også, men finner heller ingen som kan hjelpe meg. Kunne du kanskje si litt om hvordan behandlingen er for dette? Hva er forskjellen på kompleks dissosiering og bare dissosiativ lidelse? Jeg syns det er slitsomt at ingen leger eller psykologer kan noe om dette i Brg. 

Anonymkode: 0a50f...b3e

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei, leit å høres at du har kompleks dissosiativ lidelse. Jeg dissosier også, men finner heller ingen som kan hjelpe meg. Kunne du kanskje si litt om hvordan behandlingen er for dette? Hva er forskjellen på kompleks dissosiering og bare dissosiativ lidelse? Jeg syns det er slitsomt at ingen leger eller psykologer kan noe om dette i Brg. 

Anonymkode: 0a50f...b3e

Jeg, TS, har vært i gruppebehandling på Modum Bad i 6 måneder, men finner ingen privatpraktiserende. Det sies å ta 3-10 år i individuell terapi for å behandle dissosiative lidelser...

Anonymkode: ccba0...907

[AnonymBruker]

Helt enig med TS at det er en vits å skille mellom psykisk og fysisk sykdom. For meg er det også utmattelsen, energitap og lite overskudd som i dag etter mye behandling er det som (stort sett) preger meg mest. Det er såklart andre ting også, og jeg kan fremdeles bli trigget. Jeg har en kjæreste, og litt sosial kontakt gjennom en liten deltidsjobb, som også innebærer fysisk aktivitet. Bortsett fra det har jeg mer enn nok med å få til hverdagen med å ta vare på meg selv og leilighet, og rekker ikke over mer enn det.

Anonymkode: 58e8b...e8d

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

Helt enig med TS at det er en vits å skille mellom psykisk og fysisk sykdom. For meg er det også utmattelsen, energitap og lite overskudd som i dag etter mye behandling er det som (stort sett) preger meg mest. Det er såklart andre ting også, og jeg kan fremdeles bli trigget. Jeg har en kjæreste, og litt sosial kontakt gjennom en liten deltidsjobb, som også innebærer fysisk aktivitet. Bortsett fra det har jeg mer enn nok med å få til hverdagen med å ta vare på meg selv og leilighet, og rekker ikke over mer enn det.

Anonymkode: 58e8b...e8d

Høres ut som meg (ts). Å holde hjemmet ryddig er en heldagsjobb.. Ingenting som er kjapt og effektivt her, dessverre...

Anonymkode: ccba0...907

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så heldig du er som er i behandling. Jeg finner ingen behandlere som kan noe om kompleks dissosiativ lidelse. Du er flink! 5-års utdanning uten forsinkelse med en så tung og alvorlig diagnose er helt utrolig. Jeg blir bare sløvere og sløvere mentalt. Var mer skoleflink da jeg dissosierte mer. Rart, men sant. 

Anonymkode: ccba0...907

Takk, ja jeg er heldig. Har gått til samme nå i tre år, og fremdeles må vi jobbe med at jeg skal få inn verktøy for å regulere meg selv. Helsigvis har jeg en alt for tålmodig en. Behandler er ikke spesialisert innen dette, men har reist til andre steder i verden på internasjonale kurser for å bli flinkere. Føler meg veldig veldig heldig.

Har brukt et ekstra år på masteren, men prøver å være litt raus med meg selv. Det er tungt med en slik diagnose ja. Får helsigvis tilrettelegginger der jeg trenger det for å få unna eksamener +. 

 

Sender deg masse varme og styrke

Anonymkode: c2c42...aed

[AnonymBruker]

Du fortjener ros for å stå i det med studiet og en slik lidelse. Jeg opplever dissosiering som en slags uvirkelighetsfølese. Som om jeg ikke er helt tilstede..veldig fjern og avkoblet. Dette har jeg i store folkemengder bl annet, men også når jeg er hjemme. Altså jeg har uvirkelighetsfølelse hele tiden. Er det sånn dere også opplever dissosiering? ..please svar meg...

Anonymkode: 0a50f...b3e

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker said:

Du fortjener ros for å stå i det med studiet og en slik lidelse. Jeg opplever dissosiering som en slags uvirkelighetsfølese. Som om jeg ikke er helt tilstede..veldig fjern og avkoblet. Dette har jeg i store folkemengder bl annet, men også når jeg er hjemme. Altså jeg har uvirkelighetsfølelse hele tiden. Er det sånn dere også opplever dissosiering? ..please svar meg...

Anonymkode: 0a50f...b3e

Jeg opplever dissosiering på flere måter. Jeg ble diagnostert med multippel personlighet, borderline pf og ptsd for over 20 år siden. Det ville i dag blitt kalt kompleks dissosiativ lidelse. Når jeg dissosierer blir jeg ofte en annen og/eller yngre utgave av meg selv. Eller jeg blir "borte" for en stund mens en automat-del av meg tar over. Samtidig har jeg en jævel i meg som aldri unner meg fremgang, så ofte merker jeg ikke før etter ting har skjedd at jeg igjen har ødelagt for meg selv:/ Dette kan være i utdanningssammenheng, jobb, relasjoner, økonomisk etc. Kompleks dissosiativ lidelse er, som ordet sier, en enda mer fragmentert, ødelagt og selvdestruktiv personlighet  enn dissosiativ lidelse. Ved dissosiativ lidelse kan man ha endel, ytre sett, fremgang og suksess, mens man med kompleks dissosiativ lidelse gjerne er av de som går inn og ut av psykiatrisk institusjon. Rett gjerne på meg om jeg har misfortsått!

