Bitter på mamma

[AnonymBruker]

Jeg hadde en utrygg barndom pga mammas valg rundt menn. Hun selv er snill og omsorgsfull, men mennene jeg vokste opp med skremte meg på forskjellige måter. Jeg lider av ptsd pga episoder med de, både stefaren min og Bio far. Jeg og mamma er nære egentlig, men når disse episodene dukker opp er det som å oppleve episodene på nytt. Jeg begynner å gråte, blir sint og lurer på hvorfor hun tillot meg å bli utsatt for visse episoder.

Et eksempel: Jeg ser på hytter på finn.no. En episode kommer tilbake til meg, da mamma avtalte med Bio far da jeg var 10 år at han skulle ta meg med på hytten hans i ferien. Jeg sa ja først, men ombestemte meg da jeg satt i bilen hans. Jeg sa det til han og han ble forbanna og slo meg på låret og skrek i ansiktet mitt at jeg skulle skjerpe meg, hvis ikke kom mamma til å sende meg på barnehjem for hun og stefar var så drittlei av meg. Jeg gråt hele veien dit og sendte melding til mamma om at jeg ville hjem. Bio far tok fra meg mobilen min og kjeftet på meg igjen. Jeg var oppriktig redd Bio far da. Nå når jeg ser tilbake på det lurer jeg på hvordan hun kunne synes at det var en god ide at jeg skulle ha kontakt med han. For å få alenetid med stefaren min og barna hans? Var jeg så fæl å ha i huset? Stefar hadde høylytte krangler med mamma som handlet om at han var lei av meg. Jeg husker spesifikt da jeg satt i trappen og han ropte at "det er enten meg eller henne". Det er det vondeste minnet jeg har fra stefar, han har aldri behandlet meg som et av barna hans eller sagt at han er glad i meg osv. Veldig kald og mutt mann. Han sier ikke så fryktelig slemme ting mer, men han sier heller ikke hei til meg når jeg er til de osv. 
De er fortsatt gift og det hindrer det meg i å dra på besøk av og til. Jeg har droppet mange julaftener og ferier pga disse vonde minnene, som sårer meg helt vanvittig. Jeg sørger hele tiden, ikke bare over barndommen min men nåtiden. Jeg var mammas førstefødte og likevel føles det ut som at jeg er en gjest når jeg er på besøk. Hvis det bare er meg og stefar i huset så tør jeg ikke å ta meg noe fra kjøleskapet eller se på tv i stua siden dette var ting han kunne kjefte på meg for da jeg var liten. Kalte det "hans mat" og "hans tv". "Ikke spis maten min" og "kjøp deg din egen tv" var ting han kunne si. Jeg følte meg alltid uønsket og uvelkommen. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg over dette. Har vurdert å kutte all kontakt (har kuttet kontakt med Bio far), men jeg har nesten ingen venner og jeg er i tillegg ufør og ofte innlagt på sykehus og jeg vet ikke om jeg greier å leve uten mamma. Vi har det så fint når det bare er oss to, men jeg er så innmari såret. 

Noen med lignende erfaring?... Jeg er så sliten av å være lei meg og sint, jeg orker ikke mer....

Anonymkode: a3be0...a79

[AnonymBruker]

Har du fortalt moren din hvordan dette har vært for deg? Hvis hun ikke vil høre, avfeier deg eller ikke gir deg støtte i din opplevelse hadde jeg kuttet henne ut. 

Veldig vondt å lese det du har opplevd. Kjenner igjen mye, og jeg tok oppgjør med min mor. Dessverre synes hun kun synd på seg selv, så da gjorde hun valget mitt enkelt. 

Anonymkode: eb695...189

[AnonymBruker]

Tror alle opplever kjipe ting med foreldre i oppveksten, og i opphetet stunder kan en si ting en ikke mener. Hadde prøvd å lagt dette bak deg og sluttet å tenke på det. 

Anonymkode: 78ed0...e2f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du fortalt moren din hvordan dette har vært for deg? Hvis hun ikke vil høre, avfeier deg eller ikke gir deg støtte i din opplevelse hadde jeg kuttet henne ut. 

Veldig vondt å lese det du har opplevd. Kjenner igjen mye, og jeg tok oppgjør med min mor. Dessverre synes hun kun synd på seg selv, så da gjorde hun valget mitt enkelt. 

Anonymkode: eb695...189

Det har jeg prøvd mange ganger og hun blir som oftest sur og oppgitt over at jeg "ripper opp i fortiden" og lurer på hvorfor jeg ikke bare kan la det gå. Hun validerer ikke følelsene mine. MEN hun snakker også periodevis om at hun planlegger å skille seg fordi han ikke er noe hyggelig mot henne heller (i perioder, merk). Da får jeg jo et håp for fremtiden. Men så ombestemmer hun seg igjen. Slik går regla. Kunne gjort det samme som stefar gjorde og gi ultimatum: enten meg eller han. Det smertefulle er at han er blitt valgt over meg allerede.

