Født i 1981 - hvordan er livet ditt nå?

[Gjest postkontor]

Slo meg her om dagen at livet er blitt så annerledes. Jeg er blitt 24 år, men føler meg ikke stor. Alikevel er jeg voksen. Ser på noen av venninnene mine som har fått barn, mann og stasjonsvogn. Andre som reiser verden rundt som bagpackere. Noen studerer presitsje studier. Andre har ikke klart å fullføre vgs. NOen jobber som elektrikere. Lurer på hva alle vil med livet? Vil vi ikke egentlig alle det samme? Være lykkelige? Finne en partner du ikke kan leve uten? Kanskje få barn en gang?

Så lurer jeg på... du 81-modell hvor i livet er du i dag? Og hva streber du mot? Hvordan skal livet være om 10 år?

Selv er jeg snart ferdig med en bachlor i internasjonal politikk i Tyskland. Har kjæreste, men tror ikke han er "the one". Føler at jeg har mista litt kontakt med gamle venner. Skal ut å søke jobb snart. Og kanskje studere litt mer etter en liten jobbestund.

Om 10 år har jeg funnet drømmemannen (klisje) og har to friske sunne barn. Drømmemannen er ikke norsk og vi bor i hans hjemland (han må være fra Europa - vil ikke så langt bort!). Jeg har en OK jobb hvor jeg hjelper mennesker (men slipper hjemmearbeid). Trenger ikke å være supert betalt, men sånn at vi klarer oss.

[Lassie]

Jeg er 81-modell. Fyller 24 neste måned.

Hvor er jeg i livet? Slått meg til ro med samboer, er forlovet, prøver å få barn, har en full fast jobb som jeg trives i (har jobbet der i 4år snart) og har et lite og godt vennskapsnettverk rundt meg. Har det stort sett veldig bra.

Jeg har opplevd mer enn mange andre på min alder. Så jeg har kommet "langt" i dag, jeg har mye livserfaring tross min unge alder og føler jeg derfor nok er mer voksen til sinns enn mange andre på min alder. Iallfall av de jeg gikk i klasse med på skolen osv.

Om 10år så ser jeg for meg at jeg eier eget hus eller leilighet, har de ungene jeg vil ha, er gift, og kanskje har tatt litt mer utdannelse? (videreutdanning på den jeg allerede har) Har bra økonomi - ikke overflod men så vi klarer oss fint, og ikke særlig med gjeld.

Har jeg svart på alt da mon tro... Jepp, det var vel det. :-)

[Gjest Gjest]

Hei!

Er 81-modell jeg også, blir 24 på tirsdag! :-)

Har samboer, en fast jobb jeg elsker, og har gått ett år(ubrukelig) statsvitenskap.

Er vel kommet lenger enn jeg så for meg for et par år siden, men også latt være å gjøre ting jeg drømte om på den tiden. Har fulgt mine to store drømmer om å dra til Spania for å lære spansk, og dra i militæret.

Hadde sett for meg at jeg ble i militæret, dro til Kosovo i et år eller to, men det ble ikke noe av gitt.

Dro heller til Vestlandet et år, og kom hjem med vitnemål fra statsvitenskapen og min store kjærlighet!! :-)

Var en stor overgang fra singel "partygirl" til samboer og leilighet.

Men har ikke angret et sekund!

Som Lassie sa;

Jeg har opplevd mer enn mange andre på min alder. Så jeg har kommet "langt" i dag, jeg har mye livserfaring tross min unge alder og føler jeg derfor nok er mer voksen til sinns enn mange andre på min alder. Iallfall av de jeg gikk i klasse med på skolen osv.

Kunne ikke sagt det bedre selv!

Om ti år ser jeg for meg at vi har flyttet tilbake til vestlandet og kjøpt hus, har de barna vi vil ha og giftet oss. Jeg skal fremdeles jobbe, og reise masse (når barna er større) i forbindelse med jobben.

Før vi kommer dit håper jeg at vi har bodd et år eller to i sør-afrika, og at jeg kanskje har studert litt mer (nyttig).

Håper også vi har en bedre økonomisk situasjon enn nå (selv om den ikke er av de værste).

Flott tråd å starte, gøy å høre hvordan vi er!

[Superlammet]

Blir 24 om 2-3 mnd.

