Stemortråd. Oppgaver og ansvar?

[AnonymBruker]

11 timer siden, Mynlen skrev:

Skal man ha ansvar så må man ha medbestemmelsesrett. Det går ikke at barnas far og mor bestemmer, og så overlater til stemor å utføre.

Akkurat dette er jeg så enig i. 

Jeg har ingen bestemmelsesrett på hva slags aktiviteter osv barna hans skal være med på, men det er alikevel forventet at jeg skal stå for mye av kjøringen på disse aktivitetene. Nei. Det er ikke aktuelt. 

Anonymkode: 737a9...1ae

[Summ]

Hadde min samboer hatt slike holdninger, ville jeg sparket han ut! Nå forventer jo jeg ingenting av han, annet enn at han ser på barna mine som familie, og se på de som hans! Hadde han sagt; «det er du som har unger, jeg har ingen» hadde jeg kastet han ut på minuttet. Helt uaktuelt å bare ha en som bor her for selskap til meg... jeg forventer ikke at han henter/bringer, eller noe praktisk, for det er det jo ikke alle bio-fedre som gidder heller, men om jeg hadde spurt om hjelp i en krise(jobbtider evt), og hadde hadde sagt «det er ikke mine unger», da hadde jeg blitt sint! Jeg forventer ingenting praktisk som sagt, men vis respekt, og vær familie uansett! 

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, 

Jeg er gift med en herlig mann som har to barn fra før. Vi har bodd sammen i 3 år (leid leilighet) og nå har vi kjøpt hus sammen. Vi flyttet nærmere barna hans og han gikk en del opp i samvær etter vi flyttet. Jeg har hatt mye ansvar for disse barna i helgene når de har vært hos oss - men det har ikke gjort noe siden det kun var annenhver helg. Jeg har derfor ikke tenkt noe over at ting ville kræsje når vi skulle ha dem mer. (Dette er noe mor og far har avtalt uten meg) 

Når vi nå har flyttet, så ser jo far plutselig at han ikke får til logistikken med å hente/levere hver dag. Jeg har en mye mer fleksibel arbeidsplan siden jeg jobber som daglig leder. Nå har far spurt om jeg kan ta meg av alt av levering til skole også skal han "prøve" å rekke alt av henting. Jeg sa at dette blir vanskelig for min del ettersom det nå vil bli en fast endring annenhver uke som går utover min jobb. Dette var ikke avtalt eller tatt høyde for i det hele tatt. Far mener at jeg bare kan jobbe inn igjen timer de ukene vi ikke har barna. 

Vi har også bare èn bil, og ettersom barna går på 3 forskjellige idretter - så beslaglegger de bilen nesten hele den uken. Det går stort sett fint for meg, men innimellom føler jeg meg veldig låst. 

Jeg satte meg ned med far og forklarte at jeg ikke ønsket alt dette ansvaret for barna hans. Jeg sa at jeg kan hjelpe til med husvask, mat, innkjøp, kos osv - men at den daglige logistikken vil jeg gjerne bli holdt utenfor. Dette endte opp med en kjempekrangel, og far mener at jeg nekter å delta i barna hans. Han føler at jeg velger å "trekke" meg ut når barna er her og at han føler seg som en alene-pappa. 

Jeg sier at det er jo han som har to barn, og jeg har ingen. Da syns jeg det er rart at det plutselig skal være jeg som må vekke barna, lage frokost, matpakke, pakke klær og kjøre dem til skolen hver dag annenhver uke. Dette forstår han ikke at jeg reagerer på, og han mener jeg er smålig og egoistisk. 

 

Jeg er glad i disse barna, men jeg har ikke valgt å redusere jobben min ene uken og lage en voldsom kabal som må opp for min egen del bare fordi han har barn. Jeg gikk med på å flytte etter barnemor og barna for at de skulle kunne ha mer med hverandre å gjøre - men jeg sa aldri ja til å bli en 50/50 - mamma for at han skal gå på jobb!? 

Er jeg helt på jordet her og er den som er vanskelig? Vi har virkelig stanget hoder her, og nå har det vært dårlig stemning her i over èn uke fordi jeg ikke bare gir meg....

