Bitter på mamma

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Det finnes flere typer terapi, jeg anbefaler relasjonsterapi, den «reparerer» litt som har blitt ødelagt av dårlige relasjoner..

Anonymkode: 00534...6b9

Og hvordan skal man få den behandlingen...?

Anonymkode: 0be97...fd3

[Nellena]

Kan kjenne meg igjen noe fra eget liv med ts.  Jeg vet ikke om du har ptsd eller cpstd. Uansett så råder jeg deg til å finne ett behandlingssted som er spesialisert på pstd og ikke en random psykolog :-) Finnes ett par steder i Norge med god kompetanse. Jeg tror ikke nødvendigvis du kommer noen annen vei med å prate med din mor enn at du blir såret og avist? Men forstår det må være veldig vanskelig ettersom du egentliv ønsker en relasjon til henne. Enten må du mok bearbeide ting med hjelp, eller ta avstand fra alle?  Klem

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Nellena said:

Kan kjenne meg igjen noe fra eget liv med ts.  Jeg vet ikke om du har ptsd eller cpstd. Uansett så råder jeg deg til å finne ett behandlingssted som er spesialisert på pstd og ikke en random psykolog 🙂 Finnes ett par steder i Norge med god kompetanse. Jeg tror ikke nødvendigvis du kommer noen annen vei med å prate med din mor enn at du blir såret og avist? Men forstår det må være veldig vanskelig ettersom du egentliv ønsker en relasjon til henne. Enten må du mok bearbeide ting med hjelp, eller ta avstand fra alle?  Klem

Det tror jeg kan være mer hjelp enn dps, ja.

Anonymkode: 0be97...fd3

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Søk hjelp.

Er det noen som leser hva Ts skriver heller?

Anonymkode: 0be97...fd3

Ja, jeg har lest hva TS skriver. 

Så du noe sted at hun skrev at hun var under behandling nå? Det har i såfall gått meg hus forbi, derfor skrev jeg søk hjelp.

Nå vet ikke jeg hvor gammel TS er, men jeg vil anta at hun ikke er så veldig gammel. Hun har allerede hatt 6-7 behandlere, virker en smule negativ til ny psykolog. På meg virker det som om hun "rømmer" fra psykolog/behandler etter kort tid (mindre enn ett år eller to, det tar sin tid å bli på bølgelengde med psykolog, det vet jeg av egen erfaring), muligens når psykologen kommer litt for nært innpå og de ubehagelige spørsmålene kommer, de som virkelig lager opprør i kropp og sinn, der du må møte deg selv? Da bør hun også ha noen hun kan snakke med etter disse timene hos psykologen, evt få flere timer pr uke.

Forøvrig kan hun bare endre seg selv og sitt tankemønster, resten av de hun nevner kan ikke hun endre, men hun kan velge hva hun tillater dem å si/gjøre i forholde til seg selv.

Klarer dessverre ikke helt å få tak i hva og hvor hun vil med dette innlegget.

Anonymkode: c71a7...ea2

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Ja, jeg har lest hva TS skriver. 

Så du noe sted at hun skrev at hun var under behandling nå? Det har i såfall gått meg hus forbi, derfor skrev jeg søk hjelp.

Nå vet ikke jeg hvor gammel TS er, men jeg vil anta at hun ikke er så veldig gammel. Hun har allerede hatt 6-7 behandlere, virker en smule negativ til ny psykolog. På meg virker det som om hun "rømmer" fra psykolog/behandler etter kort tid (mindre enn ett år eller to, det tar sin tid å bli på bølgelengde med psykolog, det vet jeg av egen erfaring), muligens når psykologen kommer litt for nært innpå og de ubehagelige spørsmålene kommer, de som virkelig lager opprør i kropp og sinn, der du må møte deg selv? Da bør hun også ha noen hun kan snakke med etter disse timene hos psykologen, evt få flere timer pr uke.

Forøvrig kan hun bare endre seg selv og sitt tankemønster, resten av de hun nevner kan ikke hun endre, men hun kan velge hva hun tillater dem å si/gjøre i forholde til seg selv.

Klarer dessverre ikke helt å få tak i hva og hvor hun vil med dette innlegget.