-ts

Anonymkode: a3be0...a79

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese. Og ingen kan gjøre alt dette uopplevd for deg. 

Jeg anbefaler å finne en god psykolog som både hjelper deg til å forsone deg med sorgen over det som har vært og dessuten hjelper deg i forhold til hvordan du kan få det bedre fremover ♥️ Lykke til.

Anonymkode: 00534...6b9

[Muskath]

Tror ikke du kan vente å få hjelp av moren din til å bearbeide dette. Er enig i at du bør finne en psykolog/psykiatrisk sykepleier som du kan snakke med. Få hjelp til å tåle å stå i de vonde følelsene. Etter hvert vil det bli lettere å takle. 

[AnonymBruker]

Just now, Muskath said:

Tror ikke du kan vente å få hjelp av moren din til å bearbeide dette. Er enig i at du bør finne en psykolog/psykiatrisk sykepleier som du kan snakke med. Få hjelp til å tåle å stå i de vonde følelsene. Etter hvert vil det bli lettere å takle. 

Det er ingen hjelp av de.

 

ts hvis du skal prøve gjør det privat.

Anonymkode: 0be97...fd3

[Muskath]

Just now, AnonymBruker said:

Det er ingen hjelp av de.

 

ts hvis du skal prøve gjør det privat.

Anonymkode: 0be97...fd3

Jo, det kan være hjelp i dem. Bruk dem som et redskap til å få det bedre. Man må gjøre en innsats selv, du må ville det! 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er ingen hjelp av de.

 

ts hvis du skal prøve gjør det privat.

Anonymkode: 0be97...fd3

Har prøvd å gå til offentlig psykolog i flere år med 6-7 forskjellige behandlere. Alt ble bare verre av å snakke om det, det utviklet seg til depresjon og selvmordstanker. Jeg droppet ut av vgs midt i en behandling for jeg ble så oppslukt og deprimert. Vet ikke om det blir så stor forskjell å gå til privat? 

-ts

Anonymkode: a3be0...a79

[Infinitum]

Du må slutte å la dette spise deg opp. Skaff deg en god psykolog, få hjelp med traumene dine, skriv et brev til din mor, stefar og biofar og begynn å leve ditt liv. Ikke la deg bli spist opp av dette.

[Hemliganonym]

Det var vondt og høre. Vil anbefale deg og gå til psykolog og få snakket ut om det. Der er det masse hjelp og få og jeg har selv gått mange år til psykolog på grunn av min egen familie og barndom. Jeg synes det er merkelig at din mor ikke vil snakke med deg om barndommen din. Du burde jo vært den viktigste personen i livet hennes.

[AnonymBruker]

Just now, Muskath said:

Jo, det kan være hjelp i dem. Bruk dem som et redskap til å få det bedre. Man må gjøre en innsats selv, du må ville det! 

Ja, fortell det de alle de som har laget tråder om det oppover årene.

Bortkastet penger, om man ikke har mulig til  gå til en privat psykolog som har tid til deg, hører på deg og kaster deg ikke ut av systemet så fort som mulig fordi det er så mange i kø. En som faktisk tar seg tid til å lese journalen din, og vet litt om deg forkant.

 

 

ja, i disse tråden er det alltid et par stk som sier de har fått god hjelp, mens majoritet har ikke det, da må det være noe galt med systemet ikke vi pasienter som du sier det er noe feil med.  

 

 

Tror jeg det kan være bra å gå psykolog, ja. Men bare ikke i det systemet vi har nå, og med psykologer som ikke kunnskapen forhold traumer pdts. Kanskje privat er bedre.

Anonymkode: 0be97...fd3

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Har prøvd å gå til offentlig psykolog i flere år med 6-7 forskjellige behandlere. Alt ble bare verre av å snakke om det, det utviklet seg til depresjon og selvmordstanker. Jeg droppet ut av vgs midt i en behandling for jeg ble så oppslukt og deprimert. Vet ikke om det blir så stor forskjell å gå til privat? 

-ts

Anonymkode: a3be0...a79

Jeg vet ikke, jeg har selv lyst å gå privat fordi jeg har hørt av folk som har gått til begge, at offientlig er veldig dårlig, noe jeg vet med erfaring, mens privat er veldig bra.

men jeg tror også dette ikke er for alle, men jeg er ingen f@gperson.