Anonymkode: acb7f...68e

Jeg syns det er helt innafor at du er bonusmamma de ukene barna er hos dere. Er kun på den måten dere vil bli en ordentlig familie. Jeg ville følt meg utenfor hvis jeg ikke deltok på lik linje med barnefaren når barna er hos oss. Men jeg liker den rollen. Jeg skjønner at det blir litt dumt i forhold til jobb, men sånn er det i en familie med barn. 

Hva med å ta en tur til familievernkontoret ? 

Anonymkode: 12d16...e4e

[Ulrikke]

Jeg har vært stemor til tre stk i 18 år. Altså er de voksne nå. Men: selvfølgelig har jeg bidratt med alt det praktiske i hverdagen! Det er sånn man gjør i en familie. 

MEN: Sånn som TS beskriver er ikke å bidra i det daglige. Det er snakk om at hun og hennes jobb "lider" mens far kan jobbe som han pleier. En gang i krisetilfeller er det selvfølgelig ok, men ikke at far skal basere seg på at stemor tar ulempene istedenfor ham på fast basis når barna er hos dem! 

Det er stor forskjell på å delta og bidra, og det å få all logistikken på seg! Her må far gå ned i stilling ihvertfall annenhver uke eller noe sånt. Evt bytte jobb. Min mann ville aldri forventet at jeg skulle ta alle ulempene i vår familie med hans barn! At man hjelper til ved kriser som sagt, ja.... Men er det krise mandag til fredag hver gang barna er hos ham må han finne på noe annet! 

[mumrikk1]

Jeg er selv stemor til to. Bidrar med alt det dagligdagse, men lar far ta de største avgjørelsene. Jeg behandler de som mine egne.

[solmåneogstjerner]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

De har rett til skolebuss når den ene forelderen bor langt unna skolen. Har barn selv, far bor 200 meter unna skolen, jeg bor 5 km unna skolen og de har skolebuss fra meg. 

Anonymkode: 737a9...1ae

Det har kanskje noe å si hvor barna er folkeregistrert? Men er det skolebuss, eller slik at de får kort de kan bruke på vanlig rutebuss? Det har litt å si synes jeg. 

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg og syns det blir for mye. Takk for svar

Ja... minsten er i første klasse og den andre er i 3.. vi bor ca 13 min unna med buss. Jeg har foreslått at de tar buss sammen til skolen, men det er mor (og far) uenig i. De mener de er altfor liten til det.. 

Anonymkode: acb7f...68e

Har de spesielle behov? Hvorfor kan de ikke ta buss til skolen, som andre barn?

Anonymkode: 293d3...ab2

[AnonymBruker]

1 time siden, Summ skrev:

Hadde min samboer hatt slike holdninger, ville jeg sparket han ut! Nå forventer jo jeg ingenting av han, annet enn at han ser på barna mine som familie, og se på de som hans! Hadde han sagt; «det er du som har unger, jeg har ingen» hadde jeg kastet han ut på minuttet. Helt uaktuelt å bare ha en som bor her for selskap til meg... jeg forventer ikke at han henter/bringer, eller noe praktisk, for det er det jo ikke alle bio-fedre som gidder heller, men om jeg hadde spurt om hjelp i en krise(jobbtider evt), og hadde hadde sagt «det er ikke mine unger», da hadde jeg blitt sint! Jeg forventer ingenting praktisk som sagt, men vis respekt, og vær familie uansett! 

Nå sier du at hvis din samboer hadde hatt slike holdninger hadde du sparket han ut, for så å si at du er enig med TS. Dvs, at du mener man kan hjelpe i krise, men ikke fast praktisk. Det er jo nettopp det TS skriver i sine innlegg, hun kan gjerne hjelpe i krise, men ikke være praktisk hjelp fast. Jeg skjønner ikke hva du mener når du snakker mot deg selv?

Anonymkode: d3253...b5a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det her er så typisk! Det er de snyltende kvinnene som skor seg på en mann med god inntekt og som utnytter disse mennene som mener at alle kvinner skulle gjort det samme. At din mann er tøffel og dumsnill, betyr da vel ikke at vi andre må være der?! 

