Sosiale situasjoner som drar deg ned i grøfta

[AnonymBruker]

Hei.. jeg lurer på om det er flere som har det sånn at sosiale situasjoner hvor du ikke har noen eller så mange å snakke med, eller du føler deg malplassert i den gruppa, får deg til å føle deg helt på bunn? Hvis jeg er på jobb eller med venner, så kan jeg føle meg på topp. Føler meg normal og at jeg hører til. Men så kan det komme en sosial situasjon hvor jeg føler meg utenfor, og plutselig er det sannheten om hvem jeg er. En awkard utenfor person som er annerledes enn alle andre. Helt forferdelig, får helt panikk!

Anonymkode: d9cb4...8c7

[AnonymBruker]

Joda, vi er flere. Trøster meg med at det ikke alltid er sånn, men ganske ofte. I mitt tilfelle har jeg oppdaget at det som oftest går ok dersom jeg har noe å gjøre, hjelpe til med osv. Hvis jeg kun skal sosialisere, blir jeg ofte raringen. Selv om jeg forbereder meg og "følger boka" på hvordan man er normalt hyggelig. Tror kanskje folk merker hvor kunstig og unaturlig det er for meg. 

Kjennes ikke noe hyggelig etterpå, nei. Trøster meg med at jeg tross alt har NOEN jeg kan fungere ok med, selv om jeg skulle gjort mye for å være en sånn omgjengelig person som kan omgås alle.

Anonymkode: 1a3fa...9da

[AnonymBruker]

Har også det sånn… Synes det er så vanskelig å "bare begynne prate" med andre. Misunner enkelte venninner som kommer inn i et rom, selv med helt ukjente, og folk tar kontakt - eller hun tar som selvfølge at andre vil prate med henne.

Jeg er ganske ensom, har stor omgangskrets så om jeg går på konsert finner jeg noen å henge meg, men det er ingen som inviterer meg på vors eller i hverdagen.

 

Hørte en gang en podcast der en sa hun gikk inn i rom med attituden at "jeg kan bedre/like bra som andre  og alle vil kjenne meg". Ikke prøvd det selv da.

Anonymkode: 07890...7ac

[AnonymBruker]

Du har vel ikke stor omgangskrets hvis du ikke har noen å f.eks. vorse med? Du har mange bekjente som du kan slå av en prat med tenker du på?

Det jeg sliter mest med, er disse «påtvungne» situasjonene, som pauser på møter eller kurs hvor du ikke kjenner noen særlig godt. Du har begrenset med tid og kan ikke spørre om livshistorien, men så trenger du mer fyll til samtalen enn «Ble trøtt gitt, får ta seg en kaffe kanskje»... eller 17.mai! «Jasså, du er her du å...mye flagg og hornmusikk i år også ja..jada» 

Anonymkode: d9cb4...8c7

[Skiftenøkkel]

gruppearbeid i forbindelse med kurs etc.. 

selskapsleker.. grøss. enda mere grøss over personer som er veldig entusiastisk innstilt til selskapsleker.

[AnonymBruker]

Har dere opplevd samtaler med folk hvor det plutselig kommer noen andre mer interessante og de avbryter samtalen med deg midt i setningen din! Og la deg stå igjen der som en idiot! Hva slags oppførsel er det?! Det er så lite respektfullt og får meg til å føle meg så lite verdt!

Anonymkode: d9cb4...8c7

[Gjest AthenaRavenLuna]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har dere opplevd samtaler med folk hvor det plutselig kommer noen andre mer interessante og de avbryter samtalen med deg midt i setningen din! Og la deg stå igjen der som en idiot! Hva slags oppførsel er det?! Det er så lite respektfullt og får meg til å føle meg så lite verdt!

Anonymkode: d9cb4...8c7

Ja, opplevd det, føler deg virkelig som en idiot da, ja.  

Og selskapsleker, det hater jeg. 

Og vist du er en plass hvor andre kjenner hverandre og du føler deg bare dum om du prøver å snakke til dem.

[AnonymBruker]

Samme her. Jeg er lærer og godt vant med å prate med folk på jobb, stortrives blant tiendeklassingene mine og kollegaer. 

Meeeeen. I situasjoner som barnebursdager og sosiale settinger med foreldrene til barnas venner, blir jeg så usikker! Føler at jeg ikke kommer på noe å snakke om, og uttrykker meg klønete. Føler meg som en usikker tulling, rett og slett.

Håper dette blir bedre etterhvert (barna mine er 4 og 6 nå).. De fleste andre foreldrene er eldre enn meg, og overlege/nevrolog/forlagsdirektør. Jeg er lærer og alenemor. Har egentlig godt selvbilde, men disse situasjonene gjør meg usikker. Har sikkert litt mindreverdighetskomplekser, jeg vet ikke..

