Er redd på jobb

[AnonymBruker]

10 timer siden, MiniMaya skrev:

Tusen takk! Jeg vurderer virkelig å gjøre det nå. Hvordan var det å si opp i prøvetiden? Var det ubehagelig? Hva sa sjefen?

Jeg tenker det beste for deg er å vurdere om dette er noe for deg. 1 måned er ikke mye, om du spør meg.

Anonymkode: 3b4c0...905

[AnonymBruker]

Vet ikke om dette kan sammenlignes men.. Jeg jobber på intensiven på sykehuset og har pasienter som svever mellom liv og død. Det som gjelder er å bruke sine kolleger. Uansett hva det skulle være, den syke pasienten eller pårørende i krise. Det er ikke noe man kan takle alene, man må bruke de rundt seg. Skal si jeg selv er redd noen ganger, og da må man bare støtte hverandre. Tør å si i fra, tør å be om hjelp! 

Anonymkode: 10525...f22

[AnonymBruker]

Jobber i barnevern. Vi har sikkerhetsregler, men angrep kan skje likevel. Enten på jobb eller fritid. Viktig å bevare roen, samt prøve å trekke seg ut av situasjonen.

Anonymkode: 6625f...9ef

[MiniMaya]

På 4.10.2019 den 13.28, AnonymBruker skrev:

Slutt, i solidaritet ovenfor dine kollegaer. Jeg jobber også i et yrke hvor utagering kan forekomme, det er så enormt irriterende med disse kollegaene som ikke tar sin byrde av ansvar og overlater dette til detbfåtallet som har ryggrad til det. 

På vår arbeidsplass er sjefen den som låser seg inn på kontoret først hvis det oppstår en hendelse. Hun er virkelig noe å se opp til. 

For en tid tilbake så var det to kollegaer som uttrykte bekymring over å jobbe på en beboer, denne sjefen anså det som smart å la begge disse to ta vakta på denne beboeren slik at de følte seg tryggere. Det endre selvfølgelig galt, beboeren gikk bananas, de to miljøterapeutene fikk litt kjørt seg verbalt, mentalt og det ble ødelagt noe i leiligheten. Det endte med at begge to nå er sykemeldt på ubestemt tid må vite. 

Hvem får byrden tror du med å ta pålagt overtid og enda mer mental slitasje, det er vi som gang på gang står i det. 

Si opp stillingen, finn deg en jobb som du kan ta ditt solidariske ansvar for. Vær så snill

Anonymkode: 61c23...3e3

Det er nettopp det jeg tenker på. 

Jeg er ikke bli-sykemeldt-typen, men blir jo vanskelig å få gjennomført prosedyrer hos pasienten når jeg går rundt å er redd. Pasienten blir nok mer urolig av meg. 

 

Jeg tror bare sjefen blir jævlig pissed om jeg sier opp nå i prøvetiden. De er allerede i mangel på personale. 

Endret 7. oktober 2019 av MiniMaya

[Girlygirl9]

1 time siden, MiniMaya skrev:

Det er nettopp det jeg tenker på. 

Jeg er ikke bli-sykemeldt-typen, men blir jo vanskelig å få gjennomført prosedyrer hos pasienten når jeg går rundt å er redd. Pasienten blir nok mer urolig av meg. 

 

Jeg tror bare sjefen blir jævlig pissed om jeg sier opp nå i prøvetiden. De er allerede i mangel på personale. 

Hva er en en type som blir sykemeldt egentlig? 

[AnonymBruker]

På 4.10.2019 den 13.28, AnonymBruker skrev:

Slutt, i solidaritet ovenfor dine kollegaer. Jeg jobber også i et yrke hvor utagering kan forekomme, det er så enormt irriterende med disse kollegaene som ikke tar sin byrde av ansvar og overlater dette til detbfåtallet som har ryggrad til det. 

På vår arbeidsplass er sjefen den som låser seg inn på kontoret først hvis det oppstår en hendelse. Hun er virkelig noe å se opp til. 