Hvor jeg er i livet? Jeg er i et kryss hvor jeg skal velge hva jeg vil videre. Nå for tiden har jeg en fast heltidsstilling på et sted hvor jeg trives. Jeg leier en leilighet hvor jeg stortrives, men planlegger å kjøpe egen kåk. Jeg har ikke fullført videregående, men får snart realkompetanse istedet. Holder på med musikk, noe jeg brenner sterkt for.. Har enda ikke funnet "the true love", trodde jeg hadde det en periode, men gjorde det slutt. Håper på at noe dukker opp snart, og hvem vet. Jeg har opplevd mye i livet mitt som har gjort meg arrete innvendig. Har endel sår som vil ta lang tid før leges, og føler meg mer erfaren og "vis" på visse ting i forhold til de på min egen alder.

Hvor jeg er om 10 år?

Hehe minner meg litt om oppgaver vi hadde på skolen dette her... Jeg eier nok egen/t hus/leilighet, er ferdig med utdannelse og jobber i et yrke jeg liker. Noe mer enn det vet jeg ikke, men hvem vet? Kanskje jeg har møtt den rette til da? Kanskje jeg fortsatt søker? Akkurat det tør jeg ikke prøve å forutse. Helt umulig for min del iallefall.

[Gjest vite litt mer]

jeg kan ikke svare på tråden, for jeg er litt eldre enn dere, men det hadde vært interessant å vite hva man mener med å ha opplevd mer enn andre/mye til å være så ung. Jeg regner med at man kan ha veldig forskjellige livserfaringer, men at man kan lære mye eller lite av de erfaringene man gjør.

[Superlammet]

jeg kan ikke svare på tråden' date=' for jeg er litt eldre enn dere, men det hadde vært interessant å vite hva man mener med å ha opplevd mer enn andre/mye til å være så ung. Jeg regner med at man kan ha veldig forskjellige livserfaringer, men at man kan lære mye eller lite av de erfaringene man gjør.[/quote']

Jeg kan prate for min egen del iallefall. Har ikke hatt den letteste ungdomstida for å si det sånn. Opplevd skilsmisse, flytting, mobbing, har opplevd å blitt psykisk undertrykket i en god del år hjemme (ikke av far eller mor, men av en stemor).. Opplevd å måtte klare meg selv fra ung alder, jeg har rett og slett lært ting på den vanskelige måten. Historien min er lang, vond og hard å fortelle. Derfor vil jeg ikke dele detaljer her inne. Men man vokser på det. Et av mine livsmottoer er "Det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere" og akkurat dette har jeg levd etter en god stund. Jeg har innrømmet mine feil (noe som kan være veldig vanskelig), lært av dem, vokst på dem. Som sagt, har en god del sår og arr inni meg.

[Gjest Gjest]

jeg kan ikke svare på tråden' date=' for jeg er litt eldre enn dere, men det hadde vært interessant å vite hva man mener med å ha opplevd mer enn andre/mye til å være så ung. Jeg regner med at man kan ha veldig forskjellige livserfaringer, men at man kan lære mye eller lite av de erfaringene man gjør.[/quote']

Har reist mye alene når jeg var yngre, dro bla til Spania som 18-åring uten å kunne et ord spansk og ikke kjente en sjel!

Vokst mye på å gjøre noe så "utradisjonelt" som å dra i militæret, hvor jeg fikk testet mine grenser både fysisk og psykisk.

Hatt mye "problemer" (vil ikke gå så veldig inn på det her) som har gitt meg enormt med selvinnsikt, både på godt og ondt.

Har vært i "begge ender" av livet, både som etablert samboer (nå) og som veldig utagerede "partygirl"(før).

Har rett og slett levd livet til max før jeg møtte sambo (dette også på godt og vondt).

Har alltid jobbet ved siden av skolen og klart meg selv. (Tro det eller ei, er ikke mange av de jeg gikk i klasse med som hadde det! :o )

Mulig jeg ikke har hatt så veldig "spesielt" liv, bare lært mer av det enn normale mennesker gjør?

[Gjest Gjest]

[quote="Sneip

Mulig jeg ikke har hatt så veldig "spesielt" liv, bare lært mer av det enn normale mennesker gjør?

