Gå til innhold

Fremhevede innlegg

Skrevet
3 timer siden, theTitanic skrev:

Hvis noen slår deg så kan du beskytte deg som jeg sa og opphører det ikke så må det holdes. Ingen dør av det. Det gjelder barn og ungdom også. Blir sikkert hyling her nå for alt kan jo vinkles feil i det umulige år 2019, men så er det jammen flere foreldre her som blir slått av barna sine også og ikke vet hva de skal gjøre fordi ingenting er lov å si gjøre. Om slag ikke opphører ved tilsnakk så kan man holde hendene fast, se vedkommende i øynene og si "nei!"  Jeg står ikke å bare tar imot i det uendelige og det skal man heller ikke gjøre. Jeg legger til at jeg ikke jobber med mennesker. Dette er min personlige oppfatning. 

 

Det er tydelig at du ikke jobber med mennesker. Det finnes et regelverk rundt hva du kan gjøre dersom du blir utsatt for vold på arbeidsplassen dersom det dreier seg om mindreårige eller voksne som er utilregnelige. Minst mulig inngripen, legge ned og holde fast er som regel helt utelukket. 

Anonymkode: 3b57b...011

  • Liker 2
Videoannonse
Annonse
Skrevet
3 timer siden, MiniMaya skrev:

Takk for et godt svar. Og ikke minst med så mange gode innspill. Jeg fikk mye å tenke på her. 

Tror kanskje de har en mye høyre terskel for hva som er problematferd her enn andre plasser hvor jeg har vært før. Er svært sjeldent at utfordrende atferd blir rapportert. Pasienten brøler til personalet daglig, noe som skal registreres, men jeg ser at det ikke blir gjort. Andre pasienter kan dytte og kjefte på personalet, heller ikke dette blir registrert. Blir kanskje et «kultursjokk» for meg. 

Dette skal selvfølgelig dokumenteres, men når dette er hver eneste dag på jobb går det fort i glemmeboken. Du kan gi dem en vennlig påminnelse. 

Anonymkode: 3b57b...011

Skrevet (endret)
På 8.10.2019 den 23.07, AnonymBruker skrev:

Det er bedre at du tar en annen jobb av hensyn til kollegaene dine. Når det i utgangspunktet er utagering er det langt verre å være med en kollega som ikke kan stå der støtt sammen med deg. Jeg har jobbet med utagerende folk i lang tid. Det er tre ting som er svært viktig: behold roen, tillit til kollegaene og muligheten for å snakke om det som har skjedd i etterkant. 

Vær åpen, ærlig og snakk om det med de du jobber med og sjefen dersom du er usikker, men velger å fortsette. Du vil med tiden bli bedre og bedre rustet. I starten syns jeg det var forferdelig å bli slått i ansiktet, lugget og annet siden vi sto der alene, men det er en treningssak. 

Anonymkode: 3b57b...011

Takk for fin tilbakemelding! 

Skulle ønske jeg kunne se inn i fremtiden og se hvordan jeg ville håndtere dette om f.eks 3 mnd. Men det går jo ikke. Vet lissom ikke om det jeg kjenner på er frykt som forsvinner etterhvert som jeg blir mer kjent og erfaren. Eller om det er noe som er helt feil for meg. 

Er så fryktelig usikker på om at grunnen til at jeg vil ut nå med en gang er fordi jeg vet om den nye plassen som er uten det jeg er redd for. Litt sånn unngåelse strategi. 

 

Så er det jo dette med familieplanlegging. Er jo godt oppi 30 årene og jeg og samboer vil jo ha barn. Hva om jeg blir værende og hater det? Så har det plutselig gått et år -kanskje mer før jeg får meg ny jobb. Kipt å være hun nye som ble gravid kort tid etter oppstart. 

Endret av MiniMaya
Skrevet
På 8.10.2019 den 9.50, AnonymBruker skrev:

Enig i dette. Jobber med noe helt annet, men viktig at så mange som mulig kan ta sin del av byrden slik at det ikke blir skjevfordelt. Det er veldig urettferdig ovenfor de kollegene som må ta de kjipe oppgavene hver gang, mens andre slipper unna.

Så er det noe man ikke kan eller vil gjøre, så er det bedre å slutte og finne noe annet. 

Anonymkode: f2f48...dad

Jeg skjønner veldig godt hva du mener! Er veldig virkelig at alle bidrar. Noe jeg har lyst til å gjøre. Samtidig vil jeg også legge til at det er viktig å støtte hverandre og hjelpe nye til å meste jobben sin. 

 Jobber man med mennesker blir man jo utfordret personlig. Det å være redd er jo personlig -hvordan man reagerer og hvordan man håndterer det. Er jo ganske annerledes å være litt egnstelig rundt dette med å få en avtale i havn og det å være redd for å få en glovarm kaffe i ansiktet eller å få revet ut deler av håret. Begge deler krever jo litt erfaring, men jeg synes redselen for å bli skadet på jobb er hakket verre enn å gjøre feil. Samtidig så skjønner jeg hva du mener med å «dra lasset sammen» er jo samme prinsipp. 

Saken er vel mer, hvor lenge har jeg lov til å være redd og vil det gå over? 