For en tid tilbake så var det to kollegaer som uttrykte bekymring over å jobbe på en beboer, denne sjefen anså det som smart å la begge disse to ta vakta på denne beboeren slik at de følte seg tryggere. Det endre selvfølgelig galt, beboeren gikk bananas, de to miljøterapeutene fikk litt kjørt seg verbalt, mentalt og det ble ødelagt noe i leiligheten. Det endte med at begge to nå er sykemeldt på ubestemt tid må vite. 

Hvem får byrden tror du med å ta pålagt overtid og enda mer mental slitasje, det er vi som gang på gang står i det. 

Si opp stillingen, finn deg en jobb som du kan ta ditt solidariske ansvar for. Vær så snill

Anonymkode: 61c23...3e3

Enig i dette. Jobber med noe helt annet, men viktig at så mange som mulig kan ta sin del av byrden slik at det ikke blir skjevfordelt. Det er veldig urettferdig ovenfor de kollegene som må ta de kjipe oppgavene hver gang, mens andre slipper unna.

Så er det noe man ikke kan eller vil gjøre, så er det bedre å slutte og finne noe annet. 

Anonymkode: f2f48...dad

[AnonymBruker]

12 timer siden, MiniMaya skrev:

Det er nettopp det jeg tenker på. 

Jeg er ikke bli-sykemeldt-typen, men blir jo vanskelig å få gjennomført prosedyrer hos pasienten når jeg går rundt å er redd. Pasienten blir nok mer urolig av meg. 

 

Jeg tror bare sjefen blir jævlig pissed om jeg sier opp nå i prøvetiden. De er allerede i mangel på personale. 

Jeg tenker at mangelen på personale, det at du er redd og ikke tør å si det til sjefen (som du også virker redd for), og at det kan virke som du ikke har fått så mye opplæring og oppfølging som trengs for å stå i denne jobben, antyder at dette kan være en arbeidsplass som ikke har veldig god styring.

Det hadde bekymret meg mer enn at du er redd og usikker etter veldig kort tid i jobb. Det ikke er så uvanlig å være usikker i et nytt arbeidsforhold, uansett type. Noen føler seg usikre i nærmere ett år, før de føler de makter arbeidsoppgavene. Utaggering er såpass spesielt at det bør ha stort fokus i opplæringen for å trygge nye ansatte, og for oppfølging av alle ansatte videre. Her virker det som leder ikke sørger for dette, og i tillegg oppfattes utilnærmelig for en prat om temaet. 

Vi har selvsagt bare din versjon. Du sier at kollegaene ellers virker ok. Har du snakket med noen av dem om dette? 

Anonymkode: 9ae38...ed5

[MiniMaya]

16 timer siden, Girlygirl9 skrev:

Hva er en en type som blir sykemeldt egentlig? 

Ser det kom litt feil ut. Jeg velger heller å si opp og få meg ny jobb enn å bli værende om presset blir for stort. Jeg er redd på jobb, men så kraftig redsel at man ikke kan gå på jobb, har jeg ikke. 

Det jeg kanskje mer referer til er ansatte f.eks jobber på sykehjem som har problemer med ryggen og jevnlig må sykemeldes pga belasting på jobb. De har selvsagt behov for sykemelding, men noen velger å bli værende på sykehjemmet hvor de sliter seg ut, fremfor å bytte jobb eller bytte til en avdeling med mindre ryggbelastende oppgaver. 

 

 

[Gjest theTitanic]

Ikke vis frykt. Forsvar deg ved å holde armene forran ansiktet. Event hold hendene deres fast om du er sterk nok. Ikke vis at det går innpå deg. Alltid vær nøytral i det du sier og hold deg til sannheten så ingen kan ta deg på noe.  Konstanter fakta helt rolig. Feks "Du vet at dette er galt." "Jeg liker det ikke når vi blir uvenner." "Jeg vil bare hjelpe deg". Etc. 

[Girlygirl9]

10 minutter siden, theTitanic skrev:

Ikke vis frykt. Forsvar deg ved å holde armene forran ansiktet. Event hold hendene deres fast om du er sterk nok. Ikke vis at det går innpå deg. Alltid vær nøytral i det du sier og hold deg til sannheten så ingen kan ta deg på noe.  Konstanter fakta helt rolig. Feks "Du vet at dette er galt." "Jeg liker det ikke når vi blir uvenner." "Jeg vil bare hjelpe deg". Etc. 