Ser det også på mor til mitt stebarn. Hun mener nemlig at jeg skal ta over samvær hvis far ikke kan, men da får de pokker meg spørre meg pent. Det er ingen selvfølge at jeg skal sette til side mine planer for å ta meg av deres barn. Jeg kan godt bidra når det trengs, hvis de spør pent og takker etterpå, men å bli utnyttet som barnepike og hushjelp er fullstendig uaktuelt. Been there, done that, for å si det sånn!

Anonymkode: d3253...b5a

Her tar du helt feil. Jeg utnytter på ingen måte mannen min. Og med tiden vil jeg ha en mye høyere inntekt enn han og vi kommer da fortsatt til å ha felles økonomi. Arven min har også gått inn i fellesskapet. 

Jeg er også alltid til stede. Reiser ikke, tar med barnet som regel når jeg skal til venner eller på ting. Mannen min har en hobby som tar mye tid, noe jeg ikke har tid til. 

En slik partner du beskriver deg selv som hadde jeg aldri orket. Vi er en familie og mannen min ser på barnet som sitt eget. 

Anonymkode: f9d4e...663

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, 

Jeg er gift med en herlig mann som har to barn fra før. Vi har bodd sammen i 3 år (leid leilighet) og nå har vi kjøpt hus sammen. Vi flyttet nærmere barna hans og han gikk en del opp i samvær etter vi flyttet. Jeg har hatt mye ansvar for disse barna i helgene når de har vært hos oss - men det har ikke gjort noe siden det kun var annenhver helg. Jeg har derfor ikke tenkt noe over at ting ville kræsje når vi skulle ha dem mer. (Dette er noe mor og far har avtalt uten meg) 

Når vi nå har flyttet, så ser jo far plutselig at han ikke får til logistikken med å hente/levere hver dag. Jeg har en mye mer fleksibel arbeidsplan siden jeg jobber som daglig leder. Nå har far spurt om jeg kan ta meg av alt av levering til skole også skal han "prøve" å rekke alt av henting. Jeg sa at dette blir vanskelig for min del ettersom det nå vil bli en fast endring annenhver uke som går utover min jobb. Dette var ikke avtalt eller tatt høyde for i det hele tatt. Far mener at jeg bare kan jobbe inn igjen timer de ukene vi ikke har barna. 

Vi har også bare èn bil, og ettersom barna går på 3 forskjellige idretter - så beslaglegger de bilen nesten hele den uken. Det går stort sett fint for meg, men innimellom føler jeg meg veldig låst. 

Jeg satte meg ned med far og forklarte at jeg ikke ønsket alt dette ansvaret for barna hans. Jeg sa at jeg kan hjelpe til med husvask, mat, innkjøp, kos osv - men at den daglige logistikken vil jeg gjerne bli holdt utenfor. Dette endte opp med en kjempekrangel, og far mener at jeg nekter å delta i barna hans. Han føler at jeg velger å "trekke" meg ut når barna er her og at han føler seg som en alene-pappa. 

Jeg sier at det er jo han som har to barn, og jeg har ingen. Da syns jeg det er rart at det plutselig skal være jeg som må vekke barna, lage frokost, matpakke, pakke klær og kjøre dem til skolen hver dag annenhver uke. Dette forstår han ikke at jeg reagerer på, og han mener jeg er smålig og egoistisk. 

 

Jeg er glad i disse barna, men jeg har ikke valgt å redusere jobben min ene uken og lage en voldsom kabal som må opp for min egen del bare fordi han har barn. Jeg gikk med på å flytte etter barnemor og barna for at de skulle kunne ha mer med hverandre å gjøre - men jeg sa aldri ja til å bli en 50/50 - mamma for at han skal gå på jobb!? 

Er jeg helt på jordet her og er den som er vanskelig? Vi har virkelig stanget hoder her, og nå har det vært dårlig stemning her i over èn uke fordi jeg ikke bare gir meg....