 

Skrevet
På 3.10.2019 den 22.51, MiniMaya skrev:

Åh! Tusen takk. Jeg er fryktelig ambivalent. Også synes jeg det er litt flaut å si opp etter bare et par uker. Sjefen var jo så tydelig på dette med utagering også er han egentlig en smule utrivelig. Har hørt at han nærmest latterliggjør personale som er redd for de pasientene som kan være utagerende 😫😫 anger fryktelig på at jeg tok jobben. Har veldig hyggelige kollegaer og jeg liker pasientene og lønna er god -til helsevesen å være. 

 

Åh angst... sjefen er jo på jobb hver dag også 😫

Jeg har jobbet i nesten ti år som miljøterapeut med beboere som kan utagere (rus og psykiatri), og en periode hadde jeg en sjef som oppførte seg slik du beskriver. Jeg mistrivdes veldig. For min del var ikke frykten for å bli skadet selv så stor, den ble større etter at jeg fikk barn nå nylig. Men jeg slet skikkelig med at det var vanskelig å ha ansvaret når ved alvorlig selvskade og selvmordsforsøk. Og jeg torde ikke si det høyt.

Det jeg vet nå er at det er kjempeviktig å snakke om. Og det må være rom for å snakke om. Kolleger må støtte hverandre, leder må støtte sine ansatte. For dette er tøffe jobber å stå i. Men det kan også oppleves både meningsfullt og trygt. Senere fikk jeg en fantastisk sjef, som selv var åpen om hvilke situasjoner han fant utfordrende. Han satte f.eks. ord på at han ble redd selv, etter å ha fått trusler rettet mot familien sin. Og han var opptatt av hvordan de ansatte hadde det på jobb. I denne avdelingen var det ingen forventning om at alle bare skulle takle alt, det var en forståelse for at jobben kunne være tøff for alle. Åpenheten i arbeidsmiljøet, samt at de ansatte fikk veiledning utenifra, gjorde at jeg kunne stå i jobben, trives og oppleve den som meningsfull. Jeg har nettopp valgt å si opp og få en roligere jobb, men ville ikke vært årene foruten. 

Jeg tenker det er viktig at du tar opp utryggheten med lederen din, og hvis du ikke blir møtt på en god måte, hadde jeg tenkt at det ikke er et spesielt bra sted å jobbe. Det er viktig å ivareta de ansatte hvis de skal klare å ivareta pasientene på en god måte. At du reagerer slik, er ikke ensbetydene med at du ikke er egnet i jobben, absolutt ikke. Når du skriver at du liker pasientene, så tenker jeg det tyder på at du passer til å jobbe med denne gruppen. Men du skal ikke gå rundt å være redd. 

 

Anonymkode: e4480...e2b

Skrevet
11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jobbet i nesten ti år som miljøterapeut med beboere som kan utagere (rus og psykiatri), og en periode hadde jeg en sjef som oppførte seg slik du beskriver. Jeg mistrivdes veldig. For min del var ikke frykten for å bli skadet selv så stor, den ble større etter at jeg fikk barn nå nylig. Men jeg slet skikkelig med at det var vanskelig å ha ansvaret når ved alvorlig selvskade og selvmordsforsøk. Og jeg torde ikke si det høyt.

Det jeg vet nå er at det er kjempeviktig å snakke om. Og det må være rom for å snakke om. Kolleger må støtte hverandre, leder må støtte sine ansatte. For dette er tøffe jobber å stå i. Men det kan også oppleves både meningsfullt og trygt. Senere fikk jeg en fantastisk sjef, som selv var åpen om hvilke situasjoner han fant utfordrende. Han satte f.eks. ord på at han ble redd selv, etter å ha fått trusler rettet mot familien sin. Og han var opptatt av hvordan de ansatte hadde det på jobb. I denne avdelingen var det ingen forventning om at alle bare skulle takle alt, det var en forståelse for at jobben kunne være tøff for alle. Åpenheten i arbeidsmiljøet, samt at de ansatte fikk veiledning utenifra, gjorde at jeg kunne stå i jobben, trives og oppleve den som meningsfull. Jeg har nettopp valgt å si opp og få en roligere jobb, men ville ikke vært årene foruten. 

Jeg tenker det er viktig at du tar opp utryggheten med lederen din, og hvis du ikke blir møtt på en god måte, hadde jeg tenkt at det ikke er et spesielt bra sted å jobbe. Det er viktig å ivareta de ansatte hvis de skal klare å ivareta pasientene på en god måte. At du reagerer slik, er ikke ensbetydene med at du ikke er egnet i jobben, absolutt ikke. Når du skriver at du liker pasientene, så tenker jeg det tyder på at du passer til å jobbe med denne gruppen. Men du skal ikke gå rundt å være redd. 

 

Anonymkode: e4480...e2b

Tusen hjertelig takk for svar! Nå fikk jeg mer å tenke på. Tusen takk for at du deler! Det du skriver virker jo veldig tøft ,men også riktig. Jeg forstår at det er mange her som jobber i ganske utfordrende jobber -langt mer enn jeg gjør. Er samtidig veldig godt å høre at ting blir bedre.

Tusen takk 🥰❤️

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...