Samarbeider du godt med din eks?

[Gjest Trina]

Har sporadisk fulgt med her på Kvinneguiden, og jeg ser at det er langt mellom de mødre og fedre som skriver at de samarbeider godt med sin eks om omsorg av felles barn.

De aller fleste klager på at eksen tar for lite ansvar, saboterer samvær, følger ikke opp barna, er lite interessert i barna osv

Jeg samarbeider svært godt med min eksmann, og jeg har bare godt å si om han, og hans familie. Jeg vil påstå at han er en svært god far, og at han stiller opp like mye for barna nå som da vi var gift.

Jeg syns det er leit å lese om alle barna som ikke har et like godt og nært forhold til begge sine foreldre, barna skal jo ikke lide fordi foreldrene ikke er sammen.

Jeg bare lurte fordi at jeg nesten ikke ser andre som sier de samarbeider godt med sin eks, og at svært mange bare klager. Skjønner jo at enkelte har svært god grunn til å klage, men har inntrykk av at alle klager like mye.

Det er jo en grunn til at man blir skilt/flytter fra hverandre, men tross alt så har vi valgt å få barn sammen, og vi har jo valgt vår eks til foreldre til våre barn..........

[Gjest *Fiona*]

Enig med deg; dette må være verdens tristeste forum slik sett. Da jeg ble gravid, tenkte jeg gjennom alle muligheter, blant annet hvordan det kunne tenkes å bli dersom det ikke skulle fungere med eksen min - jeg ville aldri ha fått barn/blitt gravid med noen jeg ikke stolte på som omsorgsforelder.

Det ble slutt da pjokken var 9 måneder. Det var et par tøffe måneder i begynnelsen, selvsagt, det tar tid å bearbeide ting osv. Det var ikke hornmusikk og champagne, men det var heller ikke krangling og fiendskap - vi snakket om den dagen han flyttet ut, og hadde snakket om før også, hvordan vi ønsket ting skulle ordnes, og at det aldri aldri skulle gå utover Gullet, mer enn det nødvendigvis gjør når man nå engang svikter den lille - som jeg til dags dato mener man på et vis gjør.

Eksen min har en nydelig ny dame, de har fått et barn til. Jeg passer den lille, vi samkjører alt med barna våre, og senest nå i pinsen har vi hatt familiesamling - mine foreldre, eksens foreldre, nydamas foreldre, med søsken og barn...

Vår politikk er: Gullet skal ikke miste sitt nettverk og sin trygghet selv om VI dummet oss ut og ikke klarte "oppdraget". Gullet skal vite hvor han hører til - og det er IKKE hos MAMMA eller PAPPA; det er hos alle voksne som på naturlig måte blir en del av hans hverdag - det betyr besteforeldre, tanter med menn, onkler med damer (eller onkler med typer for den saks skyld ) osv osv - storfamilien.

Jeg som mamma er ikke det eneste ultimate mennesket i hans liv - uten familien min, uten pappaen og hans familie, hadde jeg vært en langt fra optimal mamma. Jeg er en bedre mamma fordi jeg valgte å stole på at pappaens løsninger er like gode som mine også når vi ikke er enige. Han er en bedre og mer avslappet pappa fordi han vet jeg ikke er ute etter å finne feil.

Nydama er en drøm av en stemor; hun har aldri prøvd å forsere noe og har sett hvor store fordeler det er - også for henne! - at samarbeidet fungerer fint. Bare det at hun stoler på meg og tenker på meg som en naturlig barnevakt for sitt barn, er en enorm tillitserklæring, føler jeg - men hun er jo en oppegående dame, som ser gleden hos barnet sitt når storebror kommer. Hvilken voksen har hjerte til å sabotere sånt?? Jeg bare spør...

Jeg er klar over at det finnes kvinner som ikke har valgt like bra fyr å få barn med. Det finnes mye skrullete folk der ute, og mange stygge saker. Jeg sier ikke at det er mulig å ha et like tett samarbeid for alle, som vi har hos oss.

MEN - det er skremmende mye dårlig selvfølelse og utrygghet, eielyst og sjalusi, ute og går. Stemødre som jamrer seg over eksdamer, mammaer som er bitre på nydamer osv.

BLI VOKSNE, for pokker... get over it!

