Jeg er ingen god mamma

[AnonymBruker]

Jeg har uansett at jeg ikke er noen god mamma. Jeg har ikke tålmodighet og kjenner meg konstant irritert. Det kan være så lite som at h*n mister tannbørsten med tannkrem ned på baderomsflisene. Jeg skriker til han! Eller om han ved et uhell kommer borti meg. Jeg kjenner konstant på ett sinne. Han er verdens snilleste gutt, litt voldsom og mye energi, men sånn er det jo med barn. Likevel, jeg orker ikke. Jeg klarer ikke høye lyder, eller når det kommer 20 spørsmål etter hverandre. Jeg har perioder hvor jeg føler jeg er litt god mamma, men jeg føle meg mest udugelig. Jeg aner ikke hvorfor jeg er sånn, hvor sinne kommer fra. En mamma skal takle at barnet har uhell og griser, eller kommer borti meg ved et uhell. Men det svartner for meg. Jeg tenker at jeg burde snakke med noen. Jeg er alene med omsorgen og tror nok bare jeg er veldig sliten, men hvem mamma og pappa er ikke det? Jeg skal ho takle det! Jeg skal være trygg og god, nå oppfattes jeg vel bare som ustabil i hans øyne, som plutselig skriker i sinne. Jeg vil gjerne få hjelp, men er redd. Redd jeg faktisk ikke egner meg og blir fratatt omsorgen. Jeg klarer ikke tenke før jeg blir sint, det kommer plutselig, og går over like fort som det kom. Da er det å prøve å forklare at jeg ikke mente å bli sint, men skaden har allerede skjedd. Jeg gnages av dårlig samvittighet når han sier «Det går bra mamma, du mente ikke å bli så sint, det var min feil som mistet tannbørsten» Han tar på seg skyld for at jeg ikke klarer å beherske meg. Jeg er så lei meg, så skuffet over meg selv. Føler meg som ett monster noen ganger. Han fortjener kun det beste og jeg klarer ikke være det.

Anonymkode: ef42d...883

[AnonymBruker]

Få ungen i bhg og ta noen sykemeldingsdager med total stillhet og fred. Legg deg når du legger ungen. Du må få noen pustepauser og hvile. Asap. Evt kontakte barnevernet for avlasting. 

Anonymkode: 84e8b...c8c

[AnonymBruker]

Jeg tenker du er en sliten mamma, ikke en dårlig mamma. Har du noen i familie eller omgangskrets som kan hjelpe til å avlaste litt iblandt? 

Ta vare på deg selv og kroppen din, spis god og sunn mat som gir energi, kanskje du kan trene litt hjemme hver dag. Trening gir energi. Nyt kveldene og slapp av i sofaen når han er lagt. Du kan prøve meditasjon.. er mye som kan forsøkes:) det viktigste er at du ser selv hva du driver med, og da er du allerede et steg på vei i riktig retning. 

Anonymkode: 031d6...aa4

[AnonymBruker]

Du bør få hjelp til å mestre sinnet ditt samt noe avlastning. Tør å vær åpen. Jeg var sånn som deg da sønnen min var liten. Han er i 20 årene nå og sliter pga dette. Sier ikke for å gi deg dårlig samvittighet, jeg var jo like ille men det kan være ganske skadelig å vokse opp med foreldre som oss. 