Anonymkode: c71a7...ea2

Enda en sånn, ikke systemet det er noe feil med, men med pasientene og ofrene.

alt du vet kan hun være like gammel som meg 38, jeg har vært på dps 2 ganger, da hadde en psyolog en gang ,og før han sluttet, det var faktisk hans siste dag når jeg var der,så jeg hadde to studenter, 1 Psykolog noen ganger før han sluttet også, og siste en sykepleier på ca en 6 mnd.

 

andre gang hadde jeg en som satt å tittet på klokken, og viste klarte og tydelig han kjedet deg, og drev å sa skjønner ikke hvorfor du har problemer, du er så oppgående, og nå på ahus tråden heter «behandler er så j.. sløv.

 

mener du virkelig at dette er min feil? Og alle de som opplever slikt ,så er det deres feil??

Anonymkode: 0be97...fd3

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Enda en sånn, ikke systemet det er noe feil med, men med pasientene og ofrene.

alt du vet kan hun være like gammel som meg 38, jeg har vært på dps 2 ganger, da hadde en psyolog en gang ,og før han sluttet, det var faktisk hans siste dag når jeg var der,så jeg hadde to studenter, 1 Psykolog noen ganger før han sluttet også, og siste en sykepleier på ca en 6 mnd.

 

andre gang hadde jeg en som satt å tittet på klokken, og viste klarte og tydelig han kjedet deg, og drev å sa skjønner ikke hvorfor du har problemer, du er så oppgående, og nå på ahus tråden heter «behandler er så j.. sløv.

 

mener du virkelig at dette er min feil? Og alle de som opplever slikt ,så er det deres feil??

Anonymkode: 0be97...fd3

Det var han siste dag den dagen jeg var hos han.

Anonymkode: 0be97...fd3

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det var han siste dag den dagen jeg var hos han.

Anonymkode: 0be97...fd3

Første dagen min på dps.

Anonymkode: 0be97...fd3

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde en utrygg barndom pga mammas valg rundt menn. Hun selv er snill og omsorgsfull, men mennene jeg vokste opp med skremte meg på forskjellige måter. Jeg lider av ptsd pga episoder med de, både stefaren min og Bio far. Jeg og mamma er nære egentlig, men når disse episodene dukker opp er det som å oppleve episodene på nytt. Jeg begynner å gråte, blir sint og lurer på hvorfor hun tillot meg å bli utsatt for visse episoder.

Et eksempel: Jeg ser på hytter på finn.no. En episode kommer tilbake til meg, da mamma avtalte med Bio far da jeg var 10 år at han skulle ta meg med på hytten hans i ferien. Jeg sa ja først, men ombestemte meg da jeg satt i bilen hans. Jeg sa det til han og han ble forbanna og slo meg på låret og skrek i ansiktet mitt at jeg skulle skjerpe meg, hvis ikke kom mamma til å sende meg på barnehjem for hun og stefar var så drittlei av meg. Jeg gråt hele veien dit og sendte melding til mamma om at jeg ville hjem. Bio far tok fra meg mobilen min og kjeftet på meg igjen. Jeg var oppriktig redd Bio far da. Nå når jeg ser tilbake på det lurer jeg på hvordan hun kunne synes at det var en god ide at jeg skulle ha kontakt med han. For å få alenetid med stefaren min og barna hans? Var jeg så fæl å ha i huset? Stefar hadde høylytte krangler med mamma som handlet om at han var lei av meg. Jeg husker spesifikt da jeg satt i trappen og han ropte at "det er enten meg eller henne". Det er det vondeste minnet jeg har fra stefar, han har aldri behandlet meg som et av barna hans eller sagt at han er glad i meg osv. Veldig kald og mutt mann. Han sier ikke så fryktelig slemme ting mer, men han sier heller ikke hei til meg når jeg er til de osv. 
De er fortsatt gift og det hindrer det meg i å dra på besøk av og til. Jeg har droppet mange julaftener og ferier pga disse vonde minnene, som sårer meg helt vanvittig. Jeg sørger hele tiden, ikke bare over barndommen min men nåtiden. Jeg var mammas førstefødte og likevel føles det ut som at jeg er en gjest når jeg er på besøk. Hvis det bare er meg og stefar i huset så tør jeg ikke å ta meg noe fra kjøleskapet eller se på tv i stua siden dette var ting han kunne kjefte på meg for da jeg var liten. Kalte det "hans mat" og "hans tv". "Ikke spis maten min" og "kjøp deg din egen tv" var ting han kunne si. Jeg følte meg alltid uønsket og uvelkommen. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg over dette. Har vurdert å kutte all kontakt (har kuttet kontakt med Bio far), men jeg har nesten ingen venner og jeg er i tillegg ufør og ofte innlagt på sykehus og jeg vet ikke om jeg greier å leve uten mamma. Vi har det så fint når det bare er oss to, men jeg er så innmari såret. 