STOL LITT PÅ at man som voksne kan elske flere ganger, at man kan ta voksne valg og at det er mulig å ikke såre barna av den grunn! Svelg en kamel eller to, se litt stort på det - samarbeidet trenger du bare å gjennomføre til barna er stoe - det er faktisk en begrenset periode!! Såpass må man ta på seg når man har valgt å bli forelder. Mens sårene etter manglende samarbeid vil være der for alltid, i barna våre. Vi bestemmer faktisk deres evne til å ha nære relasjoner når DE engang blir voksne og skal være noens partner! Hvilket grunnlag vil vi gi dem?

Vil DU se barnebarna dine...?

Vil også si at det finnes bra løsninger her også, selv om vi ikke ser så mye til dem - det er mer sannsynlig at man har behov for å lufte bekymringene sine her, enn at man deler gledene. Vil tro forumet ikke er 100% representativt slik sett.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Nei, jeg samarbeider overhode ikke med min eks.... Trist men sant.

Er ellers enig i mye av det trådstarter og Fiona sier, problemet mitt er dog at han nekter å samarbeide.

En del vil vel hevde at det er like mye min skyld.... Jeg er neppe feilfri . Men - det er vanskelig å samarbeide med en som nekter å snakke med deg, som, mange år etter bruddet fortsatt oppfatter alt du sier som hevn og innblanding, som alltid skal gjøre seg til offer etc. etc. etc.

Det mest tragiske er selvsagt at jeg var så naiv da jeg "valgte" å bli forelsket og å bli forelder sammen med den mannen. Dessverre så jeg ikke hvordan han var, jeg trodde oppriktig at ting ville gå bra da vi skulle ha barn sammen.

Så en situasjon med storfamilie får ikke mitt barn oppleve. Det har jeg heller ikke dårlig samvittighet for, jeg tror at det er mange måter å ordne tilværelsen på.

Pr. i dag har jeg funnet en balanse i tilværelsen, ikke snakke stygt om faren, være glad for den lille kontakten som er (på barnets premisser) og ser ellers at jeg har en glad og tilfreds unge.

Jeg bruker ikke lenger verken tid eller energi på å "savne" et godt samarbeid, på å forsøke å få til noe mer samarbeid eller på å gremmes over det valget jeg tok i yngre år.

At det er et svik mot barnet at foreldrene ikke greier å leve sammen er jeg prinsipielt sett enig i - samtidig som jeg ikke kan forgå av dårlig samvittighet på grunn av det.

Tror vel ellers her som i andre sammenhenger - man skriver om det som IKKE fungerer.... Dersom alt er bra, er det jo ikke så mye å skrive om

Sissi

[Gjest ii Fiona]

Så en situasjon med storfamilie får ikke mitt barn oppleve. Det har jeg heller ikke dårlig samvittighet for, jeg tror at det er mange måter å ordne tilværelsen på.

Det tror jeg også! Jeg mente ikke at alle som ikke klarer dette bør føle seg som tapere ;-) man er ikke den eneste involverte, og man kan ikke styre andres handlinger.

Men man kan styre sine egne, og jeg tror mange undervurderer hvor lite som av og til skal til for å skape en god sirkel i stedet for en ond.

En av de første gangene jeg var ute hos mine eks svigerforeldre på besøk, sa eks svigerfar til meg (og dette er en mann som ikke sier ett ord til vanlig, i hvert fall ikke hyggelig) at han syntes det var fantastisk slik vi ordnet det, at de var glade for å ikke miste barnebarnet.

Den tilbakemeldingen betydde enormt for meg, det å høre noe positivt gjør at du får lyst til å strekke deg enda lenger.

Og jeg skjønner kjempegodt dem som må høre dritt uansett hva de prøver å gjøre, det må være beintøft å leve slik.

Det er jo absolutt eksen din som taper, Sissi, det vet du jo, og som du sier er nummer 1 prioritet at du har et trygt og tilfreds barn - på hvilken måte man oppnår trygghet er i så måte underordnet, når pappaen velger å svikte. Den der "pappaen er det store offeret" greia blir jeg nemlig kvalm av; det er barna som er ofrene, de voksne kan VELGE...