Anonymkode: 51672...fd4

[Majott]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har uansett at jeg ikke er noen god mamma. Jeg har ikke tålmodighet og kjenner meg konstant irritert. Det kan være så lite som at h*n mister tannbørsten med tannkrem ned på baderomsflisene. Jeg skriker til han! Eller om han ved et uhell kommer borti meg. Jeg kjenner konstant på ett sinne. Han er verdens snilleste gutt, litt voldsom og mye energi, men sånn er det jo med barn. Likevel, jeg orker ikke. Jeg klarer ikke høye lyder, eller når det kommer 20 spørsmål etter hverandre. Jeg har perioder hvor jeg føler jeg er litt god mamma, men jeg føle meg mest udugelig. Jeg aner ikke hvorfor jeg er sånn, hvor sinne kommer fra. En mamma skal takle at barnet har uhell og griser, eller kommer borti meg ved et uhell. Men det svartner for meg. Jeg tenker at jeg burde snakke med noen. Jeg er alene med omsorgen og tror nok bare jeg er veldig sliten, men hvem mamma og pappa er ikke det? Jeg skal ho takle det! Jeg skal være trygg og god, nå oppfattes jeg vel bare som ustabil i hans øyne, som plutselig skriker i sinne. Jeg vil gjerne få hjelp, men er redd. Redd jeg faktisk ikke egner meg og blir fratatt omsorgen. Jeg klarer ikke tenke før jeg blir sint, det kommer plutselig, og går over like fort som det kom. Da er det å prøve å forklare at jeg ikke mente å bli sint, men skaden har allerede skjedd. Jeg gnages av dårlig samvittighet når han sier «Det går bra mamma, du mente ikke å bli så sint, det var min feil som mistet tannbørsten» Han tar på seg skyld for at jeg ikke klarer å beherske meg. Jeg er så lei meg, så skuffet over meg selv. Føler meg som ett monster noen ganger. Han fortjener kun det beste og jeg klarer ikke være det.

Anonymkode: ef42d...883

Det at du kommer med sinneutbrudd og skriker til en unge på 2-3 år er ikke greit! Han får med seg det som skjer, og dette vil han ha med seg i oppveksten. 

Han tar på seg skyld allerede i så ung alder? Det burde han slippe! Han burde hatt en trygg og god oppvekst uten å måtte være redd for sinneutbrudd hos mammaen sin hvis han gjør en liten ting feil!

Hva kan du gjøre for å unngå dette? Kan pappa ha han mer? Kan du søke hjelp hos familie eller venner? Kan du gå til helsesøster med dette?

 

 

[AnonymBruker]

Du er en sliten mamma. 

Be om hjelp hos barneverntjenesten. Ta kontakt mer helsesøster, og hør om hun kan hjelpe deg med en søknad om fritidskontakt eller støttekontakt. Ta gjerne imot veiledning om du blir tilbydd det. 

Det er ikke bra for hverken deg eller barnet ditt å ha det sånn. 

Ut i fra hva du skriver opplever jeg deg som en god og omsorgsfull mamma. Du bare klarer ikke å være den mammaen du vil akkurat nå.

Anonymkode: c0f21...038

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Få ungen i bhg og ta noen sykemeldingsdager med total stillhet og fred. Legg deg når du legger ungen. Du må få noen pustepauser og hvile. Asap. Evt kontakte barnevernet for avlasting. 

Anonymkode: 84e8b...c8c

Har vurdert å ta noen dager fri fra jobb, men får meg liksom ikke til å gjøre det, men ser jo at det må til. 

Anonymkode: ef42d...883

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du bør få hjelp til å mestre sinnet ditt samt noe avlastning. Tør å vær åpen. Jeg var sånn som deg da sønnen min var liten. Han er i 20 årene nå og sliter pga dette. Sier ikke for å gi deg dårlig samvittighet, jeg var jo like ille men det kan være ganske skadelig å vokse opp med foreldre som oss. 

Anonymkode: 51672...fd4

Det er nettopp det jeg frykter. At han får varige men, at han blir en mann som skriker til kona si en gang og sine barn. Eller at det går ut over selvfølelsen hans. Han er jo så fin og god. Skjønner ikke hva jeg holder på med..

Anonymkode: ef42d...883

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Majott skrev:

Det at du kommer med sinneutbrudd og skriker til en unge på 2-3 år er ikke greit! Han får med seg det som skjer, og dette vil han ha med seg i oppveksten. 