Anonymkode: 6b29c...560

[AnonymBruker]

Det hjelper meg å ha noen stikkord og lette temaer å snakke om i bakhodet før jeg drar på sånne ting. 

Anonymkode: 232a3...22b

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har vel ikke stor omgangskrets hvis du ikke har noen å f.eks. vorse med? Du har mange bekjente som du kan slå av en prat med tenker du på?

Det jeg sliter mest med, er disse «påtvungne» situasjonene, som pauser på møter eller kurs hvor du ikke kjenner noen særlig godt. Du har begrenset med tid og kan ikke spørre om livshistorien, men så trenger du mer fyll til samtalen enn «Ble trøtt gitt, får ta seg en kaffe kanskje»... eller 17.mai! «Jasså, du er her du å...mye flagg og hornmusikk i år også ja..jada» 

Anonymkode: d9cb4...8c7

Mente bekjentskapskrets… Kan slå av en prat med de om jeg treffer de på byen, men er helt glemt i hverdagen.

 

Small talk er faktisk lettere, når man henter barn i bursdager og sånt, for da er alle der for ett felles mål. Men verre på fest og andre sammenheng.

 

Anonymkode: 07890...7ac

[heipådegsann]

Ja, jeg har absolutt noen slike situasjoner!

Jeg har arenaer jeg blomstrer sosialt på, som jobb eller når jeg gjør aktiviteter med folk på fritiden. Drar ut for å danse eller noe sånt.

Men jeg går også på universitetet. Og på slike steder har jeg alltid slitt! Lurer på om det henger igjen fra jeg gikk på barneskolen. Passet liksom ikke inn, var hun jenta som var utenfor og ble ertet mye. På ungdomsskolen og videregående fikk jeg meg noen venner, men var også der utenfor i selve klassemiljøet. Bacheloren på universitetet var likt. Nå på masteren gikk jeg hardt ut fra start, og har dermed greid å få en del "venner" i klassen. Vi drar på arrangementer sammen, sitter sammen i timene og prater i pausene ol. Men jeg føler fremdeles jeg er så klein og ukomfortabel. Føler meg kjedelig og ikke verdt og snakke til, også kommer det plutselig en mye mer interresant person bort til oss, og da begynner de andre å snakke sammen, og jeg bare står der og er klein. Jeg greier liksom ikke å frigjøre meg, slappe av, og innvolvere meg når andre kommer for å snakke. Og de jeg gjør ting sammen med i klassen er jo stikk motsatt: de eier rommet, går lett bort og slår av en prat med en klassekamerat de aldri har sett før, og det blir alltid godt mottatt! Mens jeg bare føler meg til bry...

Det er som om all selvtillit forsvinner helt i skolesammenheng.

[heipådegsann]

Ja, jeg har absolutt noen slike situasjoner!

Jeg har arenaer jeg blomstrer sosialt på, som jobb eller når jeg gjør aktiviteter med folk på fritiden. Drar ut for å danse eller noe sånt.

Men jeg går også på universitetet. Og på slike steder har jeg alltid slitt! Lurer på om det henger igjen fra jeg gikk på barneskolen. Passet liksom ikke inn, var hun jenta som var utenfor og ble ertet mye. På ungdomsskolen og videregående fikk jeg meg noen venner, men var også der utenfor i selve klassemiljøet. Bacheloren på universitetet var likt. Nå på masteren gikk jeg hardt ut fra start, og har dermed greid å få en del "venner" i klassen. Vi drar på arrangementer sammen, sitter sammen i timene og prater i pausene ol. Men jeg føler fremdeles jeg er så klein og ukomfortabel. Føler meg kjedelig og ikke verdt og snakke til, og får selv følelsen av at jeg prøver for hardt, også kommer det plutselig en mye mer interresant person bort til oss, og da begynner de andre å snakke sammen, og jeg bare står der og er klein. Jeg greier liksom ikke å frigjøre meg, slappe av, og innvolvere meg når andre kommer for å snakke. Og de jeg gjør ting sammen med i klassen, som jeg anser som venner til en viss grad, er jo stikk motsatt: de eier rommet, går lett bort og slår av en prat med en klassekamerat de aldri har sett før, og det blir alltid godt mottatt! Mens jeg bare føler meg til bry...

Det er som om all selvtillit forsvinner helt i skolesammenheng rett og slett. Tror egentlig jeg bare skulle jobbet meg rundt det, men vet ikke helt hvordan. Folk vil jo snakke med meg i andre situasjoner, så det burde jo egentlig ikke være ett problem.

Endret 18. september 2019 av heipådegsann

[AnonymBruker]

Ja, det er pinefullt gjenkjennelig. 