Anonymkode: ccba0...907

[AnonymBruker]

Jeg har k-ptsd og angst. Nettopp ferdig med innleggelse på Modum Bad. Jeg studerer og har en liten jobb med noen få timesvakter i måneden, men har ikke barn eller kjæreste. Dagene går til terapi, litt studier, litt jobb, litt frivillig arbeid, sosialt liv. Skal også søke meg inn på sangtimer hos sangpedagog og til psykomotorisk fysioterapi. 

Anonymkode: 24c34...bd0

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere begge som forklarte litt nærmere begrepene. Ikke helt helt enkelt dette med psykisk lidelse..

Anonymkode: 0a50f...b3e

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du fortjener ros for å stå i det med studiet og en slik lidelse. Jeg opplever dissosiering som en slags uvirkelighetsfølese. Som om jeg ikke er helt tilstede..veldig fjern og avkoblet. Dette har jeg i store folkemengder bl annet, men også når jeg er hjemme. Altså jeg har uvirkelighetsfølelse hele tiden. Er det sånn dere også opplever dissosiering? ..please svar meg...

Anonymkode: 0a50f...b3e

Takk. 

Opplever også dette med uvirkelighetsfølelse daglig. I forhold til meg selv og omverdenen. Er mye forvirret.

Anonymkode: c2c42...aed

[AnonymBruker]

Er generelt veldig sliten/utslitt, går til psykomotorisk fysioterapi, det fungerer men stress nivået er sinnsykt høyt til tider pga stress i livet generelt og er 100% aleneforelder uten avlastning..

Drømmen er jo å komme seg tilbake til noe arbeid igjen, er totalt isolert som aleneforelder og uten mulighet foreløpig til å delta i arbeidslivet, så har isolasjons skader i tillegg..

Livet er aldri enkelt!

Anonymkode: 50f78...df8

[AnonymBruker]

Har C-PTSD/kompleks PTSD, og sett utenfra er nok livet mitt ganske deprimerende, ligger for det meste i senga mi i et mørkt rom pga migrene og angst. 
Men jeg har ting jeg finner mening i, i livet mitt. Og god støtte fra kjæreste og venner, som får meg til å stå opp iblant, og faktisk setter pris på eksistensen min.

Sliter mye med hallusinasjoner, stemmer, selvskading, angst, og kan bli veldig deprimert. I seg selv er det egentlig overkommelig, men møter ofte direkte motstand og uvilje fra helsevesenet - de er veldig opptatt av å fortelle meg hvor verdiløs jeg er (i litt annen ordlegging), og hvor bortkasta det er å bruke skattepenger på behandling og livsopphold(uføretrygd) på meg. Som regel er de mest opptatt av at jeg skal bli uavhengig av helsevesenet. Dessverre har jeg også noen fysiske sykdommer, som gjør dette litt vanskelig. 

Forøvrig er jeg ganske ung, og ble syk veldig tidlig. Er fremdeles trassig nok til å fortsette å leve, og håper faktisk jeg blir friskere en gang.

Anonymkode: 75c7a...62e

[AnonymBruker]

Bare av nysgjerrighet, kan jeg spørre hvor mange av dere her i tråden som er ufør, og om det er 100 prosent eller mindre? Jeg spør fordi jeg selv søkte ufør i sommer og venter på avgjørelsen, veldig spent. Og om jeg evt får innfridd ung ufør også.

Anonymkode: 58e8b...e8d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Bare av nysgjerrighet, kan jeg spørre hvor mange av dere her i tråden som er ufør, og om det er 100 prosent eller mindre? Jeg spør fordi jeg selv søkte ufør i sommer og venter på avgjørelsen, veldig spent. Og om jeg evt får innfridd ung ufør også.

Anonymkode: 58e8b...e8d

Jeg ble erklært over 50 % arbeidsufør dagen jeg fylte 18, og fikk innvilga ung ufør på 20-årsdagen min, forøvrig uten å ha søkt selv. Nå er jeg 100 % uføretrygdet, og skulle virkelig ønske jeg klarte å få en jobb jeg hadde mestret, om så bare en liten prosentstilling. Har ikke fullført noe skole, og utsiktene er små for at jeg klarer det, så tviler på at det eksisterer en jobb jeg faktisk er kvalifisert for.

Anonymkode: 75c7a...62e

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Bare av nysgjerrighet, kan jeg spørre hvor mange av dere her i tråden som er ufør, og om det er 100 prosent eller mindre? Jeg spør fordi jeg selv søkte ufør i sommer og venter på avgjørelsen, veldig spent. Og om jeg evt får innfridd ung ufør også.

Anonymkode: 58e8b...e8d

Er på AAP på andre året, satser maksimalt på å komme tilbake i arbeid igjen, da jeg ikke orker tanken på et liv uten arbeid, grei økonomi og mening i livet..!!

Anonymkode: 50f78...df8

[AnonymBruker]

Ung ufør?! Hva skal man bruke de neste 50 årene av livet til, glante i veggen?!

Anonymkode: 50f78...df8

[AnonymBruker]

Det er veldig trist når dere er så ung. Det er en tøff lidelse. Jeg har ikke kompleks, slik dere beskriver, men kun dissosiering. Men det har jeg hele tiden og det er slitsomt nok. Jeg er 100 % ufør. Jeg tror verken lege eller Nav har full forståelse og innsikt i hva som feiler meg, men jeg ble ufør allikevel. Jeg har hatt dette ganske lenge og leter etter en behandler som kan noe om dette. Det finnes ikke her i Norge. Jeg har ikke mulighet å dra til Modum. 

Anonymkode: 0a50f...b3e