Han tar på seg skyld allerede i så ung alder? Det burde han slippe! Han burde hatt en trygg og god oppvekst uten å måtte være redd for sinneutbrudd hos mammaen sin hvis han gjør en liten ting feil!

Hva kan du gjøre for å unngå dette? Kan pappa ha han mer? Kan du søke hjelp hos familie eller venner? Kan du gå til helsesøster med dette?

 

 

Han er eldre enn 2-3. Ja han burde absolutt slippe en så sint mamma. Sinneutbruddene mine er ikke bra. Jeg før ble han redd, nå virker det som han er vant til de, og sånn skal det ikke være. Jeg har bare så mye sinne i meg og det går ut over han her hjemme.

Anonymkode: ef42d...883

[AnonymBruker]

Og likevel er det mange her på KG som insisterer på at "barn vil du aldri angre på", "ingenting slår det å være mamma" og klassikeren "selv om du er i tvil om barn nå, vil du bli en ensom gammel dame om du lar være", for å omtrent guilt-trippe andre kvinner til å få unger selv om de ikke egentlig er så gira... 

Anonymkode: e9ac8...7e6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nettopp det jeg frykter. At han får varige men, at han blir en mann som skriker til kona si en gang og sine barn. Eller at det går ut over selvfølelsen hans. Han er jo så fin og god. Skjønner ikke hva jeg holder på med..

Anonymkode: ef42d...883

Jeg sliter også pga samme med min mor. Få hjelp ❤️ Jeg er nok fortsatt sint på at min mor ikke ba om hjelp som om ingenting var galt. Sønnen din vil takke deg, det er menneskelig å slite 🤗 

Anonymkode: 829bb...81b

[AnonymBruker]

Ta kontakt med barnevernet eller be din mor eller noen andre nære komme å bo med dere en stund f.eks. Dette er virkelig, virkelig ikke bra for ungen din. Prioriter å få "buffer" mellom deg og han først, som kan ta av litt så det ikke bare er han og en sint mor. Det kan gjøre han svært utrygg å bare forholde seg til deg, når du er sånn som nå. Så prøver du å løse sinnet ditt. 

Anonymkode: 74916...9df

[Gjest Jon Are]

Du er sliten. Er det ingen i familien som kan hjelpe deg. Min niese var veldig sliten da hun fikk barn. Jeg pleide å ta med meg babyen ute i et par timer hver dag. Og handle inn til henne samtidig. Du har ikke noen som kan hjelpe deg litt? Dette må du slutte med. Jeg sier det ikke før å dømme deg, men der må ta slutt. Det er fryktelig skadelig for et lite barn. Det må ta slutt ,.og det fort. Krev litt hjelp fra familie,  meld deg på simnemestrkngs kurs og jobb med deg selv. ..

[n_97]

Jeg ble skreket en god del til av min mor og jeg sliter veldig med det. Hun søkte aldri hjelp. Har sagt tydelig til henne at hun ikke burde hatt barn og kuttet henne ut for lengre perioder om gangen. 

Søk hjelp nå. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og likevel er det mange her på KG som insisterer på at "barn vil du aldri angre på", "ingenting slår det å være mamma" og klassikeren "selv om du er i tvil om barn nå, vil du bli en ensom gammel dame om du lar være", for å omtrent guilt-trippe andre kvinner til å få unger selv om de ikke egentlig er så gira... 

Anonymkode: e9ac8...7e6

Han var veldig ønsket! Og jeg elsker han høyere enn alt annet i livet mitt! Men det har skjedd noe med meg, jeg aner ikke hvor det kommer fra, men det handler ikke om at jeg ikke ønsket å bli mamma, det er det beste som har hendt meg. Det er noe  med meg og jeg trenger hjelp til p håndtere det så sønnen min ikke blir den det går utover.