Så lenge jeg har klart for meg hva jeg skal, at jeg har en konkret rolle, så går det helt fint. Det er bare så sjeldent jeg er i sånne situasjoner. Det er mer vanlig at jeg blir outsideren som står og henger litt i utkanten og lytter til de andre. På mange måter har jeg aldri følt meg helt akseptert i noen gruppe, det har aldri vært en selvfølge for meg å ta kontakt eller snakke med folk, jeg er alltid usikker på hva de synes om det. 

Anonymkode: e8a5f...783

[annebanane]

Mingling i konferanse/kurs-sammenheng synest jeg er fælt. Spesielt om det er for å skaffe seg nettverk. Da faller jeg av siden jeg ikke vet hva jeg skal snakke om. Det er en av de påtvungede situasjonene andre snakker om. Føler meg ikke på bunn, men veldig utilpass.

[AnonymBruker]

Fryktelig 

Anonymkode: 1cd39...069

[AnonymBruker]

-Foreldremøter på skolen 

-Påtvunget gruppearbeid (studier) 

-Rundt enkelte kollegaer. 

-I barselgruppe for 5 år siden ble jeg skvist ut (føltes det ut som) og kun en av ti orket å møte den dagen jeg arrangerte treff.. Siden ingen andre kom, ville ikke hun heller. Satt alene i huset med mat, kaffe etc og oppløst i tårer. Jeg hadde kun vært hyggelig mot alle tidligere, kanskje tilfeldig? Dagen etter kunne plutselig alle møte opp.. 

Har én nær venninne akkurat nå, fordi jeg er så fed up med å være plan B for enkelte energityver i livet mitt. Blir kun kontaktet når de vil ha noe/trenger noe. Å kutte de ut er litt som å kutte ut familie... Jeg har alltid i de fleste sammenhenger følt meg utilpass, utenfor og at jeg aldri passer inn. Føler meg mest komfortabel rundt venninnen min, barna mine, kjæresten min, og familien min. 

Anonymkode: bb605...ce1

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei.. jeg lurer på om det er flere som har det sånn at sosiale situasjoner hvor du ikke har noen eller så mange å snakke med, eller du føler deg malplassert i den gruppa, får deg til å føle deg helt på bunn? Hvis jeg er på jobb eller med venner, så kan jeg føle meg på topp. Føler meg normal og at jeg hører til. Men så kan det komme en sosial situasjon hvor jeg føler meg utenfor, og plutselig er det sannheten om hvem jeg er. En awkard utenfor person som er annerledes enn alle andre. Helt forferdelig, får helt panikk!

Anonymkode: d9cb4...8c7

Typisk for meg når jeg måtte være med tidligere svigerfamilie på større feiringer. Folk jeg ikke har noe til felles med.

Anonymkode: cce02...3cf

[AnonymBruker]

Jeg er ukomfortabel i de fleste settinger utenfor husets fire vegger, men barnebursdager f.eks syns jeg er et evig styr. Føler meg forpliktet til å komme, for barnas skyld. Jeg må sitte å prate med folk jeg ikke har interesse av å kjenne og de meg likeså. Barn er uten filter og spørr om de rareste ting, bemerker klær og skavanker. Var i barnebursdag i sommer og barnet så på meg og sa "så feit du har blitt" etterfulgt med latter fra resten av gjengen. Hater det virkelig, aller helst sitter jeg mutters alene hjemme. 

Anonymkode: 69fe7...486

[AnonymBruker]

Jobben får meg til å føle meg liten. Ett par personer der som har liten tillit til meg og klarer alltid å trykke meg litt ned. 

Jeg var 4 uker på ferie i utlandet denne sommeren. Kjente at jeg følte meg bedre og bedre for hver dag som gikk. Følte som jeg var top on the world. Hadde friskt pågangsmot da jeg begynte på jobb igjen. Men det gikk bare noen dager før disse kjerringene klarte å ødelegge dagene mine igjen. Nå sitter jeg å klikker inne på Finn kvar dag for å se meg etter ny jobb. 

Anonymkode: 1a30b...a4d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jobben får meg til å føle meg liten. Ett par personer der som har liten tillit til meg og klarer alltid å trykke meg litt ned. 

Jeg var 4 uker på ferie i utlandet denne sommeren. Kjente at jeg følte meg bedre og bedre for hver dag som gikk. Følte som jeg var top on the world. Hadde friskt pågangsmot da jeg begynte på jobb igjen. Men det gikk bare noen dager før disse kjerringene klarte å ødelegge dagene mine igjen. Nå sitter jeg å klikker inne på Finn kvar dag for å se meg etter ny jobb. 

Anonymkode: 1a30b...a4d

Uff, da bør du finne deg en ny jobb ja. Jeg kan anbefale å jobbe i et mannsdominert yrke. Jeg hadde ikke klart det motsatte! Lykke til!!

Anonymkode: d9cb4...8c7