[Gjest SumoBryter]

Jeg MISSUNNER deg! Min ex er bare helt umulig å ha med å gjøre. Han svarer ikke på meldinger spørsmål som gjelder barna, han svarer ikke på e- poster... Så om jeg har noe å spørre om så må jeg ringe. Så svarer han kanskje på spørsmålet, men da begynner han å bruke min telefonregning til å spørre om ting han selv lurer på og være ekkel mot meg... Men har han ringt, sendt melding eller skrevet e post en eneste gang for å lure på noe når det gjelder barna? Nei, ikke eeen gang!Hvis det ikke var for meg ville vel barna aldri sett den andre foreldren. Han ser ikke ut til å være interessert i datteren sin i det heletatt. Javel, han ser henne ca 3 uker i året (fra eget valg for min del kan hun være der så mye hun vil i ferien) han ringer henne ca en gang annen hver måned. Og likevel snakker datteren min om han som en helt... stakkars barn.... :cry:

Jeg prøver uansett å lage så lite problemer som mulig, det er vel hans valg om han vil ødelegge for deg selv.

[Far til 2]

...

En av de første gangene jeg var ute hos mine eks svigerforeldre på besøk, sa eks svigerfar til meg (og dette er en mann som ikke sier ett ord til vanlig, i hvert fall ikke hyggelig) at han syntes det var fantastisk slik vi ordnet det, at de var glade for å ikke miste barnebarnet.

Den tilbakemeldingen betydde enormt for meg, det å høre noe positivt gjør at du får lyst til å strekke deg enda lenger.

Og jeg skjønner kjempegodt dem som må høre dritt uansett hva de prøver å gjøre, det må være beintøft å leve slik.

...

Jeg tror nok jeg er i tilsvarende situasjon som deg Fiona når det gjelder kontakt med ex'ens familie.

Det hender hennes familie ringer for å høre hvordan det står til. Og det hender jeg stikker innom dem. Men selv om jeg er invitert blir slike besøk gjerne snakket bort og forkortet om det er andre barn tilstede. Alt for å unngå konflikt med ex'en eller ex'en og hennes familie.

Da mine egne foreldre ble skilt var konfliktnivået utrolig høyt, men roet seg uventet raskt (sansynligvis ? pga likeverdet mine foreldre la opp til).

I min omgangskrets ser jeg hvordan de valg foreldrene gjør under/etter samlivsbruddet blir avgjørende for en god tone foreldrene imellom. Hvis foreldrene kan akseptere at de er forskjellige når de er kjærester tror jeg det er større sansynlighet for at de kan akseptere forskjellene også etter bruddet. Hvis en av partene forsøker å trumfe gjennom sine ideer vil denne personen sansynligvis fortsette med det også etter bruddet.

En av de ting som er så tragisk er at foreldre, som sikkert var uenige i ting før bruddet også, i ettertid velger å forsure hverdagen for hverandre. Jeg er skeptisk til at foreldre endrer seg så veldig mye under svangerskapet. Det betyr at de på forhånd visste hvem de kunne få barn med.

Som jeg har sagt i andre tråder mener jeg mor til våre barn i mange henseende er en god mor. I andre situasjoner er hun det kansje ikke. Men en rettsak vil ofte skape ytterligere konflikter som går utover barna. Å trekke inn advokater, politi, barnevern, etc, kan i noen tilfeller endre situasjonen for barna. I andre tilfeller kan det få katastrofale følger for hva som skjer i ettertid. Makten til å påvirke fremtiden vil i mange tilfeller få fritt spillerom i slike situasjoner. Og da brukes barna for alt de er verd uten omtanke for deres ønsker og behov.

Å respekter den andre forelderens avgjørelser ("likeverd") mener jeg er et godt utgangspunkt. Å svelge en kamel eller to kan ofte være nødvendig. Å velge en samvær/omsorgsløsning som barna trives med er utrolig viktig. Å tilby løsninger hvor barna er prioritert er en forutsetning. Hvis en i tillegg kan føre "en voksen kommunikasjon" mellom foreldrene, enten barna er tilstede eller ikke, vil gi det beste grunnlaget.

Men jeg har tatt feil før og kan naturligvis ta feil igjen. Da er det viktig å begynne på nytt og svelge noen kameler.