[Gjest vet mer]

jeg kan ikke svare på tråden' date=' for jeg er litt eldre enn dere, men det hadde vært interessant å vite hva man mener med å ha opplevd mer enn andre/mye til å være så ung. Jeg regner med at man kan ha veldig forskjellige livserfaringer, men at man kan lære mye eller lite av de erfaringene man gjør.[/quote']

Jeg er også ekskludert fra å svare pga alder, men vil bare kommentere til "vite litt mer" at selv om de fleste lærer av erfaringer, er det nok en del tyngre opplevelser som "vekker" mer en andre. Vet om mange på 24 som har "sklidd gjennom tilværelsen". De har jo også hatt sine prøvelser (alt er relativt/subjektivt), men hvis dine største nedturer i livet har vært å ikke få akkurat den sommerjobben man ønsket seg, eller at man ikke kunne bli med resten av gjengen til syden, har man nok et annet ståsted en det de over snakker om..

[Gjest vite litt mer]

Så klart, men grunnen til at jeg spurte var bare at folk ikke gikk nærmere inn på hva årsakene til livserfaringene var. Noen "fortrenger" eller undertrykker tyngre opplevelser også, og andre kan ha kommet langt karrieremessig men ikke tenkt en eneste kritisk elelr reflekterende tanke:) Og for noen kan det å reise til andre siden av jorda være en "selvfølge", for andre en stor utfordring og kanskje en enda større seier når man først klarer det. Derfor er det fint å lese hva folk faktisk legger til grunn for erfaringene.

Da jeg selv var 24 hadde jeg forresten akkurat brutt helt opp med løpet jeg hadde kjørt fra skoletida; skoleflink, ønsket meg økonomisk trygghet og en "ganske bra" karriere innen et felt jeg var veldig flink (men hvor jeg ikke "fant min plass", ikke utviklet meg som person; jeg var veldig sjenert og usikker og lite lykkelig, og det krevdes ikke at jeg forandret meg heller..). Da jeg var 22 bestemte jeg meg for å bryte opp, men det tok sin tid før jeg fikk penset meg inn på noe som var riktigere. Året jeg var 23 var jeg i en situasjon hvor det skjedde mye modningsmessig sett, og jeg ble utfordret mye i forhold til å gi noe til medmennesker og venner. Et fint, men ganske heavy år.

Da jeg fylte 24 følte jeg vel at jeg "passet" til alderen; at jeg på mange områder begynte å bli voksen, dog uten å være "satt" med hus og gjeld (de sistnevnte har ikke vært mål jeg ønsker å oppnå før om noen år uansett..). Har forresten ofte gjennom livet fått høre at jeg er moden for alderen (begynner å bli lite betegnende når man er omtrent 30, men), noe jeg tror skyldes lynnet mitt mer enn et gjennomgående trekk hos meg. Jeg er rolig og "alvorlig" og leser og tenker mye, men i forhold til mange praktiske ting i livet er jeg langt fra moden. men det er det ikke så mange som ser.

[Gjest Gjest]

Jeg ble 24 i januar og er 81-modell jeg og.

Gikk yrkesfag på videregående og jobbet som det jeg var utdannet til en svært kort stund. Har siden jobbet på en barneskole og et annet firma, samt fått studiekompetanse, men alt dette har vært avbrutt av mye sykdom. Er nå sykemeldt. Håper på skolegang til høsten og studier etter det. Håper på å bli enten jurist, barnevernpedagog, lærer eller statsviter.

Møtte den første "store kjærligheten" da jeg var 17. Var fryktelig forelsket i fem år, helt til jeg skjønte hva slags dust han var. Møtte så en annen gutt, først som en veldig god venn, og så utviklet det seg mer. Men jeg er jo ikke den som sier hva jeg føler og det ble mye tull og bråk etterhvert. Har i dag et helt ok vennskapsforhold til han, men skjønner jo at jeg dreit meg ut

Så var det en fyr i fjor sommer som ba meg ut, ble et par dater osv., men jeg var aldri interessert. Har samme fritidsinteresse som han, så vil støte på han i fremtiden også, i likhet for forrige nevnte gutt.

Håper vel på standarden; barn, familie osv. Har ikke nødvendigvis et enormt behov for å reprodusere meg selv, kan godt adoptere et barn eller to isteden.Ønsker å gjøre noe givende med livet - gjerne jobbe i en hjelpeorganisasjon e.l.

Har alltid vært syk, så har vært litt "overmoden og veslevoksen" fra barnsben av i mange situasjoner. Er en som sier hva jeg mener og det håper jeg at vil fortsette.

