Hvorfor tok du abort?

[AnonymBruker]

Og hvordan gikk det? 

Anonymkode: d01fc...69d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Og hvordan gikk det? 

Anonymkode: d01fc...69d

Og fortalte du det til noen? 

Anonymkode: d01fc...69d

[AnonymBruker]

Fordi kroppen min ikke klarte å bære frem et barn.

Anonymkode: 0f12e...71e

[AnonymBruker]

Fordi det ikke passet. Hadde gjort det slutt med kjæresten etter et forhold på 6 år, og ble gravid rett etter "break upen" da vi hadde sex i fylla en gang ca 2 uker etter vi gjorde det slutt. Ville ikke tilbake til han, og jeg hadde flybilletter til Australia og skulle bo der i et år og reise. Så ja.. passet ikke og hadde ikke lyst til å få et barn på det tidspunktet. 

Anonymkode: 5d7c4...923

[AnonymBruker]

Andre ? 

Dere som tok abort- angrer dere ?

Anonymkode: d01fc...69d

[AnonymBruker]

Prevensjon som sviktet, var 20 år og midt i utdannelsen. Tok abort i uke 9, gikk helt fint. Null anger og masse støtte fra kjæresten. Vi er fortsatt sammen. 

Ikke noe selvpålagt sorg eller skyldfølelse heller, tiden var ikke inne. 

Anonymkode: f9f95...0fb

[AnonymBruker]

Tok abort da jeg ble gravid etter en total prevensjonskollaps (kondom som sprakk og angrepille som ikke virket). Hadde bare kjent ham en kort stund, og viste seg i ettertid at vi ikke var rette for hverandre. Fortalte aldri ham om aborten. Angrer ikke.

Anonymkode: 2d0b4...4d2

[AnonymBruker]

Ville ikke ha flere barn. Hadde to og det holdt.

Anonymkode: c8740...3d7

[AnonymBruker]

Tenker aldri over det i dag, var ingen vanskelig avgjørelse.

Anonymkode: c8740...3d7

[Gjest Huttetuen]

Fordi jeg følte at jeg og sambo ikke hadde samme mål i livet.

Jeg ønsket å flytte ut av bygda for å få oppfølging til skolegang, og praksis osv.

Mens han var mest opptatt av å stenge meg inne i huset, hadde tilslutt null kontakt med venner.

Ble tilslutt så deprimert av dette at jeg ble innlagt.

Jeg angrer på aborten hver eneste dag, og håper jeg får muligheten en gang senere i livet når jeg står litt sterkere i meg selv.

Han kom også med mange svært stygge utsagn før bruddet, kunne aldri falt meg inn å snakke slik til et menneske man er glad i.

 

 

[AnonymBruker]

Jeg var 18 år, alene, og visste ikke at jeg var gravid, til tross for tester både hjemme og hos legen. Derfor var det også en del festing og usunt liv.

Jeg var godt over 12 uker, måtte i møte med nemnda, og fikk innvilget senabort. 

Angrer ikke, det måtte bare bli sånn. Har heller aldri ønsket meg barn senere.

Anonymkode: 77067...b4e

[AnonymBruker]

Ble gravid med en ff. Siden jeg egentlig ikke skulle kunne bli gravid så var det er himla stort sjokk. Jeg var godt voksen den gang.  Han pressa mye på at jeg skulle ta abort samtidig tenkte jeg hva andre måtte mene. Hodet mitt var kaos fra før så det ble som det ble. Ville egentlig beholde, grein mye etter aborten på sykehuset. Av og til har jeg angra på mitt valg samtidig tenker jeg det var riktig der og da så slapp jeg og forholde meg mer til han. Men jeg kunne hatt en på nesten 19 år nå. Samtidig ble jeg gravid 2 ganger etter dette og mista i MA. Legen sa at at han tvilte på at den første graviditeten hadde gått bra og at jeg hadde mistet den før eller siden. Det får en jo aldri svar på. Men jeg gikk videre i livet mitt men glemmer det jo aldri. Har ikke fått barn i etterkant. 

Anonymkode: c26d4...b44

[AnonymBruker]

Fordi jeg aldri har ønsket meg barn, og samboeren min og jeg var, og er, helt enige om at vi skulle leve barnfritt.

Jeg var 33 år, med fast jobb, enebolig, god økonomi og i et stabilt forhold. Graviditeten kom som et sjokk. Med unntak av samboeren min + helsevesenet er det ingen andre som vet. Det føles utrolig tabubelagt å ta abort når alle forhold tilsynelatende skulle ligge til rette for barn, men jeg kan si at jeg var helt sikker på avgjørelsen. Det eneste jeg følte i etterkant var lettelse. 

Anonymkode: a5324...642

[snoren]

Fordi kjæresten min på den tiden ville det. Var utrolig sårt en lang tid, men nå har jeg barn med en annen enn eksen og det er jeg veldig glad for!

[AnonymBruker]

Fordi vi hadde to barn og det var nok, minste var liten og mye syk, og jeg var totalt utslitt. 

Grudde meg veldig men det gikk helt fint. Ikke vondt, men blødde mye og lenge.

Har bare fortalt det til søsteren min, føler det er skam og tabu.

Noen måneder senere fikk mannen min kreft,  og da hadde det blitt enda større krise å få en baby oppi det hele.  Har aldri angret. 

Anonymkode: 075b9...89a

[AnonymBruker]

Jeg nærmet meg midten av 40-årene, ny kjæreste som var sterilisert for 10 år siden. Husker jeg var så lettet da jeg fikk vite at kjæresten min var sterilisert, da behøvde jeg aldri å tenke på prevensjon mer, tenkte jeg... 

Så var visst steriliseringen mislykket, viste det seg. Jeg, som var verdens mest forsiktige, som opp gjennom årene aldri har tatt noen sjanser når det gjelder ubeskyttet sex, som var sikker på at jeg aldri kom til å bli uønsket gravid. Nå satt jeg der, helt uforskyldt gravid.

Grunnene til ikke å beholde var flere: min/vår alder, min fysiske helsesituasjon, barn vi begge hadde fra før med ulike utfordringer. Vi var begge enige om at det ville være feil å få et barn til. 

Jeg var 5 uker på vei da jeg tok medisinsk abort hjemme. Selve abortprosessen gikk greit fysisk, både under og etter aborten. Psykisk slet jeg en del den første tiden etterpå. Selv om jeg aldri var i tvil om at avgjørelsen var riktig, har jeg slitt med tanken på at jeg tok vekk noe som kunne blitt et liv. På en måte er jeg bitter på skjebnen, for at akkurat JEG ble satt i den situasjonen. Jeg syns ikke jeg fortjente å måtte gå gjennom det jeg måtte, som alltid har vært så forsiktig. Fordømmelsen vi som har tatt abort møter, er vond å takle. Får meg til å føle meg som et dårlig menneske. 

Jeg fortalte det til noen få som jeg stoler på, mest for å få en bekreftelse fra flere på at avgjørelsen var riktig, noe jeg heldigvis fikk fra samtlige.

Det går greit med meg nå, men skulle veldig gjerne vært opplevelsen foruten.

Anonymkode: fa982...cff