Anonymkode: ef42d...883

[AnonymBruker]

Kom deg til legen og sjekk vitaminer, stoffskifte ,allergi osv. Din lave toleranse kan komme av at kroppen din sliter og du dermed er lyd sensitiv, lav frustrasjon terskel.

 

Anonymkode: 0d519...094

[AnonymBruker]

Jeg blir lei meg når jeg leser om dere som sliter ❤️ Jeg skal virkelig jobbe med meg selv og be om hjelp. Han fortjener kun det beste!

Anonymkode: ef42d...883

[AnonymBruker]

Jeg sliter også med noe av det samme. Jeg synes det hjelper å telle til 10, og å tenke at han ikke kan noe for det han gjør. Roe seg ned og puste med magen 

Jeg har lett for å være sånn på kvelden, når jeg er trøtt og sliten, så det har sammenheng med det. 

Viktig å forklare og si unnskyld i etterkant og forsikre om at det ikke er barnets skyld! 

Anonymkode: 600ad...9ca

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har uansett at jeg ikke er noen god mamma. Jeg har ikke tålmodighet og kjenner meg konstant irritert. Det kan være så lite som at h*n mister tannbørsten med tannkrem ned på baderomsflisene. Jeg skriker til han! Eller om han ved et uhell kommer borti meg. Jeg kjenner konstant på ett sinne. Han er verdens snilleste gutt, litt voldsom og mye energi, men sånn er det jo med barn. Likevel, jeg orker ikke. Jeg klarer ikke høye lyder, eller når det kommer 20 spørsmål etter hverandre. Jeg har perioder hvor jeg føler jeg er litt god mamma, men jeg føle meg mest udugelig. Jeg aner ikke hvorfor jeg er sånn, hvor sinne kommer fra. En mamma skal takle at barnet har uhell og griser, eller kommer borti meg ved et uhell. Men det svartner for meg. Jeg tenker at jeg burde snakke med noen. Jeg er alene med omsorgen og tror nok bare jeg er veldig sliten, men hvem mamma og pappa er ikke det? Jeg skal ho takle det! Jeg skal være trygg og god, nå oppfattes jeg vel bare som ustabil i hans øyne, som plutselig skriker i sinne. Jeg vil gjerne få hjelp, men er redd. Redd jeg faktisk ikke egner meg og blir fratatt omsorgen. Jeg klarer ikke tenke før jeg blir sint, det kommer plutselig, og går over like fort som det kom. Da er det å prøve å forklare at jeg ikke mente å bli sint, men skaden har allerede skjedd. Jeg gnages av dårlig samvittighet når han sier «Det går bra mamma, du mente ikke å bli så sint, det var min feil som mistet tannbørsten» Han tar på seg skyld for at jeg ikke klarer å beherske meg. Jeg er så lei meg, så skuffet over meg selv. Føler meg som ett monster noen ganger. Han fortjener kun det beste og jeg klarer ikke være det.

Anonymkode: ef42d...883

Så skjønn gutt. ❤

Men at han tar på seg skyld kan du jobbe med. Du kan si at nei, det var ikke din skyld, det er jeg som reagerte feil.

Anonymkode: 05d50...03b

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så skjønn gutt. ❤

Men at han tar på seg skyld kan du jobbe med. Du kan si at nei, det var ikke din skyld, det er jeg som reagerte feil.

Anonymkode: 05d50...03b

Ja han er virkelig skjønn og en flott gutt! Smart som bare det og god. Jeg er heldig ❤️

Ja, må bli flinkere til det når jeg først blir sint. Forklarte han det i dag, at jeg ble sint og at det ikke var han sin feil, men at jeg hadde en sint følelse i meg som ikke hadde noe med han å gjøre, men gikk ut over han, noe som er feil. De lærer mye om følelser i barnehagen. Så det hjelper nok litt at jeg setter ord på følelsene og at følelser er naturlig, men presisere at det egentlig ikke er han jeg er sint på.

Anonymkode: ef42d...883