[Gjest Odense]

Hei!

Er 81-modell og har det ganske så bra

Holder på å utdanne meg til lærer, er gift med min store kjærlighet og har en datter på 2,5 år, venter også nr. 2 nå! Holder på å bygge hus som vi skal flytte inn til høsten. Har en god vennekrets av både nye og gamle venner...Er så langt fornøyd med livet, men jeg har jo mine " up and down`s" jeg som mange andre

[Gjest Fruktfat]

jeg er født i 81, føler meg "gammel" ( ) og at tiden går altfor fort, men har det kjempebra.

fyller 24 til høsten, var ferdig utdannet i 2001, har bil, bygde hus i 2003, bikkje og han jeg vil leve retsen av livet sammen med .

barn er det eneste vi ikke har, men det kan egentlig vente litt til.

om ti år har jeg en annen utdannelse (må dessverre omskoleres), har vel et par unger, og kanskje bor vi et annet sted.

[Gjest 81modell]

Jeg er 81 - modell, jobber fulltid i drømmeyrket (men ikke drømmejobben da lønna er så lav som den kan bli) leier leilighet, bor for tiden alene. Er separert og bare venter på å få skilsmisse, har en ny kjæreste og vi har det kjempefint sammen. Syns ikke jeg har fått gjort så mye enda, kunne gjerne tenkt meg å reise mer og jobbet mindre... Om ti år har vi to friske og sunne barn, jobber og bor i norge, men vil nok tilbringe deler av året utenlands.

[Gjest edelweisss]

24 og født i 81 her. flyttet hjemmefra for 5 år siden. bor sammen med en fyr, leier leilighet. ingen barn og vil ikke ha noen heller! heller ingen jobb og ingen utdannelse utover videregående men dette skal det bli slutt på.... har fått mange nye venner som jeg er glad for! livet er herlig egentlig, mangler bare en jobb jeg vil trives i! om 10 år har jeg eget hus med stor hage, lappen må jeg ha og skal ha fått meg jobb hvor jeg tjener godt og folka jeg jobber med er kjempehyggelige! håper er vel lysegrønt! men hva bransje er lysegrønn.... :-?

[Gjest lurven]

ble 24 i januar.

har fast jobb, og leier leilighet ganske sentralt i oslo. noe som passer meg bra, har planer om å kjøpe meg men har ikke mulighet akkurat nå.

hadde samboer for et par år siden. og hadde planer om barn og alt, men nå er jeg singel og bor alene, det kan vel kanskje kalles et tilbakesteg, men kanskje dumt å etablere seg for tidlig også..

har veldig mange bekjente men får venner egentlig

[Hilde]

Jeg blir 24 i november. Jeg har samboer, vi leier leilighet, jeg har en jobb jeg trives med i øyeblikket, men jeg skal videre. Har en bachelor, men gikk fryktelig lei av skole. Fra jeg var 18 til nå har jeg gått fra å være akademisk og teoretisk til det stikk motsatte. Da ble en utdanning full av realfag veldig feil etterhvert.. Jobben jeg har nå har jeg lært fryktelig mye av, jeg vet at jeg kan få noe til å gå rundt, og jeg har vunnet det som er å vinne av konkurranser på jobben, i nasjonal sammenheng. Likevel, nå føler jeg meg utlært, jeg må videre. Jeg må ha nye utfordringer. Ikke i dag, men en gang.

Nå bruker jeg tid på å finne ut av hva jeg vil. Jeg føler fortsatt at jeg har tiden på min side, jeg har ingen hast. Det er utrolig deilig, og jeg har blitt flink til å tenke at så lenge jeg har det bra NÅ, så kan jeg finne på noe annet senere. Ergo, jeg ANER ikke hva jeg driver med om 10 år. Jeg vet ikke hva jeg vil, hva jeg egentlig er best på.

Jeg har opplevd å miste en forelder, og det har jeg lært mye av. Det er nok også mye derfor jeg har begynt å leve mer i nuet, til neste år er det ikke sikkert at man faktisk kan gjøre alt man har planlagt..

Det er lenge til jeg vil ha barn, og jeg nyter å bo midt i Oslo, med kafeer og folk rundt meg på alle kanter. Jeg elsker å bruke pengene mine på ferier, filmer og shopping, og sånn har jeg lyst til å ha det mange år til. Det eneste aberet er at sambo, som jeg forøvrig ser for meg resten av livet med, snart runder 30, og han blir nok klar for barn før meg.