Noen med lignende erfaring?... Jeg er så sliten av å være lei meg og sint, jeg orker ikke mer....

Anonymkode: a3be0...a79

Hei ts

Først vil jeg si at jeg føler med deg, dette må ha vært vanskelig for deg.
Så tenker jeg at du ikke kan være veldig gammel, selv om du er voksen og har flyttet hjemmefra. Hvorfor jeg tenker det er at du fremdeles tenker at du ikke er gjest hos din mamma og stefar.
Jeg er i aller høyeste grad gjest hos min mamma, og jeg får selvfølgelig ikke i kjøleskapet hennes når jeg er der, med mindre hun ber meg om det.
Jeg setter meg heller ikke og ser på tv. Når jeg er hos mamma er jeg på besøk hos henne og jeg snakker med henne, og ser ikke på tv osv.
Derfor antar jeg at du er ung voksne og at det ikke er veldig lenge siden du flyttet ut.

Jeg tenker også som noen av de andre her, at du trenger å komme deg videre fra disse vonde tingene, det er dessverre bare du som sliter deg ut og ingen andre.

Jeg har en barndom preget av mange ting jeg gjerne skulle vært foruten, og jeg kommer aldri til å forstå valgene min mor av og til tok. Men jeg har lært meg til å godta at det skjedde og at ingen av de tingene ble gjort i vond vilje. Jeg tror vi har lett for å tenke at ting faktisk ble sagt og gjort for å være slem. Men ofte skjer det ting i øyeblikket, ting blir sagt og gjort uten at det er slik det var ment eller ble.

Det din pappa gjorde var ikke greit, men din mamma kan jo ikke noe for det. Spørsmålet er om du vil at det som skjedde den gangen skal ødelegge det du og mammaen din har i dag? 
Hvis du føler at du ikke kommer videre alene så søk professional hjelp. Å konfrontere mammaen din i dag tror jeg ikke vil hjelpe deg noe særlig.

Ofte så er det vanskelig å godta det vi aldri fikk, og vi dveler ofte med det som ikke var bra, og glemmer det som var og er bra.

Ikke la fortiden ødelegge nåtiden og fremtiden din. Lykke til

Anonymkode: 07c14...5fe

[Muskath]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, fortell det de alle de som har laget tråder om det oppover årene.

Bortkastet penger, om man ikke har mulig til  gå til en privat psykolog som har tid til deg, hører på deg og kaster deg ikke ut av systemet så fort som mulig fordi det er så mange i kø. En som faktisk tar seg tid til å lese journalen din, og vet litt om deg forkant.

 

 

ja, i disse tråden er det alltid et par stk som sier de har fått god hjelp, mens majoritet har ikke det, da må det være noe galt med systemet ikke vi pasienter som du sier det er noe feil med.  

 

 

Tror jeg det kan være bra å gå psykolog, ja. Men bare ikke i det systemet vi har nå, og med psykologer som ikke kunnskapen forhold traumer pdts. Kanskje privat er bedre.

Anonymkode: 0be97...fd3

Jeg sier ikke at det er noe galt med pasientene.  Noen glemmer at hjelpen man kan forvente seg er bare en drahjelp! Den største jobben må man gjøre selv. Jeg ser at dette er tungt og vanskelig. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke du vet hva ptsd er. 

Anonymkode: a3be0...a79

Vet godt hva det er, men veldig rart om en skal få PTSD av det som Ts har opplevd. PTSD får en ofte etter å ha vært i krig å sett grusomme ting, det som Ts beskriver høres ut som de fleste voksne kan si til unger iblandt når unger er sikkelig gnålete. 