[Gjest *Fiona*]

Det som virkelig overrasker meg av og til, er hvor ukritiske mange tydeligvis er mht hvem de får barn med... det er fristende å bruke eksempler som 3 barn/3 fedre, men det finnes alltid unntak - men man har en snodig holdning til det å velge partner, synes jeg.

Se på hvordan to bitre ekser snakker om hverandre - hallo? Har de ikke på et tidspunkt vært forelsket? Har de ikke falt pladask for noen, har de ikke anerkjent vedkommendes gode egenskaper? Er de plutselig BORTE? Jeg nekter å tro at "alle" er like schizofrene og endrer seg radikalt etter et brudd - det er vel heller ens egen evne til å ha øynene ÅPNE når man velger partner, ikke la seg styre av begjær og illusjoner, men av realisme.

De samme tingene jeg falt for med eksen min, kan jeg si om ham idag. At han også har egenskaper jeg trives lite med i det daglige, er ikke lenger mitt "problem", for å uttrykke det slik - men han er fortsatt vakker, fortsatt snill og god, fortsatt en solid familie rundt seg, fortsatt flink til å jobbe, fortsatt en sterk integritet og gode verdier - ingen av disse tingene står og faller med min anerkjennelse av ham, så viktig er jeg nemlig ikke som person ;-)

Så da kan jeg velge å velte meg i mine egne manglende følelser og en offerrolle som såkalt "alenemor" jeg egentlig ikke er fortrolig med - eller jeg kan si "Ok, vi har fått barn. Jeg elsker deg ikke, men jeg vet du er en god pappa. Hvordan ordner vi oss nå?"

Den holdningen har fått resultater jeg aldri har forutsett. Jeg blir rent brydd når folk i det uendelige påpeker hvor edel og flink og storsinnet jeg må være for å se på at eksen er lykkelig med ny dame osv, jeg blir forbannet når jeg hører det, og brydd, for sant å si er jeg ikke noen av delene - jeg er opptatt av at ungen min skal ha det bra, hvilken mamma er ikke det, og hver eneste handling som er gjort er ikke å være edel og flink i det hele tatt, det er av ærefrykt over at jeg faktisk har ansvaret for et menneskeliv - jeg tar det bånn alvorlig at det finnes et menneske som er i høyeste grad påvirket av hvordan hverdagen er. Blir ydmyk og sugen på kunnskap av det; hva kan jeg lære, hva kan jeg gi bort?

Og hva sier det egentlig om folk, når de mener man må være "storsinnet" for å glede seg over at andre har det bra??? Skal eksen min være ulykkelig resten av livet etter meg, liksom? Hva hadde DET gjort for barnet vårt? Skal barnet mitt lure på hvor besteforeldrene er hen? Skal barnet mitt savne noe eller ha det vondt?

Sant å si er det ikke storsinn i det hele tatt, man kan vel kalle det ren egoisme - jeg vil at barnet mitt skal ha det bra. Kameler smaker litt beskt de første gangene, men når du får belønningen i form av trygge lykkelige mennesker rundt deg, fra babyer til oldemødre, så er det ikke kameler lenger, det føles som å vinne i Lotto.

Selvsagt ikke gjennomførbart hvis ikke en eneste sjel rundt deg deler filosofien, men en skulle tro at i alle fall besteforeldre ser seg tjent med å være på lag med begge foreldrene til barnebarnet uansett?

Jeg tror ikke det vil komme lover som kan gjøre relasjoner bedre. Jeg tror det er holdningene som må endres. Tror flere ville hatt nytte av å få hjelp til å takle bruddene sine, få dem igjennom alle fasene man går gjennom etter et brudd, hjelpe dem i overgangen. Det ville selvsagt ikke hjelpe på fedre som stikker av, men det ville hjelpe dem som ikke så lett takler bruddet og overgangen til å være singel forelder. Det er jo beintøft.

[Gjest kallenavn]

Nei det har jeg ikke. Han valgte å ikke respektere meg som menneske, hustru og mor da vi var gift. Og gjør det fortsatt ikke. Han er "stakkars pappa" for omverdenen og jeg slites mellom ønsket at barna skal ha sin far og at jeg må beskytte meg selv. Han kan ha barna så mye han vil for meg, når ikke skolehverdagen står i veien. (lang reisevei) Men velger dem bort fordi de krever ressurser og planlegging. Det passer ikke med ny familie. Og i det siste har han også begynt å støte dem vekk i seg selv fordi han ikke greier å se at det er HANS ansvar å bygge et forhold dem i mellom, de få gangene de sees. Det er også min feil....som krigen i Irak og at han kom for seint på jobb den dagen..