Det jeg håper er virkeligheten om 10 år er at jeg har fullført utdannelse nr 2, har en jobb jeg trives i, og vi eier en fireroms på Sthanshaugen med vestvendt balkong og sort kjøkken. Kanskje planlegger vi barn, eller har akkurat fått et.

[Scheherazade]

Jeg fyller 24 år neste måned, bor i leilighet sammen med sambo.

Er akkurat ferdig med 3. året på siving datateknikk, det vil si, bare eksamenene igjen. :-? Er sjeleglad for at jeg ikke valgte høyskoleingeniør, da hadde jeg jo vært ferdig nå! Etter en litt dum start på NTNU med mye opphold på St. Olavs og mamma boende på flatseng, nyter jeg nå studentlivet. At det er de beste årene i ditt liv tviler jeg ikke et sekund på. Så herlig å bestemme innholdet i dagene selv, studere fag jeg interesserer meg for, sove lenge om morgenen... Har fått masse venner i Trondheim, blir trist å skilles når studietiden er over. Håper de neste to årene går kjempesakte!

Jobber i tillegg cirka 200 timer i semesteret med rekruttering for NTNU, og trives kjempegodt i jobbene mine også. Det er fantastisk å være student!

Klart jeg har mistet litt kontakten med mine gamle venner i Bergen, er ikke helt som før når vi treffes lenger. Spesielt siden jeg er eneste i vennekretsen som har en teknisk utdannelse, og da gjerne ser verden litt med "Gløs-briller". Likevel tror jeg vi finner tilbake til hverandre når jeg flytter tilbake og vi treffes litt oftere enn i dag.

Om ti år er jeg nok dataingeniør og har forhåpentligvis en jobb som rettferdiggjør 5 års skolegang. Håper jeg er flyttet tilbake til Bergen da, og har sikkert kjøpt egen leilighet/hus.

Heldigvis går sambo 3. året han også, så vi er ferdig samtidig. Og barn ligger langt frem i tiden, selv om mine besteforeldre nok hadde blitt overlykkelige. Og stasjonsvogn? Tror ikke det!

[Gjest the imp]

Jeg er også 81-modell. Har fyllt 24, prøver å fullføre utdannelsen min innen data på høgskolen. Personlinge problemer første året førte til at en del eksamner gikk til helvete og det prøver jeg å rette opp nå.

Føler at tida har flydd fra meg, jeg har ikke opplevd halvparten av alt det jeg drømte om. Jeg har ikke kommet så langt som jeg ønsker. Føler at jeg har kastet bort masse tid jeg kunne brukt til andre ting. Har samboer som jeg ser for meg en framtid med. Vi har opplevd mye av det samme, har en egen forståelse for hverandre og vi er like nerdete begge to.

Om 10 år? Vel, jeg er i allefall gift håper jeg. Barn tror jeg ikke er like aktuelt, med mindre vi da har adoptert. Jeg har forhåpentligvis en jobb jeg er fornøyd med og trives i, og jeg har muligheten økonomisk til å reise dit jeg ønsker, og leve det livet jeg ønsker meg. Kanskje jeg endelig har kommet til et punkt i livet hvor jeg er fornøyd med meg selv og det jeg har oppnådd?

Leser at flere her har opplevd så mye mer enn andre 24-åringer, at de har blitt så mye mer voksne etc. Men siden det virker som om så mange mener dette, både her, andre fora jeg er på og i miljøet mitt så lurer jeg egentlig på hva folk mener er normalt å ha opplevd? Jeg tror definitivt ikke det er normalt å skli gjennom livet uten motgang, og da snakker jeg ikke om å bli forlatt av den store kjærligheten som det vondeste, men det er godt mulig jeg tar feil og at jeg har feil grunnlag å uttale meg på.

[iingvild]

Som 81-modell må jeg vel også svare..

Har bare en måned igjen av masterudannelsen min ved NTNU, og ser frem til å starte på "voksenlivet" som arbeidene. Er sammen med en gutt som jeg håper på å dele livet sammen med.

Om ti år håper jeg at jeg har mann, barn, et hus, hund og en katt. Men jeg tar det jeg får. Først og fremst håper jeg at jeg og familien har det så bra som vi har det i dag.