Anonymkode: 78ed0...e2f

[Christina82]

Ryddet for brukerdebatt, brukerangrep og avsporinger. 

Ninab82, mod

[MollyJones]

Jeg kan kjenne på de samme følelsene og tankene som deg. Har vært uendelig bitter på min mor, og den ustabile oppveksten min endte opp med å koste meg tyveårene. Når jeg så kom ut av depresjon, ptsdreaksjoner etc så jeg plutselig hvor mye mammas valg var skyld i hvorfor livet hadde blitt som det var blitt, og var veldig veldig bitter. Brukte timer hver dag til å tenke gjennom, til å mentalt klandre henne, forklare henne og kjefte på henne - men aldri i virkeligheten. Det holdt på å spise meg opp.

Så fant jeg ut av to ting: (men jeg innser at om jeg hadde fått disse rådene midt oppi bitterheten så hadde det ikke hjulpet en dritt):

1. Det handler ikke om hvordan du har det, det handler om hvordan du tar det.

2. Det eneste jeg får gjort noe med er framtiden. Uansett hvor mye jeg hadde forklart min mor om min opplevelse, så hadde ikke det endret fortiden. Den er som den er, så da handler det om hvordan jeg tar det. (ref punkt 1).

Jeg gikk noen runder på hvem jeg ville være, hvordan jeg ville ha det. Når så de bitre tankene kom - for de kom selv om jeg hadde bestemt meg for å kutte de ut - så gav jeg dem en tidsfrist. 30 minutter bitterhet og selvmedlidenhet i dag - så får jeg gå videre. Et dustete råd jeg hadde fått i mange år, men som plutselig hjalp. Så begynte fasen med tilgivelse og aksept. Javel så ble det sånn. Min mor gjorde så godt hun kunne. Ingen er perfekte. Slike mantraer hver gang jeg begynte å suge på bitter-karamellen. 

Nå kan jeg få kjappe tanker om det, men de stikker ikke dypt, jeg blir ikke lei, også går jeg videre med dagen min. De spiser meg på ingen måte opp. Episoder og tanker får ligge. Jeg har den samme fortiden, men jeg har klart å endre på hvordan jeg tar det. 

For meg fungerte dette - men det hadde nok ikke fungert fem år tidligere. Og det er ikke sikkert dette er en kognetiv tilnærming som passer alle.  Jeg har god nytte av Willhelmsen og hans selvhjelpstriologi. "Det er ikke mer synd på deg enn noen andre" er veldig god. Det samme er "Konge i eget liv". 

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror alle opplever kjipe ting med foreldre i oppveksten, og i opphetet stunder kan en si ting en ikke mener. Hadde prøvd å lagt dette bak deg og sluttet å tenke på det. 

Anonymkode: 78ed0...e2f

Du kan ikke ha opplevd mye!»bare legg det bak deg..»

Ts. Du trenger virkelig en psykolog. Alt dette må bearbeides.

Anonymkode: 62b1e...066

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet godt hva det er, men veldig rart om en skal få PTSD av det som Ts har opplevd. PTSD får en ofte etter å ha vært i krig å sett grusomme ting, det som Ts beskriver høres ut som de fleste voksne kan si til unger iblandt når unger er sikkelig gnålete. 

Anonymkode: 78ed0...e2f

Du tar feil; før i tiden trodde man ptsd var noe som skyldtes kun krig. Nå idag vet man at mange har pstd som har blitt utsatt for mobbing, vold hjemme, å være vitne til konflikter mellom foreldrene etc.

det er fullt mulig at TS har en slik diagnose, i og med at hun opplever re- traumatiseringreaksjonee. 

Anonymkode: 62b1e...066

[AnonymBruker]

Du har hatt det tøft. Hadde nok vært godt for deg å få snakket med noen om dette og bearbeide det. Regner med du har hatt samtaler med psykolog siden du har fått diagnosen ptsd? Hvem utredet deg til denne diagnosen? 