Anonymkode: acb7f...68e

Far må snakke med jobben sin og få tilpasset arbeidsdagene sine annenhver uke slik at han kan gjør det han påtok seg da han ble far.

Han får høre med sin arbeidsgiver om han kan jobbe redusert de ukene ungene hans er hos dere, og jobbe inn igjen den tapte arbeidstiden i de ukene ungene hans ikke er hos dere.

Det er faktisk ikke ditt ansvar å skulle gå ned i redusert stilling og lønn for å utføre foreldrenes oppgaver med egen barn.

Da er dette ferdig snakka for min del. 

Anonymkode: 85fda...1a6

[draug 75]

Det du har gjort nå, er at du har funnet ut to ting:

1: hvordan det er å være bonusforelder/ steforelder. Uansett hvor rett du har i at det primært er forelderen som har ansvaret og som, burde strekke seg, møtes du med "jammen vi er jo en familie." Jeg kjenner meg igjen, men det er ikke så drøyt her som hos deg. Jeg tror de fleste bonuspappaer/ stefedre vil kjenne seg igjen i at barna "tar mye plass" i forholdet, om det ikke materialiserer seg i akkurat slike ting som du beskriver.

2: Hvorfor mor til ungene kasta han ut. Jeg tror ikke det der krever ytterligere begrunnelse.

[Summ]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå sier du at hvis din samboer hadde hatt slike holdninger hadde du sparket han ut, for så å si at du er enig med TS. Dvs, at du mener man kan hjelpe i krise, men ikke fast praktisk. Det er jo nettopp det TS skriver i sine innlegg, hun kan gjerne hjelpe i krise, men ikke være praktisk hjelp fast. Jeg skjønner ikke hva du mener når du snakker mot deg selv?

Anonymkode: d3253...b5a

Snakker ikke mot meg selv? 

- Ja, man bør hjelpe hverandre. Men det er feil av far å forvente det, og bli sur hvis TS ikke vil. 

- Ja, det er feil av TS å ha slike holdninger mot hans barn. Hun har valgt en som har barn, og hun bor med han, da er det feil å si; «det er dine barn, ikke mine» de bor sammen, Og ja, jeg personlig ville blitt irritert på slike kommentarer, når vi bor sammen. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Summ skrev:

Snakker ikke mot meg selv? 

- Ja, man bør hjelpe hverandre. Men det er feil av far å forvente det, og bli sur hvis TS ikke vil. 

- Ja, det er feil av TS å ha slike holdninger mot hans barn. Hun har valgt en som har barn, og hun bor med han, da er det feil å si; «det er dine barn, ikke mine» de bor sammen, Og ja, jeg personlig ville blitt irritert på slike kommentarer, når vi bor sammen. 

Men det er jo hele grunnen til at man ikke forventer fast praktisk hjelp. Hvorfor mener du at du ikke skal forvente fast praktisk hjelp av din mann? Er det fordi han er mann? Eller fordi det er dine barn? Hva er grunnen din? Jeg regner med den er noe av det samme, bare at du formulerer det annerledes. Hvordan skal hun da svare når far forventer at hun skal endre arbeidstid for å levere barna hver morgen annenhver uke? Hvordan skal hun begrunne nei'et på noen annen måte?

Anonymkode: d3253...b5a

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her tar du helt feil. Jeg utnytter på ingen måte mannen min. Og med tiden vil jeg ha en mye høyere inntekt enn han og vi kommer da fortsatt til å ha felles økonomi. Arven min har også gått inn i fellesskapet. 

Jeg er også alltid til stede. Reiser ikke, tar med barnet som regel når jeg skal til venner eller på ting. Mannen min har en hobby som tar mye tid, noe jeg ikke har tid til. 

En slik partner du beskriver deg selv som hadde jeg aldri orket. Vi er en familie og mannen min ser på barnet som sitt eget. 

Anonymkode: f9d4e...663

Arven din vil du få tilbake ved en skilsmisse, med mindre den er brukt til daglig forbruk (og da stemmer det forsåvidt ikke at han er den eneste med penger). Du sier selv at du lever på han, han tjener pengene som du og ditt barn bruker. 