[Gjest Oppgitt]

Nei det har jeg ikke. Han valgte å ikke respektere meg som menneske, hustru og mor da vi var gift. Og gjør det fortsatt ikke. Han er "stakkars pappa" for omverdenen og jeg slites mellom ønsket at barna skal ha sin far og at jeg må beskytte meg selv. Han kan ha barna så mye han vil for meg, når ikke skolehverdagen står i veien. (lang reisevei) Men velger dem bort fordi de krever ressurser og planlegging. Det passer ikke med ny familie. Og i det siste har han også begynt å støte dem vekk i seg selv fordi han ikke greier å se at det er HANS ansvar å bygge et forhold dem i mellom, de få gangene de sees. Det er også min feil....som krigen i Irak og at han kom for seint på jobb den dagen..

Og dette begynte han med etter at dere ble gift, sånn brått? Eller når dere fikk barn? Eller var det greit å ikke bli respektert så lenge dere ikke hadde barn, men litt ugreit etterpå?

Kvinner velger bra tåpelig av og til...

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Oppgitt: Både kvinner og menn velger "bra tåpelig" som du sier. Jeg skulle likt å se det mennesket som går gjennom livet UTEN å noensinne gjøre tåpelige/dumme/uoverveide valg.

Noen av de dumme valgene får dessverre svært store konsekvenser.....

Jeg begikk også et feilvalg da jeg "valgte" far til mitt barn. Det har jeg på svært mange måtter fått lide for, og ikke minst har ungen det også. For egen del har jeg også brukt MYE tid og energi og krefter på å forsøke å analysere hvorfor jeg valgte som jeg gjorde. I dag har jeg ganske god oversikt over bakgrunnen for mitt daværende valg, uten at jeg ser noen grunn til å legge ut om det her

Og til Fiona vil jeg si: det er ikke alltid man ser hvordan en person er. De egenskaper jeg falt for i sin tid er dessverre delvis de egenskapene som har vist seg å være ødeleggende for alt samarbeid i ettertid. Noen personlighetstyper takler verken motgang eller brudd og det er ikke alltid like enkelt å forutse.

Ellers er jeg veldig enig i det du sier mht. samarbeid, og det høres veldig godt ut å ha et såvidt avklart forhold til de rundt ungen.

Fiona sier:

"Selvsagt ikke gjennomførbart hvis ikke en eneste sjel rundt deg deler filosofien, men en skulle tro at i alle fall besteforeldre ser seg tjent med å være på lag med begge foreldrene til barnebarnet uansett?"

Dessverre - alle besteforeldre er ikke enig i det. Noen besteforeldre er så opphengt i hevn, i sitt eget "stakkars barn" at de dessverre ikke verken vil eller evner. Men det er ikke mitt problem lenger.

Man kan ha en idee om hvordan det burde være og man bør definitivt strekke seg langt for å få det til. Men - man må også se at i noen situasjoner så går det ikke, og da må man ta konsekvensene av det. Uten å forgå av dårlig samvittighet og bitterhet over valg som er tatt, og uten å bruke resten av livet på å gremme seg over egen naivitet og dumhet.

Sissi

[mockinbird]

Har ikke noe særlig godt samarbeid med min x, dessverre. Er glad på vegne av, og (selv om det ikke er pent) litt misunnelig på de som har en situasjon som *fionas*. Selv kjenner jeg meg nok mest igjen i sissi's og sumobryters's beskrivelse. Dessverre. Og, joda: har spurt meg flere gang: "HVA var det du så i han"??? Foreløpig har jeg ikke fått noen fornuftige svar....

Kan kalle guttens far for mye, men drømmepappa og drømme-eks står ikke i beskrivelsen. :-?