Prøv å se ting fra moren din sin side også. Å se ting fra andres perspektiv kan hjelpe deg. Din bio far hadde samværsrett og din mor hadde plikt til å levere deg til han. Uten det hadde foreldrene dine måtte ha en ny runde med mekling. Høres også ut som stefar har kontroll på din mor og har trykket henne ned. Mulig de har hatt problemer i forholdet sitt? Stefar har kanskje emosjonelle vansker/ problemer? Når voksne har utfordringer er det lett å la det få utover barna. Med lite kunnskap og kun fire hjerneceller evner de ikke tenke på hvordan dette var for deg. Din mor har nok hatt dårlig samvittighet og skyldfølelse fra den tiden, det er ganske tydelig utifra det du beskriver.. at hun ikke ønsker å rippe opp i det. Dette er nok en svikt som er tung for henne. Grunnen til at hun kjenner på dårlig samvittighet er fordi hun ser at hun har feilet og fordi hun er glad i deg ❤️ 

Anbefaler deg å ha en liten plan B når du drar på besøk. Tenk gjennom hva du kan si og hvordan du skal forholde deg til stefar om han er ufin. Da er du forberedt. Behold kontakten med mor for all del. Dere trenger hverandre. Snakk også med henne om hvordan hun har det. Hun e tror seg til deg at han ikke er enkel å leve med.. så ordner det seg, og hun aner håp om forandring.. så er det på’n igjen. Fortell henne at hun fortjener bedre. Ta henne i forsvar om stefar er nedlatende mot henne. 

Det er helt hårreisende at han behandler deg slik. Det sier mye om han og ingenting om deg. Du har ikke valgt han inn i livet ditt.. men han var valgt DEG, siden han valgte moren din. 

Anonymkode: 64efa...a3d

[liljene]

Dette er ikke enkelt, og vil nok prege deg i større eller mindre grad, resten av livet. Vi kan ikke alltid skape en god relasjon, da det ikke er noe å bygge på. Man prøver, og så går man bare i sirklet og ting blir ikke annerledes. 
 

Jeg har en veldig god venn, som har sagt til meg at jeg burde fokusere på de som er glad i meg. Noe jeg har gjort. Jeg har lagt bak meg den delen av livet mitt som førte til at jeg følte meg elendig, og har skapt min egen familie. 
 

Det du ble utsatt for er ikke greit, og fokuser i stedet på ting som gjør deg lykkelig og glad. Ting du ikke får gjort noe med, er det lurt å slippe tak i. Bli glad i deg selv og sett pris på det du har. Finn daglige lyspunkter. Skriv de ned. Start med yoga - Adriene er veldig flink. Søk på yoga+adriene+stress eller nybegynnervideoene. Ta det i ditt tempo og ro ned.

 

[AnonymBruker]

1 time siden, MollyJones skrev:

Jeg kan kjenne på de samme følelsene og tankene som deg. Har vært uendelig bitter på min mor, og den ustabile oppveksten min endte opp med å koste meg tyveårene. Når jeg så kom ut av depresjon, ptsdreaksjoner etc så jeg plutselig hvor mye mammas valg var skyld i hvorfor livet hadde blitt som det var blitt, og var veldig veldig bitter. Brukte timer hver dag til å tenke gjennom, til å mentalt klandre henne, forklare henne og kjefte på henne - men aldri i virkeligheten. Det holdt på å spise meg opp.

Så fant jeg ut av to ting: (men jeg innser at om jeg hadde fått disse rådene midt oppi bitterheten så hadde det ikke hjulpet en dritt):

1. Det handler ikke om hvordan du har det, det handler om hvordan du tar det.

2. Det eneste jeg får gjort noe med er framtiden. Uansett hvor mye jeg hadde forklart min mor om min opplevelse, så hadde ikke det endret fortiden. Den er som den er, så da handler det om hvordan jeg tar det. (ref punkt 1).

Jeg gikk noen runder på hvem jeg ville være, hvordan jeg ville ha det. Når så de bitre tankene kom - for de kom selv om jeg hadde bestemt meg for å kutte de ut - så gav jeg dem en tidsfrist. 30 minutter bitterhet og selvmedlidenhet i dag - så får jeg gå videre. Et dustete råd jeg hadde fått i mange år, men som plutselig hjalp. Så begynte fasen med tilgivelse og aksept. Javel så ble det sånn. Min mor gjorde så godt hun kunne. Ingen er perfekte. Slike mantraer hver gang jeg begynte å suge på bitter-karamellen. 

