Depresjonen kveler meg.

[AnonymBruker]

Jeg er en depressiv person, enkelt og greit.

Mobbet i oppveksten da jeg var overvektig, etternavnet mitt oppfordret nærmest til ufine sleng fra andre barn kombinert med vekten min.

utviklet en spiseforstyrrelse som ikke ble «oppdaget» før for 2 år siden, jeg har jo visst jeg har hatt ett problem men det har liksom aldri vært annet enn at jeg har sett meg selv som ett svakt menneske.

I mange år var jeg samboer med en mann som var notorisk utro, og den saboterte selvfølelsen min gjorde at jeg lot meg selv gå igjennom dette igjen og igjen.

 

Tok en overvektsoperasjon i -14, og dette gjorde at selvtilliten fikk en liten boost sånn at jeg klarte ta noen bedre valg for meg selv, klarte blandt annet å gå ut av dette forholdet.

 

Jeg har forsåvidt et godt liv idag, men depresjonen ligger der og ulmer.

jeg begynte på wellbutrin, tok disse en stund men opplevde å bli nærmest dement så jeg ba om noe annet, fikk da Zoloft.

Har tatt dette i godt over 1 år nå, og det fungere ok - eneste jeg ikke liker med de er at jeg ikke kan innta noe særlig alkohol for jeg blir rett og slett full av 1 cider.

I tillegg så føler jeg ofte at jeg er tom innvendig.

Jeg er gift.. mannen min er kjempe snill, men allikevel sliter jeg.

sliter fordi vi ikke kan kommunisere. Jeg er mye sint og irritert uten å klare finne ut hvorfor.

Når barna maser så mister jeg fort tålmodigheten, og jeg blir irritert. Jeg er sykemeldt og venter på en operasjon, har en del smerter og DETTE plager meg jo og.

sexlysten forsvant som dugg for solen for over 1 år siden og mannen min er IKKE fornøyd.. han er rett og slett sur pga dette, og det forstår jeg jo - men jeg klarer ikke gjøre noe med det.

 

bestemte meg for å prøve kutte ut zoloft, tar en lav dose (50mg) så jeg halverte, men etter bare ett par dager er sinnet og irritasjonen så på fult at det er ikke noe ok.

i går kjente jeg på følelsen at jeg hadde lyst til å ta mitt eget liv, så jeg tok vanlig dose igjen.. er sykepleier og har relativt mye erfaring innen psykisk helse, så selv om jeg selv sliter så klarer jeg tenke nogenlunde logisk.

Det skremmer meg at de tankene kommer, jeg har ikke hatt de på lenge, husker at jeg for ett par år siden kunne tenke mens jeg kjørte bil at det letteste hadde vært å bare vrenge bilen inn i en fjellvegg.

Den følelsen er det lenge siden jeg har kjent.

 

Prøver jeg prate med mannen min så møter jeg overhodet ingen forståelse, han blir forbannet på meg og det ender med at jeg bare blir enda mer trist.

egentlig skulle jeg gjerne gått til psykolog men har ikke råd.

kommunalt vil jeg ikke da jeg jobber i samme tjeneste.

Akkurat nå kjennes det ut som om livet kveler meg - følelsene kveler meg.

Jeg får ikke puste skikkelig, og jeg vet ikke hvor lenge jeg orker dette.

 

Jeg klarer ikke snakke med legen, hun sier selv at hun ikke er noe god på psykisk helse, og jeg føler jeg er der så mye i utgangspunktet pga de andre helseproblemene.. jeg har ingen venner jeg kan prate skikkelig med.. og ikke mannen min.

 

Noen som har noen tips? Forslag?

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 84ca2...af7

[AnonymBruker]

❤️Livet er ikke lett. Har ingen tips.

Anonymkode: 750b9...a39

[Perelandra]

Kjære trådstarter! 

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternativt kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Kirkens SOS: 22 40 00 40
• Rådgiving om spiseforstyrrelser 94817818

Med vennlig hilsen Perelandra, mod.