[Gjest *Fiona*]

Det er jeg enig i - jobber med dårlig samvittighet selv, enda så godt vi egentlig har det. Tenker mye på hvor ubrukelige man er, hadde jeg nær sagt, så skrøpelige vi er som mennesker i disse forsøkene på nære relasjoner - sårbare, hjelpeløse, uten retning. Kunne jeg "holdt ut" med pappaen, BURDE jeg gjort det? Når ofrer vi ungene for å bli akkurat like lykkelige/ulykkelige som vi ville vært uansett osv. Input kontra output, for å si det sånn

Ingen fasit i hvert fall. Men det er skremmende hvis det finnes besteforeldre som synes det er viktigere med sitt barns "hevn" - en tross alt voksen person med egne valg - enn det er med barnebarnets beste. Slikt forstår jeg ikke.

Du er kjempetøff som klarer deg likevel - du vet, det er ingen prestasjon å få trygge unger når man har det bra, men å få det til i en litt kaotisk hverdag står det respekt av :-)

:blomst_opp:

[Gjest Anonymous]

Det burde kanskje vært en egen tråd , men til dere som ikke samarbeider så godt med deres ekser:

Klarer dere å skjule sinnet, oppgittheten, sorgen og maktesløsheten overfor barnet deres?

[mockinbird]

Det burde kanskje vært en egen tråd , men til dere som ikke samarbeider så godt med deres ekser:

Klarer dere å skjule sinnet, oppgittheten, sorgen og maktesløsheten overfor barnet deres?

Nå er min lille bare 2 år, men jeg er nøye på å ikke "omtale" faren negativt alikevel. Jeg vet ikke om jeg noengang vil klare å skryte uhemmet av faren overfor gutten, men jeg kan nok love at jeg skal klare å skjule mine negative tanker. Er selv skilsmissebarn, og vet av erfaring at det er kjempevondt å få negative komentarer om den ene forelderen av den andre.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

Takk for det, Fiona For egen del vet jeg med 10000 % sikkerhet at å bli i et forhold med faren hadde vært ødeleggende både for meg og ungen. Så det konkrete bruddet har jeg ikke dårlig samvittighet for. Men alt det andre tullet - og joda..... :-?

Tuppeliten: jeg prøver i allfall. Nettopp fordi det er så viktig at barnet får lov til å ha et ok forhold til begge sine foreldre.

Imidlertid er det en balansegang, rett og slett fordi barnet også blir fryktelig lei og frustrert..... På den ene siden må jeg ta hans opplevelser på alvor. Vil han ikke avgårde på samvær, så støtter jeg han på det (og nå vil jeg ha meg frabedt sabotasjemaserne. Det er nemlig langt mer alvorlig enn "jeg vil ikke ha poteter til middag i dag" når han uttrykker motstand mot samvær).

Uttrykker ungen sterk frustrasjon over hvordan faren er etc. så tar jeg det på alvor og lar han uttrykke det. Men - når jeg merker at det handler om at barnet tror han støtter meg ved å være negativ mot far så godtas ikke det. Det skal definitivt ikke være sånn at vi sammen snakker dritt om faren eller den familien.

Jeg glatter over, tar på meg forklarerrollen der faren egentlig skulle forklart, bortforklarer etc. Det gjør jeg imidlertid ikke for farens del men for barnets. Samtidig er det noe med at barn blir større, de er ikke dumme, og de ser hva som skjer. Og de husker - de husker de dumme/ekle episodene, løftene som aldri ble holdt.....

Sissi

[Gjest gjesta]

Tja, har vel et både-og forhold til eksen.

Det har gått relativt greit i mange år fordi jeg har lagt meg flat. Nå merker jeg at irritasjon og frustrasjon er i ferd med å komme fram og jeg har endelig innsett at fra fars side så er det mye prat og lite handling og sånn vil det alltid være.

Jeg har stått på i alle år for at han skulle skjønne hva det vil si å være far. Jeg har svelget tonnevis av kameler på veien. Jeg har stilt opp, vært inkluderende, invitert til jul, bursdag og 17. mai mm, men nå vil jeg ikke mer. Ungene er tenåringer og ser og skjønner selv. De har et godt forhold til faren sin og er der jevnlig. Deres forhold står på egne bein og jeg trenger ikke å være den som står på for at far skal stille opp. Men jeg må fortsatt trøste når far svikter, men jeg trenger ikke lenger tone ned og dekke over.

Familien hans har jeg et godt forhold til. Det er familien til ungene mine og viktig for dem. Heldigvis så valgte de heller ikke meg bort når bruddet var en realitet. De har vært inkluderende hele veien.