Anonymkode: d3253...b5a

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Arven din vil du få tilbake ved en skilsmisse, med mindre den er brukt til daglig forbruk (og da stemmer det forsåvidt ikke at han er den eneste med penger). Du sier selv at du lever på han, han tjener pengene som du og ditt barn bruker. 

Anonymkode: d3253...b5a

Nei, jeg lever ikke på han fordi vi har felles økonomi. Jeg jobber og utdanner meg, så nå får du f. meg skjerpe deg. Jeg kan fint klare meg på egenhånd. Nei, arven min får jeg aldri tilbake. Når jeg øker i inntekt vil vi fortsatt ha felles økonomi. 

Man trenger ikke å være tøffel fordi man ønsket å leve som en familie med felles økonomi. 

Anonymkode: f9d4e...663

[Kontorotta]

Tenker du bør tenke deg om før du velger å få barn med ham selv. Du ser jo nå hvordan det kan gå når eventuelt felles barn kommer.

Jeg tenker du burde sett noen av disse faresignalene allerede i den tiden han bare var helgepappa. Om han ikke annen hver helg kunne sette av tid til barna, lurer jeg på hvordan du trodde han skulle sette av tid når han skulle ha barna 50%.

Ellers er jeg jo enig med deg. Du skal ikke trenge å forandre livet ditt så mye for at han skal kunne ha barna hos seg. Jeg ville nok hjulpet ham til en viss grad, men ikke forandret egen jobbsituasjon osv.

[Kontorotta]

8 timer siden, Sunnys skrev:

Hvordan tror du barna føler det? Når du velger en mann med barn må du ta hele pakka. Beklager! Barna vil bli skadelidende i at du tar avstand fra å involvere deg i oppveksten deres. Hadde jeg vært mann hadde jeg kastet deg på hodet ut. Om jeg noen gang blir singel kommer jeg til å velge ny partner med omhu, en som elsker barna mine og vil være en del av familien. Ble kvalm av innlegget ditt. Du er voksen og du har valgt en mann med barn!!!! Slutt å vær egoistisk! 

Vet du hva? På en måte er jeg enig med deg. Men kanskje av andre grunner.

TS burde aldri giftet seg eller bodd sammen med denne mannen. Rett og slett fordi han er en fjott. Finner seg ei dame som skal passe barna hans. Som bruker penger på barna hans. Tar dem med på aktiviteter.

Hun gjør mye for barna. I forhold til mannen gjør hun altfor mye for dem. Hun har vært dum og gått i den sedvanlige kvinnefellen.

Jeg synes også synd på barna. Jeg synes synd på dem fordi de har en far som ikke makter å stille opp for dem slik han burde.

 

[AnonymBruker]

Vi har våre barn. De tar skolebussen, til og med når jeg ikke er på jobb. Mannen drar først, og jobber 8-4.

Våre barn må sitte på med naboen, eller ta bussen på trening om vi har andre planer for bilen. 

Aldri om vi har en husholdning der det ikke er plass til oss voksne. 

Anonymkode: 293d3...ab2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har våre barn. De tar skolebussen, til og med når jeg ikke er på jobb. Mannen drar først, og jobber 8-4.

Våre barn må sitte på med naboen, eller ta bussen på trening om vi har andre planer for bilen. 

Aldri om vi har en husholdning der det ikke er plass til oss voksne. 

Anonymkode: 293d3...ab2

Tror ikke du egentlig har sett problematikken denne tråden handler om. Men egoistisk som du helt tydelig er, så er det kanskje ikke så rart. 

Anonymkode: cad0c...d6f

[AnonymBruker]

Hvordan er jeg egoistisk? Vi har en familie hvor det er plass til alle, både voksne og barn. Mye involverer ungene og deres aktivitet, men om de må stå over en gang i blant så er det ikke krise. 

Det er jo foreldrene til disse ungene som er egoistiske, verken de eller barna deres skal tilpasse seg andre, eller situasjonen de selv har skapt for seg og sine barn. 

Anonymkode: 293d3...ab2