Å holde andres hender fast regnes som tvang. 

[AnonymBruker]

Be om veiledning, mer opplæring eller kurs. Jeg opplever selv utfordrende atferd i form av slag, spark, klor, bitt eller lugging nesten hver arbeidsdag. Det er en ærlig sak at dette ikke passer for alle.

Anonymkode: eb32d...bb8

[MiniMaya]

3 timer siden, theTitanic skrev:

Ikke vis frykt. Forsvar deg ved å holde armene forran ansiktet. Event hold hendene deres fast om du er sterk nok. Ikke vis at det går innpå deg. Alltid vær nøytral i det du sier og hold deg til sannheten så ingen kan ta deg på noe.  Konstanter fakta helt rolig. Feks "Du vet at dette er galt." "Jeg liker det ikke når vi blir uvenner." "Jeg vil bare hjelpe deg". Etc. 

Takk for gode tips, både til deg og alle andre. 

Jeg har faktisk vært i dialog med ledelsen, ikke om alt, men at jeg opplever det hele skremmende. Jeg har tatt til meg alt dere har skrevet til meg og bestemt meg for å prøve litt til. Har vært nesten terapeutisk  å få «tømt meg» til dere. 

Har faktisk byttet til meg flere vakter med pasienten for å utfordre meg selv litt. 

Ett sted må man jo begynne. Er vel lov å være redd? Håper det å utsette seg for det jevnlig reduserer frykten og øker selvtilliten. Så vil jo forholdet mellom meg og pasienten styrkes gjennom hyppigere kontakt. 

[MiniMaya]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at mangelen på personale, det at du er redd og ikke tør å si det til sjefen (som du også virker redd for), og at det kan virke som du ikke har fått så mye opplæring og oppfølging som trengs for å stå i denne jobben, antyder at dette kan være en arbeidsplass som ikke har veldig god styring.

Det hadde bekymret meg mer enn at du er redd og usikker etter veldig kort tid i jobb. Det ikke er så uvanlig å være usikker i et nytt arbeidsforhold, uansett type. Noen føler seg usikre i nærmere ett år, før de føler de makter arbeidsoppgavene. Utaggering er såpass spesielt at det bør ha stort fokus i opplæringen for å trygge nye ansatte, og for oppfølging av alle ansatte videre. Her virker det som leder ikke sørger for dette, og i tillegg oppfattes utilnærmelig for en prat om temaet. 

Vi har selvsagt bare din versjon. Du sier at kollegaene ellers virker ok. Har du snakket med noen av dem om dette? 

Anonymkode: 9ae38...ed5

Takk for et godt svar. Og ikke minst med så mange gode innspill. Jeg fikk mye å tenke på her. 

Tror kanskje de har en mye høyre terskel for hva som er problematferd her enn andre plasser hvor jeg har vært før. Er svært sjeldent at utfordrende atferd blir rapportert. Pasienten brøler til personalet daglig, noe som skal registreres, men jeg ser at det ikke blir gjort. Andre pasienter kan dytte og kjefte på personalet, heller ikke dette blir registrert. Blir kanskje et «kultursjokk» for meg. 

[Greentree]

Det blir bedre av å si det høyt. Snakk med kollegaer om det. De har garantert vært der du er nå. Og det er helt sikkert andre på avdelingen som har det sånn som deg. Vær den som sier det høyt, arbeidsmiljøet blir bedre for alle. 

[Gjest theTitanic]

3 timer siden, Girlygirl9 skrev:

Å holde andres hender fast regnes som tvang. 

Hvis noen slår deg så kan du beskytte deg som jeg sa og opphører det ikke så må det holdes. Ingen dør av det. Det gjelder barn og ungdom også. Blir sikkert hyling her nå for alt kan jo vinkles feil i det umulige år 2019, men så er det jammen flere foreldre her som blir slått av barna sine også og ikke vet hva de skal gjøre fordi ingenting er lov å si gjøre. Om slag ikke opphører ved tilsnakk så kan man holde hendene fast, se vedkommende i øynene og si "nei!"  Jeg står ikke å bare tar imot i det uendelige og det skal man heller ikke gjøre. Jeg legger til at jeg ikke jobber med mennesker. Dette er min personlige oppfatning. 