Han har mange gode egenskaper så han ble ikke noe "monster" da vi skilte lag. Årsaken til bruddet er også årsaken til at han ikke har vært en god nok far. Mangel på ansvarsfølelse og godta at barn faktisk krever noe av deg. Når du får barn så får du mange gleder, men også mange forpliktelser. Det nytter ikke å bare velge det ene og glemme det andre.

*Fiona* Det er godt å høre at noen lykkes i å være to samarbeidene foreldre etter et brudd. Skulle gjerne ha hatt det sånn, men som sagt så kreves det to for å danse tango.

[Gjest gjesta]

Det burde kanskje vært en egen tråd , men til dere som ikke samarbeider så godt med deres ekser:

Klarer dere å skjule sinnet, oppgittheten, sorgen og maktesløsheten overfor barnet deres?

Jeg tror jeg klarte det i mange år. Om jeg faktisk lyktes aner jeg ikke. Der er nok ungene mine de rette til å svare på. Nå trenger jeg ikke lenger skjule alt for de er så store at de ser og skjønner.

Jeg glatter over, tar på meg forklarerrollen der faren egentlig skulle forklart, bortforklarer etc. Det gjør jeg imidlertid ikke for farens del men for barnets. Samtidig er det noe med at barn blir større, de er ikke dumme, og de ser hva som skjer. Og de husker - de husker de dumme/ekle episodene, løftene som aldri ble holdt.....

Sissi

Det var sånn jeg holdt på i mange år. For ungenes skyld. Kun derfor.

[Far til 2]

For at vi som voksne skal kunne finne løsninger som er til barnets beste i etterkant tror jeg det er viktig å avslutte forholdet med respekt ovenfor hverandre. Det betyr bl.a. likeverd mellom foreldrene og respekt for barnets ønsker og behov. Såsnart vi voksne fraskriver oss dette, ofte med henvisning til ex'ens manglende egenskaper eller empati, er vi ute og sykler med en gang. For i det øyeblikk er vi ikke bedre enn "den vi avskyr" og de egenskapene vi ser som dårlige. Med andre ord stiller vi oss selv lagelig til for hugg.

I det øyeblikket blir også barna det våpenet mange tror vil ramme den andre part værst. Og barna blir da brukt i enhver situasjon, ubevist eller bevist, til å ramme den andre forelderen.

Å vise respekt for andre og andres meninger/avgjørelser er ofte et godt utgangspunkt for et forhold til ex'en som alle kan leve med. Men så snart vi ikke lenger aksepterer dette, gjerne med vikarierende argumentasjon, blir samarbeidet om barnets beste en floskel som som går til grunne basert på manglende likeverd.

[Laila]

Meg og min ex hadde et godt samarbeid.

Helt til han fant seg en ny.Hun er råsjalu og mener jeg skal diskutere ungene med henne og ikke faren.

Jeg har virkelig prøvd å få i stand et samarbeid,men det går ikke.Jeg får ikke lov å snakke med han.Alt må skje via henne.Skal jeg nevne noe om ungene så må det skje via hennes telefon.Og sms kommer fra henne.

Jeg har med hånden på hjertet virkelig prøvd.1000%,

men det går ikke.Hun motsetter seg alt.De flyttet også til en annen kommune,fordi det var der hun ville bo.

Nå blir det rettsak om omsorgen desverre.Ikke annenhver uke slik vi har det i dag.

Det er tragisk.

Skulle virkelig gjort alt jeg kunne for at det ikke var slik.

[Gjest sandra++]

min eks og jeg samarbeider godt,vi har en god vennskapelig tone og kan snakke sammen om det meste. ( 6 år siden vi gikk fra hverandre)

Før jeg fikk ny samboer gjorde vi ofte ting i sammen med barnet som middag,tivoli 17 mai osv.

Jeg syns han er et flott menneske men vi er for forskjellige til og være sammen.

Vi har hele tida hatt barnet høyt i fokus, og snakker ikke negativt om hverandre.

Jeg vet jeg er utrolig heldig som har slikt et forhold til eks og også hans familie.

Tror nok det blir lett og snakke om frustrasjon og irritasjon her på nett og så glemmer vi og snakke om alt det som er bra