Nå kan jeg få kjappe tanker om det, men de stikker ikke dypt, jeg blir ikke lei, også går jeg videre med dagen min. De spiser meg på ingen måte opp. Episoder og tanker får ligge. Jeg har den samme fortiden, men jeg har klart å endre på hvordan jeg tar det. 

For meg fungerte dette - men det hadde nok ikke fungert fem år tidligere. Og det er ikke sikkert dette er en kognetiv tilnærming som passer alle.  Jeg har god nytte av Willhelmsen og hans selvhjelpstriologi. "Det er ikke mer synd på deg enn noen andre" er veldig god. Det samme er "Konge i eget liv". 

Jeg kjenner mennesker som feks har opplevd seksuelt misbruk som barn,som lider av alvorlige traumer, men som på tross av alt dette, ikke er bitre. Samtidig har jeg møtt andre mennesker som har opplevd mindre traumer men som ikke kommer ut av bitterheten mot foreldrene. Hva tror du er årsaken til dette? Tenker feks på om det er en sammenheng mellom depresjon og bitterhet at man har en hang til grubling over negative opplevelser? 

Anonymkode: 0d640...ada

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stefar hadde høylytte krangler med mamma som handlet om at han var lei av meg. Jeg husker spesifikt da jeg satt i trappen og han ropte at "det er enten meg eller henne".

så grusomt. Han var jo psykotisk. Hva var grunnen til at hun ble da ? og de er sammen ennå??

Anonymkode: 86134...b87

[MollyJones]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner mennesker som feks har opplevd seksuelt misbruk som barn,som lider av alvorlige traumer, men som på tross av alt dette, ikke er bitre. Samtidig har jeg møtt andre mennesker som har opplevd mindre traumer men som ikke kommer ut av bitterheten mot foreldrene. Hva tror du er årsaken til dette? Tenker feks på om det er en sammenheng mellom depresjon og bitterhet at man har en hang til grubling over negative opplevelser? 

Anonymkode: 0d640...ada

Jeg har jo søsken som har den samme oppveksten som meg - og vi har alle reagert forskjellig. Men hvorfor vi har reagert forskjellig aner jeg ikke. Graden av opplevd urettferdighet? Medfødte svakheter? Faktiske konsekvenser?

Noen med psykologiske kunnskaper som kan svare? 

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har jeg prøvd mange ganger og hun blir som oftest sur og oppgitt over at jeg "ripper opp i fortiden" og lurer på hvorfor jeg ikke bare kan la det gå. Hun validerer ikke følelsene mine. MEN hun snakker også periodevis om at hun planlegger å skille seg fordi han ikke er noe hyggelig mot henne heller (i perioder, merk). Da får jeg jo et håp for fremtiden. Men så ombestemmer hun seg igjen. Slik går regla. Kunne gjort det samme som stefar gjorde og gi ultimatum: enten meg eller han. Det smertefulle er at han er blitt valgt over meg allerede.

-ts

Anonymkode: a3be0...a79

Jeg føler med deg. Jeg er også eldst, og har fått den største reaksjonen etter omsorgssvikt. Jeg var veldig nær mamma da jeg var ung voksen, men jeg har så mye bitterhet og sinne mot henne at det var en periode jeg brøt med henne. Jeg gikk i terapi i årevis, men hun ville aldri snakke om de vanskelige tingene, eller validere mine følelser som du sier. Hun er mest opptatt av hvor vanskelig ting var for henne. At hun var ung og bla bla. 

Etterhvert fant jeg ut at mamma tross alt er mamma, og hun er den jeg tyr til i en krisesituasjon, så jeg måtte velge. Skal jeg sitte og være sint, eller få noe ut av det hun faktisk kan gi meg? Jeg har valgt å ha henne i livet mitt, men det må være i små doser om gangen. Det har tatt veldig mye terapi. Veldig mye. Så det er lurt å starte med det med en gang, hvis du ikke allerede har det. 

Anonymkode: c0e2f...7d1