Anonymkode: 0be97...fd3

[Gjest WhisperingWind]

Jeg forstår at du er såret over at hun valgte en mann fremfor deg. Jeg hadde aldri vært sammen med en mann som ikke hadde behandlet barnet mitt med kjærlighet og respekt.

Når det kommer til din biologiske far så kan ikke din mor hindre samvær med mindre hun var at det er omsorgssvikt i bildet. Selv da må det gå rettens vei. Sa du aldri noe til henne om hvordan han behandlet deg?

[AnonymBruker]

Først av alt vil jeg si at det er viktig at du anerkjenner at dette har skjedd, så må du tenke på om det er verdt å bruke resten av livet på å være bitter over noe du ikke kan endre. Du kan ikke gjøre noe med det som har skjedd.

Men du kan velge om du bare skal la det fare, gjerne med hjelp av psykolog eller om du skal la det ødelegge resten av ditt liv. For det er bare du som lider, hverken mor, far eller stefar tar lider.

Er du veldig sensitiv? Tar alt innover deg og tenker og analyserer? Og kommer til de mest negative svarene? (Jeg mener ikke å kritisere deg altså)

Har du fått konstatert ptsd?

Jeg tenker at ingen av de nevnte personer vil vedkjenne seg ditt problem med dem (kanskje mor, men gjør hun noe med det), da må som sagt du selv ta tak i det, for du kan ikke bruke resten av livet til å gå rundt å være bitter på noe du ikke får gjort noe med, det går kun ut over deg selv.

Søk hjelp

Anonymkode: c71a7...ea2

[AnonymBruker]

Søk hjelp.

Er det noen som leser hva Ts skriver heller?

Anonymkode: 0be97...fd3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, WhisperingWind skrev:

Når det kommer til din biologiske far så kan ikke din mor hindre samvær med mindre hun var at det er omsorgssvikt i bildet. Selv da må det gå rettens vei. Sa du aldri noe til henne om hvordan han behandlet deg?

Han hadde aldri samværsrett, han var ikke interessert i å være faren min før jeg fylte 9 år. Han bodde i en annen kommune til da.

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:Er du veldig sensitiv? Tar alt innover deg og tenker og analyserer? Og kommer til de mest negative svarene? (Jeg mener ikke å kritisere deg altså)

Har du fått konstatert ptsd?

Jeg tenker at ingen av de nevnte personer vil vedkjenne seg ditt problem med dem (kanskje mor, men gjør hun noe med det), da må som sagt du selv ta tak i det, for du kan ikke bruke resten av livet til å gå rundt å være bitter på noe du ikke får gjort noe med, det går kun ut over deg selv.

Søk hjelp

Anonymkode: c71a7...ea2

Ja, jeg har fått diagnosen ptsd og ja, jeg har søkt hjelp mange ganger! 7 behandlere har jeg snakket med! Selvfølgelig har jeg prøvd å ta tak i dette!!

-ts

Anonymkode: a3be0...a79

[Gjest WhisperingWind]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Han hadde aldri samværsrett, han var ikke interessert i å være faren min før jeg fylte 9 år. Han bodde i en annen kommune til da.

Ja, jeg har fått diagnosen ptsd og ja, jeg har søkt hjelp mange ganger! 7 behandlere har jeg snakket med! Selvfølgelig har jeg prøvd å ta tak i dette!!

-ts

Anonymkode: a3be0...a79

Hvorfor hadde han samvær med deg om han ikke hadde samværsrett? Selv om han ikke var i livet ditt før du ble 9 år så betyr det ikke automatisk ikke at han ikke har samværsrett.

Endret 26. september 2019 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har prøvd å gå til offentlig psykolog i flere år med 6-7 forskjellige behandlere. Alt ble bare verre av å snakke om det, det utviklet seg til depresjon og selvmordstanker. Jeg droppet ut av vgs midt i en behandling for jeg ble så oppslukt og deprimert. Vet ikke om det blir så stor forskjell å gå til privat? 

-ts

Anonymkode: a3be0...a79

Det finnes flere typer terapi, jeg anbefaler relasjonsterapi, den «reparerer» litt som har blitt ødelagt av dårlige relasjoner..

Anonymkode: 00534...6b9

[AnonymBruker]

Akkurat nå, WhisperingWind skrev:

Hvorfor hadde han samvær med deg om han ikke hadde samværsrett? Selv om han ikke var i livet ditt før du ble 9 år så betyr det ikke automatisk ikke at han ikke har samværsrett.

Helt ærlig vet jeg ikke hva ting heter nøyaktig, men da jeg ble født var det et papir han ikke ville skrive under på som gjorde at han ikke hadde "rett" på å kreve samvær med meg har jeg blitt forklart.

-ts

Anonymkode: a3be0...a79