 

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet en del med alvorlig psykisk syke, rus og frontotemporal demens etc. Det som er viktig er å ikke vise svakhet. Vær trygg og stødig. Gi tydelige beskjeder, og stå for det du sier. Men- man skal kunne trekke seg bort fra slike situasjoner som du beskriver. Eks. Ved ufin oppførsel kan man gi beskjed at dette finner man seg ikke i- og går ut (og kommer igjen om litt). Vi har et vern i helsevesenet også, arbeidet skal ikke gå ut over liv og helse. Hadde tatt det opp med arb. giver, det er ikke «dumt» å være redd. 😊

 

Anonymkode: fba1b...2ed

[bolla92]

Hei!

Jeg vil bare si at dersom du bestemmer deg for å si opp, skal du ikke ha dårlig samvittighet for det. Det er en grunn til at man har kort oppsigelsestid i starten, for det er ikke sikkert man liker jobben. Og det at de er i mangel på personale, er ikke ditt problem. Så drit i om sjefen blir pissed!😅

Og det med CV-en din tror jeg du ikke skal tenke på. Dersom noen reagerer på at du har jobbet der så kort, vil de sikkert spørre deg, og folk vil ha full forståelse for at du ikke kan ha en jobb hvor du er redd hver dag. Tenker de heller vil synes det er stort av deg for at du ser dine begrensninger.

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for ☺

[MiniMaya]

41 minutter siden, bolla92 skrev:

Hei!

Jeg vil bare si at dersom du bestemmer deg for å si opp, skal du ikke ha dårlig samvittighet for det. Det er en grunn til at man har kort oppsigelsestid i starten, for det er ikke sikkert man liker jobben. Og det at de er i mangel på personale, er ikke ditt problem. Så drit i om sjefen blir pissed!😅

Og det med CV-en din tror jeg du ikke skal tenke på. Dersom noen reagerer på at du har jobbet der så kort, vil de sikkert spørre deg, og folk vil ha full forståelse for at du ikke kan ha en jobb hvor du er redd hver dag. Tenker de heller vil synes det er stort av deg for at du ser dine begrensninger.

Lykke til, uansett hva du bestemmer deg for ☺

Tusen takk! Det hjelper mer enn du aner 🥰

[Girlygirl9]

1 time siden, theTitanic skrev:

Hvis noen slår deg så kan du beskytte deg som jeg sa og opphører det ikke så må det holdes. Ingen dør av det. Det gjelder barn og ungdom også. Blir sikkert hyling her nå for alt kan jo vinkles feil i det umulige år 2019, men så er det jammen flere foreldre her som blir slått av barna sine også og ikke vet hva de skal gjøre fordi ingenting er lov å si gjøre. Om slag ikke opphører ved tilsnakk så kan man holde hendene fast, se vedkommende i øynene og si "nei!"  Jeg står ikke å bare tar imot i det uendelige og det skal man heller ikke gjøre. Jeg legger til at jeg ikke jobber med mennesker. Dette er min personlige oppfatning. 

 

Tvang må likefullt dokumenteres riktig og behandles som tvang 

[AnonymBruker]

Det er bedre at du tar en annen jobb av hensyn til kollegaene dine. Når det i utgangspunktet er utagering er det langt verre å være med en kollega som ikke kan stå der støtt sammen med deg. Jeg har jobbet med utagerende folk i lang tid. Det er tre ting som er svært viktig: behold roen, tillit til kollegaene og muligheten for å snakke om det som har skjedd i etterkant. 

Vær åpen, ærlig og snakk om det med de du jobber med og sjefen dersom du er usikker, men velger å fortsette. Du vil med tiden bli bedre og bedre rustet. I starten syns jeg det var forferdelig å bli slått i ansiktet, lugget og annet siden vi sto der alene, men det er en treningssak. 

Anonymkode: 3b57b...011